Ukraina-krigens tre første uker

Amund Osflaten -

Det er nå en måned siden krigen startet, men uten at en avgjørelse virker nært forestående. Dette er derimot en analyse som ser på krigens tre første uker. Den er som alle andre analyser på dette tidspunktet basert på usikker informasjon. Alle påstander her er med store forbehold. Likevel ønsker jeg å gjøre et forsøk på å tolke hendelsene de første tre ukene med bakgrunn i sovjetisk og russisk militærteori. Jeg tror det vil kunne gi en økt forståelse for russisk militær atferd og kanskje anspore til en videre debatt. Analysen er todelt: Først vil jeg vise hvorfor den innledende fasen følger et forventet mønster for sovjetiske og russiske invasjoner. Jeg vil også beskrive noen elementer som bryter med det tradisjonelle. Den andre delen prøver å gi en forklaring på hvorfor russiske styrker ikke presterer på et nivå som de fleste hadde forventet.

Situasjonen den 26 mars 2022 (Wikicommons)

Artikkelen er først publisert i Forsvarets Forum

Overraskelse

Russisk militærtradisjon vektlegger overraskelse i svært stor grad. For å oppnå overraskelse er villedning og hemmelighold avgjørende. For eksempel var Russlands fornektelse av en invasjonsplan et ledd i å aldri gi klare signaler om hva de har tenkt å gjøre. I en situasjon der bruk av konvensjonell militærmakt er aktuelt vil også politisk nivå beskytte operasjonen. Historisk har sovjetiske og russiske militære operasjoner ofte basert seg på strategisk overraskelse. Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1979, Tsjetsjenia i 1994, Georgia i 2008 og Krim i 2014 er alle eksempler på at en relativt stor konvensjonell styrke blir satt inn i et område ved hjelp av overraskelse i den kritiske innledende fasen av en konflikt. Dette for å skape kollaps og passivitet hos motstanderen. Med andre ord var den russiske planen for de første dagene av krigen standard russisk fremgangsmåte.

Et interessant poeng er hvordan de russiske styrkene ble bygd opp. Spesielt med tanke på at den russiske operasjonen sannsynligvis var planlagt som en lynkrig. Jeg hadde forventet at de første russiske styrkene hadde krysset grensen mens de siste styrkene var på vei på inn i teateret. På den måten ville overraskelsesmomentet vært større. Russisk taktikk og fremgangsmåte har åpenbart sine svakheter, men er nettopp godt egnet til å iverksette operasjoner med minimale forberedelser (Grau & Bartles, 2017, p. 51). Dette er en indikasjon på at russerne faktisk så muligheter for en diplomatisk løsning. Det vil si at de bygde opp styrkene for å legge press på Kyiv og presse frem en forhandlet løsning. Her er det selvfølgelig fullt mulig at russiske behov for forberedelser gjorde at de var nødt til å gjennomføre en styrkeoppbygging over lengre tid. Det er i hvert fall usannsynlig at de ikke hadde en plan B som noen analytikere antyder. Mer om hvorfor plan B heller ikke går spesielt bra lenger ned.

Den russiske innmarsjen inn i de okkuperte områdene i Donbass to dager før invasjonen er sannsynligvis et annet eksempel på vektleggingen av overraskelse. Ut fra det som er kjent var det relativt små styrker som ble sendt inn i disse områdene innledningsvis. Etter invasjonen av hele Ukraina ser det ut til at styrkene i de okkuperte områdene har hatt som målsetning å binde de relativt store ukrainske styrkene som var deployert langs konfliktlinjen i Donbass. Det var selvfølgelig ikke de okkuperte områdene i Donbass som var hovedmålsetningen og derfor var det heller ikke nødvendig for russerne å ta dette området i besittelse. Hensikten var sannsynligvis å avlede ukrainernes oppmerksomhet mot dette området og dermed bort fra de andre angrepsaksene.

