Verdibasert forsvar og forsvarsvilje – mer enn bare kampkraft

Erik Elden -

Vår nye forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen, har satt et verdibasert forsvar og forsvarsvilje øverst på sin prioriteringsliste, over beredskap, evne til samvirke, og utvikling. Effekten han ønsker å oppnå med sin førsteprioritet beskrives av ham selv som at enhver som prøver å okkupere Norge skal møte en hengemyr og få en opplevelse av sakte tap i møte med norsk geografi, forsvarsvilje og samhold. Kjernen er ifølge generalen en felles vilje til å bevare frihet og demokrati, og historien har vist at dersom man kjemper for en sak man tror på, kan man slå en militært overlegen motstander.

Når man diskuterer en militær styrkes samlede evne til å løse sine oppdrag brukes ofte ordet kampkraft, og i militærteorien består kampkraft av to komponenter, den moralske og den fysiske. Både verdier og vilje tilhører den moralske komponenten av kampkraft, mens alt som kan telles, som soldater, våpen og materiell, tilhører den fysiske. Forsvarssjefen prioriterer altså å styrke den moralske komponenten, og slik jeg forstår det handler dette både om Forsvarets etterlevelse av sine kjerneverdier, Forsvarets egen forsvarsvilje og hele samfunnets forsvarsvilje.

I denne artikkelen, som er den første av to om samme tema, vil jeg se nærmere på den moralske komponenten av kampkraft for å løfte noen tanker om hvorfor forsvarssjefen ønsker å styrke den. I den andre artikkelen vil oberst Terje Bruøygard se på forsvarsvilje og spesielt kampvilje, og bruke eksempler fra Burma, Finland og Korea for å belyse noen mulige lærdommer for Norge.

Jeg vil også bruke historien, men gå lengre tilbake enn Bruøygard. Helt tilbake til revolusjonskrigene, hvor Napoleon og den franske hæren erobret store deler av Europa med en evne og vilje som ingen tidligere hadde sett. Clausewitz utviklet sine teorier basert på disse felttogene, og var den første som virkelig introduserte de moralske faktorene i tenkningen om krig. Jeg vil vise at verdier og forsvarsvilje hadde en betydelig påvirkning på krigføringen, og deretter se på hvordan fokuset på den moralske komponenten har utviklet seg i ettertid. Avslutningsvis vil jeg bruke Clausewitz’ treenighet for å vise hvilken effekt Forsvarssjefen vil kunne oppnå med et verdibasert forsvar og forsvarsvilje.

Slaget ved Jemappes 1792

Revolusjonskrigene og introduksjonen av den moralske komponenten

Tidlig på 1700-tallet besto Europas hærer av profesjonelle soldater, og krigene ble utkjempet og vunnet i store slag på store sletter, ofte langt unna byer og landsbyer. Krig var en aktivitet forbeholdt de militære styrkene, og berørte i liten grad samfunnet og befolkningen. Hærene var tilnærmet likeverdige mtp. teknologi, teknikker og taktikker, og oppskriften på seier var derfor basert på matematikk: den som hadde størst antall våpen og soldater ville vinne. Kampkraft var altså definert som volum.

De såkalte revolusjonskrigene i perioden 1792-1815 endret dette for all ettertid. Frankrike, med Napoleon i spissen etablerte selvstendige divisjoner og geriljastyrker, med mer fleksibel bruk av artilleri, samtidig som det ble iverksatt massemobilisering i revolusjonens ånd (Howard, 1977, s. 75-76). Krigen ble i mye større grad enn tidligere noe som påvirket hele befolkningen, både fysisk og emosjonelt, og i krigføringen fikk de menneskelige faktorene økt betydning i forhold til de tekniske. Soldatene ble mer selvstendige, og ble utsatt for større psykiske påkjenninger som følge av økt kompleksitet og mer kraftsamling.

Den første som for alvor introduserte dette menneskelige aspektet i militærteorien var Clausewitz. Han fikk sin ilddåp som 12 år gammel soldat, og hadde selv følt frykt og utmattelse, sett effekten av mot og dristighet, og opplevd at tilfeldigheter og usikkerhet alltid forekom i krig. Han observerte også at hans store forbilde Napoleon endret taktikken og at de franske soldatene kjempet med en helt annen vilje og entusiasme enn tidligere (Clausewitz, 1976, s. 592-593). I tillegg var han et barn av opplysningstiden hvor filosofer som Hegel og Kant satte mennesket i fokus, særlig mtp. individets evne til å påvirke og utvikle samfunnet. Clausewitz var også en ivrig student av krigshistorie, og fant flere eksempler på at en mindre styrke klarte å beseire en større, spesielt i forsvar. Fredrik den store hadde klart å opprettholde sitt forsvar med en underlegen styrke i syvårskrigen i 1756-1763, og Napoleon hadde også gjort det i Italia i 1796 (Strachan, 2007, s. 128-129). Tradisjonelt og teoretisk var det ingen logikk i at en tallmessig underlegen hær kunne vinne mot en overlegen – den beste strategien hadde alltid vært å sørge for å ha flere soldater og våpen enn motstanderen. Alt dette gjorde at Clausewitz begynte å tenke nytt i sin teoriutvikling.

Han innså at fordi krig er en menneskelig aktivitet, måtte også menneskelige faktorer som frykt, mot, dristighet og dyktighet påvirke krigføringen og krigenes utfall. Han definerte krig som en tvekamp mellom to eller flere aktørers evne og vilje, eller rettere sagt: fysiske og moralske styrke. Fordi man ville møte både fysisk og moralsk motstand, var det viktig å inneha en egen, og sterkere, fysisk og moralsk kraft for å vinne. Clausewitz baserte dermed kampkraft på både fysiske og moralske forhold, men mye av det han skrev handlet fortsatt om evne og det avgjørende slaget.

Jomini hadde en mer matematisk og teknisk tilnærming til krigføring, og fokuserte i mindre grad enn Clausewitz på de moralske faktorene i sine teorier, men til gjengjeld hadde han et visst fokus på patriotisme og kampånd. Han mente at et lidenskapelig engasjement blant soldatene var en styrkemultiplikator, og at generalen måtte gjøre alt han kunne for å ødelegge motstanderens moral, og samtidig inspirere og bygge entusiasme hos sine egne soldater (Jomini, 2007, s. 37). Jomini var franskmann, og disse tankene var preget av hans erfaringer fra den franske hæren, og ikke minst av revolusjonen.

Den nasjonale forsvarsviljen

Med revolusjonskrigene kom overgangen fra det Howard (1977) kaller «the wars of the professionals» til «the wars of the revolutions». Napoleons erobringer krevde flere soldater enn tidligere, og den 23. august 1793 ble verneplikt innført for alle franske borgere (Howard, 1977, s. 79-81). Samtidig ble hele den franske økonomien fokusert mot krigføringen, og produksjon av våpen, ammunisjon, materiell og uniformer ble organisert på nasjonal basis. Målene man kjempet for var blitt større og mer ideologiske, og ikke minst mer betydningsfulle for samfunnet enn tidligere.

Clausewitz’ mentor Scharnhorst observerte denne endringen, og som leder av den prøyssiske militærreformkomiteen mente han at soldater måtte være intelligente og pålitelige patrioter som så på seg selv som nasjonens beskyttere, og det var viktig at de også ble oppfattet slik av resten av samfunnet (Howard, 1977, s. 87). Mens Napoleon brukte vernepliktige til å etterfylle hærene i krigstid, brukte Preussen de vernepliktige som reservister. De fikk noen måneder grunnutdanning, og gikk deretter tilbake til det sivile for å bli tilbakekalt ved behov. Hos begge parter avtjente folket sin verneplikt med glede, og dette var i hovedsak på grunn av deres nasjonalfølelse: at soldatene kunne identifisere seg med nasjonens verdier (Smith, 2005, s. 52-53).

På den andre siden var verneplikten et godt instrument for militarisering i den betydning at de militære verdiene ble nasjonens: hierarki i organisasjoner, fysisk mot, selvoppofrelse og behovet for heroisme i kriser. Det var en felles forståelse for at krig ville være uunngåelig, og at det var behov for å utvikle de nødvendige kvalitetene for å føre den (Howard, 1977, s. 110).

Verdier og vilje var utvilsomt den drivende faktoren for Napoleons seire og for endringer av både teori og praksis. Soldatene kom fra den gemene befolkning, og hele samfunnet var direkte eller indirekte involvert i krigen eller krigsindustrien. Nasjonens og det militærets verdier var sammenfallende, og forsvarsviljen var sterk, både med tanke på soldatenes vilje til å slåss og befolkningens vilje til å understøtte krigføringen. Revolusjonskrigene representerte et paradigmeskifte fra instrumentelle til industrielle kriger, og dette ble utgangspunktet for stormaktene da de gikk inn i første verdenskrig.

