Virker etterretningslitteratur tillitsbyggende for de hemmelige tjenester?

Etter å ha vært både student og foreleser på det akademiske emnet etterretning, politikk og samfunn ved Forsvarets Høgskole har jeg fundert på spørsmålet over. Utgangspunktet er at etterretnings- og sikkerhetstjenester står i en særskilt tillitsutfordring på grunn av hemmeligholdet overfor kjernevirksomheten. Selv om skjerming er nødvendig, kan begrensing i innsyn føre med seg mistenksomhet og svekkelse av tillit. 

En kilde til åpen informasjon som kan forme inntrykk av de hemmelige tjenestene er den akademiske produksjonen på området. Akademiske verker utgjør tilgjengelig etterretningskunnskap utover det en kan finne i eksempelvis juridisk rammeverk og de årlige ugraderte trussel- og risikovurderingene. Selv om det sjelden er aktive utøvere som publiserer, er det ofte slik at etterretningsakademikere har en fortid som praktikere eller har en nærhet til etterretningsorganisasjoner. Den akademiske frihet fører også med seg fordeler som uavhengighet overfor interessenter og tredjeparter, samt at akademisk litteratur ofte er mer møysommelig og nyansert enn eksempelvis mediedekning, podkaster og avgrensede bokskildringer på området. 

Et noenlunde fundert svar på spørsmålet om akademisk litteratur virker tillitsbyggende for de hemmelige tjenestene forsøkes presentert i dette essayet. Jeg har ikke den fulle oversikt over litteraturen, men setter søkelys på det jeg husker fra emnet etterretning, politikk og samfunn. Etter mitt skjønn er det tre perspektiver som umiddelbart synes spesielt potente til å påvirke tillitsoppfatninger: (1) etterretningens akademiske status, (2) etterretningssvikt og (3) etiske utfordringer ved hemmelige operasjoner.

Men først en innledende tanke. En kan med rette lure på verdien av å formidle essayet utover skriveøvelse for en forsvarsakademiker. Imidlertid håper jeg essayet bidrar til en overordnet tillit til at etterretnings- og sikkerhetstjenester ser seg selv i kortene ved å la seg informere av akademisk litteratur – selv om pokerfjes utad ofte er nødvendig i bransjen. Videre kan det hende essayet stimulerer til gryende faglig interesse for de som er nysgjerrig på bransjen og ikke kan så mye om dette fra før.

Etterretningens akademiske status

Publiserte teorier og forskningsresultater om etterretning gir innsikt i hva etterretningsarbeid tuftes på og hva praktikere læres opp til. Profesjoner, slik som psykologer og leger, kan oppnå en del «gratis» tillit fra samfunnet dersom kunnskapsbasen yrket springer ut fra blir oppfattet som vitenskapelig holdbar og solid. Den anerkjente etterretningsforskeren Stephen Marrin har imidlertid påpekt en del utfordringer med etterretningens akademiske status. Selv om pioneren Sherman Kent allerede på 1950-tallet formidlet behovet for å utvikle en fagprofesjonell litteraturbase, hevder Marrin i en av sine artikler at etterretningsfaget mangler en kumulativ oppbygning av det som har blitt publisert – altså et helhetlig teoretisk og forskningsmessig bakteppe lik det vi ser hos eksempelvis leger.

Ved å lese Marrin er det naturlig å utlede såvel tillitsoppbyggende som tillitssvekkende aspekter til etterretningspraksis. Et aspekt, som kan tolkes som oppbyggende, er det faktum at et kritisk blikk på akademisk status faktisk publiseres. Dette gjenspeiler en åpenhet og nysgjerrighet på det som rimeligvis kan kalles grunnlagsproblemer innen faget, noe som kan tenkes å vekke tillit til at selvransakelse finner sted også i opplæring og kursing av praktikere. Den angivelig manglende kumulative oppbygning av faget kan imidlertid svekke tillit. Det kan da være kort vei til mistenkeliggjøring når det gjelder den vitenskapelige holdbarheten av kunnskapsbasen praktikere baserer seg på. Slik kan den tillit som andre mer etablerte profesjoner nyter godt av muligens ikke være like overførbar til etterretningsfaget. Dette er dog en generell betraktning, da det naturligvis vil være ulikt kunnskapsgrunnlag opp mot ulike deler av en etterretningstjeneste.

Etterretningssvikt 

En noe mer konkret betraktning, innenfor et tema i den åpne litteraturen med atskillig volum, handler om ulike måter etterretning kan feile på. I denne type litteratur er ofte historiske hendelser preget av et stort overraskelsesmoment (strategic surprises) benyttet som kasus for å analysere hvilke faktorer som bidro til at etterretninger ikke fungerte så godt som de burde. Historiske eksempler er overraskelsesangrepet på Pearl Harbor og operasjon Barbarossa under andre verdenskrig, samt Korea og Yom Kippur krigene. Sentralt er også analyse av etterretningssvakheter relatert til terrorangrepene 9/11 2001 og Irak-invasjonen i 2003. 

