Historien – krigens laboratorium

Får jeg igjen noe å gjøre med opdragelsen av de unge offiserer, vil jeg derfor legge enda mer vekt på studiet av historie enn jeg har gjort tidligere [1] - Otto Ruge

Jeg har aldri vært i krig.

Ikke har jeg vært i en militær operasjon som ligner på krig heller. Jeg har verken skutt etter noen andre mennesker eller blitt skutt på.

Allikevel har jeg brukt store deler av mitt voksne liv på å tenke på krig og militære operasjoner, og ikke minst å undervise om menneskehetens dette mest destruktive fenomen. Jeg er lærer i og om krig, og militærhistorien er min fremste kunnskapsbase.

Min profesjon er både offiserens og historikerens. Jeg var yrkesoffiser i 19 år og er fortsatt reserveoffiser som av og til er i tjeneste. I tillegg er jeg utdannet historiker, og har jobbet med historie innen militærprofesjonen i mer enn 25 år.

Mitt mål er å gjøre norske befal litt klokere. Klokskapen skal oppnås gjennom økt kunnskap om militære operasjoner i konflikt og krig.   

Jeg har mange ganger spurt meg hvorfor jeg driver med akkurat dette? Hvorfor er kunnskap om krig, konflikt og menneskelig elendighet viktig? Hvorfor skal norske soldater bli flinkere til å krige?

Denne teksten er en todelt refleksjon over disse spørsmålene. I del en vil jeg drøfte mitt læringssyn på krig og hvorvidt og eventuelt hvordan man kan lære noe om en slik i ytterste konsekvens dødelig aktivitet i et klasserom, på en lesesal eller ved ren og skjær tenkning?

Den andre delen er en diskusjon om hva min profesjon – (militær)historikerens – i så fall kan bidra med i utdanningen av befal. Hvorfor skal befal vite noe om historien, når alt de skal gjøre vil skje i fremtiden? Deres kunnskap og klokskap, som jeg er ute etter å utvikle, vil jo kun bli anvendt i fremtiden. Hvorfor da bruke tid på fortiden?

Om å lære om krig

Jeg har undervist om krig og militærmakt ved Luftkrigsskolen i Trondheim siden 1997, i snart 28 år.

Mitt syn på målet med denne undervisningen har – føler jeg i hvert fall selv – endret seg nokså mye gjennom disse årene.

I begynnelsen var jeg veldig opptatt av å forsøke å måle hvilken kunnskap som ble tilført elevene. Hva satt de igjen med – helt konkret? Kunne de noe om Gulfkrigen etter at jeg hadde snakket om den til og med dem i 4x40 minutter? Hva kunne de i så fall? Kunne de gjenfortelle John Wardens fem-rings-modell og forklare hvordan Warden hadde tenkt da han designet den? Jeg hadde tydelige og klare ambisjoner med å være lærer, og ønsket at elevene skulle kunne gjenfortelle deler av undervisningen og av pensum og slik bli klokere mennesker.

De siste årene har jeg imidlertid et langt mer avslappet og kanskje også mer nyansert syn og ambisjoner knyttet til min egen undervisning om krig.

Jeg tror utdanning, eller læring om en vil, er en dannelsesprosess der det som oftest er vanskelig å sette fingeren på hva man har lært av den enkelte undervisningstime, det enkelte fag, den enkelte øvelse eller den enkelte erfaring. Når man lærer bort ferdigheter til mennesker – som evnen til å skyte godt eller evnen til å gjennomføre en drill, så er alt (nesten) målbart og man kan ha tydelige og enkle læringsmål. Men å sette tydelige målsettinger for hva elevene presist skal lære av læringsaktivitet når vi driver og utvikler kunnskap og klokskap har jeg blitt mer og mer skeptisk til. Jeg tror emneplaner og undervisningsplaner med mål om kunnskapsøkning heller enn ferdigheter, slik det er i mine emner og fag, spesielt når de er svært detaljerte, eksisterer mer for å tilfredsstille et læringsbyråkratisk system, enn for å kunne målbære hvilken læring som eventuelt skal finne eller har funnet sted hos elevene.

Dette skyldes en hel mengde forhold. For det første er ikke én elev lik en annen. Noen lærer på én måte, andre på andre måter. Noen har kunnskap fra før om en tematikk, andre har det ikke. Noen er interesserte i historie, andre ikke. Noen, ja selv elever her på Luftkrigsskolen, er egentlig ikke så opptatt av krig; de er kanskje mer opptatt av trening eller lederskap enn de er av å lære om krig og hva som eventuelt har virket der tidligere. Dagsform og individuelle forskjeller spiller også inn på utbyttet av læringsaktiviteten. Utbyttet av en helt lik læringsaktivitet blir dermed forskjellig fra individ til individ. Å lage omforente mål for læring hos et sett med elever, der vi vi mener alle elever skal nå de samme målene gjennom de samme læringsaktivitetene, er egentlig å kaste blår i øynene på folk.

I tillegg så skal jo befal virke i fremtiden. Om den vet vi fint lite. Vi kan spekulere, synse med kvalitet som en kollega av meg pleide å si, men med sikkerhet vet vi i realiteten lite. Som en tidligere langtidsplan for Forsvaret slo fast med en svær truisme: «Framtidens militære konflikter kan bli helt annerledes enn tidligere konflikter.»[2] Det eneste vi vet om fremtiden er at den blir annerledes, og det er jo strengt tatt ikke så mye å basere tenkning på.

Hva ender jeg så opp med?

En tro på at mennesker blir klokere av å lese, av å tenke, av å skrive om krig. Det er neppe målbart hva mer én bestemt elev kan om krig før vedkommende startet på et studium eller kurs ved skolen vår og til vedkommende graduerer. Mange har forsøkt å måle dette, man lager seg læringsmål og evaluerer og står på, men jeg tror slik kunnskap – eller klokskap om man vil – utvikles gjennom en dannelsesprosess hos det enkelte individ som det nesten er umulig å måle presist.

Samtidig er krig og militære operasjoner en ytterst praktisk ting. Man opererer heter det jo – man gjør med andre ord noe. Hvor mye kan man egentlig lære om denne praksisen i et klasserom eller gjennom lesing, refleksjon og skriving? Jeg skal komme tilbake til akkurat dette flere ganger i denne teksten.

Så når læring etter mitt syn er svært vanskelig å måle, og jeg i tillegg har som mål å lære elevene mer om krig og militære operasjoner, hvorfor holder jeg da på med det? Ikke bare mangler jeg mulighet til å måle om jeg får til noe, men i tillegg lærer jeg elevene om hvordan organisert voldsbruk eller trusselen om organisert voldsbruk best kan anvendes for å nå et eller flere mål.

Min personlige hensikt har jeg helt klart for meg. Mitt ønske om å bidra til denne dannelsesprosessen hos elevene er todelt:

1) For det første holder jeg fast ved at militærmakt i hovedsak har som formål å avskrekke. Militærmakten skal sørge for å være så god til å anvende organisert vold at den slipper å gjøre det. Den fremste hensikten med Forsvaret er ikke å bli brukt til det meste ekstreme av ekstreme – krig. Målet må være at vi har befal som forvalter sin del av den norske militærmakten med klokskap, kunnskap og dyktighet, og slik bidrar til å redusere trusselen om krig mot eller i Norge. Jeg mener at vi gjennom utdanning kan bidra til å gjøre befal til klokere mennesker.

2) Dernest, hvis en av de jeg har hatt som elev noen gang skulle komme opp i en eller annen kritisk situasjon, håper jeg vedkommende utviser noe klokere skjønn enn hen ville gjort om hen ikke hadde vært gjennom den delen av sin dannelsesprosess som jeg håper å ha bidratt til. Og siden Forsvaret jo skal virke også i en rekke andre situasjoner enn krig, kan det tenkes at selv om man lykkes med delmål 1 – å unngå krig, at man allikevel havner i en slik kritisk situasjon. Det kan dreie seg om en krisehåndteringssituasjon av et eller annet slag, eller kanskje hen deltar i en internasjonal operasjon på vegne av Norge. Og da håper jeg at om denne personen må fatte en beslutning i denne kritiske situasjonen, kanskje under tidspress og kanskje under trykket av at liv kan eller vil gå tapt, så blir den fattet av et litt klokere individ med større kunnskap.

Jeg tror imidlertid ikke at denne personen i denne kritiske situasjonen kommer til å tenke tilbake på akkurat en bestemt time på Luftkrigsskolen og si Eureka; det var det han mente den gangen ja – da håndterer jeg denne kritiske situasjonen slik og slik. Nei, overhodet ikke.

Siden jeg ser på utdanning som en lang dannelsesprosess, så er det min ambisjon og mitt håp at hen gjennom sin dannelsesprosess har blitt et litt fornuftigere menneske i møte med denne kritiske situasjonen – og derfor handler annerledes, og klokere – enn hen ville gjort uten å ha vært gjennom denne prosessen. Det kan ha skjedd fordi vedkommende hadde fått økt analytisk evne gjennom utdanning, og dermed bidratt med sin tankekraft og kunnskap inn i en operativ planprosess og gjort denne bedre. I tillegg tror jeg at vedkommendes dømmekraft – også på det mer intuitive plan der beslutninger må fattes hurtigere og under stress – har utviklet evnen til klokere intuitive valg. En skal ikke kimse av viktigheten av «magefølelsen» hos individer på forskjellig nivå i en militær organisasjon – jeg tror også at denne kan utvikles gjennom utdanning (og erfaring).

Det er altså min ambisjon å bidra til denne dannelsesprosessen hos dette individet, sammen med en rekke andre personer og situasjoner som det mennesket møter på sin vei gjennom livet.

Hva tenker jeg så om et slikt mål:

Hårete. Ja!

Mulig å måle på eksamen? I svært liten grad!

Mulig å vite om noen gang blir nådd? Nei!

Motiverende for læreren? JA!

Om å lære av historien^[3]

Og når dette er ambisjonen – hvordan kan denne kunnskapen og klokskapen bygges?

Etter mitt syn hovedsakelig gjennom historiestudier.[4]

Vi som jobber med fortiden i Forsvaret, og kanskje spesielt vi som underviser morgendagens befal om historie, blir nokså ofte truffet av det vi kan kalle relevansspørsmålet.

Hvorfor skal vi kjenne til historiske ting, når det jo er i fremtiden vi skal virke, er det en del elever som spør om.

Jeg synes det er et godt spørsmål.

Gitt at du skal lære deg å bli Tactical Control Officer (TCO) i NASAMS, eventuelt fly Sea HAWK eller C-130, eller bli baseforsvarstroppsjef på Ørland, Air Battle Manager på Sørreisa eller jobbe i Mission Support på 332 skvadron på Ørland – hvorfor trenger du å vite noe om fortiden? Hva skal du egentlig med kunnskap om den? Hvorfor er fortiden relevant – når alt du som befal skal gjøre jo ligger i fremtiden?

Jeg har mye sympati for dette spørsmålet. De jobbene som er nevnt over her er alle nokså vanskelig å lære seg. Og da må man jo passe på å ikke misbruke tiden man går på skole med å drive med unyttige ting. For eksempel for mye historie. Vi kan ikke søle bort tid på fortiden for fortidens del. Vi må lære om fortiden fordi vi mener det fyller en eller flere hensikter.

Jeg mener at det finnes minst 10 årsaker til hvorfor det å lære om fortiden er viktig for morgendagens befal.

Men før de presenteres, må vi sveipe kjapt innom vitenskapsteorien. Det er liten tvil om at alle soldaters utfordringer ligger i fremtiden. Og så er det jo gunstig å vite om det vi tenker å gjøre i fremtiden får den effekten vi ønsker; som for eksempel å ta en høyde, sprenge en bro eller slåss om luftoverlegenhet i et bestemt område. Slike tenkte sammenhenger kaller vi teorier – hvis du gjør A så oppstår B (den enkleste form for teori).

Alle militære operasjoner og taktiske handlinger, ja til og med alle handlinger ned på enkeltpersonnivå, er tuftet på slike teoretiske sammenhenger. Våre handlinger er ment å ha en eller annen effekt. Innen andre vitenskaper er det ikke uvanlig å teste seg fram til om teorien kan falsifiseres. Man gjennomfører eksperimenter og annen vitenskapelig forskning, og utfordrer på denne måten de bestående teoriene.

Men innen krig og krigføring er dette mildt sagt problematisk. Det finnes ingen plass å eksperimentere, kanskje med unntak for de aller beste taktiske simulatorene våre da (selv om disse også er basert på teoretiske antagelser, men den diskusjonen får vi ta en annen gang…). Det finnes intet laboratorium å teste ut vår kunnskap om krig og krigføring i. Vi kan selvsagt simulere, vi kan øve, vi kan drive med krigsspill osv., men disse vil ikke være reelle eksperimenter. De vil for det første i seg selv alltid være basert på en rekke antagelser om fremtiden som vi ikke kan være sikre på slår til. Men for det andre – og langt viktigere – alle disse mangler den mest sentrale effekten av krig og krigføring – den sterke voldsbruken og frykten som blant annet følger med – som oppstår fordi en annen (eller flere andre) part(er) hele tiden forsøker å forpurre det du har satt deg fore å gjøre. Det medfører at ting som ellers ville vært kloke å gjøre, kan bli skikkelig dumme, fordi fienden kan ha forutsatt hva du skal gjøre og dermed har best såkalt situasjonsoversikt og kan ødelegge for deg. Den amerikanske historikeren Edvard Luttwak har satt ord på dette; i et glimrende innledningskapittel til sin bok om strategi fra 1987 kaller han dette for paradoksal-logikk, det som er fornuftig i mange andre sammenhenger er slettes ikke fornuftig i krig, nettopp fordi fienden vil kunne forutsi hva du tenker.[5]

Militærhistorien – ikke bare vår egen – men også andres som vi kan lære om, er krigens eneste laboratorium. Hensikten med å lære befal om fortidens militærhistorie er å gjøre dem til klokere individer i fremtiden. Men fremtidens kriger lar seg ikke studere. Vi kan selvsagt anta noe om dem på basis av logisk tenkning og våre antagelser om framtidige sammenhenger, men slikt er og vil alltid forbli antagelser. Kunnskap om fremtidens krig har ingen.

Samtidig vet vi – fra historiske studier – at våre antagelser om fremtidens kriger ofte er tynn suppe. De som har studert hva man i tidligere tider tenkte om den eller de kommende kriger, kan med letthet slå fast at de fleste som har en eller annen visjon eller tanke om hvordan den eller de neste krigene vil se ut, i all hovedsak har tatt grundig feil.[6]

I tillegg står vår kunnskap om fortiden ofte også på tynn grunn, eller kanskje mer korrekt; vår kunnskap om fortiden er heller aldri helt sann. Vår historiske kunnskap er alltid i bevegelse, formet av de kilder vi har om den, av vår tolkning av dem og av vår egen samtid. Lite former historiske studier så mye som vår samtids største utfordringer.

Skal en anvende historie – eller fortiden da – som et slikt redskap, må en derfor påminnes at det finnes mange forskjellige tolkninger av denne fortiden. Alt befal skal ikke bli profesjonelle historikere og dermed lære seg å skille kvalitet fra pur fiksjon, men et stykke på vei bør man kunne forlange. Fordi tolkningene er så mange og effektene av de historiske hendelsene kan ha så vidt forskjellige utfall, er det viktig å forstå at tolkningsrommene er så store og vide at historien og fortiden også kan misbrukes.

Historikerne diskuterer jo fortsatt – av og til så fillene fyker – om hva det var som avgjorde fortidige kriger, små som store. Som eksempelvis 2. verdenskrig. Hvorfor tapte tyskerne egentlig? Fortiden er ikke en fast størrelse. Snarere er så å si alt menneskene før oss har gjort, gjenstand for historisk debatt. Svarene fra fortiden er langt fra entydige. Hvordan skal vi da kunne lære av dem?

Jeg tror vi kan forsøke å få til refleksjon omkring tidligere tiders tenkning, teoriutvikling og ikke minst de valg menneskene før oss foretok seg i kriser og krig. Hvorfor (tror vi at de) tenkte og handlet som de gjorde? Målet er ikke dømme historiens aktører, men forsøke å forstå hvorfor de tenkte og handlet som de gjorde og hvilken effekt vi mener og tror disse handlingene hadde.

Her kommer mine ti grunner for hvorfor kloke befal skal studere historie og ha kunnskap om fortiden:

1.   For å bli en bedre taktiker

Måten vi gjør ting på i Forsvaret på grunnplan, det mange kanskje vil velge å kalle taktikk, har som regel tilkommet oss gjennom mange års kollektiv prøving og feiling. Veldig mange slike taktikker fra forskjellige bransjer har vi derfor lært oss fra historien, og diverse gjenfortellinger av den. Og kunnskapen akkumulerer seg fra generasjon til generasjon også; fra profesjon til profesjon. Dette skjer overalt i samfunnet, en rørlegger av i dag har naturligvis lært av mange andre rørleggere før seg – også mange hen aldri kommer til møte.

Hvor tidlig er det for eksempel smart å skyte hvis du er en NASAMS TCO og det innkommende målet er et kryssermissil? Se det spørsmålet har vi så langt spekulert oss frem til, kanskje også simulert oss frem til ved hjelp av computere. Nå vil imidlertid erfaringene fra den ukrainske fortiden påvirke dette kunnskapsfeltet i mange år fremover. Kan man mer om fortiden innenfor sitt fagfelt så blir man en bedre taktiker.

2.   For å bli bedre under stress

Å være soldat kan være noe av det tøffeste et menneske kan utsette seg selv eller andre en selv fører kommando over. Stresset kan komme på mange plan og fra mange hold. Eksempelvis kan det være veldig farlig å være soldat. Dermed er det sikkert smart å lære litt av andre folk som har vært gjennom tøffe ting før oss. Kanskje kan vi lære noe av deres historie? Hvordan reagerer egentlig folk – og ikke bare en selv – når de settes under ytre press som for eksempel fare? Her kan vi bruke fortellinger fra fortiden i håp om bedre å kunne kjenne igjen og håndtere vårt stress når det kommer – for det gjør det jo – før eller siden. 

3.   For å bli mer etisk bevisst

Krig er etisk komplekst. Det begynner allerede med selve konseptet. Som en langtfra enkel brigader jeg kjenner bruker å si: «Militærmakt handler i bunn og grunn om å spræng eller dæng». Og det har han jo rett i. Men i fredstid er det slettes ikke bra. For vi er jo egentlig alle, kristne eller ikke, enige om at bud 5 står seg godt: «Du skal ikke slå i hjel». Men så blir du som soldat plutselig hensatt i en situasjon der det ikke bare er slik at bud 5 er opphevet, men du blir beordret til det motsatte – du skal påføre noen elendighet, lidelse og døden – med overlegg. I tillegg vet vi at den makten soldater får over liv og død fordi de får våpen i hånd, har en tendens til å korrumpere manges egenkontroll på dette feltet. Man begynner å misbruke makten og gjør ting som man vanligvis ikke ville ha gjort; My Lai eller Abu Graib skulle være nok å nevne.

Fortellinger om fortidens etiske dilemmaer, og hvordan andre soldater har klart å unngå å bli moralsk bedervet, kan være nyttige redskaper for å forsøke å være litt bedre forberedt på hva som muligens kan skje med en selv. Samtidig så er det ikke sikkert at det å reflektere over riktige etiske valg i fredstid overhodet setter oss i stand til å fatte gode valg. De fleste mennesker som begår forbrytelser vet som regel at det de gjør er ulovlig og kanskje også uetisk.

Etikk er vanskelig. Ofte er det ekte dilemmaer en må velge mellom, valgene står mellom forhold der ingen fremstår som gode alternativ.

Her kan fortiden gi oss mulighet til å studere tidligere dilemmaer og slik lære oss å reflektere omkring dem. Dilemmaene vil neppe bli akkurat de samme i fremtiden – men kanskje kan treningen gjøre oss bedre i stand til å foreta avveininger? Hva om du for eksempel var flyger, og ble spurt, sånn i november 1942, om du ikke skulle bli med på et tokt mot Berlin og slippe dine bomber mot et tettbebygd område av byen, der hensikten åpenbart var å lage et helvete for den tyske sivilbefolkningen? Det må da vel være galt – eller? Men hva om det å drepe 100 tyskere den natten forkorter krigen med 4 dager og det i snitt dør 600 mennesker hver natt på grunn av krigføringen i sin helhet?[7] 

4.   For å forstå samfunn

Krig foregår ikke i en egen militær sfære. Krig er en integrert del av samfunn. Militærmakten vokser ikke fram fra egne militære samfunn. De utvikles og eksisterer innenfor ulike samfunn, ofte for å påvirke andre samfunn.

Tyske styrker fra det nazistiske tyske samfunnet okkuperte Norge i 5 år under 2. verdenskrig – blant annet for å forsøke å endre det norske samfunnet. I hvert fall tidlig under okkupasjonen må vi vel kunne si at det var tyskernes plan å innlemme Norge i et stor-tysk 1000-års rike som skulle herske over et raserent Europa. Samfunn skulle endres.

Og akkurat det viste det seg, sett i etterkant – at nazistene lykkes godt med, å endre det norske samfunnet altså. Få ting har endret det norske samfunnet så mye de siste par hundre årene som 2. verdenskrig og den fem år lange okkupasjonen. Men i helt andre retninger enn det nazistene ønsket seg. Blant annet kom et klassedelt norsk samfunn ut av okkupasjonstiden som langt mer enhetlig.

Og dette nye Norge, påvirket igjen utviklingen av den norske militærmakten og hvilket samfunn vi føler at vi er en del av i dag. Militærvesener – som det norske – tar jo del i og endrer samfunn. Men militærvesenene er også produkter av de samme samfunnene. Denne vekselvirkningen er det fint om soldater kan noe om – spesielt når de blir sendt andre steder rent geografisk enn akkurat det samfunnet som de springer ut av. Å vite hvor man kommer fra, at en norsk soldat vet hvem som har sendt hen hvor, og at hen forstår noe av forholdet mellom samfunnet og den militærmakten hen representerer, burde være et vesentlig moment før enhver utenlandsoperasjon. Å forstå hvilket samfunn ens egen militærmakt springer ut av, vil gjøre soldatene klokere når de skal anvende militærmakt nettopp på vegne av dette samfunnet.