Den innledende fasen

Den innledende fasen av den russiske invasjonen fulgte et standard sovjetisk og russisk mønster. For det første ble det gjennomført en hurtig fremrykning der styrkene tok stor risiko. Det vil si at de rykket frem i marsjkolonne til de gikk i kontakt eller nådde sine mål dypt inne i Ukraina. Bilder fra de første dagene viser i stor grad små avdelinger med både kampkjøretøyer og støttekjøretøyer sammen, og som ofte befinner seg i tilknytning til vei. På samme måte som ved tidligere kriger var russerne villige til å søke hurtig inn mot bysentra. Dette var fremgangsmåten i den første tsjetsjenske krig i 1994 (Oliker, 2001, p. 5) og på Krim i 2014 (Kofman et al., 2017, pp. 6–9). Førstnevnte eksempel endte i katastrofe – det andre eksempelet med suksess.

Videre ble spetsnaz-avdelinger i sivile klær eller ukrainske uniformer benyttet til å ødelegge høyt prioriterte mål. Sannsynligvis var det spetsnaz-avdelinger i Kyiv i krigens innledende fase med oppdrag om å likvidere president Zelenskyy. Tilsvarende fremgangsmåte ble benyttet i invasjonen av Afghanistan der president Amin ble likvidert av sovjetiske spetsnaz-avdelinger i krigens første dager. Disse soldatene var sovjetiske borgere med sentralasiatisk utseende og i afghanske uniformer (Popescu, 2015).

Luftlandsettinger med høy risiko, slik som mot Antonov-flyplassen utenfor Kyiv, er også typisk for russiske og sovjetiske invasjoner. For eksempel ble en lignende luftlandsetting gjennomført mot Simferapol flyplass under invasjonen av Krim i 2014 (Kofman et al., 2017, p. 9). Hadde ukrainske styrker ytt motstand på linje med dagens krig, ville også luftlandsettingen i Simferapol utviklet seg til en katastrofe for russiske styrker. De ville blitt omringet og bekjempet av de ukrainske styrkene på Krim, som fortsatt var overlegne de russiske på dette tidspunktet.

Russiske styrker vil også alltid benytte seg av mange akser og metoder for innsetting. Dette henger sammen med aktivnost’, et grunnleggende prinsipp i sovjetisk og russisk militærteori (Baxter, 1986, pp. 113–114). Direkte oversatt betyr det «aktivitet», men i militær sammenheng innebærer det en aggressiv og «pågående» tilnærming, der hensikten er å utsette motstanderen for kontinuerlig press. Det er blitt påpekt at mangelen på kraftsamling viser et mangelfullt russisk operasjonsdesign – at en prioritering på en eller noen få angrepsakser ville gitt større suksess for den russiske operasjonen. Russernes valg av å angripe langs omtrentlig 8 angrepsakser er derimot mer forståelig ut fra prinsippet aktivnost’. Ved å påvirke motstanderen mange steder, fortrinnsvis også i dypet, vil en kunne skape kollaps i fiendens defensive system. Aktivnost’ kan også forklare hvorfor russiske offiserer fortsetter å sende små og uforberedte styrker fremover lenge etter at det er åpenbart at fremgangsmåten må forandres. De ønsker å holde presset oppe mot forsvarerne.

I militær sammenheng blander en ofte sammen begrepene offensivitet og risiko. En offensiv og djerv tilnærming er ofte avhengig av risikovillighet hos den enkelte sjef, men en slik tilnærming er likevel valgt for å redusere risikoen for å tape på et overordnet nivå. Risiko betyr at produktet av sannsynlighet og konsekvens for at noe kan feile er stor, og i seg selv er risiko utelukkende negativt. Kun en stor gevinst kan forsvare det å ta høy risiko. Tradisjonelt, og også i denne krigen, er russerne villige til å ta stor risiko i en innledende fase av en konflikt fordi gevinsten kan være enorm. Hvis russiske styrker hadde nådd Kyiv sentrum, passert flere store byer og penetrert langt inne i landet ville situasjonen vært vesentlig annerledes. Det er til og med mulig at det ukrainske forsvaret hadde kollapset. Når de lykkes, som i Georgia i 2008 og på Krim i 2014, ser dette sofistikert og kompetent ut, når de mislykkes, som i denne invasjonen av Ukraina, vil det virke fullstendig amatørmessig.

Dette betyr at russiske styrkers katastrofale underprestasjonen innledningsvis kan delvis forklares med et sjansespill som ikke gikk russernes vei. Rapporter om russiske kolonner som kjører inn i bakhold uten oppklaring, rykker frem til de er tomme eller nesten tomme for drivstoff, døde soldater som blir lagt igjen mens resten av avdelingen fortsetter fremover, og mindre russiske avdelinger som ender opp fullstendig isolert fra hovedstyrken trenger ikke bare tyde på inkompetanse, men også være per design. I den innledende fasen handler alt om å komme så langt inn i motstanderens territorium som mulig – den høye risikoen ved å gjøre dette aksepteres. Isolerte avdelinger uten drivstoff er ment å bli tatt igjen av neste echelon. Selv om jeg ønsker å nyansere bildet noe er det likevel ingen tvil om at de russiske væpnede styrker har prestert langt under det forventede gjennom hele operasjonen.

I forbindelse med risiko er det verdt å merke seg russernes fokus på masse. Sovjetiske og russiske militære har alltid vært opptatt av å utnytte ny teknologi, men de har likevel alltid beholdt en stor masse i sine væpnede styrker. Det er flere årsaker til dette: Russlands geografiske omfang og lange grenser, synet på moderne krigføring som noe som uansett stridsform og teknologisk overlegenhet vil medføre store tap, og til slutt nettopp muligheten til å ta høy risiko uten at hele kampstyrken risikerer å forbrukes.

Kryssermissiler

Krigen har også så langt inneholdt relativt nye, men likevel forventede, elementer. Ett eksempel på dette er den relativt omfattende bruken av kryssermissiler. Bruk av langtrekkende presisjonsvåpen har lenge vært et fokusområde for sovjetiske og russiske militærteoretikere. Allerede på 1980-tallet var det en militærteoretisk debatt i Sovjetunionen om rollen til langtrekkende presisjonsvåpen i en potensiell fremtidig krig, der marskalk Ogarkov var en proponent for å ta i bruk presisjonsvåpen på en massiv skala (Bukkvoll, 2011, pp. 681–683). Denne debatten ble også plukket opp i Vesten og inspirerte vestlige doktriner som AirLand Battle. Så mens Sovjetunionen og senere Russland hverken hadde økonomiske ressurser eller teknologisk evne til å sette Ogarkovs tanker ut i livet, benyttet USA og NATO langtrekkende presisjonsvåpen med stor suksess i Gulfkrigen i 1991, Jugoslavia 1999 og i konflikter utover det nye årtusenet. På russisk side har en derimot hele tiden hatt et ønske om å utvikle en lignende kapasitet. En viktig del av russernes modernisering av egne væpnede styrker fra 2008 har handlet om å utvikle egne kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder (McDermott & Bukkvoll, 2017, pp. 7–11). Syria har vært et viktig testområde for denne nye kapasiteten og dagens krig i Ukraina virker som premieren for en russisk versjon av Iraqi Freedom (Irak 2003) eller Odyssey Dawn (Libya 2011). Hvordan kryssermissilene har vært brukt er heller ikke overraskende. I de sovjetiske væpnede styrker var ødeleggelsen av motstanderens strategiske kommando- og kontrollsystemer, i tillegg til motstanderens leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen, prioriterte mål for langtrekkende våpensystemer.

Ikke-militære virkemidler

I tillegg til bruk av kryssermissiler ble det også benyttet andre forventede kapasiteter i den innledende fasen. Det ble benyttet cyberkrigføring mot blant annet det ukrainske forsvarsministeriet. Nå er det som sagt veldig tidlig å komme med klare konklusjoner om denne krigen, men den relativt begrensede bruken av cyberkrigføring er noe overraskende hvis en tror at russerne har en preferanse for hybride virkemidler. Også russiske informasjonsoperasjoner virker å være vesentlig svakere enn forventet og primært rettet mot egen befolkning. I det vestlige informasjonsdomenet er den ukrainske informasjonskampanjen fullstendig dominant. Jeg har tidligere hevdet at russerne har en preferanse for konvensjonelle virkemidler og vil, så langt det er mulig, velge dette fremfor irregulære og ikke-militære virkemidler. Selv om invasjonen av Krim så helt annerledes ut enn invasjonen av Ukraina så var den gjennomført på en lignende måte, om enn i mye mindre skala. Den store forskjellen er at denne gangen åpnet det ukrainske forsvaret ild mot invasjonsstyrken. Den russiske kommunikasjonen mot egen befolkning er også i stor grad myntet på å få den russiske majoriteten til å akseptere bruk av konvensjonelle stridsmidler. Dette var også tilfellet under den andre tsjetsjenske krig i 1999, der russiske myndigheter ville unngå den store folkelige motstanden internt i Russland som preget den første krigen i 1994 (Oliker, 2001, pp. 62–65).

Hva mangler?

Selv om det er mange elementer ved den russiske invasjonen som ikke er overraskende, er det en del kjente kapasiteter som ikke er benyttet i noen særlig grad. For det første er det veldig lite rapportering om bruk av elektronisk krigføring (EK). Det kan virke som at EK-kapasiteter i liten grad var med i den initiale angrepsbølgen. Dette er basert på det jeg har sett av rapportering av ødelagte og forlatte russiske EK-kjøretøy sammenlignet med andre typer sofistikerte støttekjøretøy (eks Pantsir-S1 luftvern). EK er et område hvor russerne er verdensledende, og denne kapasiteten kunne vært svært nyttig i den innledende fasen av invasjonen. Her kunne EK kapasiteter effektivt bidratt til å redusere koordineringen og informasjonsutvekslingen i de ukrainske styrkene. Ved å jamme mobilnett og andre kilder til internett kunne russerne fjernet mye av grunnlaget for den effektive ukrainske informasjonskampanjen. EK kan også være et effektivt motmiddel mot droner der kommunikasjonen mellom dronen og operatøren kunne forstyrres.

Et mulig svar på hvorfor EK ikke er benyttet i større grad er fordi denne kapasiteten spares til en eventuell konfrontasjon med NATO. Russerne antar at NATO-styrker er svært avhengige av effektiv radiokommunikasjon, radarer og navigasjonssystemer, og at bruk av EK mot NATO dermed vil ha stor effekt. Slik jeg har forstått det vil EK-kapasiteter delvis forringes når de brukes fordi en potensiell motstander lærer mye om hvilke metoder og kapasiteter en har. Utstrakt bruk av EK i Ukraina ville ført til at etterretninger om denne kapasiteten ville kommet NATO-land i hende, og det kunne deretter blitt utarbeidet effektive mottiltak mot russisk EK.

Det har også overrasket mange at russerne har benyttet en veldig liten del av sin luftmakt. De har hverken avsatt tilstrekkelige ressurser til å oppnå luftoverlegenhet eller utnyttet potensialet de har i bakkeangrepsfly og kamphelikopter. Jeg tror russerne også sparer denne ressursen til en potensiell konflikt med NATO. En større luftkampanje mot Ukraina ville krevd så mange tapte fly, forbrukte flytimer og spesiell ammunisjon (presisjon, stand-offog anti-radar) at det russiske flyvåpenet ville være sterkt redusert selv om de lyktes i Ukraina. I tillegg ville en større luftoperasjon forutsette at store flystyrker måtte deployeres til områdene rundt Ukraina. Russerne ville derfor være dårlig gruppert for å respondere på en trussel fra NATO.

På tilsvarende måte kan den innledende bruken av kryssermissiler indikere at de er svært redde for å forbruke kapasiteter de kan ha bruk for i en konflikt med NATO. Det er helt innledningsvis i en konflikt, før en forsvarer rekker å iverksette mottiltak, at bruken av kryssermissiler vil ha størst effekt. Når det kun ble avfyrt 160 missiler første døgn, før en deretter fulgte opp med flere salver når det ble åpenbart at den russiske offensiven stoppet opp, kan det bety at Russland ønsket å holde igjen noe av denne kapasiteten også.

En annen kapasitet som er mindre brukt enn forventet er droner. Igjen er det viktig å understreke at vi ikke sitter på det hele bildet. Ukrainerne har vært flinke til å informere om suksessen de har hatt med sine Bayraktar TB2 droner, og at en finner veldig lite eksempler på russisk bruk av droner på sosiale medier. Det kan selvfølgelig ha gitt et skjevt inntrykk av hvilken grad russerne har benyttet seg av droner. Droner kan også ha en noe annerledes rolle i de russiske styrkene enn i NATO. I vestlige hærer legges det svært mye ressurser i effektiv oppklaring, også på lavere taktiske nivå. For å kunne planlegge og gjennomføre operasjoner i et høyere tempo enn motstanderen er informasjonsoverlegenhet avgjørende. Derfor er også droneteknologi utnyttet i oppklaringsrollen. I den russiske tilnærmingen er det i større grad manøveravdelingene som selv etablerer egne oppklaringsenheter og det er fremrykningen i seg selv som skal avsløre motstanderens gruppering og styrke (Grau & Bartles, 2017, pp. 273–276). Droner benyttes i mye større grad som støtte til målbekjempning enn til oppklaring. Det har tidligere i Donbass vært et veldig stort fokus på å få droner, artilleri og EK til å fungere sammen i et målbekjempningssystem (Fox, 2017; Grau & Bartles, 2017, pp. 371–377). Spesielt i den innledende fasen av den pågående invasjonen var en slik bruk av droner mye mindre hensiktsmessig. Den hurtige fremrykningen med relativt lette styrker skapte dårlige forutsetninger for et slikt målbekjempningssystem.

Overgang til tradisjonelle militære operasjoner

Etter fiaskoen de første tre dagene gikk de russiske styrkene over til det jeg vil kalle mer tradisjonelle militære operasjoner. At de ikke hadde en plan B for å gå over til mer tradisjonelle operasjoner basert på taktisk samvirke har jeg liten tro på. Da ville de ikke ha vært i stand til å holde det gående i snart fire uker. Likevel var prestasjonene til de russiske styrkene langt under det mange hadde forventet. I de neste avsnittene vil jeg prøve å gi en beskrivelse av hvorfor russiske styrker underpresterer.

Logistikk

Det mange har pekt på er utilstrekkelig logistikk. Informasjon fra avhør av krigsfanger, tilfeller av russisk plyndring og det store antallet forlatte kjøretøy tyder på at de russiske styrkene har hatt store problemer med etterforsyning av grunnleggende ressurser som drivstoff og mat. Alle større militære operasjoner vil alltid møte logistikkutfordringer, men det kan virke som russernes problemer overskrider det som kan forventes. Likevel bør en være forsiktig med å overdrive dette problemet. Et eksempel på dette er fokuset på den såkalte «kolonnen» nord for Kyiv i vestlige media – sannsynligvis fordi den på en allmenn forståelig måte kan brukes som et eksempel. Denne kolonnen har blitt rapportert som statisk i flere uker og brukt som et argument for de russiske logistikkproblemene. Mest sannsynlig er dette MTO-brigaden (logistikk), diverse tyngre artilleri og andre avdelinger fra 35. Armé som skulle benyttes i slaget om Kyiv. Disse avdelingene har sannsynligvis fulgt en forhåndslagt tidsplan og vært ment å være synkronisert med omringelsen av Kyiv. Dette skjedde ikke, og kolonnen ble stående å vente nord for Kyiv istedenfor i Hviterussland. En bør være klar over at avstanden mellom den hviterussiske grensen til utkanten av Kyiv er under 100km. I tillegg må en slik støtteavdeling helst stoppe før den er innenfor rekkevidden til det ukrainske rakettartilleriet – gjerne over 30km fra frontlinjen. Da vil en kolonne som er spredt over  65km ikke kunne kjøre mer enn noen timer før den uansett må stoppe opp. Problemet er derfor ikke knyttet til kolonnen, men til den lave fremrykningshastigheten til de russiske kampavdelingene som ennå ikke har fullført omringelsen av Kyiv.

Lav kampmoral

Lav kampmoral virker også å være en viktig årsak til underprestasjonen av russiske styrker. Hvis en kan anta at den russiske militærkulturen ligner på den sovjetiske, noe jeg tror stemmer, kan dette forklare en god del av den lave kampmoralen. I den sovjetiske militærkulturen antok en at sovjetiske borgere og soldaters overlegne politiske skolering og kommunistiske fellesskap skulle motivere soldatene til å slåss. Glød og offervilje, ikke de vestlige militære idealene profesjonalitet og disiplin, var det en mente kjennetegnet sovjetiske soldater (Donnelly, 1988, pp. 171–196). I et slikt system var det propaganda som skulle gi soldatene retning og motivasjon, og offiserenes oppgave var å drive systemet fremover mer enn å lede sine undergitte i den mer relasjonelle betydningen av lederskap. Når russiske soldater nå, og spesielt i den innledende fasen, ikke har en klar formening om hvorfor de skal slåss vil de i mindre grad enn hos vestlige soldater opprettholde tilstrekkelig kampmoral. Etter hvert som propaganda og russiske offiserer begynner å påvirke russiske soldater kan dette forandre seg. Jeg vil bemerke at den ukrainske militærkulturen også har sitt utgangspunkt i den sovjetiske, og i de ukrainske væpnede styrker har soldatene en klar formening om hvorfor de slåss og derfor høy kampmoral. Når statens eksistens står på spill vil soldater og borgere i et slikt system vise stor grad av glød og offervilje – noe vi også vil se hos russiske soldater og borgere hvis de oppfatter at de slåss for sin egen stats eksistens mot NATO.

En annen faktor som sannsynligvis har redusert den russiske kampmoralen er at veldig få soldater, inkludert en stor andel av offiserene, ikke visste at invasjonen ville iverksettes før angrepsordren kom. For de aller fleste i Vesten, inkludert militære, gir dette liten mening, men dette er en tradisjonell del av sovjetisk og russisk fremgangsmåte. Den russiske vektleggingen av overraskelse og forkjøpsangrep gjør at eventuelle invasjonsplaner må holdes strengt hemmelige. Hvis for mange soldater og offiserer vet om planene vil de lett bli avslørt. Vestlige stater vil sjeldent aktivt prøve å forlede motstanderen om en kommende invasjon – det var ingen tvil om at den amerikanske koalisjonen som var deployert til Saudi-Arabia i 2003 var der for å invadere Irak hvis det ble nødvendig. I tillegg er det høye nivået av korrupsjon og den store mangelen på krypterte sambandsmidler i de russiske væpnede styrker en alvorlig sårbarhet som øker faren for kompromittering av operasjonsplaner.

Ukrainas forsvar

En svært underkommunisert årsak til den russiske underprestasjonen er den enorme strategiske oppgaven det er å invadere Ukraina. Dette er et svært stort land med en stor befolkning og mange urbane områder. For enhver hær ville dette skape store problemer med å sikre forsyningslinjer og opprettholde en kontinuerlig frontlinje. Likevel er en fremrykning på 100-200km etter mer enn tre uker med kamper overraskende lite.

De ukrainske væpnede styrker er også av et helt annet kaliber enn det en får inntrykk av i vestlige medier. Ukraina har de tallmessig nest største væpnede styrker i Europa – mellom 200 og 250 tusen tjenestepersoner – og de er i stand til å mobilisere til langt over dette. En stor andel av den mannlige befolkningen har førstegangstjeneste fra Sovjetunionen eller Ukraina, og mange er veteraner fra konflikten i Donbass. I tillegg til vestlig våpenhjelp har de store mengder med gammelt sovjetisk materiell. Dette inkluderer store mengder stridsvogner, andre pansrede kjøretøy, artilleri, luftvern og infanterivåpen. Noe av dette er også oppgradert, og selv om mye utstyr er gammelt har det absolutt kampverdi. Den ukrainske hæren har flere store panserformasjoner selv om bildene de viste frem innledningsvis gjerne var fra lette styrker til fots (Dewan, 2022). Dette, kombinert med viljen til å slåss, skaper selvfølgelig en svært potent krigsmaskin. Evne til å etablere en frontlinje med regulære styrker, partisanlignende virksomhet foran egen frontlinje, og en stor territoriell styrke til å ivareta sikkerheten bak, skaper et stort problem for enhver som vil invadere Ukraina. En bør også ta i betraktning at Russland har et forsvarsbudsjett som på nivå med det britiske i nominelle verdier (SIPRI Military Expenditure Database, 2022). Selv om en slik direkte sammenligning av forsvarsbudsjett ikke gir det hele bildet så viser det at Russland væpnede styrker har en begrenset tilgang på ressurser. Etter de siste ukers hendelser har det forhåpentligvis blitt åpenbart for alle at Russland ikke er Sovjetunionen.

