Utviklingen av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen – konsekvenser for Norge

Moderne langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen er ikke et nytt fenomen. Effekten ble først demonstrert i Gulfkrigen i 1991.  Denne typen våpen bidro til at Vesten, primært USA, kunne nå hele dybden på motstanderens territorium en teknologisk fordel Vesten har hatt inntil relativt nylig.

Denne artikkelen diskuterer hvordan utviklingen av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen påvirker Norges evne til avskrekking og forsvar mot angrep. Den fokuserer på russiske kryssermissiler og ballistiske landmålsmissiler med moderne presisjonsegenskaper og en rekkevidde på over 500 km. Russland har i de senere år flyttet fokus fra utvikling til produksjon, og har fått erfaring og økende forståelse for bruk av denne typen våpen i den pågående Syriakonflikten. Dette innebærer at Russland har fått en evne til å engasjere mål i hele dybden av norsk og europeisk territorium.

Utvikling av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen

Etter Gulfkrigen fremstår det tydelig at moderne konvensjonell krigføring favoriserer den som angriper først. Denne innsikten kan påvirke krisestabiliteten i fremtidige konflikter. Dersom begge parter har tilgang på langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen vil offensiv bruk i en innledende fase kunne fremstå gunstigfordi begge parter vil ha evnen til å engasjere strategiske mål og angripe de mest kapable militære virkemidler ved konfliktens innledning. Derigjennom kan man redusere motstanderens situasjonsforståelse og kommando- og kontrollapparat. Det vil samtidig være viktig å unngå å bli overrasket av motstanderens langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Dette kan bidra til insentiver for å være den første aggressor, og videre til at motstanderen har insentiver for å svare raskt. Faren for konflikt kan med andre ord øke, og det eksisterer en risiko for at begge parter gjennomfører tidlige og omfattende angrep mot motstanderens strategiske mål. Resultatet kan være rask vertikal eskalering på begge sider og dette kan virke destabiliserende i tidlige faser av fremtidige konflikter.

Bruk av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen gav økende forståelse og erfaring utover 2000-tallet, og førte til nye strategier i USA. Strategiene vektla angrep med strategiske konvensjonelle våpen på en motstanders tyngdepunkter, som infrastruktur og ledelsesfunksjoner direkte. Strategiene vektla at motstanderens systemer burde påføres så stor belastning som overhodet muligved å så tidlig som mulig angripe motstanderens strategiske tyngdepunkter fra flest mulig retninger, og med ulike systemer. Samtidig er det relevant å påpeke at konfliktene i Afghanistan og Irak i samme tidsperiode demonstrerte at overlegen teknologisk evne ikke er tilstrekkelig for å oppnå politiske og/eller militære målsetninger. I lavintesitetskonflikter er evne til å bekjempe motstanderen militært ikke en hovedmålsetning, det kan derfor argumenteres for at andre forhold enn teknologisk overlegenhet har større betydning i denne typen konflikter.

I USA ble behovet for økt hastighet på missilsystemene påpekt, den lange rekkevidden medførte at det kunne ta opptil 2 ½ time for et kryssermissil å nå sitt mål. Dette er bakgrunnen for det pågående våpenkappløpet innen hypersoniske missiler mellom USA, Russland og Kina. Hypersoniske våpen har en hastighet på over fem ganger lydens hastighet, og det er ingen kjente defensive systemer som kan håndtere denne typen trussel i dag. Både USA, Russland og Kina hevder å kunne få operative hypersoniske våpen innen fem år.

Flere nasjoner har nå utviklet langtrekkende konvensjonelle våpen, og dette bidrar til å true effektiviteten til USAs nåværende konseptuelle bruk av militærmakt. Fremskutte baser fremstår sårbare på helt nye måter, og muligheten til å bygge seg opp uhindret på utsiden av operasjonsteateret fremstår mindre sannsynlig. Flere ulike beskyttelsestiltak vurderes, og det er forslag om å flytte de mest verdifulle systemene utenfor rekkevidde av potensielle motstanderes langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Dette er delvis en mulighet for USA som har et globalt operasjonsteater og ambisjonsnivå, men det er ikke mulig for nasjoner som er innenfor rekkevidden av nabolands offensive systemer. Norge er i denne kategorien og må leve med de påførte sårbarheter.

Etter hvert som flere aktører tar i bruk denne type våpen, og de støttesystemene som må til for å benytte dem, blir operasjonsmiljøet komplisert. I dag fremstår det sannsynlig at langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen vil være en integrert del av virkemidlene for begge parter i fremtidige konflikter. Disse våpnene kan avfyres langt inne fra en parts eget territorium eller fra internasjonalt luftrom/farvann. Foreløpig er det stasjonære mål som fremstår mest sårbare, men det er sannsynlig at utviklingen vil medføre at bevegelige mål kan nås mer effektivt. Dersom langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen skulle bli brukt mot tradisjonelle bakkestyrker, vil dette kunne innebære tilsvarende ødeleggende kraft som kjernevåpen hadde på 1950-tallet. Dette fører til at konsentrasjoner med bakkestyrker er lite gunstig og lette mål. Spredning, mindre styrker, mobilitet og lett utstyr fremsettes som mulige tilnærminger til denne typen utfordringer.

Russiske missiler mot landmål

Russland har de senere årene prioritert produksjon og innfasing av ulike missiltyper. Dette er relevant for Norge fordi disse våpnene har rekkevidde til å ramme norske strategiske mål fra russisk territorium eller internasjonalt luftrom/farvann. I denne artikkelen er det fokusert på russiske missiler mot landmål levert fra mobile plattformer på land, i luften og på sjøen.

• Iskander er et landmobilt system med maksimal rekkevidde på omlag 500 km, det kan levere både ballistiske og kryssermissiler.
• Kalibr er et kryssermissil som kan leveres fra ubåter og kampfartøyer på overflaten. Missilet har en maksimal rekkevidde på omlag 2000 km og var det første som ble benyttet i skarpe operasjoner av Russland mot mål i Syria høsten 2015.
• KH-101 er et luftlevert kryssermissil som kan leveres fra Russlands strategiske bombefly, har lavsignaturegenskaper og en rekkevidde på omlag 4000 km.

Alle disse systemene har meget gode presisjonsegenskaper. Det er verdt å understreke at samtlige missiler kan leveres med konvensjonelt eller kjernefysisk stridshode. Det er svært krevende å verifisere hvilken type stridshode som leveres før missilet treffer sitt mål.

Norges evne til avskrekking ved nektelse

Å utvikle nektelsesstrategier kan fremstå gunstig, spesielt i norske scenarier hvor forholdet mellom tid, rom og styrker til rådighet gjør konsepter basert på manøver og territoriell kontroll svært krevende. Nektelse kan oppnås med ulike virkemidler: langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen, sensornettverk for deteksjon, luftvern og missilforsvar er eksempler på aktive beskyttelsestiltak. Aktive beskyttelsestiltak er mer effektive fordi de forsøker å påvirke våpenet før det når sitt mål. Passive beskyttelsestiltak kan redusere våpenets virkning etter at det treffer målet, men forhindrer ikke skade.

NATOs oppbygging av missilforsvar er et eksempel på systemer som bidrar til nektelse med aktive beskyttelsestiltak. Samtidig er dette missilforsvaret tenkt mot stater med et relativt lavt antall ballistiske missiler og er ikke rettet mot Russland. Missilforsvar kan ha nektelsesevne mot et lavt antall ballistiske missiler, men kan ikke benyttes mot kryssermissiler. Mot kryssermissiler vil luftvern være mer aktuelt for å oppnå nektelse. NASAMS på Ørland og selvforsvarssystemene på norske fregatter er eksempler på dette. Disse systemene kan i noen grad bidra med egenbeskyttelse, men da primært som punktforsvar mot mål i deres umiddelbare nærhet. Listen over potensielle strategiske mål i Norge vil imidlertid bli for lang til at nektelse med denne typen systemer er en realistisk ambisjon for Norge. En ytterligere komplikasjon for nektelsesstrategier i Norge er at kryssermissiler kan programmeres til å utnytte terrenget for å unngå oppdagelse, og dette medfører at norske fjorder og fjell gjør det ekstra krevende å oppnå nektelse av kryssermissiler. Det kan derfor argumenteres for at nektelse av russisk evne til å benytte langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen er en lite realistisk ambisjon for Norge. Samtidig er det relevant å understreke at det alltid vil være kombinasjonen av nasjonale og allierte ressurser som bidrar til den totale avskrekkingingen av Russland, og ikke evnen mot et enkelt våpensystem.

Avskrekking ved trussel om gjengjeldelse

Å true med gjengjeldelse er en annen prinsipiell metode for å oppnå avskrekking, men det kan fremstå kontroversielt sett med norske øyne. Norges innfasing av egne langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen vil likevel kunne bidra til flere muligheter for å oppnå avskrekking. Disse våpnene egner seg til å true med gjengjeldelse og det kan ha en avskrekkende effekt gjennom den kostnad og risiko som kan påføres en motstander. Et hovedpoeng ved denne tenkningen er at motstanderens styrker ikke vil være et mål i seg selv, målsetningen vil være å true med å påføre en motstander samme type strategisk ødeleggelse som vi selv kan utsettes for. På denne måten kan det gjenopprettes en balanse mellom en motstanders evne og egen kapasitet. Nasjonal militær evne vil på denne måten kunne påvirke en motstanders kost-/nyttebetraktning og avskrekking kan oppnås.

Norsk anskaffelse og innfasing av denne type våpen gir en evne til å virke mot styrker i eller nær norske områder. Norges geografiske nærhet til Russlands nordflåte gir dermed Norge muligheten til å virke mot strategiske mål på russisk side. Det kan derfor være fristende å forfølge tanken om at det er bare en måte å besvare trusselen på. Det er å svare med samme mynt og true med gjengjeldelse for å påføre en motstander kostnad og risiko. På denne måten kan Norge potensielt påvirke en kost/nytte betraktning, og det kan bidra til avskrekking. Dette vil imidlertid kunne være krevende i en norsk ramme, først og fremst fordi det kan føre til ytterligere eskalering fra russisk side. Småstaten Norges dilemma er at asymmetrien i maktforholdet til Russland medfører at Russland alltid vil kunne eskalere konflikten til et høyere nivå enn Norge. Det vil derfor være nødvendig å være forsiktig i hvordan man tilnærmer seg avskrekking og gjengjeldelse.

Avskrekking i form av gjengjeldelse med denne typen våpen vil derfor være lite sannsynlig i en norsk ramme. Samtidig er det naturlig å se kapasitetene som disse våpnene representerer innenfor rammen av NATOs samlede evne. Å forbygge krig og å avskrekke motstandere ved å ha en evne til å utkjempe krigen om nødvendig, har vært en grunnleggende målsetning for NATO helt fra etableringen. NATOs samlede militære evne representerer på denne måten et sterkt element av avskrekking ved gjengjeldelse. I trusselen om at konflikten eskaleres til en konflikt mellom Russland og NATO ligger det viktigste elementet av avskrekking for Norge – og for resten av NATOs medlemmer.

Norges evne til forsvar mot angrep

Norske kampfly er en av de mest aktuelle kapasitetene til å representere en reell motstand mot Russland i en eventuell konflikt. De vil derfor være naturlige mål for Russland i en innledende fase. Aktuelle mål på Ørland vil være stasjonære, og med dagens rombaserte sensorer er det sannsynlig at Russland kan forhåndsplanlegge angrepsprofiler. Det understrekes at det ikke stilles spørsmålstegn ved kampkraften til F-35 og dens evne til å yte en reell motstand. Samtidig er kampflyet F-35 avhengig av en støttestruktur på bakken for å kunne opprettholde flyoperasjoner, og denne kan trues av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen.

I den videre analysen er det russiske kryssermissilet KH-101 lagt til grunn. Våpenet har moderne presisjonsegenskaper, lavsignaturegenskaper og kan fly inn mot målet i lav høyde. Disse egenskapene fører sannsynligvis til svært god gjennomtrengningsevne. Strategiske bombefly kan levere KH-101 fra internasjonalt luftrom langs norskekysten eller fra russisk territorium.

