Når det nå er 20 år siden 9/11-angrepene, og Afghanistan nylig ble overlatt til sin egen skjebne, er det naturlig at mange tar opptelling for å kartlegge hva krigen mot terrorisme utrettet. Krigen utrettet noe viktig, men ikke tilstrekkelig til å kalle krigen vellykket, ei heller nok til å forsvare omkostningene og ofrene i menneskeliv. Dette betyr ikke at krigen var forgjeves. Det er mer en anerkjennelse at den kun delvis nådde sine strategiske mål.
At Vesten ikke vant krigen mot terror betyr ikke at motpartene i terrorkrigen vant den. Taliban vant selvfølgelig ikke den globale krigen mot terror, de står kun igjen med et fordelaktig utfall i sitt hjemmeområde. De var heller ikke årsaken til at krigen i Afghanistan utgjorde den første bakkemilitære fasen i krigen mot terror. Taliban har aldri foretatt seg noe utenfor Af/Pak regionen. Det var al Qaeda som utførte 9/11 og trakk USA, NATO og en rekke partnere til Afghanistan.
En av de viktigste parameterne for å måle suksess i krigen mot terror er en evaluering av USA og deres hovedmotstandere i krigen. Det er liten tvil om at al Qaeda er svekket. Lederskapet deres har i stor grad blitt utradert. Dette inkluderer en av USA største seire i krigen mot terror, at USA fikk has på Osama bin Laden i mai 2011. Dette var et avgjørende tilbakeslag for terrorgruppen. Al Qaeda får nok aldri en like profilert og mytisk skikkelse som leder igjen.
Men like viktig for al Qaeda sin nedgang er en annen terrorgruppe, nemlig ISIL. Al Qaeda ble simpelthen overskygget av ISIL da de opprettet en pseudo-stat og kalifat med hovedsete i Racca. Dette utgjorde nærmest en eksistensiell trussel for al Qaeda, fordi stiene i rekrutteringen til voldelig jihad gikk nesten utelukkende til Syria og Irak. På noen plan kan man si at ISIL utkonkurrerte al Qaeda.
Det er et paradoks at USA egenhendig hadde store problemer med å nedkjempe al Qaeda. Men med ISILs fremvekst i Irak fikk de drahjelp. En ny fiende oppstod, i en ny krig, som var enklere å oppnå relativ suksess mot. ISIL var skjødesløse, hensynsløse og etter hvert også territorie-løse. Dette var og er en ekstremt brutal terrorbevegelse som manglet mye av den forsiktighet, list og kløkt som gjorde al Qaeda til verdens mest fryktede terrorgruppe.
Det lå en strategisk dybde i at Al Qaeda var det som på engelsk kalles ‘elusive’. Man fikk ikke fatt på al Qaeda. Men ISIL fikk man derimot både fatt på og has på, selv om det tok tid. Al Qaedas langsiktighet ble erstattet med overilte handlinger og overmot. Merk dog at både ISIL og al Qaeda vil gjennomføre dødelige terrorangrep igjen. Men det er mye som tyder på at begge gruppene har passert sitt senit som de største sikkerhetsutfordringene i internasjonal politikk.
For det var det de var. USA hadde ingen høyere prioritet enn krigen mot terror på 2000-tallet. Men snarere enn å kraftsamle mot overkommelige enkeltfiender, ble konseptet utvannet, og krigen i Irak tappet både USA og den overordnede krigen mot terror for momentum og ressurser. USA står igjen som en svekket supermakt, og avsluttet krigen mot terror som strategisk konsept for 10 år siden. En krig som aldri nevnes av the Commander-in-Chief er ikke lenger en selvstendig krig. Selv om kampanjene fortsatte mot al Qaeda og etter hvert ISIL.
Det er ulike meninger om hvor lang krigen mot terror faktisk var, samt hvor lenge den burde vart. Mitt syn er at sluttsalvene i krigen mot terror utgjorde likvideringene av bin Laden i mai 2011 og fire måneder senere den svært innflytelsesrike ideologen Anwar al-Awlaki i Jemen. Uten rekruttering er al Qaeda intet. I 2011 trakk USA seg i hovedsak ut av Irak, en krig som også endte cirka uavgjort, og der Saddam Hussein i alle fall ikke vant.
Invasjonen av Irak forblir det største feilgrepet i krigen mot terror. Krigens rasjonale var for tynt, og den førte til stor splittelse internasjonalt. For verdien av samhold og dedikerte allierte skal aldri underslås. Dette forstod James Baker og Bush senior da Irak ble invadert på starten av 90-tallet. Mens Bush jr og Donald Rumsfeld oppfattet allierte tidvis som brysomme motstemmer. Partnere var en bonus, ikke en nødvendighet da USA igjen gikk til krig mot Irak i 2003.
Deretter kom Donald Trump og videreførte en slik tenkning. Han satte nye bunnrekorder for alliansediplomati i NATO. Men en ting skal vi ikke frata den uortodokse presidenten. Det var på Trumps vakt ISIL led nederlag i Racca. Siden terrorkrigen må scores til uavgjort, så bør Vesten ta med seg de få seirene de fikk i krigen mot terror og dens etterdønninger, inkludert de som i stor grad skyldes Trump eller ISIL. For Vesten og USA vant ikke krigen mot terror, men det gjorde heller ikke Irak, Afghanistan, Taliban, al Qaeda eller ISIL.
Foto: U.S. Air Force/Erik Gudmundson
Kronikken er også publiser i Dagens Næringsliv i samarbeid med Stratagem
