Skjult krig mot Norge?

I forrige innlegg skrev jeg en bokanmeldelse av «Stealth War». Jeg kommer til å referere til flere poeng derfra, og anbefaler derfor å ha lest den i forkant for mer helhetlig forståelse.

Boka handlet i grovt om den kinesiske strategien for å skaffe internasjonal innflytelse, og jeg avsluttet anmeldelsen med å påpeke at debatten rundt dette tema var nærmest fraværende. Stratagem alene hadde i realiteten kun 2 (!) innlegg vedrørende Kina, av henholdsvis Janne Haaland Matlary og Øystein Steiro Sr. Jeg stilte et åpne spørsmål for hvorfor diskusjon vedrørende Kina gjaldt et fåtall innlegg, og om geografisk avstand var relatert til at Russland var mer populært?

Derfor ønsker jeg å få fram noen tanker rundt den kinesiske påvirkningen mot Norge.

Verdensøkonomien forventes å vokse de neste 10 årene, med en bred enighet at USA, Kina og India anses som de tre største økonomiene fremover (1). Potensialet for Norge ligger i den geografiske muligheten til nordområdene. Dersom innhentingen av ressurser leder til en innenriks foredling, vil det tilrettelegge for norske arbeidsplasser (2). Dette er en vinn-vinn, med økonomisk vekst, samtidig som miljøhensyn ivaretas. Nordområdene, norsk økonomisk sone og Svalbard er derimot et sensitivt tema i internasjonal politikk. Det finnes svært ulike syn på jurisdiksjon- og rettighetsforhold utenfor Svalbards territorialfarvann. EU-parlamentet og Kina har eksempelvis forsøkt å presentere Arktis som et ikke-styrt område, eller et globalt fellesområde (3). I tillegg har flere nasjoner nå begynt å utarbeide rammeverk slik at institusjonelle aktører kan dra nytte av de store naturressursene for å fremme økonomisk vekst (4). Flere ikke-arktiske aktører forsøker å øke sin innflytelse i Arktisk råd (5). Deriblant Kina som meldte seg som observatør i 2013 (6). Kinas posisjonering betyr også satsning, og pengene renner inn til Norge. Norge har solgt dem laks for 2,4 milliarder kroner, og Sjømatrådet beskriver at landet er Norges viktigste asiatiske handelspartner (7). Samtidig er Norge er landet i Norden med størst kinesisk investering (8). Siden 2008 og fram til 2015 hadde kinesiske selskap investert 5,45 milliarder dollar i norske selskap. Sammenliknet med Sverige med 2,7 milliarder dollar i samme periode, og 700 millioner i Danmark.

Noe av grunnen til dette er høy kompetanse i spesielle virksomheter, særlig innen teknologi der Norge har særkompetanse. I anmeldelsen av boken «Stealth War» fra forrige innlegg, kom det fram at planene til F-35 i praksis var i kinesernes hender, på bakgrunn av kontrollen Kina har over den globale logistikkjeden. Hvorfor skal ikke Kina også innhente informasjon fra den norske forsvarsteknologien? Dersom de innehar planene Joint Strike Fighter, hvorfor ikke også Joint Strike Missile? Med såpass store investeringer, er den kinesiske påvirkningskraften på Norge særlig stor.

Det har vi for øvrig sett i praksis, for Norge har erfart å bli straffet i situasjoner som ble oppfattet som kritikk, eller en utfordring av det kinesiske styresett. Særlig ved tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, med forsøk på appeasement av Jonas Gahr Støre (Ap) i forkant av utdelingen (9). Forholdet mellom Norge og Kina var i praksis satt på is fram til «Normaliseringsavtalen» ble utarbeidet mellom landene. En avtale som beskrives som ydmykende for Norge (10).

I god ånd med andre land, har det også vært forsøk fra kinesisk side å sette opp det norske 5G nettet. Da norske Telia skulle etablere sitt nett, var det spenning om utbyggerne skulle være kinesiske, svenske eller finske leverandører. Kinesiske Huawei ble satt under lupen av blant annet Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for å legge inn bakdører i infrastrukturen. Disse anklagene ble glatt avvist av Huawei, som gav tilbud om en «no spy-agreement». I praksis en «vi lover å ikke spionere». For hvis de sier det, må det vel være sant. PST beskrev situasjonen som at Norge ville risikere å miste kontrollen over kritisk infrastruktur (11). I god retorisk ånd, svarte Huawei på PST-advarselen med at det var galt å stenge aktører fra et marked, kun på bakgrunn av opprinnelsesland. Telia vraket til slutt Huawei til fordel for svenske Eriksson (12).

Tidligere i år forfektet en av rektorene hos Universitetet i Oslo om grenseløst samarbeid mellom Norge og Kina. Dette var viktig på bakgrunn av globale kriser, klimaendringer og pandemier (13). Det hele fremstår både naivt og snevert. Særlig når vedkommende mener at brudd på menneskerettigheter og forskeres frihet ikke må avgjøre om norske universiteter skal bryte samarbeid. Kort tid senere kritiserte avisen Nordlys, Nord universitet for å invitere til en offentlig finansiert konferanse, hvor en av titlene var «Kina i Arktis- mulighetsrom» (14). Nord universitet ble kritisert for å flørte med kineserne, og avsluttet innlegget med å skrive at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg advarte å gjøre seg avhengig autoritære regimer. Stoltenberg siteres med at krig var for alvorlig å overlates til generalene, og handel for alvorlig til å overlates til næringslivsledere. Nordlys mente at arktiske relasjoner for alvorlige for Nord universitet.

