Under norm

I min forrige kronikk på Stratagem reiste jeg spørsmål ved den gjeldende «over-normismen» og hva den gjør med vår velvære og produktivitet på arbeidsplassen. Her er tanken å vise at «over-normismen» ikke bare gjør hverdagen mer anaerob enn godt er, men at vi kan miste våre beste ledere på den måten, eller snarere de mest effektive.

Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, er en av historiens beste generaler. Attesten han fikk av militærhistorikeren Richard Holmes er også ganske god: «Det virket som han hadde alle positive egenskaper. Han tapte aldri et slag, førte krig mot soldater, aldri mot sivile, forsto den kjedelige logistikken like godt som den mer gloriøse taktikken, og toppet karrieren med å slå Napoleon, det dominerende militære geniet i hans tid.»[i] Men hva ville skjedd om en ung Arthur hadde blitt målt etter dagens tjenesteuttalelser i Forsvaret?

En av de personlige egenskapene man er opptatt av i dagens norske Forsvar er selvfølgelig ‘lederskap’. Og for å oppnå ‘norm’ på tjenesteuttalelsen kreves følgende: «Får med seg sine undergitte i målrettet arbeid for løsning av pålagte oppgaver. Viser de undergitte respekt og omsorg, samtidig som det stilles krav til utførelsen.» Her ville formodentlig sir Arthur fått en klokkeklar ‘under norm’. En av dem som jobbet tettest med ham skrev for eksempel: «Våre planer holdes i den største hemmelighet. Vi aner ingenting om det som foregår [...] Den store hertugen holder også generaler, selv de som leder divisjoner, i uvitenhet [...] Jeg er forbauset over å se den frykten folk har for å fornærme hertugen, og måten selv talentfulle og modige menn med karakter krymper seg ydmykt og føyelighet for hans brå og humørsyke væremåte.»  

En like klokkeklar ‘under norm’ hadde han fått i ‘samarbeid og kommunikasjon’, hvor kravet til ‘norm’ er: «Går inn for å løse oppgaver i fellesskap, basert på personlig kjennskap til medarbeiderne. Samarbeider med over-, side- og underordnede. Viser åpenhet for andres synspunkter og bidrar til gjensidig informasjonsutvikling.» I litteraturen om Wellington møter man ofte historien om sanitetssjefen sir James McGrigor. Han brukte sitt faglige skjønn og rettet på eget initiativ opp noen svakheter han så i de medisinske evakueringslinjene. Wellington skal ha eksplodert: «Jeg ville satt pris på å få vite hvem som leder denne arméen, du eller jeg? Gjør aldri dette igjen, så lenge du lever. Gjør aldri noe uten etter mine ordre.»[ii]

Også i privatlivet hadde sir Arthur noen mindre sympatiske trekk. Som ung hadde han fridd til Kitty Pakenham, som tilhørte et sosialt lag langt over det han selv tilhørte og hadde fått beskjed av hennes familie, in no uncertain terms, om å pelle seg vekk og aldri ta kontakt med henne igjen. Først etter tolv suksessfulle år, og etter å ha blitt både sir og general, dristet han seg til å fri til henne igjen. Denne gangen var mottakelsen en annen, men han skvatt da han så sin utkårende igjen. Hun hadde blitt tolv år eldre siden sist han så henne og hadde ikke lengre de kvaliteter Arthur så etter hos en kvinne. Første gang han så henne igjen skal han derfor ha hvisket til sin bror: «She is grown d___ugly, by Jove!»[iii] Men han holdt på sitt og inngikk giftermålet, og antallet lykkelige dager i ekteskapet kan nok telles på en hånd. Også folk han ikke hadde tenkt å gifte seg med, stilte spørsmål ved hva slags fyr Wellington egentlig var: «Jeg trodde flere ganger at han måtte ha vært full, men full eller edru, jeg så ikke spor av noe som antydet at han var et fornuftig menneske.»[iv]

Hvor vil jeg så med å skrive denne nokså dårlige tjenesteuttalelsen til en kar som for lengst har sluttet å søke opprykkstilinger? Poenget er å minne om hva Forsvaret egentlig er til for. Når man leser Forsvarets «Manual for gjennomføring av medarbeidersamtale» eller «Refleksjoner om den militære profesjon», eller om man skulle komme i skade for å se en episode av Kompani Lauritzen, får man lett det inntrykk av at en dugende offiser må være likandes, hyggelig og inkluderende. Det er altså Geir Godgutt vi må stole på om det virkelig kniper. Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 gikk i sin tid så langt som å sitere general sir John W. Hackett: «En mann kan være falsk, overfladisk, løgnaktig eller korrupt på alle områder og likevel være en briljant matematiker eller verdens beste maler. Men det er en ting han aldri kan være, og det er en god soldat.»

Min lille historie om Wellington er for å antyde at slike påstander er det reneste vrøvl. Som en annen fyr som nok ville fått ‘under norm’ på ganske mye, sir Winston Churchill, minnet oss på: «Remember, it isn’t only the good boys who win the wars; it is the sneaks and the stinkers as well.»[v]  En annen, lord Acton, gikk enda litt lengre: «Great men are almost always bad men.»[vi] Så, om den dagen skulle komme at vår videre eksistens skulle hvile i hendene på noen ganske få, får vi håpe at det er folk som vet hva de driver med. Hvor hyggelige de er spiller ingen rolle.

Alle illustrasjoner: Wikimedia commons