Organisering

Jeg antar også at en viktig årsak til russernes problemer med å gjennomføre effektive offensive operasjoner er deres bruk av BTGer (batal'onnaya takticheskaya gruppa – battalion tactical group). Dette er ikke en bataljonsstridsgruppe i tradisjonell forstand, men en måte å generere gripbare og slagkraftige samvirkesystemer fra eksisterende brigader og regimenter. Etter reformene fra 2008 ble den russiske hæren primært organisert i brigader der det både fantes vernepliktige og kontraktsoldater. I perioden som ledet opp til 2014 begynte de russiske bakkestyrkene å se på muligheten for å benytte kontraktsoldatdelen av brigaden som en hurtig reaksjonsstyrke, men som også hadde med seg den nødvendige støttestrukturen. Resultatet var konseptet BTG, det vil si en manøverbataljon av kontraktsoldater med det nødvendige artilleri, luftvern, logistikk og andre støtteressurser til å operere selvstendig. Med andre ord er en BTG en stor bataljonsstridsgruppe i størrelse, men en brigade i rolle og funksjon (Sutyagin & Bronk, 2017, pp. 22–24). Spesielt i Donbass i 2014 og 2015 fortsatte de russiske bakkestyrkene å eksperimentere med BTGer. Her ble de ofte gitt en teig og relativt fritt spillerom innenfor denne. Dette var sannsynligvis et russisk svar på behovet for desentralisert ledelse i moderne manøverkrigføring (Intervju Med Ukrainsk Offiser, personal communication, 2021). Dette fungerte godt til å stoppe fremgangen til den ukrainske «Anti-Terrorist Operation» (ATO) i 2014 og 2015, men mangelen på sammenheng mellom BTGenes operasjoner kan ha paradoksalt gjort russerne dårligere til å gjennomføre høyintensitetsoperasjoner i stor skala. Det er mulig at dette er en medvirkende årsak til russiske styrkers underprestasjon i dag.

I tillegg til å gi BTG-sjefene økt selvstendighet i utførelsen av sine operasjoner er det mulig at brigade- og divisjonsnivået ikke benyttes som fullverdige kommandonivåer under invasjonen av Ukraina. Dette vet jeg ikke, men at BTGer fra samme avdeling benyttes geografisk adskilt kan tyde på at armé- og armékorpsnivået leder direkte på BTGene. Det er også slik at hver brigade ofte genererer to eller tre BTGer. Dette fører igjen til at arméhovedkvarterene kan ha flere titalls underavdelinger de skal lede. Det er mulig at russerne har tenkt at automatiserte kommando- og kontrollsystemer skal gjøre arméene i stand til dette. I Voennaya Mysl’, den russiske generalstabens tidsskrift, har det vært svært mange artikler om nettopp automatiserte kommando- og kontrollsystemer etter 2014. Spesielt gjelder dette bruken av slike systemer for å utføre militære logistikkoperasjoner. Anskaffelse av automatiserte kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer har også vært et prioritert område i reformene etter 2008. Med andre ord kan den russiske invasjonen av Ukraina være et stort kommando- og kontrolleksperiment som har gått svært dårlig.

Det siste aspektet ved BTGene som kan forklare russernes underprestasjon er deres høye grad av mekanisering og lave utholdenhet. BTGene ble opprettet for å være gripbare og raskt kunne settes inn i mindre konflikter. BTGene som et brigadesubstitutt har svært lite manøverstyrker og få enheter som fyller hver spesialistfunksjon i samvirkesystemet. Det er med andre ord et kompromiss mellom gripbarhet og robusthet. Russiske manøverstyrker er i utgangspunktet små, spesielt når det gjelder infanteristyrken som kan settes av på bakken. Når de i tillegg organiseres som én-bataljons brigader vil det være forholdsvis mer taktisk støtte enn manøverstyrker i dem. Med andre ord er den russiske invasjonsstyrken svært fattig på manøverstyrker. I perioden etter 2014 opprettet russiske styrker nye divisjonsstrukturer nettopp for å øke bakkestyrkenes robusthet i høyintensitetsstrid. Det ble antatt at fulle brigader ikke var tilstrekkelig robuste for moderne høyintensitetsstrid (Harris & Kagan, 2018, pp. 10–11). Problemet med disse formasjonene er selvfølgelig at de baserer seg på bruk av vernepliktige og derfor er av lavere kvalitet enn BTGene. I tillegg er det problematisk for russiske myndigheter å benytte vernepliktige i operasjoner utenfor Russlands grenser. Dette kan selvfølgelig forandre seg – den ukrainske generalstaben har allerede meldt om indikasjoner på at russerne planlegger generell mobilisering. Jeg tror russernes største problem nå er at de i praksis har gått tom for manøverstyrker. De har fortsatt mye slagkraft i taktisk støtte, men mangler manøverstyrker til å fortsette offensiven. Dette gjelder spesielt i større ukrainske byer. I tillegg antar jeg at ukrainske styrker mobiliserer nye avdelinger i stor skala, mens russerne, som har deployert de fleste BTGene de har til rådighet, ikke har flere kontraktsoldater å oppdrive. De må finne alternative løsninger.

