Umenneskelig pedagogikk

Dame Mary Beard er en av verdens fremste formidlere av kunnskap om antikken, og har en tydelig stemme i dagens feministiske debatt. Hun har også en interessant observasjon knyttet til voksenpedagogikk:

Det er umulig ikke å føle avsky overfor seksuell trakassering og misbruk av (mannlig) makt. På den annen side; om jeg er ærlig, er det vanskelig å undertrykke en følelse av vemodig nostalgi når jeg tenker på akademia før ca. 1980, da alle pedagogikkens erotiske dimensjoner ble utryddet, som stross alt hadde blomstrer helt siden Platons dager.

Det er utvilsomt bra at dagens studenter slipper å måtte akseptere fysiske tilnærmelser fra en gammel professor, uansett kjønn. Faren er imidlertid at vi faller hodekulls i den motsatte grøften. Alt menneskelig kan stå i fare for å forsvinne fra den pedagogiske situasjonen. Undervisning, spesielt voksenpedagogikken, er i ferd med å bli umenneskelig. Dagens utdanningsmetoder ødelegger for læringsprosessen, og det er spesielt to forhold som har virket forsterkende på hverandre.

Det pedagogiske samlebåndet

Forsvarets utdanning har i likhet med den sivile utdanningsverden vært utsatt for effektivisering og kvantifisering. På tilsvarende måte som Henry Ford oppdaget at bilproduksjon ble langt raskere og billigere ved å bryte prosessen ned i enkle håndgrep og prosesser ved et samlebånd, har også ‘kunnskapsproduksjon’ blitt stykket opp i relativt selvstendige og uorganiske enheter. Gjennom å lage korte utdanningsmoduler som bare delvis har berøringspunkter med hverandre, og gjennom å stykke opp undervisningen ved å out- eller insource oppdraget til rekke ulike foredragsholdere, har også utdanning utviklet seg til å bli et samlebånd som produserer forutsigbare produkter i en rasende fart.

Slike pedagogiske samlebånd kan gi god mening om studentene skal forberede seg til førerkortets teoriprøve, eller lære byer i Belgia. Slikt kalles tredagerskunnskap, hvor motivasjonen for å lære er knyttet til å gjøre det bra på en test. Men i all utdanning som også handler om å utvikle holdninger og dømmekraft, er slike samlebånd langt mindre egnet, noe vi snart vender tilbake til. Først skal vi se på det andre forholdet som svekker læringsprosessen.

Digital kompetanseproduksjon

Når for eksempel Svendsen-utvalget bruker begrepet ‘kompetanseproduksjon’ i sin rapport, får vi inntrykk av at kompetanse produseres ett sted, fraktes på den billigste og mest hensiktsmessige måten til et annet, for så å lastes inn i hode og hender på dem som skal bruke den. Jo mer av denne prosessen som kan foregå elektronisk, desto bedre. Kjapt, trygt og billig.

Coronaviruset som rammet verden våren 2020 har vært til stor plage for mange, men akkurat når vi snakker om digitalisering blir viruset faktisk sett på som en del av løsningen, og ikke en del av problemet. Som sjefen på Forsvarets høgskole (FHS), generalmajor Henning-A. Frantzen, slår fast: «Normalt sier man at kriser treffer på verst mulige tidspunkt. Sett med faglige øyne traff pålegget om digitalisering FHS på et gunstig tidspunkt rent utviklingsmessig.» Han er heller ikke alene om den vurderingen. Mange virksomheter trengte det lille puffet fra dette viruset for å overvinne digitaliseringsmotstandens siste terskler.

Det digitale samlebåndets forbannelse

Både samlebånd og digitalisering har sine opplagte oppsider, men de har også sine like opplagte nedsider, spesielt når det kommer til læring. Etter mitt syn er det primært tre problemer det er verdt å grunne litt over.

For det første gjør samlebånd og de medfølgende læringsutbyttebekrivelser at fokuset på pensum blir for stort. For de mest miljøskadde kan den bekymringen høres merkelig ut. For er det ikke pensum det hele dreier seg om? Ikke om vi skal tro litteraturviteren Toril Moi: «begrepet pensum kan virke lukkende på intellektet; i den forstand at vi ubevisst tror at så snart vi har lest alt som står på pensum, så er vi ‘ferdige’. Men i intellektuelt liv blir vi aldri ferdige. Begrepet pensum kan også virke bremsende på den intellektuelle selvstendigheten og handlekraften.»

Det er altså min første bekymring. Behovstilpasset og tilstrekkelig utdanning basert på digitale løsninger gir for lite rom til utenomsnakk, ikke-eksamensrelevante grublerier og personlig vekst.

Min andre bekymring er knyttet til læresteder, som Stabsskolen, hvor studentene også skal lære av hverandre. For de av studentene som senere skal inn i Forsvarets høyeste stillinger, hvor de trenger et gren- og bransjeoverskridende blikk, er uformell kunnskap om hva som egentlig foregår rundt omkring i Forsvarets mange avkroker gull verdt. Slik kunnskap finner du ikke i fagfellevurdert pensum. Slik kunnskap får du heller ikke av foreleseren, men av dine kullkamerater. Den mest interessante delen av denne kunnskapen dukker heller ikke opp før sent på kveld, eller i garderoben. Det krever tid og mye tillitsbyggende samvær før man åpner opp om bransjehemmeligheter og for personlig tro og tvil. Forsert digitalisering og individualisering av læringsprosessen ødelegger for denne bokstavelig talt livsviktige laterale læringen.

Min siste bekymring er at det digitaliserte samlebåndet heller ikke er egnet for å utvikle folks holdninger og dømmekraft.

Holdninger er minst like viktig som kunnskap, og det er viktig at offiserer selv reflekterer over hvilke verdier de mener bør ligge til grunn for sin profesjonsutøvelse, og ikke minst hvordan dette skal komme til praktisk utrykk. Holdninger kan imidlertid ikke læres bort. Det byr oss imot å bli fortalt hvordan vi skal oppføre oss, og hva vi bør mene og føle. Holdninger må utvikles og modnes i den enkelte, og pedagogikken kan ikke være for direkte uten å frembringe brekningsfornemmelser og andre frastøtningsmekanismer. Man må gå mer indirekte til verks.

Pedagogen Herner Sæverot beskriver indirekte pedagogikk på følgende vis: “Gjennom forførelse, for eksempel, kan læreren skape interesse og engasjement. Eleven kan med andre ord bli henført inn i en ny verden, men ikke inn mot det læreren anser som sant eller riktig. I stedet for å fortelle dem hva de skal strebe etter, bør læreren – gjennom forførelse – utfordre elevenes handlinger, holdninger og tenkemåter.” For å påvirke folks holdninger, må foreleseren ikke bare beherske forførelsens kunst, men må også kunne provosere og forskrekke, kanskje ironisere og forarge, men også trøste og berolige. Det må imidlertid skje i samspill og i løpende dialog med studentene. Man må se studentene, og kjenne på stemningen.

Å spille på folks reaksjoner og følelser etter pedagogisk gehør er imidlertid ikke mulig om alle sitter alene foran en steril skjerm, og kan trykke på off eller repeat, alt etter eget forgodtbefinnende. Det digitaliserte samlebåndet kan brukes til mye, men i liten grad til å endre folks holdninger og deres syn på sin plass i verden.

Konklusjon

Jeg tviler ikke på at dagens ledelse ved FHS ser mange av de samme utfordringene som meg. De har fått sine stillinger av en grunn. Jeg tviler derimot på at de makter å stå imot når kravet om ytterligere gevinstrealisering presser seg på. De har som nevnt fått sine stillinger av en grunn.

Å samle folk fysisk over tid i et klasserom, og å gjennomføre undervisning som kun eksisterer der og da, er ikke regningssvarende. Når høyere stabsledd oppdager enda mer friskt vev å skjære i, stopper de ikke selv om kaka alt er delt i to. Også et halvt kakestykke kan deles. Man kan gevinstrealisere til det bare er smuler igjen på fatet. Sic transit gloria mundi.

Foto: Universitetet i Bergen (UiB.no)

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat