Nylig har feltprestens rolle og ivaretagelsen av soldaters psykiske helse vært et debattema i både Stratagem og i en kronikk i Forsvarets Forum. Jeg syntes dette er et viktig tema, og setter pris på at det diskuteres. Jeg ønsker å takke skribentene for deres innlegg som aktualiserer temaene. Mitt mål med dette innlegget er å sette fokus på hvordan man best mulig kan sørge for gode tilbud for å ivareta soldaters psykiske helse og å skape trygghet og tilhørighet i Forsvarets avdelinger.
Får feltpresten for mye plass?
Først ønsker å adressere noen poenger i kronikken til Major Tormod Overland [1] med synspunkter som jeg mener er viktig å ta i betraktning før man ukritisk avfeier verdien av å ha et tros- og livsynskorps i Forsvaret. Jeg er enig i deler av Overlands argumentasjon, for eksempel at det bør bygges gode felleskap i Forsvaret, fremfor splittelse på tvers av religioner og livssyn. Jeg deler dog ikke hans oppfatning at feltprester tar for mye plass i Forsvaret i dag og at feltprester vil bidra til å opprettholde eller skape slike splittelser. Mitt inntrykk er at tros- og livssynskorpset allerede er nedprioritert til et minimum, og at dagens utfordring snarere er utilgjengeligheten av feltprester og tilsvarende i forsvarets avdelinger enn at de tar for mye plass.
Stat og kirke
Overland stiller et viktig prinsipielt spørsmål om skillet mellom stat og religion, og jeg tror de aller fleste er enig i Overland at man bør ha et tydelig skille her. Likevel tror jeg ikke at et tros- og livssynskorps i Forsvaret nødvendigvis strider mot ideen om å holde stat og religion adskilt. Rett nok, inntil 2016 bestod korpset kun av feltprester, men siden har det inngått ansatte som representerer andre tros- og livssyn. Forsvaret gjør ikke en prinsipiell forskjellsbehandling av tros- og livssyn, selv om livssynsbetjeningstilbudet utvilsomt kan bli bedre for mindre utbredte livssyn.
Man kan argumentere for at staten ikke bør ha noe med livssynsbetjening å gjøre i det hele tatt, men jeg mener det er viktig å ta i betraktning noen forhold som gjør Forsvaret til et særegent tilfelle hvor det kanskje ikke er finnes gode alternativer enn at staten finansierer tilbudet. Det første er at vi har en allmenn verneplikt, hvorav staten med rette bør ha et ekstra ansvar for å ivareta tjenestepliktig personell. Det andre er at mange av forsvarets leirer befinner seg på landlige plasser hvor det ikke finnes alternativt tros- og livsynspersonell i nærheten. Det tredje er at den militære profesjonens krav er store og kontrakten med staten og militært personell innebærer i ytterste konsekvens å ofre eget eller ta andres liv. Å ha personell tilgjengelig som kan utføre sjelesorg og eksistensielle samtaler er viktig for å ivareta personell når behovet oppstår.
Hvem skal fylle skoene?
Man kan argumentere for at andre personellkategorier kan utfylle rollen som feltprester og lignende utøver i dag. Overland hinter til at engasjert ansatte med kursing som pårørendekontakter, psykologer, psykiatere og øvrige helsehjelp kan dekke denne rollen uten tilsynelatende problem. Nevnte engasjement blant forsvarsansatte og helsetilbud er utvilsomt viktig, men det er en falsk dikotomi å påstå at gode helse- og psykologtilbud gjør tros- og livssynspersonell overflødig. Feltprester Kyrre Klevberg og Torstein Holten redegjør i deres artikkel på Stratagem [2] hvordan FTLK bidrar til tverrfaglig komplementær tilnærming til personellivaretagelse i Forsvaret. Jeg vil for korthets skyld ikke gjengi argumentene fra teksten deres, men ønsker å underbygge videre at tros- og livsynskorpset utgjør tjenester som ikke er i konflikt eller konkurranse med tjenester fra andre etablerte fagfelt.
Eksempelvis å undervise soldater i militæretikk og å være rådgivere for militære sjefer innen etikk, samt å utøve sjelesorg og eksistensielle samtaler er viktige oppgaver som ikke åpenbart passer inn i fagfelt til andre enn tros- og livsynspersonell.
Lederansvaret
Hva med å gi mer spillerom for ledere og øvrige ansatte i Forsvaret til å utfylle rollene som kontaktpersoner og samtalepartnere? Samhold i en avdeling, og støtte fra kolleger og medsoldater er uten tvil viktig. Det bør også forventes mye av militære ledere både i forbindelse med etisk refleksjonsevne og evne til oppfølgning og ivaretagelse av personell. Samtidig må en ikke glemme at militære ledere ikke alltid har evne, kompetanse og kapasitet til å være en trygg havn for soldater som har behov for eksistensielle samtaler, psykisk- og sosial støtte. Som Nordrum argumenterer i sin artikkel i er det viktig å «styrke lederkompetansen til våre troppssjefer og sikre at vi har tilgjengelig støtteressurser med rett kompetanse for å ivareta soldatenes psykiske helse.» [3] Tilgjengelighet av psykologer og annet helsepersonell, samt bedre utdannelse av troppssjefer som Nordrum argumenterer, er særdeles viktig. Jeg kan stille meg fullt og helt bak det Nordrum argumentere for, men jeg ønsker også å løfte fram en bekymring for at soldaters eksistensielle og åndelige behov faller mellom to stoler.
Den ene stolen er helsepersonell (herunder psykologer) og den andre stolen er velferdsoffiserer- og assistenter. Riktignok har det de senere årene blitt mer anerkjennelse innad i psykologifagfeltet for viktigheten av religion og livssyn i forståelsen av mennesket, men at psykologifagfeltet har blitt mer anerkjennende, er ikke ensbetydende med at den gjennomsnittlige psykolog har tilstrekkelig forståelse og kompetanse til å utfylle rollen og funksjonen som tidligere har tilfalt feltpresten.
Helhetlig menneskesyn
Det er viktig med et helhetlig menneskesyn som anerkjenner både det psykiske og det eksistensielle/åndelige aspektet ved tilværelsen. Her er det ikke en kamp mellom psykologer og tros- og livsynspersonell som er svaret, men heller en utforskning av hvordan kompetansen til profesjonene kan supplere hverandre imot oppnåelsen av samme mål. Hvis en soldat er plaget av eksistensielle spørsmål eller ønsker en trygg uavhengig støtte i etiske dilemmaer er det ikke åpenbart at dette er noe som er passende å bli henvist til en psykolog med. Selv om psykologer kan henvise videre til for eksempel en prest, kan det være en stor barriere for soldater å oppsøke en psykolog når situasjon ikke passer inn rommes av kategoriene psykologisk problem, mentalt avvik, eller trivselsproblem. For å best mulig ivareta personell bør man ha et mangfold av støtteelementer innen ulike kompetansefelt.
Er det problematisk at tros- og livsynstjenesten er knyttet til et tros- eller livssyn?
Nordrum argumenterer i sin replikk: «tros- og livssynspersonellet en støtteressurs som er knyttet til en religion eller et livssyn. Dette i seg selv kan oppleves som en barriere og dermed ikke en reell støtte for alle.» Jeg vil ikke påstå at jeg har et godt svar, men det er et poeng som er viktig å adressere. Som jeg allerede har redegjort tror jeg det per dags dato ikke er et godt alternativ å overlate ansvaret til en annen profesjon som eksisterer i dag, ei eller å ta bort tilbudet i sin helhet.
Ett alternativ er å fortsette med tros- og livsynskorpset i den formen det eksisterer i dag, hvor man forsøker så godt det lar seg gjøre å representere tros- og livssynsdemografien i norsk befolkning. Selv om man lite sannsynlig vil klare å tilby likeverdig betjening av alle livssyn, er det bedre å strekke seg til å gi et best mulig tilbud istedenfor ingen tilbud. Det vil antagelig oppleves som en barriere for noen å oppsøke støtte av livsynspersonell med annerledes livssyn enn en selv, men det behøver nødvendigvis ikke være slik. Jeg tror ikke det er noe i veien for at en feltimam kan oppleves som reell støtte for en kristen eller at en felthumanetiker oppleves som reel støtte for en muslim. Dette kan også bære med seg en positiv sideeffekt at man skaper større forståelse og respekt på tvers av tro- og livssyn blant Norges befolkning.
Et andre mulig alternativ er å reformere tro- og livssynskorpset, hvor personellet ikke lenger er knyttet til et bestemt tros- eller livssyn, men det fortsetter å stilles kompetansekrav til en høyere utdannelse innen etikk, filosofi, idehistorie, samtale og sjelesorg. Dette vil muligens senke barrieren for hvem som velger å søke støtte, men nedsiden er at det blir problematisk å utøve oppgaven med livsynsbetjening hvis personellet er atskilt fra et bestemt tros- og livssyn
Et tredje mulig alternativ er at det stilles kompetansekrav til en ny type spesialistpsykologer som kan ta på seg ansvaret for å gi et likeverdig tilbud for alle innen psykisk støtte, eksistensielle samtaler og etisk veiledning. Man kunne samtidig beholdt et tros- og livsynspersonell som da hovedsakelig utøver livsynsbetjening for de som måtte ønske det.
Avslutning
Helhetlig ivaretagelse av personell er viktig ettersom personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Psykologer, annet helsepersonell og velferdsoffiserer- og assistenter er viktige støtteresurrser i troppssjefens oppgave å ivareta personellet. Jeg har i denne teksten forsøkt å i tillegg belyse verdien av tros- og livsynskorpset, ettersom verdien dette har lett for å bli neglisjert. Man kan berettiget stille spørsmål om tros- og livsynskorpset faktisk representerer den religiøse demografien til Norges befolkning, og om tilbudet kan forbedres eller fornyes på andre måter. Likevel er det ingen tvil om at tros- og livsynskorpset har en viktig rolle, og jeg mener det er lite gjennomtenkt å nedvurdere funksjonen og verdien til tros- og livsynspersonell uten å fremme forslag til bedre alternativer.
Foto: Forsvaret
Referanser
[1] https://forsvaretsforum.no/feltprest-kronikk-religion/prestene-tar-for-mye-plass-i-forsvaret/226255
[2] https://www.stratagem.no/replikk-soldatenes-psykiske-helse/
[3] Tilsvar: Ivaretakelse av soldatenes psykiske helse (stratagem.no)
