Studiet av sammenhengen mellom politiske og militære målsettinger, og luftmilitære virkemidler

Strategy operates at different levels: The tactical level, the operational level, the theatre‑of‑war level, and finally, the level of Grand Strategy. It is possible to lose a war at any of those levels, but to be successful it is necessary to be at least adequate at each and every one. - Edward Luttwak (2022)

Jeg er bedt om å skrive en personlig og populærvitenskapelig tekst på 5,000 ord om hvordan jeg og Luftkrigsskolen har studert og tilnærmet oss fenomenet «krig» og «bruken av militærmakt», og hvordan vi underviser og formidler kunnskap om dette.

Min utvikling som forsker, og mine studier av krig, startet som elev ved Luftkrigsskolen i Trondheim. I fire år hadde jeg blitt inkludert i et miljø som kombinerte operativ og akademisk kompetanse, som introduserte meg til norsk sikkerhetspolitikk, som problematiserte norsk og alliert tilnærming til militærstrategi og militærteori, og som vektla at de luftmilitære virkemidler som kampfly nettopp kun var virkemidler for å oppnå mer overordnede politiske og militære målsettinger. Det ble en introduksjon til en helhetlig, kritisk og problematiserende tilnærming til bruken av militærmakt, hovedsakelig luftmakt, som gjorde et voldsomt inntrykk. Krig er den mest altomfattende, dødelige og destruktive menneskelige aktivitet, og en bør tenke seg svært godt om før dette «verktøyet» benyttes, men: hvor god er egentlig sammenhengen mellom det en ønsker å oppnå med militære virkemidler, og den maktanvendelse som faktisk utøves?

Dette spørsmålet ble med meg i to nye år i operativ virksomhet i Luftforsvaret, før jeg i 2003 returnerte til Luftkrigsskolen som doktorgradsstipendiat. NATOs luftkampanje mot Serbia i 1999, Kosovo-krigen eller Operation Allied Force, hadde gjort inntrykk på en hel verden. Luftmakt var det sentrale militære virkemidlet, og det var første gang Norge deltok med jagerfly i krig siden andre verdenskrig. Jeg bestemte meg for å skrive doktorgradsavhandlingen min om denne krigen. Hvordan var sammenhengen mellom politiske mål, militær strategi, operasjonell planlegging og bruken av luftmakt når NATO for første gang i sin 50-årige historie var i krig i et slikt omfang med en suveren stat? Sammenhengen var nedslående (Henriksen, 2006; Henriksen, 2007), i likhet med en rekke konflikter på 2000-tallet, og bidro til å forsterke det som skulle bli mitt akademisk utgangspunkt for å studere krig de påfølgende tyve år. I hvilken grad evner en å skape politisk og militær effekt med bruk av luftmilitære virkemidler?

Min utvikling er tett vevd sammen med den faglige og pedagogiske reise som luftmaktmiljøet ved Luftkrigsskolen har vært på de siste 25 årene, og dette kapittelet skal nettopp handle om vår tilnærming til fenomenet krig.

Norges tilnærming til krig

En nyttig inngang til en bok om forskning på «krig» og «militærmakt» er at disse begrepene ikke har stått særlig sterkt i en nasjonal kontekst. Der andre og større land som USA, Storbritannia, og Frankrike lenge har hatt etablerte sivile forskningstradisjoner innen strategiske studier eller militære studier, så har dette representert svake eller langt på vei ikke-eksisterende sivile forskningstradisjoner i Norge.

Fredsperspektivet og fredsforskning har stått langt sterkere (Koht, 2006; Tvedt, 2002). Det har vært en mye sterkere kultur ved norske universiteter for å studere de samfunnsmessige årsakene og virkningene av krig, snarere enn hva krig er, og hvordan den kan vinnes (Hobson & Kristiansen, 1995). Da jeg tidlig på 2000-tallet kontaktet NTNU med ønske om å skrive doktorgrad om Kosovo-krigen i 1999, var svaret at de ikke hadde kompetanse, erfaring eller ønske om å veilede et slikt tema. Da jeg noen år senere ble tilkjent professorkompetanse, strevde kommisjonen lenge med å plassere meg i en norsk forskningstradisjon. Militære studier ville vært det naturlige, men siden vi ikke har et slikt formalisert fagfelt i Norge, stod det mellom statsvitenskap og historie, og etter mye diskusjon ende de opp med å plassere meg som professor i moderne historie (Knutsen, 2015a; Knutsen, 2015b).

Også i Forsvarssektoren har det vært en svak tradisjon for å studere krig, militærmakt og sammenhengen mellom politikk, strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse. Institutt for Forsvarsstudier (IFS) har mer overordnet studert norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og forhold som påvirker internasjonal og norsk sikkerhet og strategi, og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har levert fremragende forskning innen militærteknologi, men langt mindre forskning på fenomenet krig, og ulike mer kvalitative aspekter ved anvendelsen av militærmakt for å vinne krigen. Den fagakademiske tradisjonen ved Forsvarets utdanningsinstitusjoner var lenge svake på forskning og utvikling av kunnskap om denne sammenhengen.

Delvis skyldes dette at Forsvaret selv har hatt begrenset fokus på denne sammenhengen. Forsvaret har lenge hatt en sterk kultur som fokuserer på det taktiske nivået, den utøvende del av maktanvendelsen. Sjefene for de ulike forsvarsgrenene var inntil nylig hovedsakelig ansvarlig for styrkeproduksjon, noe som betød at de skulle produsere flygere, infanterister, kavalerister, personell som jobber på fregatter, korvetter og ubåter, etc., med best mulig taktisk fagkompetanse. De var imidlertid ikke ansvarlig for den operative bruken av disse ressursene, det var ikke deres ansvar hvordan ressursene ble benyttet, noe som har bidratt til å forsterke en bedriftskultur med store innflytelsesrike taktisk fokuserte våpengrener som tradisjonelt i mindre grad har vært opptatt av politikk, militær strategi og operasjonell planlegging. 

Én årsak til dette knytter seg til Norges militærstrategiske utsyn i årene før den kalde krigens slutt. Sovjetunionen var den definerte fienden, og vi hadde en klar formening om hvor angrepet skulle finne sted, og hvordan det skulle stanses. Indre Troms med defilerende lende og krevende topografi ville i større grad kanalisere en sovjetisk angripende styrke i lange kolonner som ga oss som forsvarer større militær fordel. Det var her et eventuelt angrep skulle stanses for å gi tilstrekkelig tid til at alliert hjelp kunne komme til unnsetning – begrepet «holdetid» ble sentralt. Vi skulle «holde» til vi fikk hjelp fra våre allierte. For Luftforsvarets del betød det at en hovedsakelig øvde på defensive luftoperasjoner, og på å ta ut russiske skip som kom inn norske fjorder – såkalt tactical air support for maritime operations (TASMO). Dersom en visste hvem fienden var, hvor en skulle sloss, og hva de konkrete taktiske oppdragene bestod av – så representerte det begrenset insentiv til å problematisere eller kritisk reflektere over sammenhengen mellom politikk, militær strategi, operasjonell planlegging eller taktisk maktanvendelse. Forsvarsgrenene kunne styrkeprodusere militært personell som kunne løse taktiske problemstillinger innen rammen av dette konkret definerte scenariet.

Denne tilnærmingen forsterket seg i årene etter den kalde krigen, og utover på 2000-tallet. Hovedfienden hadde forsvunnet, og forsvarsreformene handlet om å gå fra et «invasjonsforsvar» til et «innsatsforsvar», der styrkene skulle være «gripbare» og være tilgjengelige for NATO på kort varsel. Dette forsterket det taktiske fokuset og dyrket frem små profesjonelle avdelinger som kunne tilbys USA og/eller NATO ved behov. Som sjefen på 133 Luftving på Andøya, oberst Gerhard Larsen, uttrykte det: «tidlig på 2000-tallet var mange avdelinger opptatt av å omstille seg til å bli gripbare og kunne reise ut i internasjonale operasjoner. Det var livsfarlig for fagmiljøet å bli usynlig, og mantraet for mange av oss på Andøya var ‘bli sett eller dø’» (Larsen, 2013). I tråd med reformene sendte vi små begrensede taktiske bidrag i en lang rekke konflikter utover på 2000-tallet. Ingen av de hadde et nært forhold til politikk, strategi eller operasjonell planlegging. USA og NATO forestod dette. Norge hadde liten eller ingen ambisjon om å påvirke konfliktene de deltok i. Det handlet om å bidra. Det passet i grunn Forsvaret godt, da små taktiske enheter lenge hadde utgjort sentrum i den militære bedriftskulturen, og som tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen (2012) valgte å uttrykke Norges realpolitiske ambisjoner på 2000-tallet: 

Det er jo ikke et eget norsk militærstrategisk nivå knyttet til dette i den forstand at det norske bidraget er ment å ha en direkte innflytelse eller konsekvens for resultatet. Så den vanlige mål—middel logikken innen militærstrategi gjelder for så vidt ikke. Primærbegrunnelsen er altså sikkerhetspolitisk (…) vårt bidrag kommer aldri til å ha noen tellende innflytelse på resultatet – det er ikke derfor vi er der. Det er den sikkerhetspolitiske gevinst ved bidraget som er av betydning.

Jeg tror det er verdt å ha dette som bakteppe for å forstå de valg Luftkrigsskolen tok som institusjon etter den kalde krigen og utover på 2000-tallet, og som skulle ha en formativ effekt på min tilnærming til krig og militærmakt.

Luftkrigsskolens tilnærming til luftmakt

Luftkrigsskolen var lenge et produkt av Forsvarets og Luftforsvarets bedriftskultur. Militære og sivile lærere hadde lavt akademisk utdanningsnivå, svært få hadde førstekompetanse, og Militære faglærere ble hentet primært for sin taktiske fagkompetanse. 

Daværende generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Olav Aamoth, var en viktig drivkraft for en akademisk omstilling av Luftkrigsskolen på slutten av 1980-tallet. Han ivret etter å akademisere luftmaktfaget og etablere en egen luftmaktavdeling ved Luftkrigsskolen (Espenes, 2019). 

I et skriv forfattet av en sentral faglærer ved Luftkrigsskolen, Nils E. Naastad, i 1990, skriver han om utviklingen av luftmaktavdelingen, luftmaktfaget og Luftkrigsskolen:  

(...) Vår oppgave skal være å minne offiserene på hvilket yrke de har valgt; krigerens. Dernest skal vi lære dem om det samme; krigen. Endelig skal vi studere utviklingen av luftkrig over tid. Dette skal vi gjøre for å se hvilke prinsipper som endrer seg og hvilke som ligger fast. Skal man mene noe fornuftig om fremtiden, må man ha forståelse av utviklingen over tid (…) Skal Luftkrigsskolen undervise i luftoperasjoner og utviklingen av disse, må vi kunne dette. Vi må ha kunnskaper, metode og litteratur. Vi burde bygge opp et institutt som beskjeftiget seg med luftoperasjoner i videste betydning (…) Luftkrigsskolen bør bli Luftforsvarets kunnskapsbank. (…) Skal Luftkrigsskolen bli en kunnskapsbank på området, bør vi også pålegges å drive forskning med derpåfølgende publikasjonsplikt (Naastad, 1990).

Ifølge Naastad var skrivet en del av ideen om en luftmaktavdeling (et institutt) som daværende skolesjef Trond Moltzau presenterte for generalmajor Aamoth. I følge Naastad svarte Aamoth: «Jeg ble så glad da jeg skjønte hva dere ville» (Naastad, 2020).

Gulfkrigen i 1991 skulle få stor betydning også for tenkningen ved Luftkrigsskolen. På dette tidspunktet hadde den faglige omstillingsprosessen på LKSK pågått i flere år, og Gulfkrigen gjorde behovet for en omlegging enda mer eksplisitt. Luftkrigsskolens kompetanse ble ikke etterspurt av norsk media for å forklare den luftmilitære maktanvendelsen i Irak. Snarere var det offiserer fra Hæren som stod frem og forklarte den norske opinionen hvordan og hvorfor luftmakten ble benyttet på den måten den ble. En tidligere skolesjef ved Luftkrigsskolen beskrev situasjonen som en total faglig fiasko, da det ble avdekket at det ikke fantes noe akademisk miljø som studerte luftmakt og luftkrig på et overordnet nivå (Kjøsnes, 2012, s. 42). For fagmiljøet ved Luftkrigsskolen ble dette en grunnleggende kilde til selvransakelse. Det akademiske kompetansenivået var for svakt, og faget luftoperasjoner «slik det var blitt undervist, kunne ikke karakteriseres som et fag, men snarere en samling informasjon om planverk, militær organisering og luftmilitære kapasiteter» (Espenes, 2012, s.19). Det trengtes en akademisering av luftmaktfaget, og utover høsten 1991 kom en rekke betenkninger knyttet til det nye fagområdet luftmakt. En skulle utdanne offiserer, ikke spesialister.

Dette skulle bli starten på en omlegging av Luftkrigsskolens faglige tilnærming. En begynte aktivt å knytte akademiske bånd til USA og Storbritannia. En formaliserte og utviklet «Luftmaktseminaret» som det viktigste militærmaktseminaret i Norden, en sentral arena for kritisk tenkning, teoretisering og utvikling av Luftforsvaret og norsk luftmakt. Det skulle bli et enormt faglig løft, hvor majoriteten av alle faglig ansatte ved Luftkrigsskolen i dag har PhD eller tilsvarende (førstekompetanse). I tillegg skulle krigene i Kosovo, Afghanistan og Libya føre til at langt de fleste militært ansatte fikk konkret personlig erfaring med krig.

Viktigere for dette kapittelet er hvordan fagmiljøet tilnærmet seg krig, militærmakt og luftmakt rent faglig. Dette ble formulert allerede på 1990-tallet, videreutviklet og konkretisert utover på 2000-tallet, og visualisert i følgende modell som en del av Luftmaktavdelingens strategiarbeid rundt 2010:

Tilnærmingen til krig på en krigsskole måtte hvile på en kombinasjon av operativ kunnskap og erfaring og akademisk kompetanse. En skulle se krig og militærmakt i et helhetlig perspektiv, og sentralt var sammenhengen mellom politikk, militær strategi, operasjonell planlegging, taktisk maktanvendelse og stridsteknisk kompetanse (soldatferdigheter). Det var enighet om at «luftmakt», i likhet med «militærmakt», ikke er en egen fagdisiplin, men et fenomen som måtte ses i lys av andre fagdisipliner og de tverrfaglige perspektiver de kunne gi for å utvikle innsikt og forståelse for hva luftmakten kunne påvirke, og hva som påvirket bruken av luftmakt. Dette representeres av fagdisiplinene rundt modellen, som etikk, jus, teknologi, historie, statsvitenskap, språk, økonomi, psykologi, sosiologi, medievitenskap, etc. Definisjonen på luftmakt – det en skulle studere og utvikle kunnskap om – ble definert som «studiet av sammenhengen mellom politiske og militære målsettinger og luftmilitære virkemidler». 

I dette lå en forståelse av at det spiller liten rolle hvor god man er til å levere en bombe presist som militært håndverk, dersom en i en operasjon har utydelige politiske målsettinger, en svak militær strategi, eller dårlig operasjonell plan. Det var helheten i denne «sentralrekken» som ble viktig, noe som innebar at offiseren måtte ha forståelse for nivåene over det taktiske nivå. En måtte forstå politikk og militærstrategi for å kunne skape ønskede politiske og strategiske effekter med taktisk oppdrag. For å kunne vinne krigen måtte en forstå hva krig er, i all dens kompleksitet, og ta inn over seg den ofte paradoksale logikk og mangel på lineære effekter som preger denne aktiviteten. Fagskoler og Forsvaret selv skulle ivareta håndverket, å sørge for at pilotene kunne fly og at luftvernartilleristene traff det de siktet på. Luftkrigsskolen, og Forsvarets Høgskole, skulle gi høyere utdanning, utvikle elevenes analytiske muskel, evnen til kritisk tenkning. Den skulle åpne perspektiver og se ting i sammenheng. 

Fremtiden lar seg ikke predikere. Få, om noen, forutså «Berlinmurens fall» i 1989, at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, «11. september» 2001, «Den Arabiske Våren» 2011, eller Russlands forsøk på total invasjon av Ukraina i 2022. Like få kunne forutsi uker og måneder før beslutningen ble tatt, at norske kampfly skulle delta i krig i Europa (Kosovo), Sentral-Asia (Afghanistan) og Nord-Afrika (Libya). Vi trenger kompetanse, fagperspektiver, analytisk kraft og intellektuell fleksibilitet til å håndtere det vi ikke kan predikere. Krigshistorie er «krigens laboratorium» vi kan hente kunnskap fra. Vi trenger etisk og juridisk kompetanse for å ta kloke militære beslutninger i fremtiden. Vi må forstå politikk og strategi, og dynamikken i stormaktenes rivalisering i våre nærområder. Med invasjonen i Ukraina i 2022 har Europa på ny oppdaget viktigheten av militær kvantitet, økonomi og produksjonskapasitet. Vi trenger forståelse for teknologi, dens utvikling over tid, og påvirkning på militære operasjoner. Vi trenger ledere som kan lede, styre, utvikle. Vi trenger operativ kompetanse på våpensystemer, taktisk forståelse, ha innsikt i militære konsepter, doktriner og operasjonell planlegging. Vi trenger et tverrfaglig fagmiljø for å tilby en utdanning som gir den tverrfaglige kompetansen norske offiserer og befal har behov for i møte med de utfordringer de står i hver dag.

Det var denne tilnærmingen til krig og militærmakt (luftmakt) jeg møtte som elev ved Luftkrigsskolen 1994 – 96 og 1999 – 2001, som stipendiat 2003 – 2006, og som jeg tok med meg som fast ansatt foreleser, seksjonssjef og forskningsleder i årene etterpå. 

Min tilnærming til studiet av krig

Jeg har i all hovedsak fokusert på konfliktene etter den kalde krigen. Ikke fordi krigshistorie, militærteori, militær konseptutvikling, etiske, juridiske eller teknologiske utviklingstrekk før dette var mindre viktig – jeg hadde bare sterkere interesse for de konfliktene som preget min samtid. De konfliktene som ennå ikke hadde blitt ordentlig analysert, og som potensielt hadde ny innsikt vi kunne ta inn i undervisning, foredrag, bøker og artikler. Å være tidlig ute med slike analyser var motiverende, fordi det ga mulighet til å påvirke Luftforsvaret og Forsvaret med kunnskap de selv ikke hadde tid eller kompetanse til å utvikle i en hektisk operativ hverdag. 

Fordi jeg studerte konflikter som pågikk eller nylig var avsluttet, var rapporter og skriftlig materiale ofte gradert, og dermed utilgjengelig for ugraderte analyser. Metoden måtte langt på vei baseres på å samle inn empiri gjennom intervjuer av førstehåndskilder, sentrale aktører med god innsikt i konfliktene. Det innebar at jeg i stor grad baserte min forskning på intervjuer av førstehåndskilder på politisk, militærstrategisk, operasjonelt og taktisk nivå fra ulike nasjoner og institusjoner. 

I tillegg måtte de empiriske funnene settes inn i et analytisk rammeverk som fordret god forståelse for sikkerhetspolitikk, internasjonal politikk, militær strategi, militær teori og militær konseptutvikling. Jeg hadde selv operativ militær bakgrunn på taktisk nivå, hadde tjenestegjort i Afghanistan, og kjente språk, kultur, prosedyrer og militære plattformer og utstyr – spesielt de luftmilitære. Min operative bakgrunn og militære nettverk ga tillit og innpass i miljøer som «vanlige» forskere nok ville hatt større problemer med å få tilgang til. Dette ga en unik mulighet til å analysere militære konflikter fra politisk nivå helt ned til praktisk maktanvendelse «fra innsiden». Over tid ble dette min tilnærming til å studere og analysere krig og militærmakt.

Militærteori kan defineres som «vitenskapelig basert innhenting og analyse av kunnskap om bruk av militær makt for å kunne forklare og forstå krig, og hvordan krigen kan bidra til å nå overordnede politiske målsettinger på en effektiv og hensiktsmessig måte» (Store Norske Leksikon, 2022). For Norge er oppbygging av et Forsvar en sentral bit av vår overordnede politiske målsetting om å unngå krig, om å påvirke kalkylene til en mostander slik at denne ikke ønsker å utfordre oss militært. En viktig bit av dette er å tenke igjennom militærteoriens to hovedspørsmål, som har tradisjonelt vært (i) hva er krig? (krigens natur, karakter og hensikt) og (ii) hvordan kan den vinnes? (hva er strategi, hvordan kan den anvendes, hvordan utvikle teori som kan bidra til å vinne krigen, hva betyr det egentlig «å vinne», eventuelt unngå å tape?). 

Jeg har i mindre grad fordypet meg i krigens natur (Diesen, 2021, s. 1). Det burde jeg helt sikkert gjort mer av. Det ligger viktig innsikt der, og en årsak til at vi fortsatt diskuterer Carl von Clausewitz og hans bok «Om krigen» snart to hundre år etter hans død / dens utgivelse. Kanskje jeg en gang får mer tid til det. Når jeg – for eksempel – ser NATO og USAs militære tilnærming i Afghanistan 2001 – 2021, USAs invasjon av Irak i 2003, og Russlands invasjon av Ukraina i 2022, tror jeg Clausewitz’ understreking av viktigheten av å forstå hva krig er, er minst like gyldig i dag:

The first, the supreme, the most far‑reaching act of judgment that the statesman and commander have to make is to establish by that test the kind of war on which they are embarking; neither mistaking it for, nor trying to turn it into, something that is alien to its nature. This is the first of all strategic questions and the most comprehensive (Clausewitz, 1976, s. 88-89).

Jeg har vært opptatt av krigens karakter og hensikt, men har i første rekke valgt å fokusere på hvordan krigen kan vinnes (eventuelt, unngås), og videre: hvordan den militære konseptuelle utviklingen har vært etter den kalde krigen, militær teoriutvikling – spesielt luftmaktteori – og de mer overordnede sikkerhetspolitiske og strategiske utviklingstrekk. Som tidligere såkalt air battle manager, bar jeg med meg en viss innsikt i hvordan taktiske luftoperasjoner planlegges og gjennomføres. Det ga økt mulighet til å gi analyser med operativ verdi for Forsvaret.

Min første ordentlige studie av krig ble, som nevnt i innledningen, en doktorgradsavhandling om sammenhengen mellom politiske mål, militær strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse i Kosovokrigen i 1999. Å skrive avhandlingen styrket min oppfatning av viktigheten av å se helhetlig på maktanvendelse. Jeg velger å gjengi to eksempler fra min forskning, slik at leseren får et bedre innblikk i hvorfor dette er så viktig:

Kosovo-krigen i 1999 hadde uklare politiske mål, og ingen reell strategi i begynnelsen. Sjefen for NATOs avdeling som skulle velge bombemål («NATO trageting cell») fikk beskjed to dager før krigen startet om å velge mål for en kampanje av 2-3 dagers varighet. Sjefen for målvalg ba om retningslinjer for å kunne tilpasse målvalgene til NATOs overordnede strategi, men fikk ingen, kun beskjed om å velge vilkårlige mål for en kort kampanje. Etter 4-5 dager av luftkampanjen var det klart for alle at dette kom til å vare en god stund, men fortsatt kunne ingen si hva NATOs strategi egentlig var. Sjefen for målvalg samlet da avdelingen for å se på NATOs daglige pressekonferanse. Der ble pressetalsmannen spurt hvorfor NATO hadde bombet som de gjorde natten i forveien, og basert på svarene prøvde sjefen for målvalg – og hans avdeling – å tolke det pressetalsmannen sa, for derigjennom å pusle sammen en slags strategi som de kunne ha som grunnlag for å velge mål påfølgende netter. Jeg fikk anledning til å intervjue en lang rekke generaler fra ulike NATO-land med førstehånds innsikt i beslutningsprosessene som alle bekreftet at NATO ikke hadde en militær strategi da Kosovo-krigen startet (Henriksen, 2006; Henriksen, 2007). 

Jeg ble mer nysgjerrig på sammenhengen mellom mål og midler etter dette. I 2006 startet krigen mellom Israel og Hezbollah i Libanon. Jeg fikk ressurser til å reise til Israel for å snakke med Israels forsvarssjef under krigen, general Dan Halutz, og en rekke andre israelske generaler, politiske rådgivere, etc. På ny konstaterte jeg at sammenhengen mellom politiske mål og militær maktanvendelse var overraskende svak og lite utviklet (Henriksen, 2012). I sin egen evaluering av krigen slår Israels offisielle rapport fast at Israel gikk til krig basert på serious failings and flaws in the lack of strategic thinking and planning (…) This outcome [failure to win the war] was primarily caused by the fact that, from the very beginning, the war has not been conducted on the basis of deep understanding of the theatre of operations, of the IDF's readiness and preparedness, and of basic principles of using military power to achieve a political and diplomatic goal (The Independent, 2008).

Langt på vei samme utydelige politiske mål, uklar militær strategi og svak sammenheng med taktisk anvendelse av militærmakt har blitt dokumentert i en lang rekke internasjonale bøker og artikler, og i egne bøker og artikler om konfliktene i Libya, Afghanistan og Ukraina (Henriksen, 2009; Henriksen 2013; Henriksen, 2014; Henriksen, 2016; Henriksen, 2024). 

Mitt «prosjekt» har vært å vise at den generelle tendensen til svak sammenheng mellom politiske mål, militærs strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse også gjelder Norge. Kanskje spesielt småstaten Norge med begrenset utviklet akademisk tradisjon for å diskutere krig og militærmakt, med et Forsvar som i årevis hadde hatt et relativt statisk trusselbilde, begrenset overordnet målsetting om å påvirke de konflikter en deltok i internasjonalt, og med de taktiske våpengrenene som de sentrale premissleverandørene for Forsvarets utvikling.

La meg peke på noen utviklingstrekk fremover. Sverige og Finland er nå NATO-medlemmer, noe som endrer dynamikken i nord, åpner for en ny militærstrategisk innretning, og gir en rekke muligheter for integrert samarbeid, slik etableringen av et nytt NATO luftoperasjonssenter (CAOC) med tydelig nordisk fotavtrykk er et godt eksempel på (NRK, 2025; Jennings, 2024; O'Dwyer, 2023; Strand, 2024; Johnsen, 2025).

USA fokuserer stadig mer på Kina, og innretter kapasiteter, organisasjon og teknologi for å håndtere en mulig konflikt over Taiwan, noe som betyr at Norge, Norden og Europa må være forberedt på å ta langt større helhetlig ansvar for egen sikkerhet. Norge er i ferd med å utvikle et langtrekkende supersonisk missil mot sjø og landmål (Hofoss, 2023). Norske korvetter og fregatter har allerede langtrekkende missiler, F-35 er snart operativ med Joint Strike Missile (JSM) (Forsvarets Forskningsinstitutt, 2021; Kongsberg, 2023), og Hæren jobber med å anskaffe langtrekkende presisjonsvåpen. Med disse investeringene er Forsvaret i ferd med å få en vesentlig forbedret teknologisk evne til å kunne påvirke fiendtlige mål over store distanser, noe som åpner for en rekke problemstillinger og utfordringer. Hvordan er egentlig vår evne til å knytte militær maktanvendelse og målvalg til mer overordnede militærstrategiske og politiske målsettinger?

Verdensrommet åpner seg for en rekke nye militære muligheter, kunstig intelligens og autonomi har potensiale til å revolusjonere krigens karakter, og vi kommer til å se en betydelig endring i prosesser, kompetanse, teknologi og organisasjon (PTO) i Forsvaret fremover. Kina viser økt interesse for våre nærområder. Russland har ny operativ kunnskap etter over 3 år med krig i Ukraina, og har nå erfaring med en rekke vestlige våpensystemer og taktikker. Russland kommer til å fortsette å lære og få erfaring.

Dette påvirker norsk sikkerhet. Det er mange gode initiativer i Luftforsvaret og Forsvaret, for eksempel knyttet til nordisk samarbeid og bi- og trilateralt samarbeid med USA og Storbritannia. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å ha en bedriftskultur som overlater så mye til de taktisk orienterte våpengrenene. Vi strever med å skape et tydelig norsk militærstrategisk nivå, og et effektivt operasjonelt hovedkvarter som kan få de små taktiske kompetansemiljøene til å virke sammen (se for eksempel Hanche, 2023; Haugen, 2022). Dette har vært en usunn bedriftskultur over tid, og det er enda mer påkrevd at vi lykkes med å skape en mer helhetlig tilnærming til militærmakt i tiden fremover. Forsvarskommisjonen påpekte i sin rapport at fellesoperasjoner kommer til å bli viktigere fremover, og at Forsvaret må utvikle en tydeligere militær strategi: 

Idéen og metoden for forsvaret av Norge bør beskrives mer utførlig og i gradert form, hvis nødvendig. Blant flere allierte land og i NATO blir slike konsepter ofte knyttet til utformingen av en forsvarsstrategi eller militærstrategi, eller begge deler. Norge har ikke utviklet slike dokumenter på lang tid (Forsvarskommisjonen, 2023, s.136, 164).

Utviklingen av kunnskap som kan realisere dette har altså vært det overordnede «prosjektet» til luftmaktmiljøet ved Luftkrigsskolen i ca. 35 år. Det er ikke alltid vi lykkes, og vi må fortsette å utvikle fagmiljøet, men dette har i stort vært det faglige utgangspunktet for meg og Luftkrigsskolen. Dette har skapt kunnskap som er fundamentet for faglig eksistens, undervisning og formidling. Jeg tenkte å avslutte dette kapittelet med noen ord om sammenhengen mellom utdanning, forskning og utvikling (FoU), og formidling, sett fra mitt perspektiv. 

Utdanning, FoU og formidling – between a rock and a hard place?

Det har ikke nødvendigvis vært en friksjonsfri reise for Luftkrigsskolen eller undertegnede å innta et slikt faglig perspektiv. Forsvarets utdanningssystem er under betydelig press, og har vært det lenge. Luftforsvaret har i årevis forsøkt å redusere utdanningen av flygere. Luftforsvaret opplever å ha en travel hverdag, med for lite folk til å bemanne og utnytte de taktiske våpenplattformene, og utdanning trekker ressurser vekk fra de operative krav og leveranser de blir målt på. Stemmer fra en taktisk orientert bedriftskultur har ofte stilt spørsmålstegn med hensiktsmessigheten med for mye fokus på andre nivå enn det taktiske. For å si det forsiktig: Det er ikke Luftforsvaret som har drevet frem en helhetlig tilnærming til Luftmakt, og ønsket om å se sammenhengen mellom politikk, strategi, operasjonelle planer og taktisk maktanvendelse … selv om mange i ettertid har sett at dette i noen grad har endret våpengrenens bedriftskultur, og har bidratt til å endre kompetanse og utsyn til mange ansatte i Luftforsvaret. 

Forsvarsdepartementet drev frem en økonomisk motivert utdanningsreform (URE) i 2017-2018, som halverte budsjettet og fjernet en tredel av ansatte i Forsvarets utdanningssystem, i tillegg til å redusere utdanning betydelig (Henriksen, 2021, s. 5-12). FHS og Luftkrigsskolen har slik sett opplevd å ha stått «between a rock and a hard place», en toppstyrt nedjustering og mer eller mindre systematisk devaluering av militær utdanning fra politisk og militærstrategisk nivå, og et Luftforsvar som ofte er mer opptatt av taktisk kompetanse og de praktiske daglige utfordringer de står ovenfor.

På mange måter går dette litt i kjernen på hva Forsvaret skal være, hva offiseren skal være og hva Luftkrigsskolen som utdanningsinstitusjon skal være. Skal Luftkrigsskolen i større grad bli en fagskole, som tilpasser fag og emner mer til den ofte mer praktiske hverdagen til Luftforsvaret – eller skal Luftkrigsskolen som høyskole være noe annet og mer enn fagskolene. En utdanningsinstitusjon som setter den taktiske virksomheten inn i et helhetsperspektiv, som åpner utsyn og skaper referanser til en rekke viktige fagdisipliner som påvirker offiserens hverdag. Et kunnskapssyn som lar fagskolene ivareta hvordan en skal fly, droppe våpen, utnytte luftvernsystemer, passe på basene våre og sørge for teknisk vedlikehold – mens Luftkrigsskolen skal bidra med kunnskap om hvordan de luftmilitære virkemidlene skal omsettes for å skape ønsket politisk og militær effekt. En utdanning som gir kompetanse innen etikk, jus, teknologi, krigshistorie, strategi, militærteori, sosiologi, psykologi, organisasjon, og ledelse på en måte og med en kvalitet som fagskolene og de operative avdelingene ikke har tid eller kompetanse til. 

Spørsmålet er ikke helt enkelt å besvare. Blant annet fordi utdanning er en saktegående prosess med vanskelig påvisbar kausal effekt. Skal du bli bedre å skyte med pistol, kan du ta et skytekurs og bli påviselig bedre i løpet av en uke eller to. Ingen er i tvil om sammenhengen mellom innsatsmidler og effekt. Forsvaret liker kurs. Det er imidlertid vanskeligere å bli en god leder i løpet av et to-ukers kurs, internalisere etiske bevissthet som en del av ditt lederskap på forsvarsdepartementets digitale læringsplattform, eller utvikle evne til kritisk refleksjon, hente informasjon og sette sammen ny kunnskap på forsvarets skrivekurs … en må liksom ha tenkt og skrevet en del over tid for å få litt sving på det, i et miljø som kan veilede og skape mer varig lærdom knyttet til forskning og utvikling av ny kunnskap, etc. 

I tillegg er utdanningsstrukturen nå slik at vi daglig må finne faglige kompromisser, og slik må det kanskje være? Så fagmiljøet på luftmaktavdelingen på ca. 15 mennesker må involvere seg i utdanning, FoU og formidling fra stridsteknisk til politisk nivå. Vi deltar på den grunnleggende innledende «rekruttskolen» for krigsskolekadettene; går på øvelser i skogen og på vinterfjellet med fokus på grunnleggende militære ferdigheter; har operative øvelser på Ørland som gir god innsikt i våpengrenens operative virksomhet; underviser i sikkerhetspolitikk, strategi, militærteori, militære konsepter, teknologi, lederskap, relasjonskompetanse, gruppeutvikling, etikk, jus, militærhistorie, den operative planprosess, og språk (engelsk). Vi underviser på stabsskolen og FHS’ masterprogram; underviser på U.S. Air Force Air War College; leder panel på internasjonale konferanser; skriver fagbøker, fagartikler, populærvitenskapelige artikler, kronikker, doktriner og håndbøker; holder foredrag; deltar i debatter; arrangerer seminarer; veileder BA/MA/PhD-studenter; er tilgjengelig for media; o.s.v. Dette gjør at vi har begrenset anledning til å utvikle ny kunnskap. Ansatte ved Luftkrigsskolen har avsatt ca. 25% til FoU, men hverdagen med begrensede ressurser gjør at dette ofte blir mindre, om en da ikke gjør dette til sin egen private hobby.

Ulike forelesere har egne unike pedagogiske virkemidler, men overordnet sett har Luftkrigsskolen over tid lykkes med å etablere en pedagogisk modell som vektlegger teori, praksis og refleksjon. På overflaten fremstår ikke dette som en spesielt revolusjonerende modell. Det er vektleggingen av de tre elementene, ressursene som benyttes og måten det gjøres på som snarere har høstet anerkjennelse. Teori-delen ligner kanskje mest på andre høgskoler og universiteter. Som nevnt i dette kapittelet har den akademiske kompetansen ved Luftkrigsskolen hatt en formidabel økning siden 1991, og forskningsbasert undervisning er i dag en selvfølge. For mennesker som skal utøve sitt yrke i de mest krevende forhold, som skal lede andre i krig, som skal fatte beslutninger med potensielt enorme konsekvenser og omkostninger, så må man også trene og øve innen praksisfeltet. En må oppleve og erfare å være leder når en er sulten, trøtt og sliten. En må teste om den juridiske og etiske kompetansen er internalisert, og utøves når det stormer. En må komme i berøring med egne følelser og tankeprosesser når en nærmer seg egne grenser, egen frykt, egen forståelse av hva en tror en har kapasitet til å få til. Å gjengi kunnskap på en teoretisk eksamen er én ting – å anvende kunnskap fra ulike fagdisipliner og sette dette sammen til en praktisk løsning av et konkret oppdrag eller en konkret situasjon er noe annet. En skal kunne oppleve og erfare dette i praksis, basert på ulike teoretiske perspektiv, i trygge rammer som gir rom for feilvurderinger, tilbakemelding, veiledning, næring og vekst. Mange av de som har den teoretiske undervisningen blir selv med og veileder under praksis. Luftkrigsskolen vektlegger, prioriterer ressurser, og setter av tid til refleksjon og veiledning. Det er vanlig å sette av tid i klasserom eller på øvelser til å reflektere i egne refleksjonsbøker, og tid i plenum både som enkeltmennesker, grupper, klasse eller kull. Det handler om å trene evnen til refleksjon, om å bistå i refleksjonsprosessen for å hente ut mer læring, bidra med flere perspektiver, bidra til å skape mer kunnskap, forståelse og mening.

Oppsummering

Luftkrigsskolen tok modige og viktige valg i perioden like før og etter Gulf-krigen i 1991. Luftkrigsskolen skulle studere krig. En skulle studere luftmakt, luftkrigens prinsipper, utvikle kunnskap, metoder og litteratur. En skulle se utover, bygge nettverk, utvikle seminarer, utdanne, forske, skrive og formidle. En skulle tenke internasjonalt, delta i den internasjonale luftmaktdebatten, påvirke retningen til Luftforsvaret. En skulle bli en kunnskapsbank, et kompetansesenter, et institutt innen fagområdet luftmakt. En skulle skape helhetstenkende offiserer.

Dette perspektivet står seg aldeles utmerket også i dag. Luftkrigsskolen skal ikke være en smalt avgrenset utdanningsinstitusjon for kadetter som går Luftkrigsskolen. Luftkrigsskolen er Norges og Forsvarets fremste akademiske miljø innen fagområdet luftmakt (og luftmilitær ledelse). Vi skal være en kunnskapsbank, et kompetansesenter, et institutt innen disse fagområdene. Vi må fortsette å se utover, bygge nettverk, utvikle seminarer, utdanne, forske, skrive, formidle, tenke internasjonalt, delta i den internasjonale debatten om luftmakt, og påvirke retningen til Luftforsvaret og Forsvaret. 

Vi må «rigge» oss mot fremtiden, en fremtid ingen av oss kjenner. Den beste måten å gjære dette på er å hegne om og videreutvikle vår faglige modell. For, modellen står seg utmerket. Vi må fortsatt kombinere operativ og akademisk kompetanse. Vi må se taktisk maktanvendelse i sammenheng med overordnede politiske og militærstrategiske føringer. Luftmakt er ikke en egen akademisk fagdisiplin, men summen av en rekke fagdisipliner som gjør at vi kan anvende makt og lede mennesker på en bedre, klokere og mer effektiv måte. Hvilken kompetanse fagmiljøet besitter, eller hvilke deler av denne kompetansen vi benytter på de ulike utdanninger må diskuteres, og vil variere. Alle fagdisipliner er ikke like viktige.

Akkurat nå har Luftkrigsskolen store kompetansehull innen teknologi (kunstig intelligens, autonomi, romteknologi, med mer) og jus, kompetansehull vi som fagmiljø ikke kan leve med over tid. Men det faglige utgangspunktet, et tverrfaglig fagmiljø med tung operativ og akademisk kompetanse på internasjonalt nivå, gir størst mulighet til å skape, utvikle og tilpasse fremtidig utdanning til de oppgaver vi måtte stå ovenfor i fremtiden. 

Foto: 58th Motorized Brigade / Defense of Ukraine Twitter