Utdanningsmonopolets velsignelser
I oktober var det slutt. Etter ti år ved roret vendte Jens Stoltenberg hjem fra Brussel. I tillegg til taxfreekvoten tok han også med seg sin mangeårige militærrådgiver Gjermund Eide. Sistnevnte har som Stoltenberg tilbrakt mye tid de siste ti årene sammen med klodens mektigste politikere, offiserer og embedsmenn. Ikke rart at mannen er attraktiv, og fikk et tilbud fra kommunikasjons- og rådgivningsselskapet Kruser Larsen han ikke kunne si nei til. Der skal han selge sine opplevelser og erfaringer til stykkpris. Jeg vil tippe det er en god forretning for begge parter. Eide er en utmerket foredragsholder, med reisekofferten full av vittige anekdoter og «nær-Trump-opplevelser». De som tar seg råd, vil få mye å glede seg til.
Tema her er imidlertid ikke markedsverdien av Eides opplevelser, men hvorfor i all verden han ikke fikk et bedre tilbud fra Forsvarets høgskole. Norge har aldri tidligere hatt posten som NATOs generalsekretær, og det er bare én som har sittet lengre enn Stoltenberg og Eides ti år. Dette var også ti dramatiske år i alliansens historie. Ytterst få i Norge kan mer enn Gjermund Eide om NATOs indre liv. Sammen med FHS’ mer vitenskapelig baserte NATO-kompetanse, kunne den miksen ha blitt ren dynamitt. FHS kunne blitt et kraftsenter for NATO-kunnskap, ikke bare til glede for sine egne studenter, men for departement og statsstyre mer generelt.
Nå vet jo ikke jeg hvorfor sjefen for FHS, Dag Aamoth, ikke møtte Eide på Gardermoen med blomster og fersk gjærbakst, eller rullet ut den røde løperen inn til bygning 10 på Akershus festning. Det kan godt hende at han gjorde det, men at Eide takket høflig nei, skjønt jeg tviler. Sett fra bygning 18 på festningen, er ikke Eide annet enn en snart pensjonert flaggoffiser uten noen vitenskapelig produksjon å snakke om. Det er slike det går tretten av på dusinet, om man har NOKUT-brillene på.
Denne kronikken handler derfor ikke om Eide, men om Forsvarets høgskoles manglende vilje, og muligens evne, til å tiltrekke seg attraktive folk. Jeg vet ikke hva Kruser Larsen la på bordet for å få Eide på laget. Og med en raus pensjon i fra Forsvaret i tillegg, vil jeg tro han kommer til å slite med å få utgiftene til å strekke til. Men Kruser Larsen finner åpenbart investeringen pengene verdt. Det vil gjøre produktet de tilbyr sine kunder mer attraktivt, og mer etterspurt. Det styrker salget. Dag Aamoth har imidlertid ingen slike bekymringer. Hans kunder, det vil si studentene, har ingen andre steder å gå. At mulige samarbeidspartnere heller ikke står i kø, er også utelukkende positivt. Jo mindre nyskapende og attraktiv man er, desto mer arbeidsro.
Konsekvensen av å være lite konkurranseutsatt er at man prioriterer kos og velvære over kvalitet og resultatjag. Problemet i akkurat dette tilfellet, er imidlertid at Aamoths studenter plutselig kan bli satt i en situasjon hvor landets videre eksistens hviler på deres kompetanse og prestasjonsevne. Ingen hyggelig tanke.
Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret