Vi vant krigen men tapte freden, i Afghanistan, Irak og Libya. Hva gjør vi med det?

I Dagsavisen 26. mai etterspør jegerkompanisjef på GSV, kaptein Sebastian Langvad, flere FN-styrker. Det samme gjør vår nye forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen, som helt riktig poengterer at norsk sikkerhet forutsetter en internasjonal rettsorden med FN i sin midte. For Norge er derfor operasjoner som fremmer internasjonal fred og forsoning ren realpolitikk. Operasjoner som forsøker å avslutte kriger er en av de viktigste hjørnesteinene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Derfor er det rart at verken politikere eller militære klarer å tenke nytt når norske styrker sendes ut i kamp. For snarere enn å utvikle nye prosedyrer for å knytte diplomati og militærmakt sammen til et hele, fortsetter Norge som før: langs en tradisjonell sti der norske styrker raskt suges inn i et altfor militarisert null-sum spill. Men slike operasjoner er somregel mislykkede. Dette har vi sett i Afghanistan siden 2001. Vi har sett det i Irak siden 2003. Og vi så det under den famøse NATO-kampanjen mot Afrikas mest velfungerende stat i 2011, Libya: vi vinner krigen, men taper freden. Gjennomgangstonen i krigene er at territoriell kontroll og sikkerhet til regimet vi velger å støtte er knapphetsgoder vi gjerne vil beholde selv, uten å dele med fienden; uvurderlige goder det overhodet ikke forhandles om. Koalisjonslederen selv, USA, «forhandler nemlig ikke med terrorister», må vite. Operasjonene som norske styrker støtter opp under får dermed en svært så fiendeorientert slagside. Her er det lite rom for forhandling, dialog og kompromiss. Snarere tvert om: kampene legges opp som et «alt eller intet» – en forenklet dikotomi om «vinn eller forsvinn». Enten er du med oss eller så er du mot oss.

I organisasjonsteorien kaller vi dette for klassisk «stiavhengighet»; en manglende evne til å avvike fra det tradisjonelle – og svært fastfrosne – mønsteret som norske soldater bidrar til å befeste i utlandet. Et mønster der suksess og fremgang måles i antall drepte terrorister og prosentvis tilbakegang av territoriell kontroll på motpartens side. I slike konflikter, som vi har gjennomført i snart 20 år, inngår alltid norske styrker i en USA-ledet koalisjon. På den andre banehalvdelen venter endeløse rekker av klan- og stammebaserte militser og uregjerlige opprørsgrupper; tidligere forsvarsansatte som vendte tilbake til egne stammer og landsbyer da institusjonene som holdt landet sammen ble bombet sønder og sammen. For i Norfolk, Brussel og Napoli var de statsbærende institusjonene enten definert som Centre of Gravity eller Decisive Points i allierte planprosesser. Problemet er bare at slike motstandere verken lar seg avskrekke eller nedkjempe militært. Selv mine amerikanske kollegaer har omsider begynt å innrømme dette. Stadig oftere hører jeg at USAs kriger i Midtøsten og Sentral-Asia assosieres med mowing the lawn: jevnlige drap på motpartens ledersjikt (mowing) i trygg forvissning om at det bare dukker opp nye arvtagere uken etter (the lawn). Men husk en ting: det som er spesielt med å klippe gress er at gresset bare blir tettere og sterkere desto mer det klippes.

Men la det likevel ikke herske tvil: norske og allierte styrker vinner hvert eneste slag i møtet med fienden. Motstandere som er dårligere trent og utrustet enn oss selv, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria: alle får de unngjelde for vestens overlegne situasjonsforståelse, våre presise missiler, våre langtrekkende sniper rifler, samt et utall av droner og jagerfly med kirurgisk ildstøtte fra lufta. Men til tross for at norske styrkebidrag inngår i en koalisjon der ledernasjonen selv står for nærmere 40 prosent av verdens militære utgifter, er det én ting som mangler: evnen til å omsette de imponerende seirene til en form for politisk uttelling som gir stabilitet og fredelig utvikling. Så lenge dette ikke skjer er det meningsløst å holde på i tiår etter tiår, i en naiv tro på at det snart skal bli bedre. Som regel blir det verre. I hvert fall inntil man – som i USAs tilfelle – sitter i Doha og forhandler med en talibansk opprørsbevegelse som bare har en promille av det amerikanske forsvarsbudsjettet å rutte med.