Nord universitet valgte da å avfeie Nordlys med at arrangementet ikke var en konferanse, men et side-arrangement (15). Det var kun snakk om fag, der også den kinesiske ambassadøren kun skulle holde et lite innlegg. Nord universitet påpeker også at arrangementet tilrettela for spørsmål og kommentarer. Avslutningsvis antyder Nord universitet at Nordlys ønsker å hindre universiteter å undersøke denne typen problemstillinger, og mener akademisk frihet vil undertrykkes.

Det er veldig surrealistisk å se tilbake på disse innleggene etter å ha lest «Stealth War», som går inn på det enorme antallet kinesiske studenter verden over. Bare i 2017 hadde USA hele 350,000 kinesiske studenter på sine universiteter (16). Disse utgjør rundt 131 millioner dollar i fortjeneste, og forfatteren gir eksempler der kinesiske statsansatte besøker disse studentene for å påminne dem om deres bakgrunn. «Husk at du er kinesisk». Disse studentene er del av en aktiv etterretningsstrategi, og «Stealth War» refererer til formelle lover som tillater den kinesiske etterretningstjenestens å kontakte kinesiske borgere i utlandet. Som kuriositet, vil jeg anbefale de som har publikasjoner på et universitets nettsider, å sjekke besøksstatistikken. Her er Kina ofte innom og titter.

Innenfor anskaffelser i forsvarssektoren er dette også relevant. Da jeg tidligere var ansvarlig for materiellforvaltningen innen luftbårne droner (Unmanned Air Systems, UAS), fikk jeg svært ofte forespørsler om innkjøp disse kinesiske dronene. Det er forståelig at forespørslene kom. Dronene var billige og ikke minst effektive. Forespørslene fikk kontant nei, og jeg opplevde skremmende lite bevissthet over informasjonssikkerhet. Det var derfor forfriskende og samtidig skuffende at det måtte et norsk dronefirma for å diskutere kinesiske droner. Daglig leder Nordic Unmanned, Knut Roar Wiig kommenterte at det globale dronemarkedet er dominert av kinesiske DJI med ca 70% i volum. I starten av Ukraina-krigen brukte begge sider disse dronene, men det åpenbarte seg tidlig at funksjonaliteten til russernes utstyr var bedre enn ukrainerens. Ukrainske droner ble fort kompromittert og derfor mål for russisk artilleri. Leverandøren ble i mars 2022 fjernet fra hyllene i Tyskland, Belgia og Holland til store protester fra DJI. En måned senere kunngjorde DJI at de stoppet all virksomhet i Russland og Ukraina, og programvaren ble oppdatert for å gjøre dronene «ubrukelige» i Ukraina (17). Det er meget bra at Wiig kommenterer dronenes bruk, og ikke minst leverandørens tilgang på dem. Samtidig er det skuffende at de andre statlige organene ikke har samme bevissthet for informasjonssikkerhet, da Politiets droner er fra samme leverandør. (18). Det er noe ironisk at handel med Russland skaper helt annet engasjement, for eksempel i Bergen Engines saken, da fabrikken i Bergen skulle selges til TMH International, eid av russiske oligarker (19).

For å avrunde sitter jeg igjen med et par tanker etter både å ha lest boka «Stealth War», og reflektert over konsekvensene for Norge. Forfatteren Robert Spalding kommenterer at denne skjulte kinesiske krigføringen, ofte ikke tåler dagens lys. De gode tiltak er å være transparent i prosesser der Kineserne ønsker innflytelse (20). Så hvorfor er det slik at Kina har fått holde på i fred med denne skjulte krigføringen? Etter noen runder frem og tilbake, er hypotesen ganske enkel - Denne typen krigføring anses som kjedelig. I den vestlige militære tankegang er krig politikk med andre midler. Militæret er bare ett av verktøyene i den politiske verktøykasse. Derfor tror jeg at den gjengse militære teoretiker, er mere opptatt av hvordan militære maktmiddel best mulig kan brukes mot en militær motstander. Bare internt i Luftforsvaret snakker man om at «luftmakten alene kan vinne krigen». Samtidig tror jeg ikke den gjengse politiker i statsapparatet, har forutsetningene for den helhetlige tankegangen den kinesiske krigføringen krever.

Jeg tolker Matlary sitt innlegg om Kina som bekreftende for hypotesen min, da Matlary belyser at Erna Solberg (H) sitt ståsted er å ikke anse Kina som en sikkerhetspolitisk trussel (21). Denne avslappetheten er kanskje mest fremtredende hos nåværende Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), som tidligere i år ble kritisert for å ha appen TikTok på tjenestetelefonen. Hennes forklaring var da at det ikke var klare råd som var rettet mot appen (22). Dette var selv om TikTok ble beskrevet som en versting av datainnsamling, og som halvannen måned senere ble frarådet i bruk på tjenestetelefoner i departementene (23). Fortløpende valgte flere statlige etater og private foretak å forby TikTok for sine ansatte, men det tok bare to måneder før justisministeren var tilbake på appen. Denne gangen med separat telefon, må vite (24). Særlig tragi-komisk er det når Forsvarskommisjonen nylig advarte om akkurat denne typen telefon-app, og at algoritmene som ligger i sosiale medier brukes for å utnytte individets preferanser, øke polarisering, og undergrave opinionen (25). Men i motsetning til kinesernes skjulte krigføring, er kanskje ikke appene deres kjedelige.

Foto: Kinas utenriksminister Qin Gang møtte statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Anniken Huitfeldt i Oslo fredag 12. mai/Regjeringen.no