Aktive beskyttelsestiltak

Forsvarets luftvernsystem NASAMS vil kunne bidra til forsvar mot et angrep på Norges kampflykapasitet. Et varsel fra andre sensorer om at et missil er på vei, vil trolig øke muligheten for å få engasjert missilet. På vei inn mot et mål vil et kryssermissil normalt programmeres til å fly i lavere høyde, og dette vil bidra til at deteksjon blir mer krevende.  For analysen er Patriot- og Aegis-systemet benyttet. Systemenes radarer kan oppdage et lavtflygende kryssermissil i 50 meters høyde på omtrent 35 km avstand. En operatør har dermed omtrent to minutter fra oppdagelse ved 35 km til kryssermissilet når sitt mål. Dette illustrerer at det er en krevende og tidskritisk oppgave å forsvare seg mot kryssermissiler. Oppgaven for NASAMS systemet kan kompliseres ytterligere dersom det benyttes flere missiler samtidig eller at terrenget benyttes for å redusere muligheten for deteksjon.

På denne bakgrunn kan det argumenteres for at de aktive mottiltakene som er analysert her, trolig vil ha utfordringer med å hindre et angrep med slike våpen mot Ørland. Det er derfor sannsynlig at Russland vil kunne trenge gjennom Norges aktive mottiltak og engasjere aktuelle mål direkte om de skulle beslutte det.

Passive beskyttelsestiltak

Det er flere faktorer som kan påvirke hvilken effekt et slikt angrep vil kunne få. Gode etterretninger og varsling vil kunne være mulig. Da kan kampflyene flyttes til andre flybaser der de kan understøttes operativt. Samtidig kan spredning til andre flybaser i Norge også innebære tilsvarende sårbarheter. Andre passive tiltak for å beskytte kampflyene kan være bunkere i forsterket betong som trolig vil redusere skadeomfanget slike angrep. Det vil ikke gi fullgod beskyttelse for alle flyene, men dersom en bunker engasjeres direkte vil de andre bunkerne beskytte fly fra fragmenter og andre sekundære effekter som en konsekvens av eksplosjonen. Frem til 2015 var trusselen fra langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen ikke tatt høyde for i planleggingen av kampflybasen på Ørlandet. Forsterkede bunkere er prioritert etter 2015 og er i dag en integrert del av passive beskyttelsestiltak for F-35. Samtidig er det relevant å understreke at det fremdeles er mulig å engasjere andre mål som understøtter flyoperasjoner på Ørland.

Konklusjon

Helt siden utviklingen av langtrekkende konvensjonelle våpen startet er det mange som har pekt på deres evne til strategiske angrep i den innledende fasen av en konflikt. Etter hvert som ulike aktører har fått operativ erfaring og økende forståelse for disse våpnene er det ytterligere forsterket. Samtidig økes kompetansen for hvordan disse våpnene, sammen med annen teknologi, nye konsepter og doktriner benyttes mest mulig effektivt. Det må også forventes at nye typer missiler med forbedrede egenskaper og gjennomtrengningsevne fases inn av stormaktene i årene som kommer.

Den russiske satsingen på utvikling av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen, sammen med den pågående moderniseringen av russisk militærmakt og den teknologiske utviklingen, medfører et behov for ny forståelse av begreper som dybde, sårbarhet og militær konflikt. For Norges del betyr det sannsynligvis at det tradisjonelle og regionale fokuset på Finnmark må komplementeres med en bedre forståelse for hvordan vi skal håndtere ulike typer trusler mot hele Norges territorium. Norge må alltid ha en plan for hvordan vi skal håndtere et scenario i Finnmark, men det må komme i tillegg til en mer helhetlig forståelse for hvordan moderne anvendelse av makt kan benyttes mot oss i fred, krise og krig.

Foto: Avfyring av 9K720 Iskander (Искандер-М) i 2018 (WikiCommons)

Denne artikkelen bygger Ørjan Askviks masteroppgave ved Forsvarets høgskole (FHS) våren 2015. Den ble premiert som beste oppgave.

Denne artikkelen var først publisert i Luftled 3-2019.