Når det likevel etterspørres flere norske FN-styrker har jeg derfor følgende forslag: Ja, send flere FN-styrker. Men tenk nytt. Send heller noen som kan utgjøre en forskjell. Hvis ikke er det bedre å beholde soldatene i nord slik at resten av forsvaret ikke fragmenteres ytterligere, og slites ned unødvendig. For med dagens budsjett er det helt umulig å opprettholde en troverdig stridsevne hjemme og ute på samme tid. Dette fører bare til en samtidighetsproblematikk som gir oss et overforbruk vi ikke har råd til: et lite avvik fra en fredelig normaltilstand i nord vil med en gang få alvorlige konsekvenser for hele den norske forsvarsevnen.

Det FN, NATO og USA trenger, og som Norge kan stille med, er dette: hjelp fra en pool av sivile og militære mannskaper som samlet sett representerer et bredt tverrfaglig og sammensveiset team. Mannskaper som både har gode taktiske stridsferdigheter, men som også forstår de underliggende sosiale, religiøse, etniske og geografiske spenningene i operasjonsområdet; mannskaper som kan se en sak fra to sider, og som tør å snakke med alle parter. Vi snakker om styrkebidrag som kan bygge bro og åpne kanaler, helst på kryss og tvers av konfliktfylte skillelinjer; ofte også «på dypet» – inne i operasjonsområdet. Men også i storbyene – på hoteller og i konferansesaler – der partene fortsetter møtene med diskré samtaler. En slik styrke vil ha et mindre kombattant preg enn konvensjonelle styrker som i all hovedsak følger USAs outrerte avskrekkingsdoktriner der poenget er å vinne slaget. Styrken jeg har in mente vil heller ikke mentorere eller rådgi bare den ene parten i området, slik NATO gjør i Afghanistan og Irak. Styrkebidraget jeg tenker på vil snarere ha i oppdrag å fasilitere små arenaer inne i operasjonsområdet; møteplasser der partene, for eksempel regjeringsstyrker, NATO-styrker og opprørere med støtte fra ett eller flere naboland, kan møtes for samtaler. Kanskje oppdager de at det faktisk finnes et minimum av overlappende interesser?

For krig mot fiender som ikke lar seg avskrekke eller nedkjempe militært kan ikke ses på som et null-sum spill. Når Centre of Gravity oppløses og forsvinner inn i stamme- og klanbaserte sivilsamfunn forsvinner nemlig det komparative fortrinnet som ligger i Vestens militær overlegenhet. Følgelig må operasjonene heller ses på som et forhandlingsspill: stabilitet og politisk uttelling i operasjonsområdet blir bare mulig om også motparten får litt av det samme. Straks norske styrker trekkes inn i en hengemyr (som ofte oppstår fordi amerikanske missiler ødelegger de statsbærende institusjonene som holder staten sammen) bør derfor varsellampene i Oslo ringe: sikkerheten til alle partene i operasjonsområdet har med ett blitt udelelig; over natten har det plutselig strategisk klokt å søke kompromiss og samarbeid – hvor enn nedverdigende det kan føles for den militært sterkeste part. Konvensjonelle styrkebidrag fra Norge, NATO og USA vil nemlig aldri oppnå sikkerhet om ikke motparten opplever det samme. Kollaps i statenes styringsevne, der det oppstår maktvakuum som fylles av militser, blir derfor en game changer. Stabilitet skapes ikke lenger ved å se på motparten som en fiende. Stabilitet oppnås heller ikke ved å tvinge motparten i kne, slik at påfølgende forhandlinger kan påtvinges from a position of strength.

Snarere tvert om. For hver opprører som drepes skapes det i stedet to nye. Norske styrkebidrag blir dermed trukket inn i en stridslogikk som bare favoriserer dem med best tid. Og dem med flest ressurser. Ingen taper mer på dette enn små land med små forsvar; småstater som både må vise synlighet og tilstedeværelse i nord, og samtidig rullere inn og ut av en evigvarende hengemyrer i sør – i tiår etter tiår. Og verst av alt: denne formen for krigføring forsterker oppløsingen av den internasjonale rettsorden fordi uenigheten mellom stormaktene trekkes inn i Sikkerhetsrådet og fører til handlingslammelse.

Spørsmålet er derfor: går det an å tenke annerledes når det gjelder hvilke styrkebidrag Norge kan bidra med, enten det er i FN eller NATO-forband? Kan det være at dialog, forhandling og kompromiss kan være vel så effektivt som evigvarende forsøk på å slå fienden sønder og sammen militært? Hva med å se på fienden som en likeverdig motpart; en motpart som ikke vil gi oss fred med mindre han selv ikke får fred? Kan det være at krigen før eller siden kommer til et punkt der begge parter tvinges inn i et skjebnefellesskap: der sikkerhet for en vil være umulig å oppnå om ikke også motparten får det samme? Kan det være at alternativet til endeløse operasjoner i Sentral-Asia og Midtøsten er evnen til å betrakte sikkerhet som et udelelig gode; et gode det må forhandles og kompromisses om? Ikke ut ifra en strategi som fordrer konkurranse, men som fordrer dialog og samarbeid gjennom tillitsbygging?

Dette er retoriske spørsmål, for det er nettopp her at de norske styrkebidragenes komparative fortrinn ligger, særlig om vi sammenligner oss med allierte kolleger i NATO. Med enkle organisatoriske grep kan mange av Forsvarets avdelinger, som for eksempel Forsvarets spesialstyrker, Etterretningsbataljonen og sågar Telemarkbataljonen, knyttes opp til norske diplomater med unik kompetanse. Vi snakker om en håndfull ansatte i Utenriksdepartementets freds- og forsoningsseksjon; diplomater som siden opprettelsen i 2003 har bygd opp en unik pool av verdifull erfaring, kunnskap og internasjonale støttespillere. Alle er de opptatt av én ting: om hvordan overgangsfasen fra krig til fred kan håndteres operativt. Dette er de samme tankene som mang en norsk soldat har tenkt på i Faryab, Kabul, Erbil og Anbar-provinsen. Med rundt en halv milliard kroner på budsjettet er kollegaene våre i Utenriksdepartementet en troverdig, upartisk og etterspurt partner i mang en konflikt. Dette er ikke på grunn av pengene, men på grunn av ekspertisen. Selv USA, som trenger hjelp for å komme seg ut av hengemyra i Afghanistan, skulle gjerne hatt hjelp fra slike styrker – som en kanal og en arena for fred og forsoning mens forhandlingene pågår i Doha. State Department har ikke en gang en seksjon for fred og forsoning i eget departement, slik Norge har; dermed har de heller ikke den institusjonelle ekspertisen som vår nærmeste alliansepartner så sårt trenger.

Hvilke kapasiteter er det vi snakker om? Det er ikke flere kampkjøretøyer. Ei heller flere nattkikkerter, GPS’er, kamphelikoptre eller presisjonsstyre missiler. Snarere er det kapasiteter der kompetente mennesket står i sentrum; mannskaper som er organisert i små tverrfaglige team; operatører som bringer med seg kunnskap fra diplomatiet, militæret, lokale språk og regional kulturforståelse. Det er denne kompetansebeholdningen som kan legge til rette for lavspenning og tillitsskapende tiltak; initiativer som igjen gjør det mulig å åpne kanaler der begge parter kan avslutte stridighetene med æren i behold, fordi man har funnet frem til et skjørt minste felles multiplum. Og helst på en måte som gjør at ingen av partene mister ansikt, føler seg ydmyket, krenket eller fremstår som den tapende part.

