Forsvarssjef Eirik Kristoffersens kronikk i Aftenposten 25. februar stadfester håpet vi alle velger å holde fast ved i krigen i Ukraina; nemlig at Russland til slutt vil tape. Vladimir Putin har det hele og fulle ansvaret. Når Forsvarssjefen sier at Ukraina kjemper for også vår frihet, har han helt rett i det. Autoritære regimer taper til slutt, er argumentet. Men er det sant, og er det gitt at Putin før eller siden taper krigen?
Svaret er et åpenbart nei. Demokratiske nasjoner er færre nå enn de var i 1986, og 72 % av verdens befolkning levde under et autokratisk regime i 2022. Trendene vi ser i Europa og USA viser med tydelighet at det illiberale er på fremmarsj også i demokratiets kjerne. områder. Putins Russland er et eksempel på hvor stabile autoritære regimer kan være så lenge de bruker både (falske) valg og (en korrupt) nasjonalforsamling som et bolverk for regimet.
Russland er ikke dømt til å tape. Hvis geografi er skjebnen, er demografi endeliktet. Det kan være klokt å ta Putin på ordet når han sier at Ukraina er lik Russland og at den demografiske utviklingen er en reell faktor for hans beslutning om å invadere, samme hvor mye historieforfalskning han bedriver. Det er også derfor Polen og Baltikum ikke holder tilbake i sin støtte til Ukraina; de vet at de kan være neste land ut. De vet også at det globale sikkerhetsrammeverket USA har garantert for siden andre verdenskrig er i ferd med å forvitre; den amerikanske politiske pendelen snur innover.
Og da kommer vi til kjernen at utfordringen for Norge; vår sikkerhet er basert på tre grunnleggende forhold: nasjonal forsvarsevne, det kollektive forsvaret i NATO og bilatalt samarbeid med våre nærmeste allierte. Dette er det norske forsvarskonseptet. To av hjørnene i konseptet hviler på den samme forutsetningen; USAs sikkerhetsgaranti i NATO og i vårt bilaterale samarbeid. Den garantien har vært utfordret en stund allerede, og stilles nå på en alvorlig prøve i Ukraina. Hvis den amerikanske støtten opphører og Ukraina blir å anse som et «europeisk problem», hvor mye kan vi da stole på at USA vil trå til i en annen europeisk konflikt? Hvis et selvbevisst Kina binder opp USA i Taiwan eller i stillehavsregionen ellers; konflikten i Gaza ikke finner en løsning og Nord-Korea fortsetter sine provokasjoner, så er det langt fra sikkert at USA i det hele tatt kan komme til unnsetning i Europa. Og da har man ikke tatt høyde for at en ny periode med Donald Trump i det Hvite hus innebærer at USA faktisk ikke vil være til å stole på, uansett hva som skjer på kontinentet.
Vi har riktignok andre bilaterale forhold av verdi. Storbritannia er og blir en viktig alliert, og man kan tenke at kanskje en britiskbygget fregatt bidrar til å styrke det ytterligere, slik ubåt- og missilsamarbeidet gjør det med Tyskland. Disse bindingene er viktige, slik også våre nordiske søsken Finland og Sveriges inntog i NATO er. Men Sverige og Finland er i likhet med Norge småstater, Storbritannia har ikke USAs evner og volum i en konflikt, og Tyskland har historisk dårlige erfaringer med utenlandsoperasjoner på et vis som enda viser seg igjen i faktisk politikk, deres eget zeitenwende til tross. Det er ikke sikkert at europeiske forhåpninger til at tysk forsvars- og sikkerhetspolitikk skal styrke Europa og EU langs de spor man har trodd innfris.
Hvis Russland faktisk lykkes i å nedkjempe Ukraina; er den bebudede største satsingen på Forsvaret siden andre verdenskrig rigget for å ivareta norsk sikkerhet? Slik Magnus Håkenstad nylig påpekte bærer norsk forsvarspolitikk fremdeles preg av at ingen ser ut til å tro at noe vil skje med oss. Ikke egentlig. Men hvis vi likevel tror på regjeringen og opplever at Forsvaret styrkes i tråd med det Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) og Forsvarskommisjonen anbefaler, faller bitene på plass da?
