Jacob Børresen og undertegnede er uenige om mange substansielle spørsmål i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men i sitt ellers leseverdige nyttårsinnlegg om rammene for en ny forsvarskommisjon gjør han uenigheten større enn den behøver å være. Da sikter jeg til hans omtale av det flernasjonale forsvarssamarbeidet som jeg har påpekt blir nødvendig etter hvert som små land ikke lenger kan holde seg med et eget nasjonalt forsvar i tradisjonell betydning. Til grunn for denne kjensgjerningen ligger en matematisk påviselig økonomisk effekt, nemlig at det ikke nytter å opprettholde hele bredden av våpenplattformer og kapabiliteter i et moderne forsvar, og bare tilpasse seg et stadig høyere kostnadsnivå ved å redusere antall enheter av hver av dem. Så lenge grunnkostnaden knyttet til hver av kapabilitetene – artilleriskyts, undervannsbåter, luftvernsystemer osv – i form av infrastruktur, kompetanse, logistikk etc ikke kan skaleres ned i takt med antall enheter, fører det til at logistikk- og støttesystemenes andel av forsvarsutgiftene øker. Det betyr at forsvarsevne per investert krone synker dramatisk etter hvert som antall enheter minker og kostnadene per enhet øker hyperbolsk – altså nærmest eksplosivt. Det er her et flernasjonalt forsvarssamarbeid kommer inn for å få ned enhetskostnadene og etablere et minimum av rimelighet mellom ressursbruk og forsvarsevne.
Så langt har ikke Børresen gjengitt meg feil på noe punkt, men det gjør han derimot når han hevder at jeg går inn for et flernasjonalt samarbeid basert på det både han og jeg kaller arbeidsdeling. Altså at de samarbeidende nasjoner deler forsvarsoppgavene mellom seg og hvor hvert land bare beholder de kapabilitetene som er nødvendige for å løse sin del av det samlede oppgavespekteret. Dette er ganske riktig den ene av prinsipielt to mulige strategier ved slikt samarbeid, og klart den som gir størst økonomisk uttelling. Til gjengjeld er det også den som skaper størst gjensidig sikkerhetspolitisk avhengighet, og nettopp derfor også den jeg ikke vil anbefale. Jeg har konsekvent påpekt at den strategien vi bør gå inn for er det jeg har kalt integrasjon – altså at alle deltagende land beholder hele bredden av kapabiliteter, men at et nært samarbeid om materiellanskaffelser, logistikk, utdannelse og trening etc gjør det mulig å redusere enhetskostnadene betydelig. Her vil den økonomiske effekten sannsynligvis være noe mindre, men mer av den sikkerhetspolitiske autonomien bevares. Denne løsningen, som vi ser konturene av blant annet i NORDEFCO-samarbeidet, har derfor vesentlig større muligheter for å fly politisk. At også integrasjonsløsningen innebærer avståelse av forsvarspolitisk handlefrihet er likevel utvilsomt, derfor går det da også så tregt med å oppnå nødvendige resultater.
Børresen tror ikke på arbeidsdelingsløsningen – det gjør altså ikke jeg heller – og mener i stedet at små land må ta konsekvensen av utviklingen ved å nedjustere ambisjonsnivået for sine forsvar ved å oppgi ambisjonen om å kunne føre høyintensitets krigsoperasjoner. Det forekommer meg å være en slags moderne utgave av mellomkrigstidens nøytralitetsvern som jeg tviler på at noen stormakt vil ta særlig høytidelig, det være seg venner eller fiender. Da er eneste alternativ etter mitt skjønn en sterkere, økonomisk og sikkerhetspolitisk drevet regional integrasjonsløsning. Børresen og jeg kommer sikkert til å diskutere dette spørsmålet i fremtiden også, men da bør han ikke gjøre jobben enklere for seg selv ved feilaktig å gjøre meg til tilhenger av den minst realistiske samarbeidsformen. Godt Nytt År, Jacob – ser frem til gode debatter i det nye året.
Foto: Forsvaret. Formasjonsflygning med tre nordiske lands stridsfly (JAS 39 GRIPEN, F-16 FIGHTING FALCON, F-18 HORNET -IAM)
