Videreutviklingen av KJK – veien mot et komplett kampsystem

I denne artikkelen ser jeg på behovet for en strategisk videreutvikling av Kystjegerkommandoen (KJK) med effektorer som en del av Norges respons på en stadig mer kompleks og usikker global sikkerhetssituasjon. Med en forskyvning i internasjonale maktforhold, der Norges strategiske posisjon i NATO stadig bli viktigere, har også KJK en sentral rolle i styrkingen av norsk forsvarsevne.

Innledningsvis vil artikkelen beskrive hvordan endringer i den globale maktbalansen påvirker Norges forsvarspolitiske prioriteringer. Deretter vil artikkelen ta for seg videreutviklingen av KJK og utdype hvordan modernisering og oppgradering av avdelingen kan bidra til å møte noen av disse utfordringene. Avslutningsvis drøftes bruken av autonome systemer og teknologiske innovasjoner som en metode for å videreutvikle KJK til et komplett kampsystem, rustet for fremtidens krigføring.

Verden i endring

En ny verdensorden har etablert seg. USA vender fokuset i større og større grad vekk fra den europeiske arenaen, nå dreier det seg om Kina og den trusselen de er i ferd med å utgjøre som militær og økonomisk supermakt. NATO og Europa tvinges til å ta større ansvar for egen sikkerhet, og med en pågående konvensjonell krig på kontinentet oppleves trusselen som mer reell enn den har gjort på lang tid. Med Sverige og Finnlands inntreden i alliansen har Norges geografiske plassering fått en ubestridelig større strategisk betydning i NATO sammenheng.

Dette vil være dimensjonerende for hvordan vi utvikler det norske Forsvaret i tiden fremover. Vi må innrette Forsvaret vårt mot å sikre alliert mottak, både på sjø og land, og videre sikre fremføringen av styrker og forsyninger videre østover. Kystlinjen langs Norge gir samtidig en helt unik tilgang på havområdene i nord, som vil ha ekstremt stor betydning i en eventuell krig hvor russernes evne til å operere fritt ut fra Østersjøen nå er svekket. Gjennom sin militære doktrine og «aktivt forsvar», er Russland ikke er fremmed for bruken av hybride virkemidler.

Skillelinjene mellom krise og krig vil i en tidlig konfliktfase sannsynligvis være uklare, og med denne usikkerheten følger det med seg vurderinger på politisk nivå som vil ta tid. Vi kan risikere å stå lenge alene i et hybrid stridsmiljø, med en fiende som søker å ta ut militære og samfunnskritiske mål på norsk jord. Vi må derfor være forberedt på å håndtere slike trusler alene. Våre politikere har heldigvis fått øynene opp for den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som truer vår nasjon. Ny langtidsplan legger opp til en historisk styrking og satsing på Forsvaret. Den gjenspeiler også i stor grad betydningen som Sjøforsvaret vil ha for norsk forsvarsevne i årene fremover, med videreutvikling og modernisering av hele overflatestrukturen.

KJK med nye øyne

Denne videreutviklingen treffer også Kystjegerkommandoen. Kystjegerkommandoen (KJK) er Sjøforsvarets maritime ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target-Aquisition, Reconnaissance) avdeling og beskrives ofte som Sjøforsvarets øyne og ører langs kysten. KJK skal i hele konfliktspekteret bidra til overvåking og situasjonsforståelse om hva som beveger seg langs kysten vår, både til lands og til havs.

Oppgraderingen og moderniseringen av denne avdelingen er allerede godt i gang. KJK har i flere år jobbet med å kartlegge og teste sensorsystemer som vil være relevante i fremtidens høyteknologiske krigføring. Dette inkluderer implementering og utvikling av droner, sammen med andre ubemannede og autonome systemer som bidrar til økt situasjonsforståelse og evne til målfatning i kystsonen. Disse kapabilitetene vil være høyst relevante for å ramme en fiende som både søker å hindre mottak og transitt av militære forsterkninger samt nekte våre enheter å operere ut fra kysten. Utviklingen av avdelingen med moderne materiell og sensorsystemer er derfor både riktig og viktig for vår fremtidige forsvarsevne, og vil være en ressurs for hele Forsvaret i årene fremover. Samtidig har videreutviklingen av avdelingen noen klare mangler.

Et komplett kampsystem?

Tradisjonelt har KJK vært et komplett kampsystem i Sjøforsvaret. Avdelingen har ikke bare innehatt kapasiteter som gjør de til eksperter innenfor deteksjon, analyse og identifikasjon, de har også disponert potente effektorer som har gjort de i stand til å nøytralisere fiendtlige enheter. Med det mobile missilsystemet Hellfire hadde avdelingen en organisk slagkraft som gjorde det mulig for små patruljer å drive sjønektelse i kystsonen. Avdelingen var derfor ikke avhengig av tildelte våpenplattformer i tid og rom for å ha en troverdig avskrekkingseffekt. Hellfire systemet er nå donert til Ukraina, og en lignende kapabilitet er ikke planlagt erstattet i videreutviklingen av enheten.

KJKs evne til å ramme fiendtlige enheter er blitt svært begrenset, og avdelingen er nå helt avhengig av våpenleveranser fra andre plattformer. En kan argumentere for at mindre enheter ikke lenger har et like stort behov for slik organisk anslagsevne. Hvis det identifiserte målet er av høy nok prioritet skal det tildeles ressurser og effektorer som kan nøytralisere det.

I det høyteknologiske stridsmiljøet vil uansett forhåndsgodkjente mål plukkes opp av distribuerte sensorsystemer som automatisk identifiserer og distribuerer dataen direkte til våpenplattformene, som igjen umiddelbart starter engasjement. Dessverre er dette et målbilde som fremdeles er på tegnebrettet. Realiteten er at videreformidling av måldata tar tid, og det er ingen selvfølge i at tildelte våpenplattformer har mulighet for engasjering i det tidsrommet hvor de mottar disse. Dette gjelder spesielt de effektorene som finnes i det norske Sjøforsvaret, som er et begrenset antall.

Et stridsmiljø i endring

Fra stridsfeltet i Ukraina ser vi hvordan kombinasjonen av satellitter, optiske sensorer og elektronisk krigføring påvirker krigen på bakken. I et slikt miljø er det store utfordringer knyttet til skjul av enhetenes posisjon, samtidig som kommunikasjon og videreformidling av data mer utfordrende. Ved elektronisk krigføring eller sabotasje på infrastruktur som skaper nedetid på kommunikasjon vil kommando og kontroll (K2) i seg selv vil være svært utfordrende, og sannsynligvis tvinge oss til å lene oss mer på en intensjon- og oppdragsbasert ledelsesfilosofi. Når du kombinerer dette med at enhetene som regel vil søke å holde sin egen posisjon skjult, og dermed vil være restriktiv meg egen utsending, begynner konturene av en tydelig svakhet å danne seg.

Informasjonsutveksling på lavere nivå vil i slike tilfeller ofte være betydelig enklere. Enhetene må derfor være i stand til å operere selvstendig basert på intensjon, og burde i slike tilfeller ikke være avhengig av tildeling av ressurser eller godkjenning for å ta ut mål. Med effektorer på lavere taktisk og stridteknisk nivå vil en ved rett utgiving av engasjementsregler (ROE) og godt formulerte intensjoner fra høyere nivåer kunne nytte seg av dette, og korte ned eller fullstendig kutte beslutningssløyfene til de høyere nivåene.

Dynamiske targetingsprosesser (prosess forbundet med å respondere på ikke forventede oppdukkende mål av oppdragskritisk karakter) vil dermed være mulig på lavere nivåer, gitt at situasjonen krever det. Ikke bare vil det skape det redundans og fleksibilitet i våpenleveransene mot fiendtlige enheter, men avdelingen i seg selv vil faktisk kunne brukes som et komplett kampsystem i kystsonen. De vil med andre ord kunne bidra gjennom hele targeting-prosessen; fra deteksjon og identifisering til engasjement og vurdering av effekt. Potensielt resultat er et begrep som nylig har blitt innført i økonomiske analyser for å bedre forstå og øke verdiskapningen i virksomheter.

