Troppsjefens fokus på samhold – essensielt for kampkraft

Å utdanne soldater i fredstid kan fort bli en samlebåndaktivitet hvor fokuset blir å fullføre det målbare, å gjennomføre grunnleggende soldatutdanning (GSU) og for å tilfredsstille rapporteringskrav. I Forsvaret er dette særlig synlig gjennom hvordan vi har definert utdanningsmål kun innenfor kunnskap- og ferdighetsmål, mens gjeldende utdanningsdoktrine UD 3-2 (1984) fortsatt inkluderer holdningsmål som en av tre bærebjelker i soldatutdanningen. Min påstand er at denne forenklingen er gjort nettopp fordi holdningsmål er for lite målbart, ikke fordi det ikke er viktig.

For offiserer som ikke kun ønsker å gjennomføre grunnleggende soldatutdanning, men heller ønsker å utdanne gode soldater, lag og tropper, har jeg og Atle Nilsen i flere år anbefalt aktiv bruk av holdningsmål i utdanningen. Gjennom heftet Metodisk holdningsutdanning av soldater (2018), forsøker vi å gi en enkel fremgangsmåte for hvordan dette kan oppnås i lag og tropp. En av de viktigste temaene vi setter fokus på er nettopp samhold, som også er temaet for dette innlegget.

The idea that a unit must be a social organization before it can become a fighting outfit [is] an idea associated with all first-class infantry in this century...
- English & Gudmundsson (1994)

Historien har vist nettopp hvor viktig samhold i militære avdelinger har vært for suksess og seier. Fra grekernes blokk i slaget ved Termopylene, kjent fra filmen 300, til infanteriets evne til å motstå kavaleriet i napoleonskrigene, har samhold og evnen til å stole på medsoldater vært essensielt. Jim Storr (2009) beskriver samhold (cohesion) som viktigere og mer effektivt enn pansring for infanteriet. Viktigheten av samhold var også noe Wehrmacht forstod allerede før andre verdenskrig, da med betegnelsen Kameradschaft, og noe israelerne effektivt har fokusert på i sine militære avdelinger. I nyere tid har også amerikanerne forstått viktigheten av samhold og dermed også bidratt med mye god teori om temaet.

U.S. Marine Corps (USMC) fremhever viktigheten av samhold i MCRP 6-11D (1999), hvor samhold deles inn i fem dimensjoner: (1) individuell moral - enkeltindividets verdier og holdninger. (2) tillit til enhetens kampkraft - tiltro til egen enhet og tilhørende avdelings treningsnivå og standard. (3) tillit til nærmeste ledere - viktigheten av at tillit og respekt går begge veier. (4) horisontalt samhold - samholdet og tilliten mellom soldatene i enheten. (5) vertikalt samhold – samholdet som knytter lag/tropp sammen med kompani og bataljon. Disse fem dimensjonene er ikke nødvendigvis satt i optimal rekkefølge, men er enkle å forholde seg til og hensiktsmessige for å enkelt beskrive hvordan fokus på samhold kan oppnås i hvert enkelt lag og for troppen som helhet.

«Klar til strid i kveld, med følgende feil og mangler» tilsier at alle enheter skal kunne bidra umiddelbart dersom alarmen går. Med et slikt tidspress er det en overhengende fare for å fokusere utelukkende på ferdigheter og kunnskaper som sikrer at soldatene kan betjene eget våpen og kritisk materiell, fordi dette er det enkleste og dermed også antatt å være det mest effektive. Utfordringen med dette, slik jeg ser det, er at hvis vi glemmer samhold vil vi stille klar til strid med enkeltpersoner, fremfor militære enheter. Men uavhengig av hvor godt samarbeid det er på bataljonsnivå og høyere, så er hver enkelt soldat avhengig av godt samhold internt i laget sitt for å opprettholde viljen til å slåss.

Soldiers fight because of the other members of their small unit. Most soldiers value honor and reputation more than their lives because life among comrades whom a soldier has failed seems lonely and worthless. Although cases of strong company-level cohesion exist, research has shown that in combat, as soldiers draw closer to the squad, they identify with the company less.
- Robert J. Rielly (2000)

I en norsk vernepliktsmodell, hvor soldatene roteres årlig, handler samhold innledningsvis om å få soldatene til å forstå viktigheten av å jobbe og ofre for hverandre, horisontalt samhold. Å få til dette er et lederansvar og «Vi»-et er et sentralt begrep. Alt som enheten får til, eller ikke får til, bør alltid settes i sammenheng med den felles innsatsen. Oppmerksomheten, skylden eller æren, bør svært sjeldent gis til enkeltpersoner, men fokuserer på enhetens evne til å samarbeide og håndtere utfordringer. En soldat som ikke automatisk hjelper en medsoldat bør bli kraftig korrigert på grunn av manglende evne til å hjelpesom går utover enheten som helhet. Evnen til å jobbe for hverandre bør konsekvent omtales som en forutsetning for å lykkes når vanskelige situasjoner må håndteres.

Samhold og tillit kommer ikke av seg selv, men er helt avhengig av lederens eksempel og fokus.
- Reichelt (2016)

Sitatet over er hentet fra Håndbok i militærpsykiatri, som har fokus på å motvirke stressreaksjoner og senskader hos militært personell etter oppdragsløsning. Boken nevner kort innrykksreaksjoner hos rekrutter som nettopp har møtt til tjeneste, uten å spesifikt ta opp utfordringen. Atle og min erfaring fra bruk av metodisk holdningsutdanning var at det ga et merkbart fall i innrykksreaksjoner i de kontingentene hvor vi hadde et altomfattende fokus på samhold. Fokuset startet allerede fra første møte med de nye soldatene.  Soldatene selv antok at forklaringen kunne være at de aldri følte seg alene—selv ikke de første dagene. Identiteten som tropp ble fremhevet fra første dag og etablert tilnærmet umiddelbart, og nettopp det å jobbe for hverandre ble trukket frem som en mulig årsak.

Som tidligere nevnt er samhold en kraftig styrkemultiplikator i strid. Soldater slåss sjeldent for saken, men for enheten de tilhører. Et sterkt samhold skaper mestringstro, en følelse av tilhørighet, tillit, økt motivasjon og større offervilje. Gjennom å starte arbeidet med det horisontale samholdet, er påstanden at dette også akselererer verdi- og holdningsutviklingen hos den enkelte soldat og dermed også påvirker det individuelle moralen. Gjennom all utdanning, trening og øvelser kan ledere på lavt nivå også skape arenaer som påvirker tilliten til egen kampkraft.

Som troppsjefer kan dere aktivt jobbe for å bygge best mulig samhold i det enkelte lag og troppen som helhet.  Gjennom å skape arenaer for felles mestring, med fokus på oppdragsløsning i rammen av laget og troppen, kan dere allerede tidlig i rekruttperioden legge opp til det å arbeide som en enhet. Med gradvis progresjon i utfordring og alltid fokus på delvis måloppnåelse og mestringsfølelse vil det da være mulig å ha utdanningsmål for laget og troppen, selv om hovedhensikten med utdanningen er enkeltmannsferdigheter. Mantraet «Klart til strid i kveld, med følgende feil og mangler» betyr for meg at vi ikke har tid til å utsette fokuset på den mentale utviklingen hos våre soldater, da særlig samhold.

Tillit til nærmeste ledere stiller høye krav til den enkelte leder, både hva gjelder faglig dyktighet, og hvordan vi fremstår. Samhold er opplevelsen av å tilhøre en gruppe, «vi»-et. Hvordan vi som ledere fremstår har en direkte påvirkning på om «vi»-et i laget og troppen inkluderer oss, eller kun er forbeholdt soldatene. Skal vi få tilliten og respekten til våre soldater, kreves det at vi går foran som gode eksempler og aktivt arbeider for å minske den avstanden som allerede eksisterer i form av stilling, grad, og makt. Når påkjenningene blir store nok, vil samholdet bli hensikten for at man gjør det man gjør. Ikke ære, frykt eller tvang. Om vi som ledere er en del av dette samholdet er det soldatene som bestemmer. I fred vil de følge oss uansett, fordi de frykter konsekvensene av å ikke gjøre det, men vi utdanner ikke soldater for fred.

Vertikalt samhold stiller i mine øyne først og fremst krav til kompani- og bataljonsledelsen i arbeidet med felles kultur og samhold som inkluderer hele avdelingen. Men det er også på troppsnivå gode muligheter til å påvirke utviklingen av vertikalt samhold. Egen erfaring er at det ofte etableres uformelle konkurranser på tvers av tropper, kompanier og bataljoner.  Ofte er det enkelt for ledere på alle nivåer å sammenligne seg med andre avdelinger, og fremme egen kulturbygging på bekostning av andre. Min påstand er at dette er direkte ødeleggende for det vertikale samholdet. Fokuset bør heller være egenutvikling og arbeidet med å bli den beste enheten vi kan bli. Dersom krigen kommer i kveld er det helt sikkert at vi alle er avhengig av hverandre for å ha en sjans til å lykkes – uavhengig av hvilken tropp, kompani eller bataljon vi tilhører er vi alle soldater.

Samhold internt i laget og troppen er av en slik viktighet at det må fokuseres på fra dag én. En teori for å bygge samhold er stabilitet i gruppen, kollektivt stress og suksess (Wong, 1985). Formelen; Stabilitet + Stress + Suksess = Samhold er en enkel huskeliste med faktorer ledere på lavt nivå selv kan påvirke for å forsterke samholdet. Fallgruver vi som ledere ofte går i og som til tider glemmes av systemet er viktigheten av mestringsfølelse gjennom suksess, samt stabilitet i gruppen. Førstnevnte bør være ryggmargsrefleks for alle som driver utdanningsledelse. Stabilitet i gruppen er fort vanskeligere, særlig ettersom de færreste avdelinger utdanner rekrutter med tanken om å levere hele lag og tropper til mottakende avdeling. Kostnaden ved slike løsninger er at arbeidet med å etablere samhold begynner på nytt etter omorganisering av personellet, med dertil tilhørende fall i enhetens kampkraftnivå.