Doktrinen til en slik styrke kan være tuftet på seks prinsipper. For det første, et genuint ønske om å skape dialog. Dette er fordi det blir umulig å skape stabilitet om ikke partene også vil snakke med hverandre. For det andre, et mandat om å fremstå upartisk. Konfliktavslutning er ensbetydende med å gi og ta, og håndtere forventninger som ofte blir brutt. Da er det helt avgjørende at styrken ikke har sterke bindinger til en av partene. For det tredje, en evne til å utvise tålmodighet. Dette er rett og slett fordi tillitsbygging tar lang tid. Alle partene må derfor vite at det norske styrkebidraget verken vil la seg påvirke av skiftende stemningsbølger i Vesten, av regjeringsskifter i Oslo, eller av lokale tilbakeslag i operasjonsområdet. For det fjerde må det utvises politisk og militær risikovilje. Dette er fordi partene som skal forsones må engasjeres tidlig, mens kampene enda pågår; fallhøyden er stor om det går galt. Et femte prinsipp for en slik styrke vil være å skape lokalt eierskap hos de berørte partene. Rolleforståelsen til den norske innsatsstyrken vil dermed være tilretteleggende snarere enn instruerende – en typisk soft power facilitator. Den sjette er diskresjon, noe som er særlig viktig i de innledende fasene av en slike oppdrag. For skulle norske fremstøt lekke ut i mediene vil den politiske fallhøyden raskt bli uoverstigelig høy; på alliansearenaen i NATO der Norge vil bli ansett som illojal eller opportunistisk; på hjemmearenaen der opposisjonen vil kunne slå politisk mynt på forsøket; og i operasjonsområdet, der rivaler vil føle seg tilsidesatt og lurt.

Kunne man tenkt seg en norsk styrke som opererte i et slikt landskap? En styrke som kunne FN Charteret til fingerspissene. Men som også hadde inngående kunnskap om de etniske, kulturelle, religiøse, økonomiske og sikkerhetsmessige konfliktlinjene i området. Men som ved siden av å ha kanaler inn til partene også hadde kanaler ut til eksterne giverland; rike nasjoner fra NATO eller Europa, som med store pengesummer på bordet kunne lagt til rette for prosesser der grunnleggende samfunnstjenester ble stablet på beina. Ikke for å favorisere ett bestemt regime, eller en bestemt klan eller milits, noe som tidvis gjorde vondt verre i Afghanistan og Irak. Men hvor innsatsen kom alle parter til gode, innenfor et rammeverk der partene selv kunne sett hverandre i kortene, og melde fra til de norske styrkene om noe gikk galt?

Det beste Norge kan bidra med i FN-operasjoner vil være stående beredskapsstyrker med en bred og sammensatt kompetanse, der spesialstyrker, diplomater, ingeniører og helsepersonell kan skreddersys inn i lokalt tilpassede teams. Og som på kort varsel kunne bli satt inn for å styrke den vanskeligste fasen av dem alle: der krigens suksess skal omsettes til en form for politisk uttelling som kanskje vil gi 50 eller 60 prosents uttelling – men aldri 100 prosent. For slik fungerer ikke krig i vår tid.

Foto: Tidligere sjef E Generalmajor Morten Haga Lunde og tidligere Forsvarsminister Grete Faremo under en pressekonferanse om Forsvarets deltakelse i operasjonen i Libya (Forsvaret)

Eckbos Legat gir økonomisk støtte til Stratagem. Dette brukes bl. a. til å finansiere innkjøp av artikler. Stratagem velger selv forfatter og tema.