Internasjonale operasjoner etter den kalde Krigen
I 1979 var Luftforsvaret i ferd med å anskaffe F-16 som sitt nye kampfly for å kunne håndtere fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer i en tid preget av den kalde krigens bipolare spenning mellom USA og Sovjetunionen.[ii] Ti år senere, i 1989, falt Berlin-muren og den kalde krigen var over. Det politiske landskapet endret seg bokstavelig talt over natten, og to år senere var Sovjetunionen formelt oppløst. Ti år senere, i 2001, inntraff 11. september og det sikkerhetspolitiske landskapet endret seg på nytt over natten. De spektakulære terrorangrepene mot Norges viktigste allierte etter den annen verdenskrig førte til et langvarig militært engasjement i en fjerntliggende region som svært få hadde forutsett.
Nye ti år senere, i 2011, skapte «den arabiske våren» i Midtøsten en ny situasjon som gjorde at Norge for første gang involverte seg med kampfly på det afrikanske kontinentet. Ti år senere, sensommeren 2021, var norske C-130 transportfly sentral i å hente ut personell fra Afghanistan da den internasjonale militære innsatsen kollapset. Noen måneder senere angrep Russland Ukraina på nytt (februar 2022), en krig som så langt har forårsaket hundretusenvis av drepte og sårede.[iii] Krigen har på ny sendt rystelser i den europeiske og transatlantiske sikkerhetsarkitekturen. Sverige og Finland er nå medlemmer av NATO, og Norge styrker sitt nasjonale forsvar på en måte vi ikke har sett siden den Kalde Krigen. Selv om Norge ikke deltar direkte i konflikten, trener vi ukrainske soldater på å bruke vårt bakkebaserte luftvern NASAMS, våre F-16, og annet materiell, i kampen mot Russland. Ringen er på en måte sluttet. Det har, i sikkerhetspolitiske forstand, vært «de store pendelsvingningers tid».
Små og spesialiserte bidrag
Den kanskje mest iøynefallende observasjonen er at det gir begrenset mening å snakke om «Luftforsvarets erfaringer». Luftforsvaret består av en rekke små, spesialiserte og mer eller mindre selvstendige fagmiljø som har fått ulik tilnærming til- og erfaring med internasjonale operasjoner etter den kalde krigen. Erfaringene med å ivareta vaktholdet ved PRT Meymaneh i Afghanistan i form av baseforsvar (Force Protection) gir andre erfaringer enn internasjonal tjeneste i Air Control Unit (ACU) i Baltikum eller om bord i overvåkingsflyet AWACS. Likeså vil erfaringene til det taktiske helikoptermiljøet som deltok i Bosnia, Kosovo og Afghanistan på 1990- og 2000-tallet, avvike fra erfaringene til det taktiske lufttransportmiljøet (C-130) hvor internasjonale oppdrag er en del av hverdagen.
Luftvernartilleriets gradvise nedbygging på 2000-tallet, for deretter å få voldsomt fokus etter Russlands angrep på Ukraina i 2022, avviker markant fra kampflyvåpenets erfaringer i Kosovo, Afghanistan og Libya. På samme måte har miljøet rundt Luftforsvarets maritime patruljefly fått internasjonale erfaringer i Middelhavet og Adenbukta som i stor grad var unike for miljøet på Andøya. Det er med andre ord i større grad en ansamling av ulike erfaringer som i hovedsak synes å utgjøre Luftforsvarets erfaringer. Denne rollespesialiseringen bidrar til at Luftforsvaret i mindre grad bygger på et kollektivt sett av felles og generiske erfaringer fra internasjonale operasjoner.
Dette poenget er viktig fordi det illustrerer Luftforsvarets egenart og våpengrenens ulike tilnærming til internasjonale operasjoner. Samtidig kan det også hevdes at fraværet av kollektive erfaringer vel så mye er et uttrykk for Norges politiske og strategiske tilnærming til samme fenomen. Norske myndigheter har i liten grad hatt ressurser, kompetanse eller politisk vilje til å bidra i større forband, eller på det operasjonelle og militærstrategiske nivået i internasjonale operasjoner. Tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen uttrykte Norges realpolitiske ambisjoner:
Det er jo ikke et eget norsk militærstrategisk nivå knyttet til dette i den forstand at det norske bidraget er ment å ha en direkte innflytelse eller konsekvens for resultatet. Så den vanlige mål—middel logikken innen militærstrategi gjelder for så vidt ikke. Primærbegrunnelsen er altså sikkerhetspolitisk (…) vårt bidrag kommer aldri til å ha noen tellende innflytelse på resultatet – det er ikke derfor vi er der. Det er den sikkerhetspolitiske gevinst ved bidraget som er av betydning.[iv]
De små enkeltstående styrkebidrag på taktisk nivå var i tråd med forsvarsreformene på 2000-tallet fra et «invasjonsforsvar» til et «innsatsforsvar», der styrkene skulle være «gripbare» og være tilgjengelige for NATO på kort varsel. Som sjefen på 133 Luftving på Andøya, oberst Gerhard Larsen, uttrykte det: ‘tidlig på 2000-tallet var mange avdelinger opptatt av å omstille seg til å bli gripbare og kunne reise ut i internasjonale operasjoner. Det var livsfarlig for fagmiljøet å bli usynlig, og mantraet for mange av oss på Andøya var «bli sett eller dø»’.[v]
I tillegg har det nok spilt en rolle at Luftforsvarets maritime patruljefly, transportfly, taktiske helikoptermiljø, kontroll- og varsling, og elektronisk krigføringsmiljø ikke leverer våpen, og først og fremst har bidratt med overvåking, transport og medisinsk evakuering. Dette har sjeldent vært opplevd som politisk risikofylt, noe som har bidratt til å redusere behovet for tydelig militær involvering over det taktiske nivået. Erfaringene har derfor i hovedsak vært operatørenes praktiske og personlige erfaringer.
Unntaket her er kampflymiljøet, som siden operasjonene over Kosovo i 1999 nok har vært den viktigste driveren for forsvarsgrenens tilpasning til internasjonale operasjoner. Kampflymiljøets dominerende posisjon i Luftforsvaret, størrelsen på bidragene, medieoppmerksomheten, og de politiske og militære konsekvensene ved å levere våpen har bidratt til tyngre oppmerksomhet og innflytelse.
Kampflymiljøets erfaringer
Den viktigste katalysatoren for endring av Luftforsvarets institusjonelle tilnærming til- og deltakelse i internasjonale operasjoner kom med kampflybidraget i Kosovo-krigen i 1999, Operation Allied Force.[vi] Det var første gang norske kampfly ble brukt i kampoperasjoner utenfor Norges grenser siden den andre verdenskrig. Flyene fløy hovedsakelig luft-til-luftoppdrag («Combat Air Patrol») på dagtid fordi flyene ikke hadde evne til å gjennomføre tilstrekkelig identifisering av mål om natten.[vii] Ingen fly ble skutt ned, og ingen bomber ble droppet under operasjonen.[viii]
Det er grunn til å vie Kosovo-krigen ekstra oppmerksomhet fordi den representerte en slags oppvåkning til de endrede internasjonale og sikkerhetspolitiske realiteter på politisk og militærstrategisk nivå – og innad i Luftforsvaret. Skvadronssjefen for jagerflyene som deltok i Kosovo-krigen, oberstløytnant Arent Arntzen, hevdet at NATOs operasjon Allied Force ikke var den krigen de hadde øvd på. Luftforsvaret kom med feil produkt (kun luft-til-luft våpen), det ble utvist for lite stridsteknisk fleksibilitet og konflikten utfordret den tradisjonelle oppfatningen der forsvaret av eget territorium var dominerende.[ix] Her stod neppe Luftforsvaret i en særstilling, og Norges forsvarssjef under Kosovo-krigen, general Sigurd Frisvold, har gjentatte ganger understreket hvor uforberedt hele Forsvaret og, med noen unntak, det norske politiske miljøet var i internasjonal krisehåndtering av denne typen.[x]
Kanskje vel så viktig var befolkningens- og det innenrikspolitiske landskapets utsyn i denne perioden. Invasjonsforsvaret stod fortsatt sentralt i norsk forsvarstenkning gjennom hele 1990-tallet.[xi] Forsvarsministeren under Kosovo-krigen, Eldbjørg Løwer, påpekte at Norge som nasjon kanskje ikke hadde tatt nok inn over seg hva krigen i Kosovo kunne innebære: ‘Det har nok sivet inn mer realisme i dette etter hvert – at nordmenn som deltar på militære operasjoner i regi av NATO kan komme hjem i en kiste’.[xii]
Forsvaret, norske politikere og den norske befolkning skulle få rikelig anledning til å øke sin militære «realisme». To år etter Kosovo-krigen invaderte den amerikansk-ledede koalisjonen Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001.
Norske jagerfly deltok i operasjoner i Afghanistan i to perioder: først opererte de ut fra Manas flybase i Kirgisistan i seks måneder i 2002–2003 som en del av den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF). Deretter opererte de ut fra den internasjonale flyplassen i Kabul i tre måneder i 2006, som en del av International Security Assistance Force (ISAF).[xiii] Bidraget i OEF viste både endringer og fortsatte utfordringer for Luftforsvaret. Kulturen for deltakelse i internasjonale operasjoner hadde endret seg, og det var uproblematisk å få norske flygere til å delta.[xiv] Samtidig opplevede kampflyene igjen utstyrsmessige begrensninger, der luft-til-bakke kapasiteten fortsatt var krevende. Luftforsvaret hadde anskaffet moderne laserstyrte bomber, men ikke tilleggsutstyret som skulle til for å sikre at bombene traff målet («targeting pods»). Den operative evnen var derfor fremdeles avhengig av målbelysning fra andre styrker som befant seg inne i operasjonsområdet. Andre land hadde kjøpt dette utstyret, men ikke Norge, som derfor måtte låne utstyr. Som tidligere sjef for Norges nasjonale luftoperasjonssenter, Hans Ole Sandnes, oppsummerte, så gikk en ‘… bortimot 100 prosent baklengs inn i nærstøtterollen i OEF’.[xv] Men gradvis ble kompetansen økt og erfaringene ble flere. Norske F-16 droppet syv presisjonsstyrte bomber i løpet av de to periodene i Afghanistan – de første bombene levert fra norske kampfly siden den andre verdenskrig.[xvi]
Norge ble tidlig involvert i Afghanistan, en konflikt som skulle vare i tyve år, 9200 norske soldater deltok i denne krigen, og 10 norske soldater mistet livet.[xvii] Norske politikere, befolkningen og Forsvaret fikk mer erfaring med å bruke makt i denne perioden. Det norske offentlige ordskiftet og toleransen for maktbruk hadde endret seg betydelig i Norge siden Kosovo-krigen, og de påfølgende erfaringer i Afghanistan. Kanskje så vi dette tydeligst i Libya-operasjonen i 2011.
Libya ble på mange måter både kulminasjonen på en gradvis omstilling og profesjonalisering av jagerflyvåpenet, men også en mulig politisk og militær oppvåkning til konsekvensene av reell innflytelse. Miljøet hadde nå fått utstyr, trening og erfaring med å bruke presisjonsstyrte bomber i krig, en kompetanse som muliggjorde svært krevende oppdrag i Libya. Norske jagerfly droppet nesten 600 bomber i denne operasjonen, og det på en måte som høstet stor internasjonal anerkjennelse.[xviii] Erfaringene fra Kosovo og Afghanistan hadde vært særlig viktige for å forklare hvorfor Norge kunne levere ‘et godt forberedt og trent kampflybidrag som har levert et meget vel utført oppdrag i Libya’.[xix]
Samtidig medførte også kampflybidraget en enorm økning av innflytelse i en internasjonal operasjon. Norge hadde ifølge forsvarsminister Grete Faremo droppet 240 bomber og flydd 266 oppdrag i løpet av de første fem ukene av operasjonen.[xx] Forsvarsministeren oppga at NATO på samme tidspunkt hadde flydd 1750 tilsvarende oppdrag mot bakkemål, i såkalte «strike missions».[xxi] ifølge Royal United Services Institute (RUSI) stod Norge innledningsvis for cirka 17 prosent av såkalte «strike missions».[xxii] Sammen med Danmark bidro Norge i særklasse mest i forhold til folketall.[xxiii] ‘Denmark and Norway together destroyed as many targets as Britain; Denmark, Norway, and Belgium dropped as many bombs as France’.[xxiv] Sjefen for den NATO-ledede operasjonen Unified Protector, generalløytnant Charles Bouchard uttalte etter krigen om det norske bidraget: ‘You were one of the go-to countries when we needed to get things done. That does not mean that the others … you did some stuff the others did not want to do’.[xxv]
Erfaringene fra Libya avdekket samtidig noen vesentlige mangler det er verd å merke seg. Libya-utvalgets rapport slår fast at den faktiske kontrollen med anvendelsen av det norske bidraget i hovedsak ble utøvd av nestkommanderende ved FOH generalmajor Haga Lunde personlig, og at dette ble ansett som en lite robust og sårbar beslutningsstruktur.[xxvi] Rapporten poengterer videre at andre nasjoner hadde en betydelig større støttestruktur og kompetanse hjemme som kunne understøtte de en sendte ut, mens det i liten grad ble gitt faglig støtte til det norske personellet som ble deployert, med unntak av generalmajor Haga Lundes personlige avklaringer. Rapporten anser det som et tankekors at Norge over tid før operasjonen hadde bygget ned ‘sin kapasitet til å drive metodisk målbekjempelse og rådde over få personer med relevant kompetanse innenfor metodisk målbekjempelse generelt og for luftoperasjoner spesielt’.[xxvii] Rapporten oppsummerer med å fastslå at ‘Norge på generelt grunnlag bør ha ambisjoner om å stille stabspersonell i sentrale operative funksjoner når Norge deltar med større bidrag i koalisjonsoperasjoner’.[xxviii]
Avslutning
Det tok tid å venne seg til tanken om å bidra med offensive militære bidrag i «skarpe» internasjonale operasjoner etter den kalde krigen.[xxix] «Nærområdeinitiativet», styrket av erfaringene fra Georgia-krigen i 2008, signaliserte et ønske fra Norge og andre nasjoner om at NATO skulle vende hjem til Europa og de mer tradisjonelle forpliktelsene som forsvarsallianse. Russlands angrep på Ukraina i 2014 skulle ytterligere forsterke dette ønsket. Det var imidlertid ikke før Russlands langt mer blodige angrep på Ukraina i februar 2022 at Norge og NATO mer grunnleggende har innsett hvilken sikkerhetsrisiko Russland representerer, og vist politisk vilje til å prioritere nødvendige ressurser for å ivareta allianselandenes sikkerhet. En hører sjeldnere nå at å delta i internasjonale operasjoner er maktpåliggende for å overleve som fagmiljø.
Luftforsvaret kan være stolt av sine internasjonale bidrag. De har blitt utført med dedikasjon og kompetanse. Selv om vi ikke har deployert kampfly i profilerte skarpe utenlandsoppdrag siden Libya, har Orion deltatt i Operation Ocean Shield mot piratvirksomhet i farvannene utenfor Somalia og Øst-Afrika (den norske styrken etablerte Camp Skare, oppkalt etter den norske oberstløytnanten og tidligere Orion-piloten Siri Skare, som i 2011 ble drept i et angrep mot FN-kontoret i Mazar-e Sharif i Afghanistan),[xxx] og C-130 miljøet har blant annet deployert tre ganger til Mali i perioden 2016 – 2021,[xxxi] oppdrag som med noe lavere mediedekning har betydd mye for de som har fått hjelp. I tillegg har utallige stabsoffiserer bidratt inn i internasjonale operasjoner fra ulike hovedkvarter i ulike organisasjoner i ulike verdenshjørner. I skrivende stund sitter en liten gjeng i Danmark og lærer ukrainske piloter å bruke våre F-16,[xxxii] i det vi må anta blir skarpe oppdrag mot Russland.
Å delta i internasjonale operasjoner har bidratt til å profesjonalisere Luftforsvaret. Vi har bygd kunnskap, erfaring og selvtillit ved å deployere og operere i skarpe oppdrag, sammen med andre. Det som kanskje gjenstår, er å bygge en mer helhetlig operasjonell og militærstrategisk kompetanse. Det er verd å merke seg Libya-rapportens konklusjoner i så måte. Det handler om å bygge erfaring og kompetanse i hele «sentrallinja», fra taktisk til politisk nivå – ikke bare på taktisk nivå. Vi er på god vei. Det gjøres mye godt arbeid ulike steder i Luftforsvaret og Forsvaret, ikke minst ved vårt fellesoperative luftoperasjonssenter (JAOC), arbeid som har nytt godt av våre internasjonale erfaringer og kontaktnett.
Er det grunn til å anta at vi nå vil delta mindre i internasjonale operasjoner etter Russlands angrep på Ukraina i 2022? Jeg tror at om noe, så har de siste 35 årene vist oss at Forsvaret har vært i utakt med de store sikkerhetspolitiske «pendelsvingningene», og at de sikkerhetspolitiske «pendelsvingningene» har hatt for store utslag. Det tar tid å omstille Forsvaret, gjennomføre innkjøp av tunge materiellinvesteringer, bygge erfaring og kompetanse. Iveren etter å være relevant og tilpasset «den sikkerhetspolitiske virkelighet», har et tids- og ressursmessig etterslep som er lite tilpasset de reelle utfordringene. Mange av de investeringer vi nå skal gjøre for å håndtere Russland vil først implementeres tidlig på 2030-tallet, ti år etter Russlands angrep på Ukraina, og som denne artikkelen har forsøkt å vise, var det langt på vei umulig for oss å forutse de sikkerhetspolitiske omveltningene som fant sted i 1991, 2001, 2011, 2022. Derfor må vi bygge et mindre konjunkturavhengig forsvar som kan håndtere et bredt spekter av mulige scenarier, fortsatt anse uforutsigbarhet som en forutsigbar planleggingsfaktor, og forberede oss på at vi meget raskt kan bli bedt om å bidra internasjonalt på ny.
FOTNOTER
[i] Denne artikkelen er delvis basert på mitt eget bokkapittel ‘Luftforsvaret – kun en taktisk leverandør av luftmakt?’ i Tormod Heier, Anders Kjølberg og Carsten F. Rønnfeldts (red.) bok Norge i internasjonale operasjoner (Universitetsforlaget, 2014). Dette etter avtale med Luftleds redaktør, Svein Holtan.
[ii] Det første F-16 flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980. Forsvaret (2024) ‘F-16’. Forsvaret.no [uspesifisert dato].
[iii] Se for eksempel Ishaan Tharoor (2024) ‘In a ‘meat grinder’ of a war, Russian and Ukrainian casualties rise’, The Washington Post, 30. april.
[iv] Sverre Diesen (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen, 31. januar.
[v] Gerhard Larsen (2013) E-post, 28.oktober.
[vi] Espen Barth Eide (2012) ‘Åpningsforedrag’ i Torgeir E. Sæveraas og Vidar Løw Owesens (red.) Norsk luftmakt over Libya – suksess uten innflytelse? Foredrag ved GILs Luftmaktseminar 2012. Luftkrigsskolens Skriftserie, Volum 27, s.16 [tilgjengelig på nett].; Sigurd Frisvold (2011) Foredrag ved Luftkrigsskolens 2. avdeling, 12. oktober; Hans Ole Sandnes (2012) ‘Detachment Commander – det norske bidraget: en ubetinget suksess?’ i Torgeir E. Sæveraas og Vidar Løw Owesens (red.) Norsk luftmakt over Libya – suksess uten innflytelse? Foredrag ved GILs Luftmaktseminar 2012. Luftkrigsskolens Skriftserie, Volum 27, s.111-118 [tilgjengelig på nett].
[vii] Dag Jostein Fjærvoll (1999) Stortingets spørretime. 27. januar kl. 10 [tilgjengelig på nett]; Asbjørn Karlsvik (2009) Operation Allied Force: Hvilke oppdrag gjennomførte det norske kampflybidraget oktober 1998 – juni 1999? Semesteroppgave ved Luftkrigsskolen.
[viii] Asbjørn Karlsvik (2013) E-post, 29. november; Stig Werner Waade (2013) Intervju, Luftkrigsskolen, 15. oktober.
[ix] Arent Arntzen (2000) ‘Erfaringer fra Kosovo – konseptuelle og doktrinære utfordringer’ i Lars Fredrik Moe Øksendals (red.) Nytt NATO – nytt Luftforsvar? Foredrag ved GILs Luftmaktseminar 2000. Luftkrigsskolens Skriftserie, Volum 3, s.79-97 [tilgjengelig på nett].
[x] Sigurd Frisvold (2011) Foredrag ved Luftkrigsskolens 2. avdeling, 12. oktober.
[xi] Tormod Heier (2006) Influence and Marginalisation. Norway’s Adaption to US Transformation Efforts in NATO, 1998-2004. Doktorgradsavhandling, universitetet i Oslo; Nina Græger (2007) ‘Krigen i Kosovo - et tidsskille i norsk forsvarspolitikk’. Uniforum, 7. september.
[xii] Oddvin Aune (2009) ‘Krigen som rystet Europa’. NRK.no, 24. mars.
[xiii] Forsvaret (2024) ‘F-16 i internasjonale operasjoner’, Forsvaret.no [uspesifisert dato].
[xiv] Hans Ole Sandnes (2012) ‘Detachment Commander – det norske bidraget: en ubetinget suksess?’ i Torgeir E. Sæveraas og Vidar Løw Owesens (red.) Norsk luftmakt over Libya – suksess uten innflytelse? Foredrag ved GILs Luftmaktseminar 2012. Luftkrigsskolens Skriftserie, Volum 27, s.116 [tilgjengelig på nett].
[xv] Ibid, s. 117.
[xvi] Hans Ole Sandnes (2012) E-post, 8. april.
[xvii] Forsvaret (2021) ‘Afghanistan’, Forsvaret.no. 6. september.
[xviii] Charles Bouchard (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen. 02. februar; Stortinget (2011) Innstilling fra Utenriks- og stortingskomiteen om merutgifter til norske styrkers deltakelse i operasjonen i Libya i perioden 24. juni til 1. august 2011. Hovedinnlegg av Ivar Kristiansen (Høyre), Oslo, 10. november [tilgjengelig på nett].
[xix] Hans Ole Sandnes (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen, 1. februar.
[xx] Gunn Evy Auestad (2011) ‘Held tett om norsk rolle i drapet på Gadaffi-son’. NRK.no, 1. mai.
[xxi] Ibid.
[xxii] RUSI (2011) Accidental Heroes. Britain, France and the Libya Operation, RUSI Report, September [tilgjengelig på nett].
[xxiii] Richard Norton-Taylor and Simon Rogers (2011) ‘Libya: Britain’s £1bn war’, Guardian.co.uk, 22. Mai; Paal Wergeland (2011) ‘Norge bomber mest i Libya’. NRK.no, 20. april.
[xxiv] Ivo H. Daalder og James G. Stavridis (2011) ‘NATO’s Success in Libya’, New York Times, 30 oktober.
[xxv] Charles Bouchard (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen. 2. februar.
[xxvi] Libya-utvalget (2018) Evaluering av norsk deltakelse i Libyaoperasjonene i 2011, Rapport fra Libya-utvalget, 13. september, s. 123 [tilgjengelig på nett].
[xxvii] Ibid.
[xxviii] Ibid, s. 123-124.
[xxix] Dag Henriksen (2013) ‘Suksess uten innflytelse? Norges erfaringer fra operasjonene over Libya’, Internasjonal Politikk, årgang 71, nr 1, s.29-56 [tilgjengelig på nett].; Dag Henriksen (2013) ‘Afghanistan: Militære suksesskriterier’ i Ola Bøe-Hansen, Tormod Heier og Janne Haaland Matlary’s (Red) Strategisk effekt? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan. Oslo: Universitetsforlaget, ss.74-92.
[xxx] Store Norske Leksikon (2022) ‘Operation Ocean Shield’, snl.no, 8. juli.
[xxxi] Forsvaret (2024) ‘Mali’, Forsvaret.no, 7. mai.
[xxxii] Regjeringen (2024) ‘Nå starter treningen av ukrainske piloter ved hjelp av norske F-16 kampfly i Danmark’, Regjeringen.no, 3. januar [tilgjengelig på nett].
Foto: Philip Linder /Forsvaret