I Forsvaret burde vi snakke om potensiell effekt. Ser vi nytteeffekten og avskrekkingspotensialet en slik kystnær enhet vil kunne ha, er det liten tvil om at effekten slike systemer vil utgjøre overveier kostnadene det medfører. Form og farge på effektorene må selvfølgelig analyseres for å finne de rette systemene som skaper størst effekt, både i dagens og fremtidens krigføring. En liten avdeling, til og med i norsk målestokk, vil med en slik kapabilitet igjen utgjøre et komplett kampsystem og inneha en troverdig avskrekkingseffekt gjennom sin organiske evne til sjønektelse.   

Ubemannede systemer i den moderne krigen

Selv om krigen i Ukraina har vært nok et eksempel på hvor forferdelig brutal krigføring kan være også moderne tid, har den samtidig gitt oss mye nyttig kunnskap om hvordan en moderne konvensjonell krig kan utspille seg. Vi ser blant annet hvordan ubemannede systemer virkelig har gjort sin inntreden i det moderne stridsfeltet. Droner brukes i et bredt spekter til alt fra overvåkning, oppklaring og rekognosering til målfatning og målbekjempelse. Innenfor målbekjempelse har vi sett en økende trend innenfor både bruken av mindre angrepsdroner mot kjøretøy og personell, samt større systemer mot infrastruktur og fartøy, og det med stor suksess.

Ved bruk av eldre missilsystemer i kombinasjon med ny-teknologiske ubemannede luft- og sjødroner har Ukrainerne klart å ut et forbausende høyt antall Russiske krigsskip. Trusselen har vært så betydningsfull at hele Svartehavsflåten har blitt tvunget til å trekke seg tilbake til Novorossijsk for å unngå flere tap. Dette har ukrainerne lykkes med til tross for at de ikke engang har en seilende marine. Droner har vist seg å være en svært effektiv effektor innenfor metodisk målbekjemping på både lavere stridsteknisk nivå samt høyere taktisk og strategisk nivå. De fungerer på mange måter som en styrkemultiplikator, hvor de bidrar til større effekt av andre kapasiteter, og sammen med miner og artilleri utgjør de den største trusselen mot personellet på bakken. 

Fremtidens krigføring?

Ved å utruste droner og ubemannede overflatefartøy med våpen kombinerer du en ISR plattform med en effektor som sammen skaper en unik fleksibilitet som muliggjør både oppdagelse og bekjemping. Styrkene kan dermed umiddelbart engasjere oppdukkende mål som er i tråd oppdragets intensjon. Bruken av autonome og ubemannede systemer i Svartehavet er et tydelig eksempel på hva slags effekt og trussel kystnære styrker kan utgjøre ved bruk av tradisjonelle og moderne våpensystemer i kombinasjon med kreativitet og innovasjon.

Samtidig ser vi at stridsfeltet i Ukraina er under kontinuerlig utvikling. Eldre og nye systemer fornyes konstant gjennom nye prosedyrer i en endeløs krets av tiltak og mottiltak. For et norsk forsvar som nå skal gjenoppbygges og fornyes er det liten tvil om at evnen til å tilpasse seg et stridsmiljø som kontinuerlig endres mens krigen fortsatt pågår, vil være et av suksesskriteriene for å møte de truslene vi vil stå ovenfor i fremtiden. Klarer en ikke følge utviklingen vil det bli en svakhet ovenfor en motstander som søker å gjøre nøyaktig det samme.

Er det en ting vi kan trekke ut fra krigen i Ukraina er det at den som evner å tilpasse seg og adaptere ny teknologi i kombinasjon med nye prosedyrer vil ha et fortrinn ovenfor sin motstander. Det er heller ingen indikasjoner på at denne utviklingen er i ferd med å stoppe, og vil med all sannsynlighet også påvirke krigføringen i fremtiden. Hvordan det fremtidige stridsfeltet vil se ut er umulig å forutsi. Det vi derimot kan slå fast med sikkerhet, er at en forsvarsnasjon med begrenset evne til å anskaffe, implementere og utvikle nye systemer raskt vil komme til kort i dette kappløpet.

Foto: Helene Synes / Forsvaret