Ukraina-politikk for en langvarig krig

Forsøk på annektering av ukrainske territorier og delvis mobilisering av de russiske militære styrkene endrer bildet av Russlands krig i Ukraina. Russlands militære potensial er svekket, men vi bør ta høyde for at mobilisering over tid vil gi Russland et løft i Ukraina. Det gjør at vi må tenke nytt og mer langsiktig rundt norsk og vestlig Ukraina-politikk.

Invasjonens skala viste oss allerede i februar at Putin ville sette alle kluter til i sitt forsøk på å få kontroll over Ukraina og ukrainerne. Russland har brukt opp mange av sine beste enheter i Ukraina, det russiske militæret har slitt på og brukt opp så mye materiell at man tidvis har tydd til utfasede våpensystemer, og Russland har antagelig brukt opp betydelige mengder av sine ammunisjonslagre. Samtidig har det russiske regimet holdt igjen på særlig ett middel, mobilisering.

Nå trosser regimet den politiske belastningen mobilisering innebærer, forsøker å annektere ukrainske territorier, og vi er vitne til økt bombing av sivile mål.

Fra europeisk og US-amerikansk hold har man signalisert at man ønsker å bidra til at Ukraina vinner krigen, av to grunner. Én, at det er moralsk riktig å støtte en forsvarer som kjemper mot okkupasjon og ufrihet. Og to, at en russisk seier ville sette freden, friheten og velstanden i resten av Europa under press. Fred, frihet og velstand i Europa hviler på en regelbasert orden, og at intet land kan true grensene til et annet land. Russlands angrepskrig i Ukraina er en direkte trussel mot disse prinsippene, og dermed en direkte trussel mot oss alle. Dette er analysen, og den er troverdig.

Det store dilemmaet er og har lenge vært knyttet til gjentatte russiske trusler om bruk av atomvåpen, ikke minst ved Putins erklæring av mobilisering i forrige. Russiske trusler om mottiltak og bruk av atomvåpen har ikke materialisert seg i handling. Dersom man ignorerer truslene og de viser seg å være reelle, er konsekvensene katastrofale og lidelsene enorme. Men dersom man lar truslene hemme bidragene til Ukraina vesentlig, gjør man seg – midt i en angrepskrig – til gissel for et regime med atomvåpen. Dersom man støtter en regelbasert europeisk orden, er det siste en ønsker å la nukleær sabelrasling diktere internasjonal politikk. Men at Putin ser behov for å understreke at trusselen om atomvåpen ikke er en bløff øker ikke trusselens troverdighet. For å gjenta et nylig poeng fra militærmaktsforskeren Michael Kofman: En person som snakker sant, har ikke behov for å understreke at man ikke tuller.

Støtten til Ukraina har gått hånd i hånd med signaler fra NATO om ikke direkte innblanding. Norge har på sin side sagt tydelig ifra til Russland, uten å bidra til unødvendig eskalering. Man har søkt ikke-eskalerende retorikk og transparens i omgangen med Russland der dette er mulig. Dette i et forsøk på ikke å nøre opp under det Russland måtte ha av frykt for NATO. Ikke-eskalerende retorikk koster lite, og går ikke i seg selv på bekostning av støtten til Ukraina.

Samtidig er det tvingende nødvendig å si tydelig ifra til Russland når stadig nye barrierer brytes, og her blir dilemmaet tilspisset. For hvor mange nye barrierer kan brytes før sterkere tiltak fra europeiske land og USA blir nødvendig? Dette er ekstremt krevende vurderinger.

Annektering av ukrainske territorier og mobilisering er en klar eskalering fra russisk side. Helt samtidig som ukrainerne gjør militære framskritt, søker russisk politikk å øke presset på Ukraina og landets partnere ytterligere ved å erklære deler av Ukraina russisk. Også territorier under ukrainsk kontroll. Dersom en trengte svar på om suksessfulle ukrainske motoffensiver ville presse det russiske regimet inn på et snarlig fredsspor i Ukraina, har det kommet nå. Snarere enn å trappe ned, velger Russland videre krigssporet i Ukraina. Hverken ambisjonsnivå eller viljen til å kjempe videre har sunket. Dette er som forventet. Men det er ingen grunn til å tro at delvis mobilisering vil være noen vidunderkur for Russland i Ukraina.

Russland mangler i økende grad materiell, og det hersker tvil rundt om man innenfor den eksisterende styrken – i lys av tapene lidd i Ukraina – vil kunne gi mobilisert personell tilstrekkelig militær trening. Offiserer og nøkkelpersonell er i stor grad deployert i Ukraina, eller har falt på slagmarken. Mer overordnet er det langt fra selvsagt at det russiske militæret – som organisasjon – evner å absorbere det mobiliserte personellet på en måte som øker styrkenes stridsevne. Og dersom man mot formodning skulle klare å få titusener eller hundretusener av noenlunde trente soldater til slagmarken, er det fremdeles i det blå om det russiske militæret vil evne å gjennomføre effektive militære operasjoner i Ukraina.

