Observere

Jeg skulle ønske jeg kunne gråte over kroppene deres.
Jeg skulle ønske jeg kunne løpe barføtt gjennom hver eneste flyktningleir
og holde hvert eneste barn,
holde for ørene deres så de slapp å høre lyden av bombene resten av livet slik jeg må.
- Utdrag fra Rafeef Ziads dikt Vi lærer dem livet, Sir. (Gjendiktet av Ragnar Olsen).

Gjennom 30 år så jeg krig og død på kloss hold. Først som informasjonsoffiser i Libanon, og senere som utenrikskorrespondent for TV 2. Om lag 30 kriger og væpnede konflikter på like mange år. Min jobb var å observere for så å rapportere. Objektivt, men ikke uten hjerte og moral. Og for min del, heller ikke uten frykt eller forakt for det faktum at noen faktisk beordrer militære angrep vel vitende om at de i all hovedsak rammer uskyldige sivile.

1. Øyenvitne

Jeg sov lett, vel vitende om at en krig ville bryte ut snart. Veldig snart. Vinduene på hotellrommet mitt var tapet etter alle kunstens regler slik at trykket fra eksplosjoner ikke skulle blåse glassplinter inn i rommet. På gulvet, ved siden av sengen lå vest og hjelm. På nattbordet en hodelykt. Inne på badet stod 25 liters kanner med vann, og den ulovlige satellittelefonen var satt sammen og klar til bruk.

Det var natt til 20. mars 2003. Rommet mitt lå i åttende etasje på Palestine hotel i Bagdad. Vi visste at amerikanerne ville sette i gang sitt tillyste ragnarok hvis ikke Iraks diktator Saddam Hussein forlot landet og folket han hadde herjet med i nesten et kvart århundre. For amerikanerne hadde truet med det. Shock and awe, kalte president George W. Bush det vi hadde i vente. Sjokk og ærefrykt var et begrep som bar bud om et angrep så kraftig at det ville skremme Saddams regime fra makten.

Jeg var der frivillig. Sammen med TV 2-fotograf Aage Aune var jeg sendt til landet av arbeidsgiveren vår for å være sannhetsvitne til det som ikke lenger var unngåelig.

Pentagon hadde gjort det de kunne for å skremme oss vekk. «Vi kan ikke garantere noens sikkerhet når bombene faller,» lød det derfra. Det var som det pleier. Amerikanerne ville ikke ha vitner til en krig store deler av verden var imot, fordi de visste at sivile liv ville gå tapt. De hadde lagt en krigsplan som de forstod innebar at irakiske barn måtte bøte med livet for å fjerne Saddam Hussein fra makten. Hele krigsideen handlet om å stanse diktatorens produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Men noen slik produksjon pågikk ikke. Det var oppdiktet, og det forsøkte lederen for våpeninspektørene fra FN og Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, Hans Blix forgjeves å fortelle amerikanerne.

I halvfem tiden om morgenen bråvåknet jeg av at det skingret fra de slitte sireneanleggene som hadde fått kjørt seg hardt under krigen mot Iran på 80-tallet. De første missilene fra amerikanske krigsskip i Gulfen smalt inn i palasskomplekset på den andre siden av Tigris. Fra bombefly høyt over oss ble det sluppet mengder med dødelig last. Hele Bagdad ristet. Ildsøylene stod opp fra bygningene som ble rammet av eksplosjonene. Fra byens moskeer hørtes frenetiske rop om at Gud er stor – «Allahu akbar!» Sporlysene fra luftvernstillingene for opp mot usynlige mål på himmelen. 

Jeg koblet opp telefonen og leverte direkterapporter til den ene ekstrasendingen etter den andre. Jeg kjente frykten og samtidig den sitrende spenningen som fulgte med følelsen av virkelig å være på rett sted til rett tid. Den kvelden ble angrepene trappet betydelig opp da B-52 bombefly med Tomahawkmissiler kom inn over Iraks hovedstad.