5.   For å forstå at krig er mer enn krigføring

Krig er ikke bare kamp mellom militære styrker. Krig er langt mer enn bare krigføring. De fleste kriger har ikke blitt avgjort på slagfeltet. Kanskje er egentlig krigens historie derfor egentlig en slags politikkens historie, for å bruke et forslitt uttrykk fra den salige prøysser hvis navn må være med i enhver lærd militær tekst: «Krigen er en ren fortsettelse av politikken med andre midler.»[8]

Og hvorfor skal en så vite noe om det? Jo fordi enhver soldat, uansett nivå en opptrer på, må forstå at det også er andre forhold enn soldatenes samlede handlinger som skal bidra til avgjørelsen her. Dette ble eksempelvis godt synlig gjennom det langvarige og mangslungne bidraget med ulike militære styrker som Norge hadde i Afghanistan i nesten 20 år.

Afghanistan var et stort samfunnsbyggingsprosjekt, der USA, NATO, FN og en rekke større og mindre humanitære organisasjoner deltok. De militære styrkene skulle bidra med sikkerhet til alle de andre fra vesten, samt til den afghanske lokalbefolkningen.

De fleste som var der forstod nokså hurtig at det å ha litt kampkraft med seg når en dro rundt på bygda var smart. Samtidig tror jeg de fleste forstod at selve militærmaktmiddelet kom til kort i langt de fleste situasjoner der borte også. Det er således neppe den samlede kampkraften til koalisjonen som avgjorde om en lykkes med det langsiktige målet her; å unngå at Afghanistan igjen ble en såkalt trygg havn for terrorister.

Og forstod du det, ville det forme dine beslutninger omkring hvordan du ville velge å anvende kampkraften din. Befal må lære seg å forstå at de fleste kriger avgjøres andre steder enn på slagmarken. Også der kommer historiske studier godt med!

6.  For å bli kritisk til bruk av historiske paralleller

Den ofte mest iøynefallende bruken av fortiden i militær sammenheng er bruken av historiske paralleller. Nå om dagen hører vi jo ofte at krigen i Ukraina har stoppet slik opp på bakken at den i mangt og mye ligner på vestfronten under 1. verdenskrig. Kanskje vi derfor burde studere vestfronten mere da, for å forstå dagens krig i Ukraina?

Det er jo noe i disse parallellene. At det er likheter å se og at vi derfor kanskje kan hente lærdommer fra den eller de forrige gangene der det så nesten likedan ut? Samtidig må vi være forsiktige. For mye med krigen i Ukraina ligner overhodet ikke på 1. verdenskrig. Teknologien er den mest åpenbare forskjellen. Et annet skille er at Ukrainia-krigen, til tross for all dens grusomhet for ukrainerne og mange russere, er en nokså isolert affære i to land. Ukrainakrigen er fortsatt ikke i nærheten av den totale verdenskrigen som 1. verdenskrig var. Tapstallene er svært store, men fortsatt ikke i nærheten av de man så under 1. verdenskrig.

Betyr det at vi skal slutte å bruke slike historiske paralleller og forsøke å lære noe konkret av dem. Tja. Jeg tror man kan lære noe av historiske paralleller, men kun om de anvendes med et kritisk blikk og på fornuftig vis. Jeg tror ikke nødvendigvis de gir entydige svar – men kanskje kan de lære oss å stille gode spørsmål?

7.   For å bli en kritisk tenker

I militæret omgir vi oss med det vi kaller militærteori, for oss i luft heter det ofte luftmaktsteori. Dette kan være større eller mindre antagelser om sammenhenger i fremtidig krig. John A. Warden IIIs fem-rings modell er blant de mest moderne innen luftmakten.

En teori i sin enkleste form er en forklaring på sammenhenger – hvis en gjør A så skjer B. Om en anvender luftmakt slik Warden foreskriver, vil fienden som system kollapse og en vil vinne – i henhold til Warden da.

Jeg møter heldigvis ikke på mange som mener at slike teorier, om de nå er for hele krigen som Wardens teori – eller om de er for mindre deler av den representerer noen sannhet for evig seier i en fremtidig krig eller i et luftslag.

Militærhistorien kan benyttes som en kritisk inngang til disse teoriene. I ytterste konsekvens kan den verifisere eller falsifisere teoriene også, selv om dette også er nokså problematisk, all den tid de historiske hendelsene og samtidens hendelser kan være forskjellige nok til at teoriene ikke kan anvendes – i det minste ikke helt ukritisk.

Slike teorier – luftmakts- og militærteorier – i hvert fall de av dem som tilsynelatende har en oppskrift på hvordan neste krig skal vinnes, bør strengt tatt ikke forstås som teorier. Noen vil kanskje hevde at det er en litt merksnodig tilnærming. Å anvende teorier som om de ikke er teorier. Kanskje kan det vi kaller militærteori med råd og oppskrifter om hvordan fremtidige kriger kan vinnes, heller fungere som utgangspunkt for å håndtere den kommende utfordringen. Da kan militærteorien anvendes med et tydelig kritisk blikk. Teorien er ikke som et kontaktpapir som man kan lime oppå ethvert problem, og så finner man løsningen. Og kanskje kan vi nærmest trene på dette ved å forsøke å anvende teorier på historiske eksempler?

Trener man på denne metoden med historiske eksempler og lærer seg at all teori må anvendes med varsomhet og kløkt, så kan vi kanskje møte morgendagen med teoriene våre og legge på en god del fleksibilitet og kløkt? Det heter jo seg at ingen plan overlever møtet med virkeligheten, og det samme er kanskje gyldig for teorier om krig?     

Eller som militærhistorikeren I. B. Holley har formulert det:

The officer who aspires to make sound decisions reads history for informing insights, hoping to benefit from the experience of others. But only the naive expect to find clear-cut lessons, prescription with the precision of how-to-do-it manual, in an historical account. The educated reader knows that the record is confusing and often contradictory, nonetheless it can be decidedly valuable. If it doesn’t give pat formulas for success, it can suggest some of the questions one might usefully ask -–and answer, not solely in the terms of the past but of the past enlightened by the facts of the present.[9]

La derfor både teoriene få spylt seg på virkeligheten – og motsatt. Vær en kritisk tenker, vær kritisk til teoriene – og bruk historien som virkemiddel til å trene også denne egenskapen. 

8.   For å bli kritisk til etterretning

En variant av antakelser om fremtidens historie får befal servert av etterretningen.

Enten det nå er på taktisk nivå, eller på nasjonalstrategisk nivå, så serverer ulike etterretningsorganer oss mulige fremtidsbilder. Dette tror de vil skje, basert på disse kildene og en slik analyse. De er svært flinke til å nyansere sannsynlighetsbegrepene de anvender, for slik å sette oss brukere av etterretningsproduktene bedre i stand til å vurdere hvor mye av det vi skal basere våre fremtidsplaner på.

Imidlertid så er det mitt klare inntrykk, etter å ha øvd og øvd og lest og lest etterretninger gjennom et langt liv, at vi som får produktene deres servert, tror at det er selve sannheten som blir hengt opp foran oss.

Det er det ikke.

Etterretning – som i produktet en fortolket sannsynlig fremtid – er nettopp bare det – én sannsynlig fremtid.

Vi må slutte å øve og trene som om de alltid får rett. I virkeligheten kommer de ofte til å ta feil. Det er ikke klokt å basere alle fremtidige handlingsalternativ på etterretning og etterretning alene. Fra historien vet vi jo at de ofte tar feil.

Vi må øve på at etterretningene våre gir oss dårlige eller bent fram feilaktige analyser. Det vil de nemlig gjøre i en reell situasjon, også fordi den som man i hovedsak analyserer – en fiende – som regel er et tenkende subjekt som hele tiden forsøker å lure oss til å ta feil om hens intensjoner. Husk Luttwaks paradoksallogikk!

Om man studerer militærhistorie, så vil en lære hvor mange feilaktige slutninger etterretningstjenester – også moderne – har gjort og hva det har betydd for de som har stolt blindt på dem. Studier av historie kan sørge for at man møter også fortellinger om mulige fremtider, etterretninger, med et kritisk blikk.  

9.   For å bygge avdelingsfølelse eller ‘esprit ‘de corps’

Samtiden er alltid et uttrykk for sporene fra fortiden. Alt vi står og går i, hvor vi er, hvilke våpen eller fly vi har osv, osv – alt har sitt utgangspunkt i historiske forhold.

Ikke minst er det også slik at den kultur vi har der vi er, enten på Luftkrigsskolen, i Luftforsvaret, på 333 skvadron eller hvor det måtte være, er en direkte konsekvens av tidligere historiske valg, enten kollektive eller individuelle valg som siden har blitt til kollektiv kultur.

Slik har vi det hos oss, sier vi – uten at vi helt hvorfor. Men som regel mener vi at nettopp slik bør det være – du skal lete lenge før du finner en militær avdeling som mener den har en kultur som må endres.

Ofte er det historiske hendelser, eller kanskje også ting – gadgets – og personell som er opptatt av disse tingene, som er kulturutviklerne. Drar man inn på en hvilken som helst norsk flyskvadron – eksempelvis – er historien helt ekstremt til stede. Det er bilder av eldre fly, remedier av ulikt slag, voldsom bruk av skvadronsmerket (våpenskjoldet) osv, osv. Kultur og dens kobling til historien i seg selv er voldsomt til stede.

Hensikten med dette er å danne avdelingsstolthet. En stolt militær avdeling er en bedre militær avdeling. En som bygger samhold og kampkraft sammen, står stødigere om det begynner å komme litt skyer på horisonten, eller man havner i en eller annen kritisk situasjon. Lite definerer militær kampkraft og ikke minst kampvilje, som slik avdelingsfølelse.

Og den kan bygges gjennom historisk kunnskap om din avdeling. Sett av tid til å studere den, snakke om den og la de positive forbildene fra din avdeling tre fram i lyset. Avdelingsfølelse skapes gjennom samhold i samtid, men avdelingshistorien og kunnskap om denne er også en viktig bidragsyter. Befal bør derfor bry seg om sin avdelings historie – og dele den interessen med andre. Det bygger avdelingsstolthet og kampkraft!

10.   For å utfordre avdelingskultur

Soldater er en del av noe større enn en selv. Enten det er 335 skvadron, baseforsvarsbataljonen på Ørland, eller SOAS 339 skvadron. Den avdelingen du kommer til har som oftest sine egne kulturelle særtrekk. Slik gjør vi det her – sier man ofte.

Dette er viktige kollektive greier. Etter hvert som stadig nytt personell tar del i avdelingskulturen, så begynner de nye etter hvert også å fatte beslutninger på basis av at de nettopp har blitt en del av kulturen.

Det er i hovedsak bra. Kultur ensretter oss og gjør oss effektive sammen (og stolte – vi kommer snart dit også…).

Samtidig er det alles ansvar å forstå hvorfra avdelingskulturen kommer. Slik kunnskap skal gi oss muligheten til å vurdere og eventuelt utfordre denne kulturen.

All avdelingskultur må av og til utfordres. «Slik gjør vi det her» er ikke egentlig noe svar om man spør hvorfor. All kultur skal utfordres av ny kultur, som kanskje kan være klokere enn den gamle. Og skal vi kunne utfordre eldre kultur, som kanskje har grodd fast og blitt uhensiktsmessig, er det klokt å kjenne dens opphav. Og det får vi til ved å kjenne avdelingens historie.

Det er først når en begynner å stille spørsmål ved selv de dypeste delene av avdelingskulturen og forventer å få svar som er så gode at en slår seg til ro med at det er fornuftig at det er slik, det er først da en jobber i et miljø som er i utvikling.

Hvordan skulle man ellers tatt i bruk nyere og bedre teknologi? Om svaret hele tiden var basert på den eldre teknologien og «det er slik vi gjør tingene» her hos oss? Den begrunnelsen bør ingen god soldat slå seg til ro med. Fordi det ikke er noen begrunnelse.  

Oppsummering

The practical value of history is to throw the film of the past through the material projector of the present on to the future.[10]

            -  B H Liddell Hart

Dette var mine ti grunner for hvorfor fortiden og kunnskap om den er viktig når nytt befal skal  utdannes. Når hver og en av dem skal gå gjennom sin individuelle dannelsesprosess for å bli klokere, er historiestudier veien å gå. 

Siden det er ingen gitt presist å angi hvordan den neste krigen – eller den etter der igjen – faktisk blir å forløpe, samtidig som vi ikke kan unngå å forsøke å forberede oss på den, bør deler av befalets dannelsesprosess handle om å studere historie. Historien er krigens eneste laboratorium, og selv om den også er et tynt grunnlag å lære av, så har vi egentlig ikke noe annet valg:

Studying the past may be a matter of marginal utility only, but the past is us and it is on the past alone that all decision making is inevitably based. If systematic study of the past is taken away, only personal experience, hearsay, and intuition remain. Military history may be an inadequate tool for commanders to rely on, but a better one has yet to be designed.[11]

            -  Martin van Creveld

Litteraturforslag

På 1980 og litt inn på 1990-tallet hadde den israelske militærhistorikeren Martin van Creveld sine gylne år. Da skrev han flere innsiktsfulle og svært gode bøker. Både Command in War fra 1985 og Technology and War fra 1991 vært helt sentrale knyttet til min egen dannelsesprosess. Det samme gjelder Edvard Luttwaks Strategy. The Logic of War and Peace, også fra 1987, der åpningskapittelet er det mest innsiktsfulle jeg noen gang har lest om krig, konflikt og strategi.

Den boken om krig som imidlertid har gjort mest inntrykk på meg er Neil Sheehans mesterverk fra 1988 A Bright Shining Lie med undertittelen John Paul Vann and America in Vietnam. Det første kapittelet har den feteste åpningen av en biografisk anlagt bok jeg noen gang har lest. Anbefales!

Foto: Burevii Brigade / Defense of Ukraine Twitter