Brigade Sør er et ønske for mange, men en så stor utvidelse kan være utfordrende å realisere. Den vil kreve, slik som direktør for Institutt for Forsvarsstudier Kjell Inge Bjerga påpeker, en vesentlig styrking av resurser til Hæren som vil være vanskelig å selge inn politisk – spesielt når bompenger er viktigere en sikkerhet. Forsvaret forbruker en betydelig sum av samfunnets ressurser hvert år og kampkraften som produseres er vanskelig å måle og tydeliggjøre. Siden 2006 har også Hærens deployerte styrker i større grad blitt benyttet til å trene opp nasjonale styker i andre land. Denne artikkelen vil argumentere for at en utvidelse av Hæren bør komplementere annen politikk, mer spesifikt, den bør være i synergi med norsk bistandspolitikk. En utvidelse av Hæren bør derfor ha et særskilt fokus på Security Force Assistance (SFA).
Spesialisering i SFA
Norge sikrer alliert støtte gjennom å ta del i intops: ved å dele risiko i fredstid sørger man for at allierte er villige til å ta risiko ved en eventuell krise i Norge. Det er dermed fornuftig å undersøke hva Hæren kan bidra med inn i eksempelvis Amerikanske, Britiske eller Franske operasjoner, land som er toneangivende i NATO eller i Europa. På grunn av begrenset volum er det utfordrende å innfri alliertes ønsker som ofte går ut på å deployere større styrker over lengere perioder. Hæren må i stedet kompensere for kvantitet med kvalitet: hva slags styrker gir størst utbytte for en operasjon per person - hva gir den beste kost/nytte faktoren? I Forsvaret kan man se eksempler på dette hos luftforsvaret med deres transportflyoppdrag i Mali, innkjøpet av logisitkkfartøyet KNM Maud hos sjøforsvaret, eller Forsvarets Spesialkommandos trening og mentorering av kontraterror politiet Crisis Response Unit 222 i Kabul. For Hærens del kan dette være SFA styrker.
Dagens verdensbilde preges av ustabile stater hvor voldsmonopolet ikke besørges av regjeringsmakten. Flere eksperter har påpekt at vestlig humanitær assistanse ofte faller i feil hender fordi det ikke er sikkert nok for den å nå frem til de rette mottakerne. Dette var også en av hovedkonklusjonene til «Godal-rapporten» som vurderte Norges innsats i Afghanistan. Der skriver den tidligere utenriksministeren at «det høye nivået på bistanden har gitt et inntrykk av overflod av midler. Anbud har ikke gått til den beste i forhold til rimelig pris. Man har tilfeller av at noen har beriket seg». Rapporten påpeker også at «den norske modellen», basert på et tydelig skille av militære og sivile oppgaver, «ikke hadde den forventede effekt» og «at allierte viste liten forståelse for den.» I følge rapporten var det bistandsmiljøene som advarte mot at militære uten faglig kunnskap om bistandsarbeid skulle forvalte prosjekter. For å skape tillit til aktørene innen bistandsmiljøene og dermed bruke norske bistandsmidler mer effektivt, bør kunnskapen om bistandsarbeid, fra militær side, økes. Dette er mulig med stående styrker som er forbeholdt en slik oppgave.
Videre står det i stortingsproposisjon 151 S at Norge er tjent med en verden hvor FN har stor innflytelse: «Norge vil bidra til å forebygge væpnet konflikt og arbeide for at fred og stabilitet ivaretas innenfor en global, multilateral rettsorden basert på prinsippene nedfelt i FN-pakten.» En slik verden kan kun fungere dersom statene som inngår i FN fungerer. Norge bør derfor også investere i sikkerheten til land som mottar nødhjelp ved å sørge for at voldsmonopolet ivaretas av staten. Sebastian Langvad har tidligere fremmet dette synspunktet og anbefalt at Norge må engasjere seg mer i statsbygging i Afrika sør for Sahara. Han skriver at det kun er et «sentralisert voldsmonopol som demper anarkisk voldsdynamikk og legger til rette for at innbyggerne kan bruke ressurser produktivt, heller enn på å beskytte seg selv». Langvad refererer til statsviterne Ronald Inglehart og Christian Welzel når han argumenterer for at «stabil fysisk og økonomisk sikkerhet i brede lag av befolkningen som gir samfunnet friheten til å bevege seg mot verdier i tråd med menneskerettighetene.» Med andre ord, for at norske bistandsmidler skal få effekt og dermed muliggjøre sterke stater og en FN-ledet verden, bør Norge fokusere på å trene lokale styrker så voldsmonopolet ivaretas av regjeringen.
Selv om FN ikke har så stor inflytelse i dagens verdensbilde er det likevel også realpolitiske mål som kan oppnås gjennom SFA. Ved å investere i sikkerheten til andre land gjennom SFA kan Norge bidra til å minske terrortrusselen og unngå nye In Aménas hendelser, til å redusere strømmen av migranter og flyktninger som krysser Middelhavet, og til en viss grad å motvirke Kinesisk og Russisk innflytelse i blant annet Afrika.
I Forsvarets Fellesoperative Doktrine fra 2000 står det at Forsvarets Spesialkommando har ansvar for Militær Assistanse (MA), men siden 2016 så har også Hæren utført SFA oppdrag. I en masteroppgave fra 2016 skrevet på anerkjente Naval Postgraduate School i California, argumenterer de norske offiserene Andreas Hedenstrom og Marius Kristiansen for at Forsvaret bør ha spesialiserte styrker for å utføre MA. De skriver også at konvensjonelle styrker også kan bidra innenfor MA og SFA, men da må de også være spesialiserte. Dette har U.S. Army identifisert og etablerer Security Force Assistance Brigader (uttalt “S Fab”). På samme måte, dersom Hæren skal utvides bør en ny avdeling spesialiseres i SFA.
Brigade Nord bør fokusere på høyintensitets krigføring. Siden 2009 har Hæren utført SFA oppdrag i Afghanistan og Irak. Styrkene som har utført disse oppdragene tilhører til vanlig Brigade N og tas dermed ut av operativ struktur over lengere perioder. Avdelingene, som ellers ville tilhørt den stående strukturen med avskrekkingsoppdrag i Nord-Norge, må gjennomgå en lengere oppsettingsperiode etterfulgt av selve tiden de er deployert. Når større deler av den stående beredskapen er enten opptatt eller bortreist medfører det dermed vesentlige utfordringer for troverdigheten av avskrekkingen. Avdelinger som får SFA oppdrag må også til en viss grad avlære seg deres daglige vaner og lære seg hvordan utføre en ny type oppdrag. Kryssutdanning er selvfølgelig verdifullt, men blir fort mindre interessant når den går utover beredskap og kvaliteten på oppdragsløsningen – hvor god blir man til SFA med noen få kurs i en ellers hektisk oppsettingsperiode?
Mer lett infanteri
Hæren bør tilføres mer lett infanteri. Hæren trenger større volum, men ikke av for økonomisk krevende styrker. Som militærhistorikerne English og Gudmundsson tydeliggjør i On Infantry, har lett infanteri vist seg gjennom historien å være svært allsidige styrker. Offiserene Bjørningstad og Becker påpeker at lett infanteri kompenserer for sine mangler av pansring ved hjelp av spredning, og at «de kan forflyttes over store avstander med de fleste transportmidler ettersom kampkraften ligger i individet og det hver enkelt infanterist bærer med seg.» I forhold til avdelinger hvor kjøretøy er sentrale, er utdanningstiden til lett infanteri også betraktelig lavere. Ei heller er de avhengig av oppe-tid på materiell for å kunne øve effektivt.
Typen militære styrker som Hæren potensielt skal støtte i utlandet er som regel lett infanteri. Konflikter hvor det er aktuelt med SFA foregår som regel i land med begrensede ressurser til nasjonale forsvar. Hærstyrker i slike land består i stor grad av lett infanteri som flyttes ved hjelp av hjulgående kjøretøy. Den britiske tenketanken The International Institute for Strategic Studies (IISS) publiserer årlig en rapport over tilstanden til militæret i alle verdens stater: The Military Balance. I følge denne rapporten er det overvekt av lett infanteri i Afrikanske land sør for Sahara, samt i Midt Østen. Siden styrken som skal støttes er av typen lett infanteri bør dermed avdelingen som tilbyr støtten også være lett infanteri. Dette er en motsetning til dagens situasjon hvor mekaniserte avdelinger som Panserbataljonen (siste oppdrag i Irak: NOR TU 2 & 5) eller Telemark Bataljon (siste oppdrag i Irak: NOR TU 1 & 3) er de som utfører SFA (NOR TU 4 ble utført av 2.Bn).
Norges viktigste allierte, USA, satser også tungt på lett infanteri. US Army har innført større bonuser for soldater som begynner i infanteriet, og USMC fokuserer spesifikt på å bevare befal på lag og troppsnivå i infanteriet. Disse tiltakene kommer som følge av den tidligere amerikanske Forsvarsministeren og marinekorps offiseren Jim Mattis’ prosjekt Close Combat Lethality Task Force. Hensikten med dette prosjektet er å øke kvaliteten på den vanligste utøvende delen av Hæren: infanteriet. Av tiltakene som er skissert finnes blant annet bedre kvalitet på øving og trening, samt bygging av faste lag og tropper over flere år for å danne effektive team.
Et enda viktigere signal fra USA er etableringen av egne brigader spesialisert på SFA i U.S. Army. Siden 2018 har den amerikanske hæren arbeidet med å etablere det som blir totalt fem Security Force Assistance Brigader. Disse enhetene skal kunne utføre oppdragene «train, advise, assist, enable and accompany» med allierte og partnerland. SFAB skal også redusere belastningen SFA operasjoner har på konvensjonelle avdelinger slik at disse kan fokusere på å høyintensitets krigføring og være avskrekkende mot andre motstandere.
Lokasjon i Oslo
En SFA spesialisert avdeling bør legges til Oslo av hovedsakelig to grunner: nærhet til bistandsmiljøet og mulighet for en bedre tilværelse for partner og familie på grunn av regelmessig deployering.
Som nevnt tidligere i artikkelen så var det bistandsmiljøene som advarte mot at militære uten faglig kunnskap om bistandsarbeid skulle forvalte prosjekter i Afghanistan. En konsekvens av dette er altså at Hæren må søke å skape tillitt til disse aktørene i bistandsmiljøene. Dette gjøres ved å øke kunnskapen og ferdighetene til de som jobber med SFA i Hæren. Institusjoner som besitter slik kunnskap og som kan bistå i å utdanne mannskaper til dette finnes i Oslo, både sivilt og militært. Fra Forsvarets side tilbyr Forsvarets Høgskole kurs innen FN og NATO operasjoner gjennom det Nordiske Forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Fra sivil side er det i hovedstaden man finner forskningsinstitutt som NUPI og PRIO, samt at UiO tilbyr utdanning innen områder som er viktige for SFA.
Ved siden av å øke kunnskapen til SFA styrker, bør et annet tillitsskapende tiltak være å knytte personlige bånd til relevante NGOer. Siden de fleste norske NGOer har hovedkontor i Oslo oppstår muligheten til å knytte personlige sivil-militære bånd. Personlige bånd over lengere tid skaper tillitt som igjen muliggjør samarbeid, spesielt når man er deployert i utlandet med alle utfordringene som oppstår der. Basert på konklusjonene fra Godal-rapporten er det på tide å lære av erfaringene fra Afghanistan og utføre norsk bistandsarbeid, både militært og sivilt, på en måte som utnytter ressursene mer effektivt.
En avdeling som er spesialisert i SFA må regne med regelmessig deployering i mindre forband. Siden ansatte i en SFA avdeling trenger nok militær erfaring til å utføre opplæring av utenlandske styrker effektivt, vil disse antageligvis ha forholdsvis lang fartstid i Hæren. Dette betyr at de sannsynligvis også er etablerte med partner og familie. For å kompensere for belastningen deployeringer har på familie bør en SFA avdeling etableres et sted partner har gode muligheter for egen karriere og støtte fra samfunnet. Dette er utfordringer som de amerikanske SFA brigadene jobber med i dag som vi kan lære av og komme i forkjøpet.
Hæren bør velge en avdeling med en garnison nærme befolkningssentrene på Østlandet. Samfunnet er i endring og karrieren til partner prioriteres, likeså med familie. Forsvaret må henge med på dette for å være en attraktiv arbeidsplass. Dette påpekes blant annet av Viseadmiral Elisabeth Natvig. Pendling, som for 10 år siden var sjeldent, er i dag normalen. Ansatte i Forsvaret prioriterer partner og familie og lokasjon på arbeidsplass blir desto viktigere. Det er heller ikke blitt unormalt å hoppe av en ellers lovende militærkarriere. Flere kullinger har tatt veloverveide beslutninger om at en fremtid i Hæren preget av usikkerhet over lokasjonen for neste stilling ikke er verd innsatsen. Da er det mer interessant å starte en ny karriere med visshet om at familie også blir høyt prioritert. Dette har blitt observert selv hos offiserer på god vei til BN-sjefs stillinger. Hæren går dermed sannsynligvis glipp av mange talenter og bruker store utgifter på å utdanne nok personell til å ta høyde for frafallet av ansatte.
Ansatte i Hæren, og spesielt offiserer, velger partnere med karriereambisjoner som samsvarer med dagens samfunn. For slike partnere er det med andre ord mindre aktuelt å flytte rundt i landet, og mer attraktivt å bygge egen karriere, gjerne i en av de større byene i landet. En Garnison på Østlandet er noe av det minst begrensende for både partner og familie. Ved å legge en SFA spesialisert avdeling til Oslo kan man sørge for kontinuitet i stillingene og kompensere for belastningen de regelmessige utenlandsdeployeringene vil medføre.
Muligheter i Hæren: Regiment HMKG
Fremfor å opprette en ny brigade kan utvidelsen av en eksisterende avdeling være aktuelt. I Oslo finnes lett infanteri bataljonen Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) på Huseby. Å utvide den med en ekstra stående bataljon fremstår fornuftig fra et administrativt perspektiv hvor HMKGs stab, med visse utvidelser, kan fungere som overbygg for en SFA-bataljon. Det er også gode muligheter for at det eksisterer politisk vilje for en slik utvidelse basert på omdømmet Garden har sivilt. På den annen side er det visse utfordringer med å velge HMKG, blant annet mangelen på utenlandserfaring til avdelingen (Garden «holdt ikke mål for Afghanistan» i 2009), eller at kulturen er preget av rutine og rigiditet fremfor pragmatisme som sikkert er mer nødvendig i SFA operasjoner. Likevel har lokasjonen til Garden i Oslo tiltrukket seg ansatte med både utenlandserfaring og SFA kunnskaper. Det kan dermed være muligheter for en utvidelse til et HMKG regiment dersom man velger å ta SFA på alvor.
En spesialisering i SFA kan også bli HMKGs raison d'être i Hæren. Ved siden av livvakt- og representasjonsoppdrag er det begrenset hva HMKG kan bidra med inn i Hæren og det fellesoperative miljøet siden de har knappe samvirkeresurser og lite fellesoperativ trening. Videre overlapper HMKGs oppgaver i hovedstaden med Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt HV-02 som, med sin innsatsstyrke Derby, er utrustet og øver forholdsvis likt Garden, med muligens enda bedre kjennskap til blålysetater og lokalmiljøet. Spesialisering i SFA kan dermed være det oppdraget som best utnytter en lokasjon i Oslo og kan gjøre HMKG til en helt eksepsjonell ressurs i Hæren og Forsvaret.
Avslutningsvis, det minste tiltaket Hæren bør vurdere nå er å opprette en SFA bataljons-kadre på Våpenskolen. Disse kan drive konseptuell utvikling før man eventuelt oppretter en hel bataljon. Da kan man samle erfaringen og kunnskapen som finnes i Hæren og FS og ha en tydelig plan når bestillingene på mer og bedre SFA dukker opp.
Foto: Oblt. Terje Bruøygard som sjef NOR TU i Irak i 2017 (Camilla Brevik Hågensen / Forsvaret)
