De fleste husker ‘Nord-alliansen’ i Afghanistan. I dag er det en ‘Vest-allianse’ i Ukraina-krigen bestående av 50 demokratiske stater, ledet av USA, som leverer våpen og påtar seg ansvar. NATOs rolle er komplementær og sekundær. Dette er en modell vi ser mer og mer av i forsvarspolitikken: Koalisjoner av stater med felles interesser er ‘the doers’, mens NATO først og fremst konsentrerer seg om almen avskrekking. Dette betyr at Norges forsvarspolitikk både er et spørsmål om medlemskap i NATO, men også om hvilke ad hoc koalisjoner man velger seg.
Betyr NATO-medlemskap mindre enn før?
Svaret på dette spørsmålet synes veldig enkelt akkurat nå – det er nei. For hvorfor skulle Finland og Sverige ble medlemmer i NATO når de allerede er så dypt inne i koalisjoner av ‘willing and able’ som overhodet mulig? De har bilaterale avtaler med USA, med Storbritannia, er fulle medlemmer av JEF (Joint Expeditionary Force), har Host Nation Support avtale med NATO, noe som gjør dem dem til ‘passive’ NATO medlemmer dersom det er krise eller krig i deres nærområder. NATO vil da kunne bruke deres sjø-luft- og landterritorium. Dette betyr i praksis at de er med i en konflikt på NATOs side. Vi kan legge til at disse to statene også er dypt integrert med oss og at NORDEFCO antar mer og mer av en strategisk betydning, gitt Russlands disposisjoner. I sum: hvorfor trenger Finland og Sverige formelt medlemskap i NATO?
Svaret som gis fra disse to statene selv, taler for seg selv: den finske presidenten endret syn da Russlands aggresjon ble tydelig tidligere i år. Mine svenske kilder forteller at det ved påsketider var klar beskjed fra Finland om at de hadde bestemt seg. Da var det meget kort prosess i Stockholm, uten den lovede lange utredning om saken. Man kastet seg rundt og søkte sammen med Finland. Et ytre sjokk i form av en angrepskrig på et naboland utløste denne enorme politiske endringen over meget kort tid. Dette er et klart bevis på at medlemskapet i NATO anses som så viktig at stater ikke anser at midlertidige koalisjoner gir samme sikkerhets. Art 5 er gullstandarden i militære allianser. Ingen andre tilbyr denne, selv om USA har noen bilaterale sikkerhetsgarantier.
Et moment i tillegg her er at spesielt Sverige ser ut til å gi etter for vanskelige tyrkiske krav for å komme inn. Man er nå med på å bekjempe ‘terrororganisjoner’ som YPG og PKK, noe som inntil nylig var ganske urealistisk som del av spesielt svensk politikk.
Altså er medlemskap i NATO ettertraktet pga art 5. Men vi ser at den faktiske sikkerhets- og forsvarspolitikken utøves langt opp mot grensen av hva en art 5 garanterer. Her kommer Ukraina inn. Inntil invasjonsforsøket 24.2.22 var det lite trolig at vesten ville stille med våpenhjelp til et land utenfor NATO, nettopp med den begrunnelse at art 5 ikke gjelder. Som Jens Stoltenberg alltid påpeker, er det en grunnleggende forskjell på medlemmer og ikke-medlemmer. Men ‘Vest-alliansen’ har altså mønstret en stor koalisjon, større enn ISAF, og USA har ved flere anledninger sagt at man skal svekke Russlands konvensjonelle kapasitet så sterkt at landet ikke igjen kan invadere et annet land. Dette er maksimale ambisjoner som skaper enorm fallhøyde, men vi kan anta at saken anses så viktig for USA og de nærmeste allierte i Europa, Storbritannia, Polen, Baltikum; samt for amerikanske ‘extended deterrence’ at man velger denne strategien.