Samtidig har Russland sent et signal vi bør ta på alvor. Et signal om at man er villig til å øke innsatsen over tid, og ta store kostnader for å øke stridsevnen. Vi gjør lurt i å ta signalet på alvor, og ta høyde for at mobilisering over tid vil kunne gi Russland et løft i Ukraina.

Sett opp mot målsetningen om å støtte Ukraina har europeiske land og USA vært temmelig flinke.  Særlig USA, UK, de baltiske landene og Polen har gjort mye. Norge har også bidratt betydelig. Fra å være svært tilbakeholdene med militær støtte til Ukraina fram til invasjonen har man fra vestlig side levert mye. En del veldig raskt. Helt fra den tidlige fasen – forsvaret av Kyiv – og til ukrainernes nylige suksesser i Kharkiv og Kherson har vestlige våpen og trening spilt en viktig rolle. Kombinasjonen av militær og politisk støtte har antagelig også bidratt betydelig til å holde ukrainsk moral oppe.

Russland trapper nå opp angrepskrigen, og viser tydelig intensjon om å fortsette over tid. Den vestlige støtten til Ukraina må ta dette innover seg på tre måter.

For det første må våpenstøtten i Europa inn under et system som sikrer Ukraina nok og hensiktsmessige forsyninger av militærmateriell over tid. Man bør planlegge for en varighet på flere år. Innenfor denne tidshorisonten må våpenindustrien gis forutsigbare rammer og klargjøres for økt produksjon av våpensystemer og ammunisjon. Et eksempel: I lys av russiske operasjoner i Donbas, russisk doktrine og mobilisering av nye tropper vil ukrainerne fremover ha et særlig behov for store mengder artilleriammunisjon og NATO-artilleriskyts. Ferske signaler fra flere vestlige land – inkludert Norge – om mer artilleri er her helt i tråd med ukrainske behov. Tyske lovnader om luftvern til Kyiv vil lette livene til byens innbyggere noe. Mer overordnet: I tillegg til ukrainske behov skal også økte behov i andre deler av Europa dekkes. Bare å fylle opp til et minimum av ammunisjonslagre og militært utstyr i Tyskland alene vil for eksempel kreve betydelig kapasitet av våpenindustrien. For at det skal være nok til alle må altså industrien gis forutsigbare rammer.

For det andre må vi sikre sterke strukturer for og finansiering til våpen- og stridstrening av ukrainske styrker i Europa. Britene har hittil trent opp tusenvis av ukrainske rekrutter. Flere land har bidratt med instruktører. EU vurderer også å organisere trening. Det best mulige er når ukrainere trenes opp til å trene seg selv. Det vil si at for eksempel spesialister – bindeleddet i de ukrainske militære styrkene – mottar systematisk trening. Disse vil effektivt kunne trene opp rekrutter i Ukraina, og dermed skape merverdi ut av treningen. Dette gjelder også offisersutdanning og innenfor sivile kompetanseområder.

For det tredje må vi etablere varige og effektive kanaler for humanitær hjelp til den ukrainske sivilbefolkningen. Fattigdom var allerede før invasjonen utbredt i Ukraina, og andelen fattige har økt drastisk siden februar. Behovet strekker seg helt fra nødhjelp og til psykologisk hjelp til en befolkning som har lidd under måneder med flyalarm, vært vitne til rakettangrep og i mange tilfeller følt krig direkte på kroppen. Mer generelt bør den ukrainske staten gis tilstrekkelige finansielle muskler til å løse så mange av disse oppgavene som mulig selv. Korrupsjon er omfattende i Ukraina, og det er avgjørende å hindre at store pengestrømmer ender i korrupsjon.

Mange gode tiltak er allerede etablert eller er til planlegging. Poenget mitt her er at planleggingen bør ta høyde for at en årelang krig med varierende intensitet kan bli realitet. Om krigen tar slutt tidligere, er det en utrolig gledelig nyhet. Men dette vil være fatalt å planlegge for.

Med forsøk på annektering av ukrainske territorier sender Russland på nytt et signal om at den ønsker den ukrainske staten til livs; erklæringen av delvis mobilisering viser at man både er villig til å føre over lang tid og løpe stor politiske risiko for å nå krigsmålene.

Gjennom styrket støtte til Ukraina langs de nevnte akser kan Europa og USA sende et signal om forutsigbarhet til ukrainerne. Indikere til Russland at den vestlige forpliktelsen forblir sterk så lenge det er nødvendig. Husk også: omgående styrket støtte til ukrainerne er også beste garanti for å hindre eskalering av krigen til nye områder.

Norge bør spørre seg på hvilken måte man mest effektivt kan hjelpe ukrainerne over tid, og komplementere innsatsen til andre allierte. Støtten til Ukraina er sterk i befolkningen, noe som åpner for politisk handlingsrom. Vårt allerede betydelige økonomiske handlingsrom har blitt større på grunn av økte olje- og gassinntekter som følge av krigen. Det er naturlig med en diskusjon om ikke noe av dette bør tilfalle Ukraina. Vi er vitne til den mest brutale bruken av militærmakt i Europa på minst én generasjon. I dette historiske øyeblikket har Norge mulighet til å gjøre en forskjell.

Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret