Våre verdier eksisterer ikke

Sånn. Da har jeg forhåpentligvis fått fanget oppmerksomheten. La meg umiddelbart moderere meg noe. Våre verdier eksiterer ikke som et objekt i den fysiske verden. Respekt, ansvar og mot eksisterer ikke i seg selv, utenfor menneskenes sosiale relasjoner. De manifesterer seg som virkelige først når de skapes i våre hoder som handlingsdrivende imperativer. Eller sagt på vanlig norsk: «respekt» blir virkelig og eksisterer kun dersom det får mennesker til å oppføre seg som om det er virkelig og eksisterer. Vi tolker handlinger og føler om noe er respektfullt og dette kan få oss til å handle deretter. Det er med andre ord våre mønstre av handling som viser hvilke verdier som er virkelige nok for oss til å påvirke oss.

Forsvaret og Hæren er i ferd med å sette kultur og kulturutvikling inn i en mer bevisst og systematisk ramme. Forsvarssjefen har prioritert å opprette Avdeling for profesjon og kultur i Forsvarsstaben og Hæren har fulgt opp med et høyt prioritert og godt forankret arbeid internt som om kort tid vil ramme inn arbeidet videre. I den sammenheng tenker jeg det kan være nyttig å reflektere litt rundt hvordan kulturutvikling i praksis er både ovenfra og ned men også nedenfra og opp, ikke kun kan besluttes men heller ikke kun skapes uten ledelse, og hvordan kulturutvikling i praksis er alles ansvar.

SPRÅK KONSTITURER VIRKELIGHETEN – VIRKELIGHETEN ER MØSNSTER AV HANDLING

Filosofen John R. Searle[1] har jobbet med språk og det sosiale mennesket. Han hevder at mennesker har evnen til å gi personer og ting funksjoner de ikke innehar i seg selv. Dette kaller han statusfunksjoner. Altså funksjoner noe innehar på bakgrunn av en status tillagt av mennesker og som ikke eksisterer utenom menneskelig forestillingsevne. For at en slik funksjon skal ha effekt utover et enkelt individ må denne statusen med tilhørende funksjon være delt mellom et antall mennesker. En slik felles aksept og anerkjennelse av en slik funksjon kaller Searle for kollektiv intensjonalitet. Det er gjennom vår felles aksept og anerkjennelse at en hundrelapp tillegges funksjonen «penger» og «verdien» «100 kroner».

Searle beskriver videre deontiske[2] krefter. Dette er statusfunksjoner som gir rettigheter, plikter, forpliktelser, tillatelser, forventninger, autorisasjoner og så videre. Slike fenomener med deontiske krefter gir mennesker impulser til å handle som ikke er koblet til våre tilbøyeligheter og lyster. Statusfunksjoner er limet som holder samfunnet sammen, de skapes gjennom kollektiv intensjonalitet og innehar deontiske krefter. Dette krever språk for å skape og opprettholde. For dette formålet bruker ikke mennesker språk for å beskrive den virkelige verden, men gjennom språk skape en felles verden gjennom aksepterte og anerkjente funksjoner som innehar regler for adferd. Når dette skaper nye mønstre av handling har språket skapt en ny virkelighet for de menneskene som inngår i gruppen. Med andre ord: Gjennom å erklære noe for virkelig så skaper man potensielt ny virkelighet.

SPRÅK OG VIRKELIGHET MÅ SAMSTEMME PÅ ALLE NIVÅ

Det er her våre verdier kommer inn. Forsvaret og Hæren har sine publiserte verdigrunnlag[3] og respekt, ansvar og mot brukes hyppig av ledere på alle nivå for å understreke viktigheten av disse begrepene for vår militære kultur og oppdraget vi løser på samfunnets vegne. Gjennom å «si det høyt», enten det er i offisielle dokumenter, i ordre og planverk eller på sjefens time forsøker sjefer og ledere i Forsvaret å skape en virkelighet for «oss». Gjennom å erklære respekt, ansvar og mot som virkelige og som maktpåliggende sosiale regler for adferd forsøker vi å etablere våre verdier som statusfunksjoner med deontiske – maktpåliggende – krefter. Vi beskriver idealer for kollektive og individuelle handlinger i den virkelige verden som springer ut av et sosialt konstruert nettverk av verdier som definerer oss som gruppe gjennom den statusen vi har.

Thomas Hylland Eriksen[4] beskriver den sosiale person som bygd opp av ulike statuser og roller. «En sosial status er et gjenkjennelig, sosialt definert trekk ved en person som gir henne visse plikter og rettigheter. En og samme person kan ha en mengde statuser [...]» I Forsvaret er statuser som Offiser, oberstløytnant, makker, soldat, kriger, ansatt, vernepliktig, ung eller gammel, mann eller kvinne alle sammen mer eller mindre relevante. Roller er ifølge Eriksen «[...] det dynamiske aspektet ved statusen». Med andre ord det innholdet individer legger i en gitt status. Det er altså ikke gitt at to individer med samme status handler likt. De fyller ikke statusen med identisk innhold. Menneskers mulighet til å fylle statusen «med seg selv» i utførelsen av rollen kalles rollemanipulasjon. Dette gjør at vi er både fanget i systemet med statuser og roller men samtidig har muligheten til å endre systemet innenfra gjennom individuell handling. Systemet legger opp til et gitt sett med drivere for individuelle handlinger, men individet står i praksis relativt fritt til å velge handlingsmønstre selv.

Det er alltid et handlingsrom som utfordrer de etablerte forventningene til mønstrene av handling, og det er dette som driver utvikling. Om slik endring er positivt eller negativt for individet og gruppen er ikke gitt. Noen endringer i handlingsmønstre kopieres flittig av andre og skaper derfor nye distinkte mønstre av handling – subkulturer. Andre defineres som «utenfor» og fremmede og blir ikke kopiert, eller de blir aktivt undertrykket. Individet kan derfor være endringsagent i alle sosiale virkeligheter. Det kan skje gjennom å erklære en ny sosial virkelighet gjennom språk, men uten å følge det opp med mønstre av handling som manifesterer den erklærte virkeligheten også i den fysiske virkeligheten så kommer man ingen vei. 

FORBILDER PÅ ALLE NIVÅ – KULTURUTVIKLING I PRAKSIS

Så hva betyr det for kulturutvikling Forsvaret?  For meg er kjernen i dette en bevissthet om at vi er alle ansvarlig for vår egen kultur. Vi som har status som sjef, leder, veteran eller makker må alle være bevisst på hva vi sier, hva vi erklærer som virkelig, og deretter handle i tråd med dette: Vi må alle være bevisst på vår status som forbilde. Hvordan skal nye rekrutter eller nye ansatte i avdelingen kunne fylle sin nye status som soldat eller del av avdelingen med en sunn rolleforståelse? Rollemodeller er helt avgjørende. Forbilder skaper gjennom ord og handlinger mønstre andre kan kopiere og aspirere mot. Men det er avgjørende at dette er positive forbilder. Destruktive mønstre av handling skaper også målbilder folk strekker seg etter, ofte uten å forstå hva det innebærer for individet eller gruppen. Ord og handling fra individ og gruppe må være i tråd med den virkeligheten vi erklærer gjennom verdigrunnlag og andre styrende dokumenter.

Vår organisasjon skaper en felles virkelighet enten vi vil eller ikke, så vi må alle jobbe aktivt med at våre mønstre av handling er i tråd med den ønskede virkeligheten. Dette gjelder i alt fra daglige gjøremål i garnison til sektorens personellpolitikk, fra makkertjenesten i gropa til operasjonsplanleggingen i kommandoplassen. Vår kultur er altså det vi faktisk gjør. Kulturutvikling er derfor å forsterke de ønskede mønstrene av handling basert på hensiktsmessige erklærte virkeligheter – felles verdier – med maktpåliggende krefter. Gode forbilder skaper gjennom sine ord og sine mønstre av handlinger et bilde på hvordan respekt, ansvar og mot skaper en felles sosial virkelighet for oss alle. For å sikre en sunn felles kultur i Forsvaret med levende og gode subkulturer er ikke svaret på hvordan vi skal drive kulturutvikling så komplisert. Vi må bare ta inn over oss at vi er alle rollemodeller og forbilder. Noen mer enn andre.

Foto: Marit Myhre / Forsvaret