Vest-alliansen er altså utenfor NATO, men de aller fleste medlemmene er også medlemmer i NATO. Ramstein-basen har vært brukt som møtested for denne koalisjonen, som formelt heter ‘Ukraine Contact Group’. NATOs rolle ser ut til å overlappe en del med koalisjonen, men den som finleser uttalelser fra NATO ser at det tilstrebes en klar demarkasjon ved at NATO kun skal gi Ukraina ‘non-lethal’ utstyr og defensive kapasiteter, i følge siste toppmøtes kommunikeer. Likevel er NATOs rolle svært aktiv i forhold til Ukraina mht fordømmelse av bruddene på FN-pakten (aggresjonskrig) og Genevekonvensjonene (krigsforbrytelser av mange slag). NATOs generalsektretær har vært og er meget aktiv i forhold til Ukraina, og kan neppe kritiseres for dette all den tid NATO er et partnerland. Men vi kan merke oss at NATOs rolle overfor sin partner var meget nedtones i perioden 2014-2022, med få prosjekter for militært samarbeid. Dette endret seg altså sammen med den aktive rolle USA tok, og i dag er både ‘Vest-alliansen’ og NATO meget involvert i forvars- og sikkerhetspolitikk mht Ukraina.
NATO er partner med mange land som vi hører lite om og som ikke alltid har medlemskap som mulighet. Det interessante i denne sammenheng er at partnerskapspolitikken ikke er defininert i noen detalj – den kan være en vei mot medlemskap eller ikke. I vår studie av strategi og partnerskap i NATO fant vi nettopp denne tvetydigheten og uklarheten, og det er jo en fordel for NATO selv om det kanskje ikke var slik intendert: om man vil skru opp eller ned i forhold til et partnerland, kan man det (Matlary. J.H. og Petterson, M. (red, 2011) NATO. The Power of Partnerships, Macmillan, UK).
NATO kan derfor ‘fylle’ partnerskapspolitikken sin med akkurat det man ønsker til enhver tid. Nå er det mye man vil sette inn mht Ukraina, og man gjør det i et annet partnerskap, nemlig det med ‘Vest-alliansen’. Det er nesten litt bad cop-good cop hvor NATO er verbalt og politisk sterk med den kritikk og fordømmelse som er naturlig etter NATO-traktaten som eksplisitt sier at NATOs verdier er de som er i FN-pakten – fredelig konfliktløsning, demokrati, rettsstat, etc. NATO kan da rolig prosedere på dette i forhold til Russlands brudd på alle disse prinsippene. Vider kan NATO definere innholdet av sin partnerskapsassistanse så defensivt som man gjør, og unngår russisk kritikk av å drive en stedfortrederkrig i Ukraina.
For ‘proxy’-rollen er det Vest-alliansen som har påtatt seg. Også den er i tråd med FN-paktens art 51, om assistanse til et land som er angrepet. Vest-alliansen kan også gå inn med egne styrker, med fly, etc, men har hittil ikke gjort dette. Men art 51 er en vid og bred dør. ‘Taket’ på hva som kan gis til Ukraina har likevel blitt raskt mye høyere, fra å være splintvester og hjelmer til haubitz, og det fra Tyskland. Nå kommer langtrekkende artilleri, våpenførende droner og stridsvogner. ‘Takhøyden’ bestemmes kun av vurderingen av russiske reaksjoner, og disse har vært ganske tomme trusler hittil.
Uansett utfall av krigen, er det meget interessant å merke seg aktør-konstellasjonen på vestlig side: NATO og ‘vest-alliansen’ har her komplementære roller hvor man samtidig har et dypt samarbeid og samordning. NATO holder seg i skinnet som den defensive alliansen og vedtar sterkt opptrapping av fremskutt forsvar i medlemslandene i øst på siste toppmøte – verbalt ser dette faktisk ut som ‘denial deterrence’ som konsept, med forhåndslagre, baser, økning i antall styrker i den raske reaksjonsstyrken – en fransk brigade i Romania, en britisk i Estland, amerikanske i Polen, etc. I sum: NATO skal avskrekke mye mer på grensene sine mot øst. Og ‘Vest-alliansen’, med de samme kjerneland, har oppgaven med våpenhjelp som skaper gevinst i Ukraina.