Jeg har presentert flere faktorer for hvorfor den russiske invasjonen har gått så mye dårligere enn det mange hadde forventet. Det er viktig å presisere at på dette tidspunktet er mine analyser basert på et usikkert grunnlag og delvis spekulasjoner. Likevel mener jeg nok at det bildet vi har av den russiske militære effektiviteten må nyanseres noe. Selv om russiske styrker har desertert og vist åpenbare svakheter har de fortsatt å ha fremgang. Dette tyder på at deler av den russiske styrken har hatt forsyninger og kampmoral til å fortsette offensive operasjoner. Noe er det likevel vanskelig for meg å forklare. Spesielt den utbredte mangelen på taktisk samvirke er uforståelig. Når russiske styrker manøvrerer uten luftverndekning er noe alvorlig galt. Dette er både forholdsvis enkelt å få til og avgjørende for russisk taktikk.

Baxter, W. P. (1986). Soviet AirLand Battle Tactics. Presidio Press.

Bukkvoll, T. (2011). Iron Cannot Fight 1—The Role of Technology in Current Russian Military Theory. Journal of Strategic Studies, 34(5), 681–706. https://doi.org/10.1080/01402390.2011.601094

Dewan, A. (2022). Ukraine and Russia’s militaries are David and Goliath. Here’s how they compare. CNN. https://edition.cnn.com/2022/02/25/europe/russia-ukraine-military-comparison-intl/index.html

Donnelly, C. (1988). Red Banner: The Soviet Military System in Peace and War. Jane’s Information Group Ltd.

Fox, A. C. (2017). Battle of Debal’tseve: The Conventional Line of Effort in Russia’s Hybrid Warfare in Ukraine. ARMOR Magazine, 128(1), 45–60.

Grau, L. W., & Bartles, C. K. (2017). The Russian Way of War: Force Structure, Tactics and Modernization of the Russian Ground Forces (p. 416). Foreign Military Studies Office. https://community.apan.org/wg/tradoc-g2/fmso/m/fmso-books/199251

Harris, C., & Kagan, F. W. (2018). Russia’s Military Posture: Ground Forces Order of Battle. Institute for the Study of War. http://www.understandingwar.org/report/russias-military-posture

Intervju med ukrainsk offiser. (2021). [Personal communication].

Kofman, M., Migacheva, K., Nichiporuk, B., Radin, A., Tkacheva, O., & Oberholtzer, J. (2017). Lessons from Russia’s Operations in Crimea and Eastern Ukraine. RAND Corporation. https://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/research_reports/RR1400/RR1498/RAND_RR1498.pdf

McDermott, R. N., & Bukkvoll, T. (2017). Russia in the Precision-Strike regime: Military theory, procurement and operational impact (p. 50). Norwegian Defence Research Establishment FFI. http://rapporter.ffi.no/rapporter/17/00979.pdf

Oliker, O. (2001). Russia’s Chechen wars 1994-2000: Lessons from urban combat. Rand. https://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/monograph_reports/MR1289/RAND_MR1289.pdf

Popescu, N. (2015). Hybrid tactics: Neither new nor only Russian. European Union Institute for Security Studies. https://www.iss.europa.eu/sites/default/files/EUISSFiles/Alert_4_hybrid_warfare.pdf

SIPRI Military Expenditure Database. (2022). STOCKHOLM INTERNATIONAL PEACE RESEARCH INSTITUTE. https://www.sipri.org/databases/milex

Sutyagin, I., & Bronk, J. (2017). Russia’s New Ground Forces: Capabilities, Limitations and Implications for International Security. Routledge Journals. https://rusi.org/explore-our-research/publications/whitehall-papers/russias-new-ground-forces-capabilities-limitations-and-implications-international-security