Noen gjør, forhåpentligvis. Men når regjeringens nye langtidsplan endelig legges frem over påske, så må debatten dreie seg om mer enn budsjettstørrelser og hvilke kapabiliteter som er viktigst. Jeg mener at både statsråd og Forsvarssjef bør plukke opp igjen ballen Kjell Inge Bjerga sparket inn på banen her i Stratagem for tre år siden; ved å stille noen helt grunnleggende spørsmål rundt hvordan vi ønsker å planlegge med og både bruke og ikke bruke militærmakten som er forankret i noen grunnleggende nasjonale idéer og målsetninger. Vi trenger en nasjonal forsvarsstrategi.
Jeg syns ikke det er for mye forlangt at Norge holder seg med en forsvarsstrategi. Forsvarskonseptet er ikke dette, og totalforsvaret er det til tross for Totalberedskapskommisjonens fremdeles ingen som har definert på et vis som setter retning for hvordan de ulike aktørene skal forholde seg til hverandre, eller hvorfor. Her er det også på sin plass å tydeliggjøre at det finnes operative planverk. Dette er militære strategier (Guard-serien) for bruken av Forsvaret i daglige operasjoner og strid, som igjen er forankret i NATOs planverk. Disse er derimot ikke en forsvarsstrategi. Vi utvikler også strategier for det meste annet, også innenfor forsvarssektoren; en forsvarsindustriell strategi, eksempelvis. Så hvorfor ikke en nasjonal forsvarsstrategi?
Svaret ligger delvis i måten vi forvalter sektoren på; nemlig først og fremst i et byråkratisk perspektiv. LTP-prosessen bygger på norsk demokratisk langsommelig tradisjon, der alt fra distriktshensyn til industripolitiske hensyn skal ivaretas. Så skal man ikke så mye lenger enn til storebror selv for å forstå at alle mulige «andre» hensyn tas i oppbygging og forvaltning av også deres styrker. Det finnes forsvarsproduksjon i alle amerikanske delstater. Men så har de samtidig også gjort noe klokt; nemlig å utarbeide en nasjonal forsvarsstrategi som legger noen grunnleggende premisser for utviklingen, og som fungerer som et bindeledd mellom den nasjonale sikkerhetsstrategien og utviklingen av det amerikanske forsvarets struktur.
Det andre delsvaret handler om at vi fremdeles ikke har endret tankesettet vårt. Den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig skulle tilsi at styresmaktene handler på et vis som endrer både holdning og retning. Det betyr ikke panikk, men at både oppfordringer om å planlegge med et fiendtlig Russland og forberede seg på en verdensorden der småstater lever mer utrykt enn før må tas på alvor. Alvoret tilsier at vi til grunn for Forsvarets kapabilitetsutvikling, materiellsystemer, logistikk, operative konsepter og finansiering må legge en strategi som binder det hele sammen og er hengt opp i forsvars- og sikkerhetspolitiske idéer og målsetninger. En bindende og retningsgivende strategi som gjør det klart for oss selv hva den videre utviklingen av Forsvaret skal baseres på og gi svar på noen grunnleggende spørsmål: hvordan vil teknologiutviklingen påvirke oss, og hvordan skal vi utnytte den; hvorfor og hvordan skal Forsvarets kapabiliteter sammensettes videre; hvordan vil klima- og miljøendringer påvirke Forsvaret, og hvilke evner trenger vi for å møte disse; hvilke partnere kan vi stole på i fremtiden, og hvordan jobber vi for å binde disse til oss; hvilke kapabiliteter har disse, og hvordan kan våre være komplementære; hvordan vil demografiske og sosiale endringer påvirke Forsvaret i en generasjon fremover, og hvordan sikrer vi Forsvarets kompetansebehov og relevans hos befolkningen da?
Vi kommer ikke utenom NATO og alliert støtte i forsvaret av Norge, men Forsvarskonseptet er bare et løselig utgangspunkt for en strategi. En langtidsplan er heller ikke egentlig en plan, den er en finansieringslovnad som riktignok binder Forsvaret til noen kapabiliteter og lokasjoner basert på andre analyser (FMR og Forsvarskommisjonen), men som vil være et politisk kompromiss som også tar sikte på å legge videre politisk debatt død. Det er langt flere spørsmål som ikke besvares, men som bør. Vi trenger å binde sammen samfunnsutviklingen, kapabilitetsutviklingen og målsetninger for Forsvarets operative bruk på en mer helhetlig måte.
Tiden er overmoden for en nasjonal forsvarsstrategi. Uavhengig av Vladimir Putin.
Illustrasjon: Tegnet av Kristian Krohg-Sørensen på oppdrag for Stratagem.
){kind=link}