Etterretningssvikt, ofte forklart i lys av politisering, diskurssvikt og utslag av kognitive bias, er tilsynelatende nedslående lesning. Imidlertid har det kommet en rekke initiativer og forslag for å forbedre etterretning sett i lys av litteraturen, noe som kan virke tillitsoppbyggende. Blant annet har det som har blitt kjent som den analytiske transformasjonen bidratt til en tro på at en mer objektiv informasjonsprosessering lar seg gjøre. I estimativ etterretning, hvor formålet er å anslå sannsynlighet og konfidens for fremtidsutsikter, er ulike rammeverk og metoder foreslått for å håndtere usikkerheten dette nødvendigvis medfører så godt som mulig (eksempelvis strukturerte analyseteknikker). Tross de tillitsoppbyggende aspektene, er det åpenbart at publikasjoner om etterretningssvikt kan medføre svekkelse av tillit. Politisering, diskurssvikt og svakheter i den menneskelige kognisjon utgjør forhold som kan sette profesjonaliteten til etterretningsvirksomhet under tvil. Disse fenomenene kan, ikke minst, også gjelde på beslutningstakernivået – altså de som mottar og bruker etterretninger.

Etiske utfordringer ved hemmelige operasjoner

Innsamling av informasjon handler tidvis om å få tak i opplysninger som en motpart gjerne vil holde hemmelig. Utførelse av fordekte innsamlingsmetoder, som motparten ikke evner å identifisere og kontre, blir derfor nødvendig. Det som er den enes gevinst, blir fort den andres tap. Etiske utfordringer ved hemmelige operasjoner synes derfor uunngåelige. Forsvarets etterretningsdoktrine tar blant annet opp at etterretning kan medføre lovbrudd i andre nasjoner, utfordre personvern, samt bryte med normer for mellommenneskelig behandling. Et eksempel kan være en menneskebasert innhentingsoperasjon hvor en rekruttert agent i et fremmed land påvirkes til å spionere på sine egne for å gi informasjon som ellers ville vært utilgjengelig. Etikken i en slik operasjon kan umiddelbart knyttes til i alle fall to forhold. Det ene angår grensen for hva som ansees akseptabelt av mellommenneskelig påvirkning for en etterretningstjeneste, og det andre angår risikoen agenten settes i med tanke på å møte både sosiale- og strafferelaterte reaksjoner i sitt hjemland.

Hemmelig utenlandsetterretning har en mellomstatlig stilltiende legitimitet, og det er knyttet legalitetsprinsipper opp mot slik virksomhet for Norge gjennom e-loven samt politisk kontroll og styring (gjennom eksempelvis EOS-utvalget). Dette avhjelper etiske utfordringer, men det er likevel rimelig å anta at hemmelig etterretningsvirksomhet utløser ulike holdninger som kan bli førende for tilliten til etterretningsorganisasjoner.

Et viktig poeng David Omand tar opp i en av sine bøker er at etisk bevissthet er nødvendig for at ikke etterretningsorganisasjoner skal spinne ut av kontroll i jakten på motpartens hemmeligheter. Åpen litteratur omkring etiske utfordringer i etterretning kan trolig ha en tillitsoppbyggende funksjon ved at utfordringene faktisk erkjennes. Videre kan det fra et sikkerhetsmessig ståsted hevdes at en anerkjennelse av hemmelige operasjoners nødvendighet, tross åpenbare etiske utfordringer, også kan være tillitsoppbyggende. Dette er basert på et synspunkt om at mangelfull informasjon om en motstanders hemmeligheter (slik som kapabiliteter og intensjoner) ville vært resultatet, dersom hverdagslig etikk og moral skulle vært toneangivende for operasjoner.

Mer potent for en svekkelse av tillit er trolig enkelthendelser og arbeidsformer som kan tolkes dithen at etiske utfordringer har vært håndtert mangelfullt. I Norge kan eksempelvis mediedekningen av Frode Berg saken ha senket tillit til etterretningstjenestens virksomhet, i og med han oppgir å ha blitt ført bak lyset av representanter derfra. Et annet prominent historisk eksempel fra Norge er Lund-rapporten, som blant annet påpekte at det hadde foregått ulovlig overvåkning av personer på politisk venstreside frem til 1990-tallet. I internasjonal sammenheng kan visse arbeidsformer enkelte land har benyttet i sin utenlandsetterretning vekke etiske betenkeligheter. Eksempler å finne i litteraturen er hvordan skjult aktivitet, ofte innenfor diplomatiets kanaler, har vært utført for å øve innflytelse på fremmede myndigheter, og tatt form som propaganda- eller økonomisk rettede operasjoner, eller regelrett paramilitære operasjoner inkludert likvidasjoner. Det er klart at for mange så vil slike komplekse klandestine operasjoner utgjøre klare etiske brudd, selv om de nok kan legitimeres i uvanlige sikkerhetssituasjoner.

Konklusjon

Dette essayet har drøftet hvorvidt åpen tilgjengelig etterretningslitteratur, riktignok begrenset til en i overkant skjønnsmessig utvelgelse av undertegnede, kan sies å være tillitsoppbyggende eller -svekkende overfor etterretningsvirksomhet. Åpenhet, som ikke kompromitterer sikkerhet, er viktig for tillitsbygging til hemmelige tjenester. I stort er det oppbyggende for tillit til våre hemmelige tjenester at de lar seg forske på, selv om dette nok også har et forbedringspotensial. Gitt akademias frihet og møysommelighet, er faglitteraturen etter mitt skjønn usedvanlig viktig for å belyse forhold i hemmelige tjenester – selv om den ikke har det større publikumet som ikke-akademiske kilder typisk har (media, bøker, podkasts). Emnet etterretning, politikk og samfunn ved Forsvarets Høgskole gir en innføring i nyansert faglitteratur, ikke minst for praktikere som ikke alltid starter sin tjeneste med grunnleggende etterretningsopplæring i bunn.

Foto: Anton Ligaarden / Forsvaret