Den militære profesjon – hvordan forstå dette begrepet i en norsk kontekst?

Begrepet «den militære profesjon» har vært brukt – og diskutert – i hvert fall siden utgivelsen av Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) i 2007. Et helt kapittel i denne doktrinen vies til å beskrive den militære profesjonen. Doktrinen tok mål av seg, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skriver i forordet, å utvikle en «felles profesjonskultur» (s. 3), som skal karakteriseres blant annet av «tilliten til hverandres dømmekraft, kunnskaper og vilje til å løse oppgaver» (s. 159).

Samfunnsoppdraget, voldsmonopolet og ekspertisen som kreves for å forvalte dette monopolet, er de mest sentrale forholdene som gjør Forsvarets personell til profesjonsutøvere. Verdigrunnlaget og kulturen i organisasjonen er også helt sentrale dimensjoner av det å være en profesjon. Med andre ord, alt som er avgjørende viktig for Forsvaret, er knyttet til begrepet «den militære profesjon».

Forsvarets personell må derfor ha kjennskap til dette begrepet og forstå hva det innebærer. Å skape en felles forståelse, var en sentral målsetning med kapittelet om den militære profesjon i FFOD 2007. Siden 2007 har imidlertid mye endret seg. Store reformer har utfordret helt sentrale aspekter ved det FFOD 2007 sa skulle karakterisere profesjonen, ikke minst det som handler om å få en felles forståelse for hva den militære profesjon er.

Forsvaret skal nå også vokse betydelig. Det vil medføre at kulturen utfordres på helt grunnleggende måter. Vi skal bli flere, få flere avdelinger, nytt materiell og nye systemer, og vi skal forholde oss til nye utfordringer. Som Norges fremste sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, uttalte: kultur er «det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etableres og forandres når mennesker gjør noe sammen» (1994, s. 25).

Forsvarskulturen og dermed den militære profesjon kommer altså til å bli kontinuerlig forandret enten vi vil eller ikke, og vi kan ikke automatisk gå ut fra at utviklingen blir til det bedre. Det store spørsmålet er derfor hvordan Forsvaret skal sørge for at utviklingen går i ønsket retning, altså til et bedre forsvar. Vi tror begrepet «den militære profesjon» er sentralt for få det til. Samtidig tror vi at måten begrepet har vært brukt på til nå, ikke holder.

Det er noen generelle aspekter ved det å være profesjon som gjør at man gjenkjenner en yrkesgruppe som en profesjon. Disse generelle aspektene ved en profesjon er viktige, men ikke tilstrekkelige for å få til en god diskusjon. Det er fordi virkeligheten sjelden samsvarer helt med idealbeskrivelser. Hvordan en profesjon ser ut i den samfunnskonteksten den inngår i, vil variere avhengig av den spesifikke konteksten. For at begrepet «den militære profesjon» skal ha en verdi for Forsvaret, fordrer det at begrepet forstås og gis innhold i en norsk kontekst. En slik kontekstuell forståelse har vært mangelvare i den norske diskursen. Hvis Forsvaret skal lykkes med å «finne seg selv» etter omstillingene siden 2007 og ikke minst møte de utfordringene som ligger i denne langtidsperioden, må dette klargjøres.

En generisk militær profesjon?

Bakgrunnen for at begrepet «den militære profesjon» ble sentralt for FFOD 2007, var primært omstillingen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar og behovet for noe som kunne forene og skape felles retning og felles identitet i Forsvaret etter den kalde krigens slutt. At man skulle gjennomføre operasjoner ganske langt hjemmefra, var også et viktig bakteppe. Beskrivelsen av den militære profesjon i FFOD 2007 kan sies å være tilsynelatende deskriptiv, men med tydelige normative undertoner.

Det er ikke noe galt i det. Man bør forvente normative føringer fra Forsvarets ledelse. FFOD 2007 var imidlertid ikke helt enig med seg selv når det gjelder hva «den militære profesjon» er og ikke er. Den sier at alle i uniform omfattes av profesjonsbegrepet (s. 159), men samtidig, når den militære profesjon skal sammenstilles med andre klassiske profesjonsyrker, sies det «Man er, man jobber ikke som jurist, lege eller offiser.» (s. 157). Hvorfor står det «offiser» når spesifikke profesjoner nevnes, og ikke for eksempel «militær»? Vår nåværende Forsvarssjef ville kanskje heller sagt «soldat» enn «offiser» her, men det spørs om det i seg selv ville ført til større enighet.

Diesen og øvrige forfattere av FFOD 2007 har åpenbart lest Samuel P. Huntingtons The Soldier and the State ([1957] 1985) og klarer ikke (eller ser ikke behovet for) å løsrive seg fra beskrivelsene der, selv om profesjonen beskrives bredere enn Huntington gjør. Ifølge Huntington er det kun offiserene som utgjør profesjonen, for det er de som er ansvarlige for det som, ifølge Huntington, er det kritiske kjennetegnet på den militære profesjon: «the management of violence». Øvrige personellkategorier kan være eksperter de også, men da er det snakk om «the application of violence», ikke «management». Vi kan kalle det «forvaltning av voldsmakt» (offiserer) sammenlignet med «anvendelse av voldsmakt» (spesialister og vernepliktige).

I FFOD 2007 ligger dette skillet som en undertone i beskrivelsene, til tross for at tanken er at alle i uniform skal omfattes av profesjonsbegrepet. Spesielt tydelig er det i vektleggingen av lederskap i kapittelet som følger beskrivelsen av profesjonen, og i betoningen av den teoretiske kunnskapen og dømmekraften som skal karakterisere profesjonen.

Diskusjonen om hvem som egentlig tilhører «den militære profesjon», er antakelig den som har blitt reist oftest. Når generalmajor Elisabeth Michelsen i sin Strategi for videreutvikling av Forsvarets kultur (Forsvaret, 2024) sier at alle i Forsvaret (også sivile) skal omfattes av begrepet, så fører dette til reaksjoner. Hvem som omfattes av begrepet, er en nærliggende diskusjon, men en vi ikke vil prøve å lande i denne artikkelen. Det skyldes at også dette spørsmålet må besvares i lys av konteksten.

Vi mener at dette ikke er det viktigste spørsmålet for Forsvaret. Hva som er viktigst, avhenger nemlig også av perspektivet og av konteksten.

For Huntington var det essensielle å avklare forholdet mellom de militære styrkene og staten. Huntington var opptatt av sivil-militære relasjoner. Derfor er profesjonens oppgave hos Huntington «the management of violence». I FFOD 2007 blir «[k]jernen i den militære profesjon» beskrevet som «gjennomføring av operasjoner» (s. 157). Det er politikerne som skal bestemme, mens militæret skal utføre.

I Den militære profesjonen, staten og samfunnet: Introduksjon til militære studier av Haaland, Bjerga og Hobson (2021) ser vi mange av de samme beskrivelsene, selv om de naturlig nok problematiserer langt mer enn doktrinen, og også trekker fram andre definisjoner på den ekspertisen profesjonen skal besitte, enn «the management of violence» (s. 28). Også for Haaland m.fl. er det imidlertid forholdet mellom militæret og resten av samfunnet som er det sentrale spørsmålet (s. 25). De problematiserer til en viss grad spørsmålet om hvem som tilhører profesjonen, men velger en pragmatisk løsning og kaller alle som defineres som «militært tilsatte» etter Forsvarsloven, som medlemmer av den militære profesjon (s. 27).

En av de som hyppigst har meldt seg på debatten om den militære profesjon, er oberstløytnant Harald Høiback. Han skrev en anmeldelse av boka til Haaland m.fl. hvor han blant annet sier at forfatterne minner ham om «leger som utreder helsetilstanden til en pasient uten å snakke med pasienten overhode. Hva pasienten – den militære profesjonen – mener, er ikke relevant. Profesjonen er i ferd med å bli umyndiggjort, også på sin egen utdanningsinstitusjon og i sitt eget pensum» (2022, s. 3). Høibacks reaksjon på Strategi for videreutvikling av Forsvarets kultur, som ble publisert av generalmajor Michelsen, er enda krassere: «Det finnes åpenbart profesjoner, hvor [d]en faglige integriteten står sterkt. Forsvaret er ikke blant dem» (Jeg burde vært no' fint).

Jeg burde vært no’ fint

I sangen «Overbuljongterningpakkmesterassistent» fra 1986 synger Øystein Sunde om noe vi alle kan kjenne oss igjen i: «Men uten tittel og visittkort er det slett ikke lett å holde tritt. Jeg burde vært no’ fint, men jeg får greie meg med den jeg er.» Det er en fin oppfordring: «Jeg

StratagemHarald Høiback

Mellom linjene leser vi at Høiback er bekymret for Forsvaret og for at slike beskrivelser av profesjonen ikke hjelper Forsvarets personell å forstå seg selv og sitt ansvar, og heller ikke hjelper hverken politisk ledelse eller Forsvaret å gjøre gode prioriteringer. Hvis vi forstår ham rett, deler vi bekymringen.

Det finnes grunner for å beskrive den militære profesjon slik det gjøres av Huntington, i FFOD, i Haaland m.fl. og i Michelsens strategi. Hvis man skal beskrive hvordan man mener det bør være, står en jo ganske fritt. Haaland m.fl. har nok ikke det som eksplisitt siktemål, selv om det nok har vært viktig for dem også å forklare studentene ved Forsvarets høyskole (FHS) hvilke prinsipper som regulerer sivil-militære relasjoner slik at kommende offiserer forstår hvordan de bør forholde seg til sivile myndigheter og sivilsamfunnet ellers.