På russisk side anses vel dette som ett hele – det er neppe veldig viktig for Russland om det er USA som leder av ‘Vest-alliansen’ eller som den viktigste aktør i NATO som sier noe. Men Russland ønsker ikke konvensjonell krig med vesten, det er en sikker antagelse. Men likevel er det en forskjell på de stater som er ‘willing and able’ og som er aktivt med USA, og de som sitter stille i båten, selv om de er NATO-medlemmer. Ungarn er et eksempel på det siste, man forsøker en ‘nøytral linje’ og tillater ikke våpentransport gjennom landet til Ukraina, og andre land i den passive grupper en Portugal, Italia, Hellas. Norge og de andre i nord-Europa er derimot aktive med våpenleveranser.
Norge er med
Vi erfarer allerede konsekvensene av den nye sikkerhetspolitiske hverdagen med hyppige hybride angrep. Delelinje-avtalen settes i spill av den russiske Dumaen, NSM blir hacket av russerne, et av flere slike angrep nå i sommer. Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt trues av russiske hacker-grupper. Dette er bare litt av den nye sikkerhetspolitiske realiteten som omfatter aggressive øvingsmønstre, jamming av flytrafikken i nord og nesten total mangel på diplomatisk samarbeid. Vi kan kalle forholdet til Russland en konfrontasjon, og selv om krigen i Ukraina slutter, vil denne konfrontasjonen vare ved så lenge presidenten heter Putin. Den gamle normalsituasjonen vil ikke komme tilbake med det første.
Krigen i Ukraina får nå svært lite medieoppmerksomhet, noe som er predikabelt. Inflasjon, streiker og terrorisme er hovedsakene i media. Prisstigningen på energi henger sammen med krigen – krig er dyrt i form av både indirekte effekter og kostnaden for statskassen. Det som opptar velgerne nå, er de nære økonomiske ting, og det betyr et stort spørsmålstegn ved viljen til å oppebære ofre for Ukraina i form av høye energipriser. Det er rimelig – hvorfor skal den norske befolkning finne seg i ekstremt høye strømpriser når også alt annet stiger? Poenget her er at velgerne vil kreve at staten prioriterer å få ned kostnader i tiden fremover – det blir neppe et folkekrav at Forsvaret skal få mange nye milliarder. Mot dette bakteppet blir nye populistiske politikere raskt en realitet. «All politics is local», sa Tip o’Neill, speaker i Kongressen.
Denne krigen har kun vart fra slutten av februar. Det er litt over fire måneder. Afghanistan varte i 20 år, de to verdenskrigene ca 5 år hver. Vi er altså tidlig i en krig som nå er blitt en stillingskrig. Dette er uvant for dagens borgere og deres politikere – Afghanistan var langt vekk og med begrenset innsats; mens denne krigen er i Europa og angår oss mye mer fordi det er Russland som er angriperen.
Det er altså ‘early days’ enda og krigen er av stor betydning for vesten – ikke bare er det en angrepskrig, det er også en krig der russerne begår massive krigsforbrytelser. Det er også en krig hvor konsekvensene av at tap for Ukraina vil bli store for vestens evne til avskrekking av Russland generelt – og for vestens avskrekking av Kina spesielt.
Mye står på spill for vesten og demokratiet som styreform. Men er det vilje til å gjennomføre mht Ukraina?
Og hvem bestemmer? Her er vi tilbake til aktørbildet jeg analyserte over. Den som bestemmer retningen på det som skjer videre, er USA. Så lenge Biden opprettholder Vest-alliansen, fortsetter politikken med våpenhjelp. Men uten USA, svinner dette hen raskt. Storbritannia har nå enda en krise med PM Johnsen; innenrikspolitikken er altoverskyggende i den forstand at Johnsen ikke kan leder seriøst i en krigssituasjon. Han ønsker å være en Churchill og har fått servert sitt Churchill-øyeblikk, men er ingen Churchill. Og den andre europeiske lederen, Frankrike, er svært reservert mht Ukraina-politikken og har en svak president etter parlamentsvalgene.
Vest-alliansen uten amerikansk ledelse vil klappe sammen. Det samme kan muligens sies om NATO. Men en så lenge fungerer tandemet Vest-alliansen-NATO som en smart konstruksjon.
