Verdiløse menn

Tallene viser at det er mer enn nok ungdom som vil jobbe i Forsvaret, men tallene viser også at for mange velger å slutte lenge før de er brukt opp. Vi mister folk i det øyeblikket de skal begynne å gjøre skikkelig nytte for seg.

Det er mange grunner til at Forsvaret sliter med å holde på dyktige folk. Her skal jeg begrense meg til å adressere én av dem. Til gjengjeld tror jeg den er viktig, kanskje den viktigste, og det koster ingenting å rette den opp.

Jeg har tidligere i Stratagems spalter kommentert Forsvarets forhold til kvalitetsprinsippet i staten[1]. Jeg har siden det oppdaget at det finnes atskillige som steller med ansettelsessaker i Forsvaret som ikke aner at det finnes en paragraf i statsansatteloven som sier at «Den best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling[.]» Staten kan altså ikke gjøre som en skipsreder eller IT-gründer, å ansette tanta si, en kompis fra studietiden eller en man synes er usedvanlig kjekk og grei, med mindre vedkommende skulle være best kvalifisert. Mange tror også at militær grad sier noe om hvor kvalifisert du er til den stillingen du har søkt. Det er en utbredt misforståelse. Grad sier ingenting om utdanning, erfaring og personlig egnethet. I beste fall forteller graden din at du var best kvalifisert til den forrige jobben du søkte.

Det finnes også de som tror at man blir best kvalifisert av å bli pekt på av tilsettingsrådet. Det er også galt. Rådet skal, basert på stillingsutlysningen, peke ut den som er best kvalifisert, basert på utdanning, erfaring og personlig egnethet. Eventuell intervju er også til for å plukke ut den best kvalifiserte søkeren, ikke for å gi ansettende myndighet mulighet til å plukke den de helst vil ha. Mange tror at de to kategorier er sammenfallende, noe de selvfølgelig kan være, men avstanden mellom den best kvalifiserte og den mest ønskede kan ofte være stor.

Temaet i denne kronikken er imidlertid ikke den intense dyrkingen av militær middelmådighet, men det som kommer etter at tilsetningsrådet har kastet sine dartpiler. Jeg har nemlig grunn til å tro at flinke folk slutter i Forsvaret, ikke fordi de taper i konkurransen om stillinger og skoleplasser de ønsker seg, men fordi konkurransens regler er uklare, tøyelige og usynlige.

Ganske få i Forsvaret er tilhengere av idealtid. De fleste vil at den som hopper lengst, løper raskest eller løfter mest, får pokalen. Da er det også lettere å akseptere å gå tomhendt hjem, om man blir slått av noen som åpenbart er bedre. Da er det bare å trene mer til neste gang.

Det mange derimot hater, er at en eller annen langt ned på lista får fruktkurven, av grunner få, eller ingen helt forstår. Om dagens ledelse i Forsvaret er komfortable med venne- og kameratutnevnelser, og trives utmerket med å være «innvidd i de innviddes gjeng» tror jeg ikke dagens, og fremtidens unge arbeidstagere, er like komfortable med slikt. De forventer, etter mitt inntrykk, å få et skikkelig svar også på spørsmål som starter med ‘hvorfor’.

Ber du om en formell begrunnelse i ansettelsessaker i Forsvaret, er svaret: «Etter at avgjørelsen er tatt, så har søkerne rett til innsyn i hvem som ble innstilt til stillingen. I hvilke rekkefølge, men uten begrunnelse.» Er du pågående og heldig nok, påspanderes du kanskje også en uformell forklaring fra tilsettende myndighet, men den begrunnelsen har ofte mye til felles med tilbakemeldingen man fikk på norskstilen på videregående: «Bra språk, godt innhold: 3+». Ganske ofte er det imidlertid jungeltelegrafen som bekjentgjør beslutningen om hvem som får stillingen, og hvorfor, lenge før kunngjøringen kommer fra formelt hold.

Jeg tipset nylig en som steller med ansettelsessaker i Forsvaret om at man nok ville være tjent med mer åpenhet også underveis i ansettelsesprosessen, spesielt når det ellers lekker fra alle kanter. Taushet og hemmelighold inviterer til sladder og spekulasjon. Responsen var at folk må slutte å legge seg opp i ting de ikke har noe med. Jeg tror imidlertid ikke at det er mulig å skru av folks nysgjerrighet og jakt på mening.

Rommet for spekulasjon blir mye mindre om ansettende myndighet spiller med åpne kort. Forklar konkret hvorfor den som fikk stillingen vurderes å være best kvalifisert. Om man ikke klarer det, bør man ansette en annen. Slik det er nå, står det alle helt fritt å spekulere på hvorfor vedkommende som fikk stillingen havnet øverst på lista. Skyldes det vennskap og kjennskap? Skyldes det at den som får jobben er akkurat passe svak og tiltaksløs, og ikke truer selvbildet til sin nye sjef?[2] Skyldes det at vedkommende har en ulmende varslingssak i bagasjen, og trenger litt miljøforandring? Skyldes det at det tilfeldigvis var der flasketuten stoppet? Hvem vet?

Alle dyktige og ærgjerrige folk kan ikke stå på oberstlistene, eller få den skoleplassen de ønsker seg. Det akseptere de fleste, men bare så lenge konkurransen oppleves som åpen og rettferdig. Dagens ansettelsesprosesser er formodentlig Forsvarets mest effektive avgangsstimulerende tiltak. Problemet med tiltaket er at det bare virker på dem Forsvaret bør beholde, ikke på de verdiløse menn, som helst blir der de er. Sistnevnte utvikler etter hvert det samme forholdet til villighetserklæringer som til tippelappen. Man kan gjerne leke litt med tanken på hva man skal gjøre om storgevinsten tikker inn, men man bli ikke veldig overrasket eller nedbrutt om det ikke skjer, denne gangen heller. Der er ikke de verdiløse menn, men de Forsvaret kunne hatt god bruk for, som slutter, lenge før de rekker å signere på at de har lest Forsvarsektorens verdigrunnlag om respekt og åpenhet.

[1] Lederstillinger som belønning og vennegave (stratagem.no)

[2] A's hire A's – and B's hire C's (stratagem.no)

Foto: Anette Ask/Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos legat