Fra det generelle til det spesifikke

Selv om mange i Forsvaret nok baserer sine tanker om en militær profesjon på Huntingtons beskrivelser, er det mange som også kjenner til Morris Janowitz, som skrev et tilsvar til Huntington. I The professional soldier: A social and political portrait (1960) viser Janowitz hvordan Huntingtons ideal ikke stemmer overens med virkeligheten. For eksempel hevder Janowitz at Huntingtons prinsipielle skille mellom politisk ledelse og militæret ikke finnes i virkeligheten. Det er ikke et skarpt skille mellom det politiske nivået og det militære. Militæret har utviklet stor makt, sier Janowitz, makt som «protrudes into the political fabric of contemporary society» (s. viii). Man kan ønske at politikerne skal bestemme mens generalene adlyder, men hvis det faktisk ikke er slik, er det også meningsløst å ha det som refreng at politikerne bestemmer mens Forsvaret planlegger, leder og gjennomfører militære operasjoner.

Det er likevel ikke nok å si at vi må lese Janowitz også. Vi må forstå hva Janowitz gjør. Han undersøker hvilken rolle offiserene faktisk har i ulike sammenhenger, hvordan den militære organisasjonen opptrer, hvilke sammenhenger den inngår i, og hvordan den oppfatter seg selv.

I Norge må vi derfor se på hva den militære profesjon er i en norsk kontekst. En god forståelse av den militære profesjon (og i og for seg alle sosiale fenomener) krever en kontekstuell forståelse. Da er det ikke nok å lese Huntington. For å tilpasse Høibacks bilde noe: vi kan bare avgjøre hva som er en fornuftig diagnose på den militære profesjon etter å ha snakket med profesjonsutøverne.

La oss illustrere: Vi ser åpenbare mangler i forståelsen av den norske konteksten Forsvaret inngår i, i de beskrivelsene som har vært foreslått så langt. En tydelig mangel handler om hvordan profesjonens ekspertise beskrives. For eksempel kjenner vi ikke til noen beskrivelser av den militære profesjonen i Norge som tydelig anerkjenner den rollen Forsvarets personell faktisk har som ekspertise i utformingen av forsvars- og sikkerhetspolitikken i Norge. Det sitter offiserer i utvalg og råd og i alle avdelinger i Forsvarsdepartementet. Forsvarspersonell er liaisoner og rådgivere i en rekke NATO-sammenhenger, ikke bare de «rent militære», hvis det finnes noe slikt som «rent militære sammenhenger». Det lages ikke langtidsplaner uten at forsvarssjefen har gitt sitt råd til politikerne, og det ville faktisk vært rart i Norge om ikke det var noen militære profesjonsutøvere i Forsvarskommisjonen. Det forventes av Forsvaret at personellet har en bred forståelse av krig, krise og fred. Sagt på en annen måte: Når mediene ringer til oberstløytnant Palle Ydstebø og andre ved Forsvarets høgskole (FHS) for å be om uttalelser, analyser og vurderinger av krigene i Ukraina og i Midt-Østen, forventer de at de kan forklare mer enn hvordan operasjonene rent militært er gjennomført. Den militære profesjons ekspertise handler grunnleggende sett om mer enn å gjennomføre militære operasjoner.

Det er riktig at profesjonens ekspertise handler om militær maktutøvelse, akkurat som kirurgens ekspertise er medisinske operasjoner. Det som gjør kirurgen til profesjonsutøver, er imidlertid ikke utelukkende at hun eller han kan bruke skalpell og deretter sy sammen pasienten. Det er derimot at kirurgen vet hvordan han eller hun gjennom sin profesjonsutdanning og spesialisering i kirurgi bidrar til pasientens helse. Tilsvarende er det ikke nok at Forsvaret vet hvordan militære operasjoner skal gjennomføres. Man må vite hvordan den militære praksis bidrar til avskrekking, forsvar av landet, politisk handlefrihet og til beskyttelse av vår befolkning og våre verdier. Forsvarets ansvar handler altså om befolkningens frihet og sikkerhet.

Noen vil kanskje innvende med at forståelse for hvordan militære operasjoner bidrar til dette, ligger implisitt i formuleringer som «gjennomføring av militære operasjoner». Det gjør det ikke, og hvordan de ulike personellkategorienes ekspertise beskrives og forstås, har fundamentale konsekvenser for hvordan de utdannes, og for hvordan Forsvaret trener og øver. Kort sagt, alt det Forsvaret stort sett driver med.

Hvis vi skal beskrive den militære profesjon på en måte som betyr noe for Forsvaret, må vi beskrive den slik den faktisk er. Dersom siktemålet er å utvikle profesjonen, slik som i Michelsens strategi, må man først forstå hvordan virkeligheten ser ut, og dernest identifisere på nyansert vis hva som er viktig, hvorfor det er viktig, og hva som kan gjøres for å bli enda bedre.

Profesjonsbegrepet som ramme for utvikling

Det finnes et stort fagfelt for studier av profesjoner. Universitetet OsloMet har for eksempel et eget forskningssenter, Senter for profesjonsstudier, viet til det. Det finnes altså mye litteratur som kan gi innblikk i hva en profesjon er, hvordan en profesjon kan forstås, hva som er viktig for en profesjon og hvilke utfordringer en profesjon typisk står ovenfor.

Denne forskningen har vært viktig for mange profesjoner, og noe av denne litteraturen har nok også vært grunnlaget for blant annet FFOD 2007, ikke bare Huntington. Flere av landene vi liker å sammenligne oss med, har erkjent at profesjonsbegrepet er viktig i arbeidet med å utvikle et bedre forsvar. U.S. Army brukte flere år på å ta fram dokumentet ADRP 1 «The Army Profession», og Canada har også brukt flere år på å utvikle sine dokumenter «Fighting Spirit: The Profession of Arms in Canada» og det medfølgende verdigrunnlaget «Canadian Armed Forces Ethos: Trusted to Serve». Det australske forsvaret har en lang rekke analyser, rapporter og andre publikasjoner om ulike aspekter ved «The Profession of Arms». Dette er bare noen eksempler.

Det som skiller arbeidet i disse landene fra det som er gjort i Norge, er at det har vært gjort et grundig arbeid for å beskrive profesjonen i den nasjonale konteksten. Dessuten har arbeidet blitt forankret i de respektive militære organisasjonene. De har altså, for å holde oss til Høibacks bilde, snakket med pasienten.

Høiback har således rett i at det er sentralt å finne ut hva profesjonsutøverne selv mener, men profesjonsutøverne er eksperter på militær teori og praksis, ikke på profesjonsteori. Tanker om hva den militære profesjonen er, hvem de er, og hva det innebærer å være profesjonsutøver varierer dessuten mellom ulike miljøer i Forsvaret. Det påvirker rolleforståelse, organisasjonskulturen og – på grunnleggende måter – hvordan Forsvaret utvikler seg og hvordan Forsvaret evner å løse sine oppdrag.

Det er imidlertid kun i møtet mellom profesjonsteorien og virkelighetens militære profesjon i Norge vi kan utvikle en god forståelse for den militære profesjonen i en norsk kontekst. En god beskrivelse må ta høyde for den norske konteksten og de særegne kjennetegnene på profesjonen i Forsvaret.

En presis og kontekstuell forståelse kan derfor skapes gjennom å kartlegge forståelsen i de ulike delene og på alle nivåer i Forsvaret, men også gjennom å problematisere og utfordre disse forestillingene. En beskrivelse av den militære profesjonen i en norsk kontekst må altså på den ene side baseres på hvordan personellet i Forsvaret forstår seg selv som profesjonsutøvere, sitt verdigrunnlag og ansvar («snakke med pasienten»), men på den andre side også analyseres kritisk og settes i gode og nyanserte teoretiske rammer.

Det vil være utopisk å tenke at debatten skal stilne – det er nok ikke en gang ønskelig, men en inkluderende og kunnskapsbasert prosess kan skape en bedre felles forståelse for de sentrale problemstillingene og de viktigste aspektene ved den militære profesjonen i norsk kontekst. Gode strategier for utvikling av profesjonen, som er et meget sentralt anliggende for Forsvaret i årene som kommer, kan kun bygges på en presis forståelse av profesjonen i den konteksten den står i.

Et slikt kartleggings- og analysearbeid er avgjørende viktig, ikke bare for å adressere de utfordringene Forsvaret har kjent på i en del år allerede, men ikke minst for å møte de utfordringer som garantert vil dukke opp i årene som kommer. Det er åpenbart at de økte ressursene Forsvaret nå får å forvalte, gir positive muligheter, men det er også svært lett å gjøre feil prioriteringer og å overse helt sentrale forhold. Å forstå hva den militære profesjon er og bør være i en norsk kontekst, vil ikke være noen vaksine mot feilgrep, men denne forståelsen kan tjene som et overordnet rammeverk for strategisk og langsiktig utvikling av Forsvaret, en felles profesjonskultur, identitet og den unike ekspertisen som kreves for utøvelsen av samfunnsoppdraget i dag og i fremtiden.

Foto: Forsvaret