Utviklingen av kampkraft og forsvarsvilje etter revolusjonskrigene

Etter å ha deltatt i, observert og studert revolusjonskrigene stilte Clausewitz (1976, s. 593) følgende spørsmål til seg selv:

Will this always be the case in the future? From now on will every war in Europe be waged with the full resources of the state, and therefore have to be fought only over major issues that affect the people?  Or shall we again see a gradual separation taking place between government and people?
- Clausewitz, 1976, s. 593

Vi skal se at Clausewitz stilte betimelige spørsmål. I mellomkrigstiden, hundre år etter Clausewitz’ tid, var den britiske generalen og militærteoretikeren J. F. C. Fuller forferdet over den maskinelle slakten som hadde funnet sted under første verdenskrig, og skyldte på Clausewitz’ teorier om vilje som middel for å vinne det avgjørende slaget. Fuller utviklet en kampkraftmodell med tre komponenter, den fysiske, den mentale og den moralske, hvor den mentale handlet om offiserens kognitive evner og kompetanse til å utvikle og gjennomføre en plan (Fuller, 2012, s. 120). Han var en forkjemper for balanse mellom komponentene, men konstaterte klart og tydelig at mot og vilje i liten grad kan kompensere for manglende evne. Dette visualiserte han med å sammenligne krig med en slåsskamp. Den som er størst og sterkest vil som regel vinne, men dersom den ene skyter den andre med pistol, vil den med pistolen vinne. I begge tilfeller er evnen og ikke viljen avgjørende for resultatet.

Med andre verdenskrig ble det virkelig tydelig hva en industriell krig i stor skala innebærer av mobilisering, ressursbruk, og ikke minst hvilket offer og skader samfunnene blir utsatt for. Etter 1945 var slagordet «aldri mer», og atomvåpnenes inntreden gjorde at en ny industriell krig ble noe som for all del måtte unngås. I siste halvdel av den kalde krigen ble nasjonenes militære styrker stadig mindre, kvalitet ble prioritert fremfor kvantitet, og profesjonelle stående styrker tok over for de vernepliktige.

På 2000-tallet ble det tydelig at et nytt paradigmeskifte hadde funnet sted. Kriger ble ført med relativt små styrker og begrenset innsats, for begrensede mål, og aktørene ble i økende grad ikke-statlige og koalisjoner. General Sir Rupert Smith (2005) konkluderte med at industrielle kriger hadde blitt erstattet av «wars among the people». Krigene ble riktignok utkjempet blant befolkningen, både fordi fienden befant seg der og fordi det ofte var en kamp om å vinne befolkningens vilje, men de ble også utkjempet langt unna nasjonene som sendte sine soldater for å delta i dem. NATOs «out-of-area»-operasjoner skapte både en geografisk og verdimessig avstand mellom befolkningen og soldatene, og krigføringen ble igjen, som tidlig på 1700-tallet, instrumentelle «wars of the professionals». Disse krigene krevde en sterk vilje fra soldatene som var deployert for å kjempe i et fremmed land og solide verdier for å kunne vinne lokalbefolkningens «hearts and minds», men den nasjonale forsvarsviljen hadde blitt adskillig mindre enn den var etter den andre verdenskrig.

I 2016, etter på nytt ha sett at militærmakt kan og vil brukes for å nå politiske mål med Russlands handlinger i Georgia, Krim og Ukraina, gikk NATO fra «out-of-area» tilbake til kollektivt forsvar av alliansemedlemmene og deres nærområder. «Wars among the people» finner fortsatt sted, men det er blitt et økt fokus på å forsvare seg selv og å hindre angrep mot eget territorium. General Kristoffersen sier selv at krig fortsatt er en mulighet. Vi er nok ikke tilbake til at industrielle kriger er aktuelt igjen, men forsvarsvilje har sannsynligvis fått en større relevans ved at trusler mot stats- og samfunnssikkerheten er blitt mer aktuelle.

Norsk militærparade i Bardufoss

Hvilken effekt kan en styrking av de moralske elementene gi?

Clausewitz’ treenighet kan bidra til å forklare hvilken effekt verdier og forsvarsvilje kan ha. Inspirert av sin tids kriger og det markante paradigmeskiftet utviklet han det som skulle bli det mest sentrale i hans livsverk. Clausewitz var klar over at store og komplekse fenomener alltid har mer enn én årsak, og analyserte seg frem til de mest sentrale variablene, nemlig folket, hæren med hærføreren, og regjeringen. Disse variablene var også gjensidig avhengige (Morris, 2012). Det er ikke tilstrekkelig at Forsvaret har en sterk kampvilje hvis viljen i de to andre variablene er svak. Det må være en balanse. Det gjensidige forholdet mellom folket, hæren med hærføreren, og regjeringen forklares på denne måten av Rasmus Solås (2012, s. 10):

Myndighetene i et land, søker å være mer rasjonelle enn folket. Folkets vilje til å støtte myndighetene igjen, avhenger av deres støtte (aktiv eller passiv) til krigen og hvordan den føres. Hærføreren trenger ressurser for å bøte på den usikkerheten og tilfeldighetene som rår i krigen. Hærføreren må også ha folkets tillit til å utøve makt på deres og myndighetenes vegne, men også tillit fra myndighetene til at han har egenskapene som gjør at han vinner. Derfor blir dette en dynamisk tilstand som endrer seg etter hvert som kreftene i treenigheten endrer seg og påvirkes.

