ANMELDELSE: General Fleischer. Triumf, tragedie og kampen om ettermælet.

Nylig kom historiker og professor emeritus ved Norges arktiske universitet - Tom Kristiansen - ut med en ny bok. Kristiansen er blant landets fremste militærhistorikere, med mellomkrigstiden og 2. verdenskrig som spesialfelt.  

Carl Gustav Fleischer var den norske helten fra Narvik. Ifølge standardfortellingen, som Kristiansen korrigerer nokså mye på, var Fleischer ikke bare generalen som ikke bøyde av for tyskerne, men som påførte tyskerne deres første nederlag i krigen ved å frigjøre Narvik fra tyskernes okkupasjon. Senere ble han tvunget med i eksil til Storbritannia, forbigått i utnevnelsen som forsvarssjef da regjeringen re-innførte det embetet tidlig i 1942, før han så tok sitt eget liv i skam i desember 1942 i Canada.

Det Kristiansen kaller Fleischermytologien har også hatt som tese at helten var for mye å håndtere for smålige arbeiderpartipolitikere i eksil. Fleischer var ifølge myten den rakryggede fagmilitære helten som ikke bøyde av for opportunistiske politikere, med Oscar Torp som nyutnevnt forsvarsminister i spissen. Fleischer var i tillegg en helt som kunne kaste mye skygge på eksil-regjeringen. Da de valgte å forbigå han ved utnevnelsen til forsvarssjef, og forviste ham til en konstruert stilling i Canada, drev de ham i døden. 

Tom Kristiansen bygger egentlig ikke på særlig mange nye kilder om verken Fleischer eller hans ettermæle, eller for den saks skyld på Londonregjeringens handlinger. Kristiansen prosjekt er å lese kildene og tolke dem med et nytt og friskt blikk. Han nyskriver på sett og vis Fleischers historie ved å vise at generalen på tampen av felttoget og i eksil gjorde tre grove feilvurderinger; 1) den første ved å protestere hardt (og lenge) da regjeringen (og general Otto Ruge) la om kommando-ordningen da de kom til Nord-Norge, slik at Fleischer ble mer direkte underlagt Forsvarssjef Ruge; 2) dernest ved å sende et notat direkte til Kongen før han og regjeringen dro i eksil der Fleischer argumenterte for at Kongen og regjeringen ikke burde dra, men heller forhandle fram en fredsordning med tyskerne. I notatet som Fleischer altså ikke sendte tjenestevei, men direkte til Kongen, hevdet han at Kongen og regjeringen ved å dra i eksil kunne miste sin rettmessige rolle som Norges Konge og regjering; 3) dernest ved å protestere en rekke ganger på eksil-regjeringens prioritering av Handelsflåten, Marinen og flyvåpnene fremfor Hæren, som Fleischer mente heller ikke burde drive med sabotasjeaksjoner (i form av blant annet det kjente Lingekompaniet).

Da Fleischer blant flere holdt tale i forbindelse med 17. mai markeringen i 1940, der bare små deler av landet fortsatt var fritt, benyttet han også anledningen til å kritisere regjeringen og mellomkrigstidens politikere for å ha ført landet ut i ulykke ved ikke å prioritere Forsvaret høyt nok. Mens de andre talerne mante til samhold og felleskap i kampen mot tyskerne, valgte altså Fleischer en noe annen tone, noe som ifølge Kristiansen også viste at generalen manglet politisk fingerspissfølelse.    

Det var imidlertid brevet til kongen som var klart sterkest av disse feilene. Med Kristiansens ord: «Alt var feil ved brevet, bortsett fra at det var trygt forankret i militære tradisjoner og krigens folkerett.» (s. 93) Videre skriver han at «Brevet til kongen er sannsynligvis nøkkelen til å forstå hvorfor Fleischer begynte å bevege seg mot stupet.» (s. 95)

Det var disse forholdene, og at Fleischer ikke evnet å samarbeide godt med britene, som Kristiansen mener gjorde at regjeringen Nygaardsvold ikke utnevnte Fleischer til forsvarssjef i februar 1942, men heller major (!) Wilhelm von Tangen Hansteen. En rekke andre offiserer ble for øvrig også forbigått ved denne utnevnelsen. 

Kristiansen argumenterer overbevisende, blant annet på basis av Fleischers private brev til kona Toni høsten 1942, for at generalen i perioden før selvmordet sank inn i en dyp depresjon. Det nevnte brevet til Kongen, som Kristiansen viser hadde medført at Kongen hadde mistet mye tillit til Fleischer, medførte mye anger og sterk selvbebreidelse hos generalen. Fleischer skrev da også i sin avskjedshilsen til kona - som var igjen i England - at «en misforstått indskydelse har gjort alt til ennu værre vanære.» (s. 10) Denne innskytelsen var altså, mener Kristiansen, brevet til Kongen.

I bokas siste del viser så Kristiansen, med overbevisende argumenter, at den såkalte Fleischermytologien er basert på rykter og halvsannheter. Som for eksempel at myndighetene ikke stilte opp for den avdøde generalen da asken skulle nedsettes på Vår Frelsers gravlund. Kristiansen viser at generalen fikk en ærefull urnenedsettelse, og at det ikke var slik at denne på noe vis ble nedprioritert av myndighetene. Snarere fikk Fleischer mye skryt, spesielt naturligvis for sin håndfaste og dyktige ledelse av de norske avdelingene i kampene omkring Narvik i 1940.  Fleischer ble da også, som Kristiansen også påpeker, tildelt Norges høyeste utmerkelse for sin innsats – Krigskorset. Imidlertid kom ikke nyheten om denne tildelingen fram til Fleischer før han døde for egen hånd i desember 1942.

Et av Kristiansens hovedpoenger er at Fleischer var en rakrygget og tradisjonsbunden general med svært god kontroll på det fagmilitære, men at han ikke helt forstod hva generalsrollen innebar da han kom i en posisjon der hans beslutninger og rolle i økende grad ikke bare ble fagmilitære med militærpolitiske. Kristiansen mener at Fleischer da forstod for lite av sikkerhetspolitikken, av hva som skulle til for samarbeid med de allierte og av de mer storstrategiske delene av rollen som toppoffiser. Som han skriver om Fleischer: «Han hadde en naiv forestilling om at hæren skulle være en politikk-fri sone hvor objektive fagmilitære forhold var bestemmende.» (s. 161)

Paradoksalt nok er det akkurat her Kristiansen og Fleischermytologiens fremste fanebærer, Torkel Hovland, er helt enige, men allikevel skiller lag. Hos Hovland, i hans bok General Carl Gustav Fleischer: Storhet og fall, fra år 2000, blir dette karaktertrekket ved Fleischer feiret som høvisk, og noe som vitner om en sterk fagmilitær leder som ikke lot seg distrahere av politiske hensyn. Det er nettopp dette stae fagmilitære som gjør Fleischer til en helt.

Hos Kristiansen, som deler Hovlands vurdering av general Fleischers personlighet og fagmilitære kompetanse, blir det samme karaktertrekket imidlertid hans største svakhet. Der Kristiansen og Hovland altså egentlig skiller lag, er om generaler på dette nivået bør ha politisk og strategisk «nese», eller om de skal stå på sitt fagmilitære synspunkt uavhengig av de politisk-strategiske omstendighetene.

For de av oss som har studert militærhistoriske og strategiske utfordringer, er svaret på dette spørsmålet enkelt: på toppnivå i Forsvaret – og spesielt i en krigssituasjon der de militære får en langt mer framtredende (politisk) rolle enn i fred – finnes knapt et eneste rent fagmilitært spørsmål, på det nivået veves politikken og det fagmilitære sammen på slikt vis at de som tror på en ren fagmilitær «sone», nesten er dømt til å mislykkes. Dette har Kristiansen forstått, og han viser oss på overbevisende måte at dette var Fleischers største utfordring. Fleischer mestret ikke denne rollen like godt som han hadde mestret å være feltherre for 6. divisjon. Dermed mente også eksilregjeringen, ifølge Kristiansen med rette, at Fleischer ikke var best egnet til å være forsvarssjef.

Kristiansen viser også hvordan Fleischers skjebne, hans storhet og fall for å sitere Hovland, har blitt benyttet politisk, ved å forsøke å sverte Arbeiderpartiet og spesielt eksilregjeringen. Kristiansen framholder paradokset i dette på glitrende vis:

Gjennom karrieren hadde Carl Gustav Fleischer representert en landmilitær profesjon som etter hans mening skulle stå utenfor politikken. At denne mannens militære og sivile støttespillere ikke bare politiserer skjebne hans, men også gjør den til partipolitikk, representerer en overveldende historisk ironi. (s. 281)       

Tom Kristiansen har levert en særdeles god bok, han argumenterer overbevisende, kanskje spesielt når han plukker Fleischermytologien fra hverandre. Om boken har noen svakheter, så er det at Kristiansen av og til synes å trekke vel bastante konklusjoner. Boken hadde stått seg bedre om Kristiansen hadde signalisert at hans teorier om flere av forholdene tross alt – i likhet med så i alt av historieskriving – er og forblir teorier. Historiens mystikk omgir det meste av fortiden, ikke minst også grunner til at enkelte mennesker går til det skritt å ta sitt eget liv.

Men alt i alt argumenter Kristiansen særdeles overbevisende, kildegrunnlaget er meget sterkt, samtidig som han viser at den såkalte Fleischermytologien umulig kan ha rett, de har da heller egentlig ikke noe særlig med kilder til en rekke av sine påstander. Boken er i tillegg meget godt skrevet, den holder et meget høyt litterært nivå.

Tom Kristiansen bok om general Carl Gustav Fleischer anbefales på det varmeste - god lesing!

Bokomslag: Gyldendahl