Ultima ratio regum - Presidentens siste argument!

I hvert fall siden trettiårskrigen (1618 – 1648) hadde kanoner lenge inskripsjonen Ultima ratio regum – oversatt ifra latin blir det Kongens siste argument. Artilleriet i Norge har siden etableringen av det dansk-norske artillericorps den 24.juni 1685 brukt det samme slagordet. Utviklingen i militærteknologien etter andre verdenskrig tilsa at kanoner fortsatt spilte en viktige rolle på slagfeltet, men at det var andre våpensystemer som utmanøvrerte rekkevidden som kunne bli levert av rørartilleriet.

I moderne høyintensiv krig i Ukraina har derimot uttrykket fått sin renessanse – High Moblity Artillery Rocket Systemet (HIMARS) har snudd krigen i ukrainsk favør og gjorde at de kunne starte en offensiv og gjenerobre okkupert terreng. Jeg vil kort redegjøre for hvorfor artilleri ikke bare er artilleri, hvordan HIMARS systemet ble Presidentens siste argument og hvilke svakheter jeg mener vi har i den norske Hæren i dag.

Artilleridonasjoner til Ukraina

Da krigen i Ukraina brøt ut var det spesielt luftvern og artilleri (rørartilleri og rakettartilleri) de anmodet det internasjonale samfunnet om. Norge bestemte seg tidlig for nettopp å donere det utrangerte, men fortsatt brukbare, M109-artilleriet til Ukraina når krigen i Europa var et faktum. Undertegnede var så heldig å med egne øyne følge utdanningen og treningen av ukrainske styrker i Tyskland på det norske artillerisystemet. I reportasjen «Den hemmelige operasjonen», delte jeg og mine kollegaer noen av de erfaringene vi hentet ut av dette treningsoppdraget, nettopp effekten av det taktiske samvirkesystemet i Brigaderammen.

I krigen i Ukraina har det vært helt avgjørende at luftvern, artilleri og manøverstyrker har jobbet sammen for å klare å gjennomføre den konvensjonelle krigføringen som skjer på bakken.

Det er allikevel ikke tvil om at den store tapspåføreren på slagfeltet i Ukraina er artilleriet – på begge sider av konflikten. Dette kommer også frem blant annet i artikkelen til Palle Ydstebø «Kommando, kontroll og ledelse». Men rekkevidden til det norskdonerte artilleriet var altfor kort, det visste både vi og ukrainerne. Russland benyttet effektivt rakettartilleri med betydelig lengre rekkevidde i sin okkupasjon av Ukraina, rakettartilleri med rekkevidde som har vært to-tre ganger lengre enn vår egen siden vil la ned MLRS. Samtidig som Norge ga opplæring på eldre, norsk rørartilleri, vurderte President Biden donasjon av HIMARS systemet til Ukraina. En tungtveiende avgjørelse som på den ene siden kunne få Russland til å eskalere ytterligere, eller på den andre siden få Ukrainerne til å kunne snu krigen. I løpet av flere ukers utdanning på det norske donerte artilleriet, stod HIMARS leveransen klar, men HIMARS våpenet ville være så effektivt at President Biden la begrensninger på donasjonen, herunder hvilken ammunisjon og hvor det kunne benyttes.

HIMARS ble President Bidens siste argument i en lang rekke av våpendonasjoner. Med alliert våpenhjelp, og spesielt HIMARS systemet fra USA, har Ukraina ikke bare begrenset den russiske fremgangen i øst og sør med konvensjonelt artilleri, men har klart å komme på offensiven i konflikten gjennom strategisk målbekjempning på dypet. President Zelenskyj har ikke bare vunnet kommunikasjonskampanjen, han har også fått sine hærstyrker til å vinne også på slagmarken. Ikke nok med at våpensystemet HIMARS viser seg å være svært effektivt i seg selv, så utviser ukrainerne en stor grad av smartness i nettopp hvilke strategiske mål de har brukt dette våpensystemet til, som store russiske logistikkbaser, kritisk infrastruktur og militære baser hvor russerne anså seg selv som trygge. De har benyttet HIMARS systemet til metodisk målbekjempning av mål som normalt ville vært tatt ut med luft-, sjø-, og landstridskrefter. Denne metodiske målbekjempningen krever spesifikt utdannede spesialister og offiserer, som jobber med dette som primæroppgave i Joint Fire Support Elements (JFSE’er) på brigade-, divisjon- og fellesoperativt nivå. Ukrainerne hadde dyktige artillerister som utviklet dette i løpet av krigens måneder, og som kunne ta inn ethvert donert sensor eller våpensystem umiddelbart i sin krigføring.

Norges utnyttelse

Artilleriet i Norge har ifra å være nedleggingstruet til nå å stå overfor en særdeles modernisering den siste tiden. På effektorsiden (våpensystemer) har vi de to siste årene fått nye, moderne kanoner med lengre rekkevidde (inntil 40 kilometer), høyere mobilitet, bedre beskyttelse og en bedret logistisk understøttelse. Videre har artilleriet stått for re-etableringen av luftvern i Hæren, men dog med en innledende begrenset kapasitet. Innenfor sensorsiden er nye ildledningsinstrumenter ankommet og det er signert kontrakt på nye artillerilokaliseringsradarer og ny artilleriammunisjon som kan utnytte rekkevidden maksimalt til de kanonene vi har anskaffet. Men først om mange år forventes det at Hæren i Norge har begynt re-etableringen av langtrekkende presisjonsild ala kapasiteten til HIMARS systemet (som er «hyllevare» – Polen har bestilt 200 HIMARS og leveransen starter i 2023). Faktum er at Hæren i Norge har stått uten langtrekkende presisjonsild siden 2005, kapasiteten som har gjort at Ukraina har kommet på offensiven. Denne mangelen er en fundamental trussel i norsk forsvarsplanlegging, mot eksisterende manøver- og artillerisystemer.

Men for å håndtere et bredt spekter av nisjekapasiteter som er gjensidig avhengig av hverandre på sensor- og effektorsiden, samt gjennomføre effektiv kommando og kontroll av artilleri, luftvern og øvrige fellesoperative kapasiteter i landstriden, så underproduseres det rett og slett for få befal og offiserer til å bemanne JFSE-strukturen i Norge. Prioriteringen av de få ekstra årsverkene som er signalisert til Hæren ifm forsvarsbudsjettet i 2023 bør hurtigst mulig gå til en fast bemannet JFSE-struktur. Effektive JFSE-elementer er avgjørende for at vi skal kunne lede moderne landoperasjoner effektivt, samt utnytte de sensorene og våpensystemene vi allerede har anskaffet.

En hurtiganskaffelse av langtrekkende presisjonsild til Norge har vi både konsept og teknologi til å utnytte i dag. Vi har et konsept klart for å kunne forsvare og kunne gi førsteslagsevne over hele landet med et få antall systemer og integrert i den JFSE-strukturen vi bare delvis har satt opp og utdannet personell til. United States Marine Corps har allerede trent sitt operasjonskonsept (EABO - Expeditionary Advanced Base Operations & Stand in Force ) med HIMARS i Norge, dette kjenner vi til. Konseptet med LPI passer videre som hånd i hanske for hva som kan bli Norges nye rolle i forsvaret av Norden, når Sverige og Finland blir medlemmer av NATO, dvs beskyttelse av alliert mottak i flere landsdeler (samtidig). Fellesoperativt vil LPI og Hæren kunne spille en nøkkelrolle i dette forsvarskonseptet gjennom støtte til de andre domener – som for eksempel sjønektelse og bekjempning av fiendens luftvern.

Konklusjon

Selv om opptrappingsplanen er lagt og Hæren utvikler seg i riktig retning, bør det samtidig være mulig å stoppe opp og tenke over om vi vektlegger kapasitetene i riktig rekkefølge. Særlig i lys av krigen i Ukraina og det kommende fagmilitære råd, så bør man se nøyere på om materiellprosjektene kommer i «riktig rekkefølge» og om bemanningssituasjonen er god nok til at både de nye materiellkategoriene vi har innført, men også det som skal komme har fått rekruttert og utdannet det personellet som skal betjene dette.

En balansert struktur, hvor blant annet artilleri inngår kan ikke sies å være en fullverdig balansert struktur uten luftvern og langtrekkende presisjonsild. Helt siden luftvernet i Hæren og vårt eget langtrekkende artilleri (MLRS) ble lagt ned i 2005, har Hæren i Norge manglet helt essensielle kapasiteter, som gjør at Russland har hatt konvensjonelle kapasiteter som har utgjort et dilemma i vår egen forsvarsplanlegging. Vi bør prioritere å gå til hurtiganskaffelse av langtrekkende presisjonsild, som tetter dette hullet og ruster oss for fremtiden med moderne våpensystemer.

Det fremstår tydelig at ambisjoner og bevilgninger ikke lenger henger sammen, selv med en økning i forsvarsbudsjettet i 2023. Så hvis de bevilgende myndigheter ikke vil bevilge det Forsvaret trenger for å ha fullverdige balanserte strukturer, så har vi to valg; (1) Det ene er å fortsette å fortelle åpent og ærlig til våre bevilgende myndigheter om manglende i strukturen og konsekvensene av dette, (2) eller å etablere et ytterligere redusert forsvar, men med en reell balansert struktur, som derved kan gjøre færre oppgaver både nasjonalt og internasjonalt.