Angrepene fortsatte med uforminsket styrke i dager og uker. Snart rullet hæravdelinger inn over grensen fra Kuwait i sør. Fra de kurdiske områdene i nord kom fallskjermavdelinger fra USA og Storbriannia.

Saddam Hussein ble ikke skremt fra makten. Men, nær sagt alle vi andre som var i Irak ble skremt. De fleste av oss var til tider livredde og usikre på om vi ville overleve. Idet amerikanerne inntok Bagdad, kollapset regimet, og et nytt helvete brøt ut i form av plyndring, vold og drap. Det begynte å gå opp for de amerikanske soldatene som inntok irakiske byer at de ikke ville bli møtt med blomster og takksigelser. I stedet ble de møtt med det hatet et folk retter mot de som angriper det.

2. Kritiker

Det krigskritiske aspektet har alltid vært ledende i min dekning av kriger og konflikter. Hva er målene med krigføringen, og hvor mange uskyldige menneskeliv er man villig til å ofre i sin streben etter å oppnå dem? Noen må være på bakken og rapportere om overgrepene alle kriger fører med seg. Som i Gaza hvor jeg har vært til stede under tre av krigene mellom Israel og Hamas. I alle slag om Gaza er det først og fremst den palestinske sivilbefolkningen som har tatt de største tapen og opplevd de største lidelsene. Forakten for livene til fiendens barn er overveldende trist å observere. 

Argumentasjonene for en invasjon av Irak var elendige. Angrepene var overdrevne kraftige og dårlig målrettet. Hensynet til sivilbefolkningen var altfor svakt. Mitt journalistiske prosjekt var å dokumentere og rapportere dette. Det var krevende og farlig, men nødvendig. Slik fikk norske TV-seere muligheten til å gjøre seg noen tanker om hvorvidt det ville være galt eller riktig å støtte krigen. Noen av reportasjene mine gikk verden rundt, og noen veldig få nådde også USA.

Amerikanerne kan umulig ha forstått hva de hadde i vente. Da hadde de kanskje trukket en annen konklusjon enn at å fjerne Saddam Hussein var en god ide. Diktatoren var også irakernes lim og mannen som holdt irakiske fundamentalister i sjakk.

Da alle Iraks høyere offiserer ble sparket, trakk mange av dem seg tilbake til det såkalte sunnitriangelet som utgjør områdene mellom byene Bagdad, Fallujah og Ramadi. Der startet arbeidet med å organisere et væpnet opprør mot den amerikanskledede okkupasjonsmakten. Ved et par anledninger ble jeg innrullert med avdelinger fra US Marine Corps som tok meg med til nettopp dette området.

I et forsøk på å slå ned den væpnede motstanden amerikanerne møtte i Fallujah, gikk marinekorpsets soldater til verket med uvanlig brutalitet. Jeg fulgte dem på nattlige raid der dører ble slått inn og unge menn pågrepet. Med våpnene løftet stormet de skrikende inn i rom med sovende kvinner og barn og oppnådde bare å skremme dem enda mer. Et sted stirret en ung gutt på oss da lyskjeglene fra lommelykter gled over forsvarsløse ansikter preget av skrekk. Jeg glemmer aldri blikket hans. Hvor er han i dag? Fikk han noen gang hevnet det helvete familien hans opplevde den dagen vi rev de ut av søvnen?

Vi journalister som dekket regionen så hva som skjedde og advarte om den negative utviklingen landet var inne i. Irakerne ble stadig flinkere til å organisere væpnet motstand mot amerikanerne. Noen av dem dro over til Syria, og da borgerkrigen brøt ut der i 2011 og deler av landet kollapset, så islamistgruppen IS dagens lys. Gruppens opprinnelse var en irakisk motstandsgruppe med forgreninger til terrornettverket Al Qaida, som hadde som mål å jage okkupantene vekk. USAs invasjon av Irak kom med stadig større kostnader. IS tiltrakk seg islamister fra flere arabiske land og Europa. Terrorangrep ble rettet mot Europeiske mål og sivile rammet. Med hovedsete i den irakiske byen Mosul, ble et islamistisk kalifat opprettet i en voldsorgie vår verden sjelden har sett.

To år senere ble jeg forsøkt drept av en skarpskytter fra IS da jeg fulgte irakiske spesialstyrker mens de gjenerobret Mosul og jaget IS-krigerne på flukt.

3. Embeded

Amerikanerne har lang tradisjon for å ta med seg journalister i krig. Det er slik det skal være i et demokrati. Politikere sender nasjonenes soldater ut for å slåss, og velgerne har rett til å få vite hvordan soldatene oppfører seg og hvilke farer egne styrker utsatte seg for. Da må vi journalister få tilgang til soldater i kamp. Alt for lenge satt dette langt inne for det norske forsvaret. Det var av hensyn til vår egen sikkerhet, fikk jeg vite da jeg anmodet om å få være med norske soldater ut i kampsonene i Afghanistan. Mens jeg reiste til Fallujah med US Marine Corps, sa Forsvaret nei til at jeg skulle få være med ut i Faryab-provinsen der unge norske menn og kvinner var i kamp mot en litt udefinerbar fiende. Så løsnet det i 2010. Etter stadig flere fiendtlige angrep mot nordmennene, og noen norske dødsfall, var det påkrevende å vise hva de norske soldatene drev med. Klarsignal ble gitt og jeg reiste ut med soldater som var svært takknemlige for at innsatsen de la ned nå ble dokumentert for folk hjemme i Norge.

Det var en merkelig krig som ble ført i Afghanistan. Norske styrker reiste ut og tiltrakk seg ild fra en fiende som i stor grad inneholdt elementer som var trent opp i den afghanske hæren av mentorer fra NATO, inkludert nordmenn. Ti år inn i det amerikansk-ledede Afghanistanprosjektet stod det klart for meg at krigen ikke var i ferd med å bli vunnet, og dette rapporterte jeg hjem om. Nyopplærte afghanske soldater tok med seg våpnene og deserterte for så å tilslutte seg Taliban eller andre grupper som drev aktiv motstandskamp mot de utenlandske styrkene. Vi rapporterte om fadesen og den stadig voksende væpnede motstanden norske styrker stod opp mot. Det ble verre, og verre. De norske og allierte tapene tiltok.

At USA følte seg tvunget til å komme med et massivt, militært svar på angrepet som rammet verdens sterkeste supermakt 11. september 2001, er det lite å si på. Så lenge Taliban tilbød bakmennene i Al Qaida en trygg havn, forstod også Taliban-ledelsen i Kabul og Kandahar at også afghanerne ville komme i skuddlinjen. 

Til slutt ga amerikanerne opp det store prosjektet med å redde afghanerne, og å påtvinge dem et vestliginspirert demokratisk system. Vi har sett utallige eksempler på at demokratier trenger og utvikles over tid, ikke hasteinnføres. Russland, Irak, Afghanistan, Palestina, Libya og Egypt er eksempler på stater der demokratiene ikke er solide nok. Vi advarte fra felt fordi vi som utsendte journalister hadde privilegiet med å se det større bildet ved at vi snakket med folk. Noen lyttet til våre klare advarsler, mens andre ignorerte dem og håpet på et annet utfall enn det varslede.

Under president Donald Trump ble amerikanske forhandlere enige med Taliban om en avtale våren 2020. Amerikanske styrker ville ikke komme under flere Taliban-angrep hvis en tilbaketrekking ble gjennomført innen september 2021 – 20 år etter at Afghanistankrigen startet.

Da deadline nærmet seg reiste jeg inn til Kabul 15. august 2021. Overraskende for både meg og svært mange andre falt byen til Taliban bare noen timer senere, og det amerikanskstøttede afghanske regimet la på flukt. Selv ble jeg evakuert ut i regi av norske spesialstyrker noen dager senere.

En tjue år lang krig som for det meste av tiden hadde dreid seg om demokratibygging og at Afghanistan ikke lenger skulle være et oppmarsjområde for terrorgrupper som Al Qaida hadde kollapset. Det er fristende å hente frem et uttrykk fra spillverdenen: «Rykk tilbake til start!»

At det er politisk vanskelig å avslutte enorme krigsprosjekter som i Irak og Afghanistan når de først er iverksatt, er ikke vanskelig å forstå. Men hvis signalene fra oss som har øyne og ører på bakken på en helt annen måte enn invasjonsstyrkene hadde blitt lyttet til på en bedre måte, hadde kanskje politikerne noen ganger kunne tatt bedre valg. Det er derfor vi er der. Det er derfor vi må bestrebe oss på å være helt i front, og få muligheten til å snakke direkte med så mange av de involverte partene som mulig.

4. Objektivitet

Noen mennesker har en ide om at journalister skal dekke en krig «nøytralt». Det har aldri vært mitt prosjekt. Mitt prosjekt har vært å bidra til at TV 2, som var min arbeidsgiver fra 1994 til 2024 hadde en objektiv dekning. Det betyr at vi belyser en pågående krig fra flere ståsted, og i størst mulig grad fra begge eller alle parter over tid. Men det betyr ikke at hver enkeltreportasje skal være balansert på en slik måte at begge parters syn skal eksponeres til enhver tid.

Som menneske har jeg med meg en rekke subjektive tanker og ideer inn i alle konflikter jeg skal dekke som journalist. Jeg synes for eksempel at det er forkastelig når man ikke gjør alt man kan for å skjerme barn i konflikter. Jeg mener selvfølgelig at det er feil å drepe sivile, og at alle former for tortur og mishandling ikke hører noe steds hjemme, heller ikke i en krig. Dette moralske tankesettet legger jeg ikke fra meg når jeg ikler meg skuddsikker vest og hjelm. Jeg har det med meg, og det farger reportasjene og kommentarene mine.

Det er ikke et brudd på journalisters etiske regelverk å påpeke at maktforholdet i for eksempel kriger mellom Israel og Hamas er så skjevfordelt at det påligger den sterkeste parten å vise ekstra stor tilbakeholdenhet i bombing av sivile områder. Hvis jeg lager en sak om drepte barn på likhuset i Gaza by, trenger jeg ikke i samme reportasje fortelle hvorfor Israel bomber Gaza. Det vil alltid være forklart i en annen reportasje, kanskje i samme sending eller i en annen sending en annen dag. Ett eksempel kan være Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023 som den utløsende faktoren for den etterfølgende Gaza-krigen. Journalister som dekker konflikten, trenger ikke i hver eneste reportasje om bombingen forklare hvilke argumenter Israel bruker for å bombe. All journalistikk legger til grunn at mottakeren har en viss grad av bakgrunnskunnskap. Alt kan ikke forklares fra scratch, hver gang. Det sagt, så er det viktig å forstå at 7.-oktober-angrepet også har en bakenforliggende årsak. Hamas angrep Israel med den helt korrekte begrunnelsen at Israel har okkupert Palestina siden 1967.

Under dekningen av Russlands angrepskrig mot Ukraina som brøt ut i 2022, la jeg raskt merke til at redaksjoner og mediekonsumenter stilte helt andre krav om en slags «nøytral» tilnærming enn når det gjelder kriger der Israel eller land i Vesten er deltakende part. Når det gjelder Ukraina-krigen er det naturlig nok en bred oppfatning i Norge om at Russland utsetter ukrainerne for et kollektivt overgrep man ikke vil akseptere. Når det gjelder Israels okkupasjon av palestinske områder og krigføring mot palestinerne, er bildet langt mer komplisert. Av historiske og/eller religiøse grunner, vil mange avvise at Israel faktisk bedriver okkupasjon og at palestinerne ikke har krav på sitt eget landområde. Selvfølgelig ligger det et ansvar hos oss journalister for at folks forståelse av all verdens konflikter er oppdatert, men svært mange lesere/seere bringer med seg sin subjektive verdensforståelse i møte med våre reportasjer. Noen har bakgrunn fra kristenkonservative miljøer, andre bærer med seg et anstrengt og skeptisk forhold til Russland fra den kalde krigens dager. Det har vært langt mer akseptert at journalister flagger eget ståsted i Ukraina-krigen enn når det gjelder krigen mellom Israel og Hamas.

5. Målskive

Noen ganger blir vi journalister helt ufrivillig deltakere i konfliktene. Under Bosniakrigen opplevde vi at journalister ble utsatt for målrettede angrep. Den vesteuropeiske mediedekningen bar med seg en stor skepsis for den serbiske aggresjonen som ble rettet mot utbryterrepublikkene.  Mens serbiskdominerte myndigheter i Beograd ønsket å beholde kontrollen over det tidligere Jugoslavia, var vestlige medier i stor grad kritiske til den maktbruken serberne brukte for å hindre andre folkegruppers ønske om løsrivelse og frihet. Med det ble vestlige journalister beskyldt for å være fiendtlige og ved noen anledninger ansett som fritt vilt.

På journalisthotellet Hyatt i Sarajevo ble de mest adrenalinkåte journalistene ved noen anledninger med på det som ble omtalt som «sniper-dancing». Når de infrarøde lysstrålene fra serbiske skarpskytteres sikter brøt inn gjennom vinduene til baren på toppen av hotellet, svingte noen seg mellom de røde lysprikkene for å oppleve spenning. Da jeg selv dekket konflikten, var det med en konstant frykt for å havne så langt fremme ved fronten at vi plutselig stod ansikt til ansikt med serbiske soldater med forakt for vestlige journalister. Det sure forholdet bidro ikke til å gjøre det enkelt å behandle partene objektivt. Å forsøke å forstå folk som har lyst til å ta livet av en selv, er en krevende øvelse. Selv har jeg gjennomgått den øvelsen noen ganger. Den ene gangen var nevnte episode da IS forsøkte å ta livet av undertegnede under den irakiske hærens fremrykking i Mosul, senhøstes 2016.

Under Trumps presidentperiode fra januar 2017 til januar 2021, var jeg TV 2s USA-korrespondent med base i Washington D.C. Når presidenten jevnlig angrep oss journalister fordi vi avdekket hans løgner og forsøk på å ødelegge det amerikanske demokratiet ved å hindre en demokratisk maktoverføring fra ham selv til valgvinner Joe Biden, var det også krevende å legge egne følelser til side og rapportere objektivt. For det meste tror jeg at jeg lyktes, men andre ganger ble jeg rett og slett for overveldet av følelser, som da Trump ba tilhengerne sine om å stanse maktoverføringen etter at han selv hadde tapt valget.

I januar 2008 fulgte jeg med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre på en delegasjonsreise til Afghanistans hovedstad. Ved ankomst til Serena hotel på ettermiddagen 14. januar, sjekket vi inn på hotellet før vi fikk en mangelfull sikkerhetsbrif av utenriksdepartementet om trusselsituasjonen i Kabul. Vesentlig informasjon om at det forelå konkrete trusler om et angrep mot vårt hotell ble utelatt. Om det ville endret utfallet av det som utspant seg de neste timene eller ikke, er umulig å vite. Men, kritikken som oppstod i kjølvannet av reisen innebar at rutinene ble endret slik at journalister som deltar på delegasjonsreiser nå får tilgang på all relevant sikkerhetsinformasjon.

Like etter klokken 18, ringte jeg opp kollega Sonja Skeistrand i TV 2s utenriksredaksjon i Bergen for å avtale dagens leveranser. Cirka 18:15 kunne også hun høre at det var voldsom skyting i nærheten av meg. Lyden fra våpnene til to menn som angrep hotellet ga gjenlyd opp til mitt rom i byggets tredje etasje.

Historien er kjent for mange. Utenriksministerens hotell kom under et angrep der gjerningsmennene fra det Taliban-tilknyttede Haqqani-nettverket kastet granater og skjøt mot hotellets væpnede vakter. Deretter sprengte den ene seg selv i luften, før den andre stormet inn i hotellresepsjonen iført et bombebelte og med en kalasjnikov som spydde ut byge etter byge med dødelige kuler.

Sammen med en resepsjonist forsøkte den norske diplomaten Bjørn Svenungsen å storme vekk fra lobbyområdet, men de ble begge to rammet av gjerningsmannens kuler. Den afghanske resepsjonisten falt om for aldri mer å reise seg, mens Svenungsen klarte å løpe inn i en tilstøtende gang før han segnet om, dødelig hardt såret. En kule hadde boret seg gjennom diplomatens lunge, en annen hadde truffet ham i kinnet. Gjerningsmannen snudde og løp mot en annen del av hotellet, der Dagbladets journalist Carsten Thomassen befant seg. Carsten ble truffet av flere kuler, før terroristen løp videre og skjøt og likviderte flere mennesker.

Utenriksministerens følge befant seg i et møterom i hotellets kjeller. Støre ble beordret ned på gulvet av livvaktene fra PST, som nå hentet frem kraftigere skyts for å kunne forsvare den norske ministeren mot eventuelle væpnede inntrengere. Fotograf Aage Aune og jeg tok oss ned til lobbyområdet for å se om vi fant Støre. Der ble vi møtt av væpnede sikkerhetsvakter og sammen med dem fant vi Bjørn Svenungsen, og startet umiddelbart med førstehjelp i et forsøk på å redde nordmannens liv. Et annet sted på hotellet hadde VGs team funnet Carsten og ga ham nå all den hjelp de kunne. Etter hvert kom også Aage og jeg til for å bistå. Da jeg fulgte etter lyden av en kvinne som ropte om hjelp, kom jeg over ytterligere to personer som var skutt. En av dem, en amerikaner, må ha blitt drept så å si momentant da han ble truffet av en kule i ansiktet. Den andre, en kvinne ansatt ved hotellet, var truffet av to kuler i brystet. Jeg forsøkte å redde henne, men også hun døde.

Begge de skadde nordmennene ble fraktet til NATOs feltsykehus, men min venn og kollega Carsten Thomassen døde på operasjonsbordet den kvelden.

Angrepet på Serena hotell får stå som en illustrasjon av at vi som skal være krigens vitner og observatører også noen gang blir ufrivillige deltakere. Vi blir truet på livet. Noen blir skadet, og noen drept. Da er det ikke lenger mulig å være et objektivt eller «nøytralt» øyenvitne til krigshandlingene. Noen ganger er den ene parten også vår fiende. Hvis vi havner midt i bomberegnet kan det føles meningsløst å ikke skulle være opprørt over det vi opplever. Jeg er reporter og observatør, men jeg er også et menneske.

6. Dokumentering

Under Gaza-krigen mellom Israel og Hamas i 2014, innarbeidet jeg en fast rutine der jeg etter frokost sjekket likhuset ved Shifa-sykuset i Gaza by. Slik kunne jeg selv skape et bilde av hvorvidt de offisielle tallene på antall drepte det siste døgn stemte. Som journalist ønsker jeg å berøre folk med mine fortellinger. Da er ikke tall nok, og jeg er nødt til å fremskaffe eksempler. Det er viktig å fortelle ofrenes historier. En av dagene jeg kom til likhuset, lå det to små barn på et av de blanke stålbordene. Et av dem var fullstendig maltraktert. Det lille barnehodet til det som kan ha vært en fireåring var knust. Ved siden av lå en palestinsk jente med øynene igjen. De mørke museflettene hvilte mot det blanke stålet. Det vakre ansiktet var så fredfullt. Hun så nesten ut som om hun sov der hun lå. Rundt stod familien og gråt. Reportasjen opprørte mer enn tall, fordi den handlet om ekte mennesker og om smerten ved ikke å kunne beskytte sine egne barn. Da forsvinner litt av distansen, fordi vi kjenner oss igjen i foreldrenes fortvilelse og sinne.

Under samme krig traff jeg Sabha Shamali som var velsignet med over 20 barnebarn. En av dagene da bombene ikke hadde falt på en stund, sendte Sabha tolv år gamle Amir og Muhammed på ti av gårde for å kjøpe melk til de minste søsknene fra kjøpmannen rett nedi bakken. Muhammed fikk noen mynter. Sabha fortalte meg hvordan hun hadde bedt dem være forsiktige og komme rett tilbake, før hun fulgte dem til utgangsdøren og så dem svinge rundt hushjørnet. 

Barnas bestemor hadde knapt rukket å lukke døren før hun hørte brølet fra et israelsk jagerfly og kjente en eksplosjon som fikk hele huset til å riste. Et øyeblikk ble hun stående og samle tankene før de andre voksne kom løpende. 

«Hvor er de?» hylte guttenes mor. «Hvor er de?»

Et par av mennene løp ut og rundet hushjørnet. I bakken var det et stort krater etter raketten som hadde truffet de to palestinske guttene på ti og tolv som hadde vært på vei til kjøpmannen for å få litt melk til de minste. Der, i sanden, så de det som var igjen av dem. Amirs hode var skilt fra kroppen. Muhammed var fullstendig maltraktert. Litt bortenfor lå en varm liten hånd som fortsatt knuget noen mynter.

Sabhas fortelling om barnebarna gjorde inntrykk på TV 2s seere hjemme i Norge. Det var en vond historie å lytte til, og det var akkurat den følelsen jeg ville at seerne skulle få. Slik forstod de at krigen handlet om mennesker. Om barn som blir drept og om de forferdelige lidelsene krigsofrene gjennomgår. Krigsmotstanden og kritikken av de som dreper øker, og etter hvert blir presset på partene så kraftig at kampene stanser.

Og, for ordens skyld: Jeg har laget et hav av historier om hvordan sivile israelere har blitt rammet av grufull terror. Som da Hamas angrep ungdommer i kø utenfor et diskotek i Tel Aviv 1. juni 2001. En selvmordsbomber tok med seg 21 andre i døden, og skadet 150.

Jeg har aldri blitt instruert av mine redaktører i hvordan jeg skal vinkle eller fortelle en historie. De kommer med ønsker, for eksempel når de føler at det er behov for å fortelle den ene partens lidelser, men det er jeg som står i felt som til syvende og sist avgjør hva jeg forteller og hvordan. Som journalist har jeg et ansvar for å gi et riktig bilde av det som skjer, og jeg kan si nei hvis jeg føler at det redaktørene etterspør ikke bidrar til å gi dette bildet. Det har alltid blitt akseptert.

De gangene vi har vært mest uenige, har det handlet om prioriteringer om hvor vi skal reise.

7. Traumer

Fra min første store krig for TV 2 i Rwanda 1994, til min siste krigsopplevelse under Kabuls fall i 2021, har jeg vært vitne til all verdens lidelser. Jeg har lagt bak meg over 30 væpnede konflikter. Til sammen flere år er tilbragt i krigssoner.

Det ble for mye, og det innser jeg i dag. Jeg skulle ønske jeg selv eller noen andre stanset meg langt tidligere. Jeg elsket å reise ut for å dekke konflikter. Det er en fantastisk mestringsfølelse når man klarer å levere et godt produkt under helt vanvittige forhold. Men årene med bombing, beskytning og trusler ble for mange. Jeg har sett knuste barneskaller og foreldre som nærmest drukner i sorg. Fortvilte mennesker som holder fast i restene av sine kjære og de med helt tomme blikk som er nær ved å gi opp. Mange ganger har det gjort vondt, og jeg har selv følt meg så usigelig trist. Men, det aller verste har vært frykten. Frykt for at jeg selv skal bli utsatt for noe. At jeg skal bli drept eller skadet på fryktelig vis.

Da TV 2 startet opp hadde vi ikke noe opplegg for debrief etter reiser inn i krigssoner. Etter hvert kom det på plass et tilbud om bruk av psykolog, men av frykt for at jeg ville bli fratatt de mest spennende arbeidsoppgavene takket jeg som oftest nei til tilbud om profesjonell hjelp. Det er også på det rene at det ikke alltid er så enkelt å snakke ut om egne traumatiske opplevelser med folk som ikke selv vet hva det innebærer å få rettet en geværmunning mot seg.

Med årene tok opplevelsene nattesøvnen fra meg. Jeg kunne våkne opp hjemme i min egen seng av eksplosjoner som ikke var der. Alle krigene har gitt meg demoner som jeg stadig må slåss med. Noen ganger har jeg gitt etter og bedøvet meg selv med sovepiller eller alkohol for å slippe unna. Men, som oftest tyr jeg til arbeid. Jeg skriver bøker, reiser og holder foredrag i et rasende tempo for å slippe å bli sittende alene med de verste minnene. De som ikke kan viskes vekk. Den siste tiden har jeg funnet gleden av å legge ned mye tid i trening. Det hjelper på nattesøvnen, og det bidrar til at jeg blir mentalt sterkere slik at jeg kan møte mengden av jævlige minner med større ro.

I 2021 varslet jeg TV 2 om at jeg ikke orket flere kriger og væpnede konflikter, og da kanalen to år senere delte ut sluttpakker på grunn av dårlig økonomi, valgte jeg å takke ja. Det er jeg glad for, og jeg håper virkelig at jeg kan ta bedre kontroll over mitt eget liv og at det vil hjelpe å få de verste minnene på avstand.

Jeg var der historien utspilte seg. Det har vært ekstremt givende, og jeg har virkelig elsket det. Det var bare det at de lot meg holde på altfor lenge. I dag er det jeg, og ikke TV 2, som sliter med traumene. For meg er det viktig å være åpen om dette slik at alle som skal ut å jobbe i krigssoner, enten de er journalister, hjelpearbeidere eller soldater kan lære av mine feil. Jeg vil at de skal forstå at å utsette seg for ekstreme opplevelser, vold, død og frykt over alt for lang tid, kan være skadelig. Hovedansvaret for at jeg ikke stanset opp i tide, ligger først og fremst hos meg. Men de som har ansvaret for at sånne som meg utsetter oss for grusomheter gang på gang, bør kjenne på plikten til å sette foten ned på et eller annet tidspunkt. Når man ser irrasjonell oppførsel som uprovosert oppfarenhet eller irritasjon eller andre tegn på at en medarbeider kanskje sliter med PTSD, har man et ansvar for å ta grep.

Krigene som har fylt meg med tristhet, har bragt meg ut i det ytterste mørket der ingen av oss ønsker å være. Der det rett og slett er livsfarlig å befinne seg. Selv om det gikk for langt, håper jeg at det ikke er for sent. At jeg fortsatt vil kunne glede meg over livet og finne noe meningsfylt å drive med som ikke innebærer at jeg må sette meg i ytterste livsfare.

8. Konklusjon

Journalistens oppgave er å søke sannheten for så å rapportere den med objektiv kløkt, men ikke følelsesløst. For det er enkelthistoriene som engasjerer våre lesere, seere og lyttere. En sjelden gang blir historier fortalt på et slikt vis at det virkelig rører ved publikum. Hvis vi klarer å avdekke de forferdeligste sidene ved krig, vil det være mer kostbart for politikerne å beordre væpnede angrep. Vår oppgave er å hjelpe folk med å stille ledere til ansvar for sine handlinger og avgjørelser. Skal vi klare dette, må vi selv reise ut og se hva som skjer, for å forstå og så formidle.

Å være førstehåndsvitne til krig kommer med et stort ansvar, og med tiden ofte med en kostnad.

Foto: Amerikansk soldat på fotpatrulje gjennom et område i Kabul, Afghanistan, 2006 / Wikimedia commons