In the service of peace

Ivaretagelse og annerkjennelse av våre veteraner etter deltagelse i internasjonale operasjoner er og blir et samfunnsansvar. Selv er jeg sønn av en veteran fra UNIFIL NORBATT XXIV og UNPROFOR NORMOVCON I, hvor han under sistnevnte operasjon ble såret under dramatiske omstendigheter i Beograd i 1992. Som dere sikkert forstår er dette en sak som betyr mye for meg personlig. Denne artikkelen kommer som en «sekundærakse» da tjenestevei så langt ikke har ført frem, uten at undertegnede har innsikt i hvorvidt saken har blitt behandlet eller ei.

Innenfor rammen av militær anerkjennelse og veteranpolitikk i Norge, som for øvrig skal behandles i stortinget, har det oppstått et anerkjennelses gap som påvirker veteraner som tjenestegjorde i internasjonale operasjoner før den nåværende grensedatoen for forsvarets medalje for sårede i strid, 1. januar 2004. [1] Denne eksisterende praksisen for tildeling av Forsvarets medalje for sårede i strid, som ble innstiftet 1. januar 2005, har vært tidligere blitt vurdert gitt utvidet virkeområde uten positivt utfall i 2020 under daværende forsvarssjef Admiral (p) Haakon Bruun-Hansen. Denne artikkelen har ikke til hensikt å rette noen finger, men heller å rette fokus mot konkrete tiltak som kan bidra til bedret veteranivaretagelse. Det er aldri for sent å gjøre det rette, spesielt ikke i saker som dette.

Sakens kjerne er at medaljens tilbakevirkende kraft, eller snarere mangelen der på utelukker en betydelig gruppe veteraner som er blitt såret i kamphandlinger eller situasjoner som kan oppfattes som kamphandlinger under komplekse internasjonale operasjoner, ofte i forbindelse med FN-misjoner hvor «en av partene» i disse komplekse konfliktene ofte var såkalte ikke-statlige trussel aktører, som må forstås som en «part» i konflikten på lik linje med en statlig aktør. som i stor grad var normen, både før 2004 og senere operasjoner for eksempel for ISAF i Afghanistan. Dette fører til en situasjon hvor innsats i internasjonale operasjoner veteranene ikke blir anerkjent på lik linje med de som tjenestegjorde etter denne datoen. [1]

Norge har en lang historie med bidrag til internasjonale operasjoner, som strekker seg tilbake til tiden like etter andre verdenskrig. Veteraner fra disse operasjonene, inkludert de fra Tysklandsbrigaden, samt ulike FN-misjoner og NATO oppdrag, har gjennom ekstraordinær tjeneste i utlandet, ofte under betydelige risikoer løst oppdrag på vegne av Forsvaret og Norge. Deres innsats fortjener anerkjennelse. Ved å sette en tilbakevirkende dato til 1. januar 2004, har Forsvaret bevisst eller ubevisst skapt det som fremstår som en vilkårlig og urettferdig skillelinje mellom veteraner. Dette undergraver prinsippet om lik anerkjennelse for like bidrag. Norge har et ansvar for å anerkjenne alle sine veteraner.

Et forslag om revisjon av statuttene har blitt fremmet til forsvarssjefens dekorasjonsråd (FDR) som dersom innført vil åpne for at den tilbakevirkende kraften for Forsvarets medalje for sårede i strid endres til 8. mai 1945. Denne datoen er hensiktsmessig i og med at den vil inkludere alle Norges internasjonale operasjoner og dermed sørge for at veteraner som oppfyller de øvrige kriteriene for tildeling, anerkjennes. På lik linje med internasjonal praksis som for eksempel vår næreste allierte USA som har tilsvarende dekorasjoner med tilbakevirkende kreft langt tilbake i tid. [2].

En eventuell endring vil kreve en gjennomgang av tidligere saker og potensielt flere tildelinger, men noen betydelig administrativ byrde vil det neppe bli, tildeling vil uansett skje kun etter individuell innstilling og vedtak i hvert enkelt tilfelle. En slik endring vil sannsynligvis også ha sekundæreffekten at samfunnets syn på veteraner og Forsvarets omdømme forbedrede og samtidig å øke samfunnets bevissthet om de dramatiske hendelser og farefulle forhold som norske veteraner har måttet håndtere under FN-misjoner, og NATO oppdrag før 2004.

Revisjonen av statuttene for Forsvarets medalje for sårede i strid er i mitt syn en nødvendig, enkel og rimelig endring som vil bringe Norges veteranpolitikk og anerkjennelse av sine veteraner nærmere i tråd med internasjonale standarder og samtidig styrke samfunnets samlede anerkjennelse av veteraner generelt og sårede veteraner kanskje spesielt. Den foreslåtte endringen som fremstår som en formalitet som kan løses med et pennestrøk, vil ikke «bare» gi annerkjennelse til de som har tjenestegjort og blitt såret «ute», men også tjene som en viktig påminnelse om vårt kollektive ansvar for å ivareta alle våre veteraner.

Foto: Kapt. Arne Øverås (t.v.) og Men. Per Ingolf Jøsang (t.h.) med kjevelås som følge av skaden tildelt UNPROFOR medaljen.