Som fremtidig troppsjef gis du en unik mulighet til å skape gode tropper og dermed påvirke nasjonens forsvarsevne. Min overbevisning er at samhold er den viktigste faktoren for å skape gode militære enheter på stridsteknisknivå. Start derfor allerede nå med forberedelsene for hvordan du har tenkt til å fortjene dine soldaters tillit og respekt, og hvordan du aktivt skal jobbe for alle de fem dimensjonene av samhold.

Anbefalt litteratur

Murray, Leo. (2013). Brains and Bullets: How Psychology Wings Wars. London: Biteback Publishing.

Den viktigste boken jeg har lest for min forståelse rundt soldatutdanning og fokus. Boken forsøker med vekslende hell å kvantifisere de psykologiske effektene som kan utnyttes i krig, men den tar opp viktige temaer og gir mange gode momenter for videre refleksjon. Boken blir bare bedre for hver gang jeg leser den.

English, John A & Bruce I. Gudmundsson. (1994). On Infantry. Westport: Praeger Publishers.

En enkel bok som gir en god innføring i viktige momenter for infanteristrid. Boken trekker på historiske eksempler og har tiltro videreføring av infanteriets viktighet på slagmarken. Tok med meg mange gode momenter for eget fokus i soldatutdanning og bruk av troppen.

Storr, Jim. (2011). The Human Face of War. London: Continuum Publishing Corporation.

En kort og god bok om hvordan militære avdelinger i fred er dømt til å fokusere på feil ting og dermed glemme viktige erfaringer fra forrige krig. Verdifull som påminnelse om at vi må være forsiktige med å trekke direkte årsakssammenhenger, når vi kanskje bare har empiri for å trekke enkle sammenhenger.

Hackworth, David H. (1989). About Face: Odyssey Of An American Warrior. New York: Simon & Schuster.

En personlig beretning om Hackworths militære karriere og erfaringer. Boken har fått nytt liv etter at Jocko Willink har trukket han frem i egne bøker og podcast. Boken er en god lærer innenfor alt fra ledelse til mentalitet rundt krig og bruken av militære enheter.

Ricks, Thomas E. (1998). Making the Corps. New York: Simon & Schuster.

En enkel bok som effektivt fremhever hensikten med mye av det vi gjør i grunnleggende militær utdanning. Hensikter som ofte glemmes når effektivitet og måloppnåelse av delmål er i fokus.

Reichelt, Jon G. (2016). Håndbok i militærpsykiatri. Bergen: Fagbokforlaget.

En kort og god bok om hvordan krig og ekstreme situasjoner påvirker individet, med tilhørende lommefoldere som militære ledere på lavt nivå kan benytte i daglig tjeneste.

Rommel, Erwin. (2014). Infanteriet angriper. Tønsberg: Ares Forlag AS.

En klassiker som skildrer Rommels erfaringer fra første verdenskrig. Mange tidløse erfaringer som sett sammen med Brains and Bullets bidrar med gode læringsmomenter for alle militære ledere. Boken inkluderer Rommels egne slutninger i slutten av hvert kapittel, og kan enkelt benyttes som oppslagsverk senere.

Webb, James. (1978). Fields of Fire. New York: Bantam Doubleday Dell Publishing Group inc.

En novelle som på en meget god måte beskriver utfordringene og slitasjen krig skaper på lavt nivå. Boken tar også god for seg hvordan det amerikanske systemet glemte viktigheten av samhold i Vietnam, og hvordan kostnaden for dette utelukkende ble lagt på den enkelte soldat.

Foto:  Siste del av rekruttperioden i Porsanger bataljon. (Rolf K. Ytterstad/ Forsvaret)

Artikkelen er først publisert i Forposten 2/2021

Kilder

English, John A & Bruce I. Gudmundsson. (1994). On Infantry. Westport: Praeger Publishers

Forsvarets overkommando/Hærstaben. (1984). Veiledning i militær undervisning UD 3-2. Oslo: Hærstaben.

Nilsen, Atle & Syver Eskestrand. (2018). Metodisk holdningsutdanning av soldater. Elektronisk fil gitt til Forposten for videre distribusjon.

McBreen, Brendan B. (2002). Improving Unit Cohesion. Hentet 09.08.2021 kl 2000. http://www.2ndbn5thmar.com/coh/mcbreen2002.pdf

Rielly, Robert J. (2000). Confronting the Tiger: Small Unit Cohesion in Battle, in Military review november-desember 2000. Fort Leavenworth: Combined Arms Center.

Reichelt, Jon G. (2016). Håndbok i militærpsykiatri. Bergen: Fagbokforlaget.

Storr, Jim. (2011). The Human Face of War. London: Continuum Publishing Corporation

U.S. Marine Coprs. (1999). Sustaining the Transformation, MCRP 6-11D. Washington: Department of the Navy.

Wong, Frederick G. (1985). A formula for Building Cohesion. Carlisle Barracks, PA: U.S. Army War College.