Ukrainakrigen er en kamp mot viljer

Krigen i Ukraina har nå pågått i 8 måneder, eller rettere sagt i 8 år, dersom man regner fra den første russiske invasjonen i 2014. Verken de ukrainske soldatene eller den ukrainske sivilbefolkningen viser tegn til at de vil gi opp kampen med det første. Tvert imot! President Zelenskyj sier at Ukraina ikke vil gi seg før de har tatt tilbake alt som Russland har okkupert, inkludert Krim og de delene av Donbass som Russland tok i 2014. Russerne ser heller ikke ut til at de tenker å gi seg, selv om et regimeskifte og full demilitarisering, som var målsettingen i februar, nå kan virke fjernt.

Krigen har vart lenge, men kampen mellom ukrainsk og russisk vilje kommer til å fortsette. Hvor lenge er usikkert, men det som er sikkert er at den relative viljen til å kjempe vil påvirke varigheten. Menneskene som er involvert i krigen har vist en formidabel utholdenhet og offervilje, og de nekter å gi seg.

Hva er det egentlig som gjør at soldater og sivile klarer å takle de umenneskelige påkjenningene som krigen gir og hva er det som motiverer dem for videre innsats og offer? Og er russernes vilje tuftet på andre motivasjonsfaktorer enn ukrainernes vilje?

Svaret er sammensatt, og inkluderer både forsvarsvilje og kampvilje. Forsvarsvilje er en nasjons og dens befolknings samlede vilje til å forsvare landet med både militære og ikke-militære midler. Kampvilje, eller kampmoral, er den indre motivasjonen som driver og motiverer soldater og ledere i strid og som gjør at de villig risikerer livet sammen med sine medsoldater.

Mestringsfølelse

Den prøyssiske offiseren og militærteoretikeren Carl Von Clausewitz skrev i sitt verk «Om krigen» (1832) at kampånd kan komme av en rekke seiere eller en rekke tunge anstrengelser, fordi soldaten er like stolt av begge. Det er riktignok flere faktorer som kan bidra, men han hadde et poeng: nemlig at mestringsfølelse bidrar til kampvilje.

De ukrainske soldatene har siden invasjonen den 24. februar i år opplevd både seiere og tap i en rekke trefninger og slag mot russiske styrker, men hvis man ser på hvordan resultatene i sum har bidratt til å nå strategiske målsettinger, har ukrainerne langt på vei lykkes. De har tatt tilbake initiativet. Russerne har fortsatt kontroll på store ukrainske landområder, men fra slutten av mars og frem til i dag har ukrainske styrker klart å ta tilbake stadig mer, og de fortsetter å frigjøre ukrainske bosettinger for hver dag som går. De har vært gjennom store anstrengelser, men de er sakte men sikkert i ferd med å nå målsettingene sine. Begge disse forholdene gir soldatene en mestringsfølelse og bidrar til en sterk kampvilje hos de ukrainske styrkene.

Russerne har på sin side tapt mye, og de russiske soldatene har også opplevd store anstrengelser sammen, men det er lite som tyder på at kampviljen har blitt sterkere. De siste ukene har vi sett flere eksempler på at russiske soldater har flyktet i panikk bare ved lyden av at et ukrainsk angrep nærmer seg. Det finnes selvfølgelig noen unntak i avdelinger som har vunnet mange trefninger, men i sum har russerne tapt mer enn de har vunnet de siste 7 månedene. På mange måter er dette et nullsumspill. Den moralboosten ukrainerne får av å vinne tilbake terreng, gir på den andre siden en redusert kampvilje for de russiske soldatene som opplever å tape mot en motstander som de er blitt fortalt at skal være underlegen.

Ulike kilder til kampvilje

Den russiske kampviljen er i stor grad basert på tvang og frykt. De russiske soldatene behandles generelt dårlig, de straffes hardt hvis de gjør noe annet enn det de har fått ordre om, og unge soldater kan oppleve å bli mishandlet av eldre medsoldater. Lederne bruker trusler og straff som verktøy for å bygge respekt og disiplin. Og soldater som deserterer risikerer strenge fengselsstraffer eller det som verre er. De fleste har ikke noe annet valg enn å kjempe.

Ukrainerne har i grunnen heller ikke noe valg. Soldatene kjemper for fedrelandet, hjemmene sine, slekt og familie, fordi de risikerer å miste alt. Alle befinner seg i samme situasjon, og de slåss for noe større enn seg selv. Dette gir en indre motivasjon og bygger bånd. Samtidig får soldatene omsorg og støtte både fra sine ledere og fra sivilbefolkningen. Alt dette, kombinert med mestringsfølelsen de får når de vinner, bidrar til å forsterke soldatenes kampvilje.

Forsvarsvilje

Den ukrainske forsvarsviljen, som har vist seg å være sterkere enn mange kunne forestille seg, er basert på at Ukraina kjemper en eksistensiell krig. De kjemper for samfunnets frihet og nasjonens overlevelse. Dette er grunnen til at sivile ukrainere tar til våpen for å forsvare egne hjem, bygger sperringer og stilinger i gatene sine, frakter forsyninger til soldatene og melder inn posisjoner på russiske avdelinger til ukrainske artilleristyrker. Hele totalforsvaret gjør en innsats med alle tilgjengelige ressurser for å vinne krigen mot Russland. Fordi alternativet er

Russland har selv valgt å gå til krig, og dette påvirker den russiske forsvarsviljen. Putin forsøker å male et bilde av at Russland risikerer å bli angrepet av NATO, og at krigen i Ukraina er en eksistensiell krig for Russland, men samtidig vil han ikke kalle det en krig. Han har iverksatt en «spesiell militær operasjon», og han har vært nølende med tanke på å mobilisere den russiske befolkningen, fordi han vet at det er politisk risikabelt, særlig hvis misnøyen i befolkningen vokser. Og det gjør den. De russiske styrkene har lidd store tap, og mange har mistet sine fedre, ektemenn og sønner i denne spesielle militære operasjonen som pågår i et annet land. Noen er patriotiske og fanatiske nok til at de tror på Putins narrativ, og russere har historisk sett vist en sterk offervilje, men for de fleste oppleves nok ikke denne spesielle operasjonen som en eksistensiell krig. Det er derfor begrenset hva de er villige til å ofre for å vinne den.

Relativ vilje

Ukrainas vilje, både soldatenes kampvilje og nasjonens forsvarsvilje, har vist seg å være sterk. Ukrainerne kjenner hver dag på effektene av krigen, i form av ødeleggelser, død og lemlestelse, og de kjenner også på frykten for å bli underlagt et russisk styre og den frihetsberøvelsen det vil innebære.

Russerne kjenner også på lidelser og frykt, men ikke i samme grad som ukrainerne. Den russiske kampviljen er basert på en frykt for straff, og kun et fåtall opplever krigen som eksistensiell. Det er grunn til å tro at det ukrainske samholdet, både blant soldatene og i befolkningen, er sterkere enn for russerne. Ukrainerne opplever små seiere hver dag, mens russerne opplever tap, Russland er sakte men sikkert i ferd med å lide et knusende militært nederlag.

Hvis man ser på krigen som en kamp mellom viljer, har Ukraina et overtak på Russland. Å opprettholde en sterk vilje over tid er imidlertid krevende. Ukraina er avhengig av støtte fra sine partnere, både fysisk og moralsk, fordi støtten skaper både evne og vilje. Putin vil komme med flere trusler og angrep, og forsøke å knekke både Ukrainas og andre lands vilje. Vi må likevel fortsette å støtte ukrainerne og gjøre det som trengs for å vise at det Putin gjør er uakseptabelt. Fordi alternativet er så adskillig mye verre.

Innlegget ble først publisert i TV2: https://www.tv2.no/mening_og_analyse/her-har-ukraina-et-stort-overtak-over-russland/15218328/