Her nærmer vi oss sannsynligvis kjernen i det forsvarssjefen legger til grunn for verdibasert forsvar og forsvarsvilje og i tillegg hvorfor det er hans første prioritet for det norske Forsvaret.

Dersom folket ikke støtter krigen, vil de heller ikke støtte myndighetenes målsettinger og ressursbruk for å nå dem. Og dersom myndighetene ikke gir Forsvaret ressurser, mister Forsvarssjefen evnen til å nå de politiske målsettingene. Hvis det ene elementet i treenigheten faller, faller alle, med all evne til aktivt eller passivt å påvirke en situasjon.

På den andre siden, hvis soldatene og den militære organisasjonen etterlever et verdigrunnlag som gjenspeiler nasjonens verdier og forventninger, vil det oppstå en gjensidig tillit og vilje i treenigheten. For det første en tillit fra samfunnet til Forsvaret til at nasjonens sikkerhet vil bli ivaretatt på en god måte. For det andre en tillit fra myndighetene til Forsvaret til at de militære er i stand til å løse sine oppdrag og utøve makt på myndighetenes vegne, og for det tredje en tillit fra folket til myndighetene om at militærmakt brukes på riktig måte med tilstrekkelig støtte, frihet og begrensninger. Etterlevelse av verdier i form av å vise gode holdninger kan på denne måten gi en gjensidig tillit mellom alle elementene i treenigheten.

Denne tilliten er et premiss for kontrakten mellom staten og militærmakten: Forsvaret må være i stand til å forsvare frihet og demokrati; å beskytte samfunnet og befolkningen og å forsvare statens suverenitet og interesser. I tillegg bør befolkningen ha en forsvarsvilje i form av et ønske om å forsvare sin nasjon for at denne kontrakten skal fungere. Og ikke minst: myndighetene må oppfylle sin del av kontrakten ved å gi Forsvaret tilstrekkelige ressurser til å realisere den nødvendige evnen.

I dag snakkes det mye om kampkraft, både i debatter, langtidsplaner og materiellanskaffelser, men med denne synergien mellom treenighetens variabler, skapt av et verdibasert forsvar og forsvarsvilje handler det om noe adskillig større. Vi snakker om nasjonens samlede evne til å ivareta både statssikkerhet og samfunnssikkerhet; et totalforsvar, bokstavelig talt.

Konklusjon

Paradigmeskiftet i revolusjonskrigene viser opprinnelsen til den moralske komponenten. Den franske revolusjonen, opplysningstiden, og ikke minst selve krigføringen i perioden 1792-1815 førte til at elementer som vilje, mot og dristighet ble inkludert i militærteorien. Soldatenes egen kampvilje ble også viktigere idet ildkraft, hurtighet og mobilitet ble utnyttet i adskillig større grad enn tidligere. I de nye krigene måtte soldatene være offensive og dristige for å klare å skape avgjørelse, og ble samtidig utsatt for en økt voldsbruk, og større fare og usikkerhet.

Det at hele befolkningen deltok i og ble berørt av krigen gjorde forsvarsvilje til kanskje det mest sentrale for å kunne forsvare egen sikkerhet og påvirke andre aktører. Nasjonen og det militære hadde de samme verdiene, og deltok sammen i krigføringen mot felles nasjonale mål.

Etter andre verdenskrig har avstanden fra befolkningen til krigen og soldatene økt, i takt med en samtidig svekkelse av den nasjonale forsvarsviljen. Kriger er ikke lenger industrielle, men de er heller ikke bare «wars among the people». Nasjonale interesser og befolkningens sikkerhet i hjemlandet trues når skillet mellom fred og krig viskes ut, og det er behov for et totalforsvar, med en tilhørende nasjonal forsvarsvilje for å møte fremtidens konflikter.

Treenigheten synliggjør hvordan en satsing på Forsvarets kjerneverdier internt kan skape tillit som gjør at en felles forsvarsvilje styrkes og at hele totalforsvaret får økt effekt i form av evne til å forsvare Norges interesser og befolkningens sikkerhet og frihet. Denne innsatsen må imidlertid følges opp med økte ressurser for at den skal få full effekt; vilje kan ikke kompensere for manglende evne, og treenigheten må være i balanse.

Foto: Forsvaret

Litteraturliste