To dokumenter – samme konsept
I høst ble Forsvarets langtidsplan[i] og samfunnssikkerhetsmeldingen[ii] fremlagt for Stortinget. Arbeidet med dokumentene har vært tett koordinert, og det såkalte «totalforsvarskonseptet» er beskrevet i begge. Spørsmålet er hva konseptet egentlig innebærer.
For å forstå totalforsvarskonseptet er det behov for å gå tilbake i tid. Selv om tidene har forandret seg, er det mange av de samme behovene som gjør seg gjeldende. Den sentrale problemstillingen er hvordan nasjonen kan mobilisere landets samlede ressurser for å forsvare Norge i en krig, og hvordan innbyggerne best mulig kan ivaretas.
Forsyninger og luftvern
Totalforsvarskonseptet i sin opprinnelige form oppsto under andre verdenskrig, da regjeringen i London begynte planleggingen av gjenoppbyggingen av Forsvaret[iii]. Før krigen hadde konseptet vært nøytralitet, med forsyninger og luftvern som sentrale elementer. Det var basert på historiske erfaringer fra tidligere blokader, frykten for giftgass, samtberetninger om terrorbombingen av byen Guernica under den spanske borgerkrigen.
Man var også sterkt preget av engelsk tankegods. Det gjorde nok også inntrykk på regjeringen i London å se den massive bombingen av baser, forsvarsindustri og byer under «Battle of Britain», der mer enn 43 000 sivile ble drept. Det ble enda tydeligere at man i et nytt nasjonalt forsvars- og beredskapssystem hadde behov for et beskyttelseskonsept for sivilbefolkningen.
Den omfattende mobiliseringen av britiske kvinner og menn i kampen mot tyskerne gjorde også inntrykk. Historikeren Olav Riste skrev om den britiske mobiliseringen: «Resultatet var at Storbritannia truleg vart den mest gjennommobiliserte av alle dei krigførande nasjonane under den andre verdenskrigen. I juni 1944 var såleis hele 55 prosent av britisk arbeidskraft direkte engasjert i krigen, i dei væpna styrkane eller i krigsindustrien.»[iv]
I utredningene under krigen rundt et nytt konsept ble begrepet «den totale krig» introdusert. Essensen i konseptet var å nyttiggjøre landets samlede forsvarskraft. Norge trengte et «lynforsvar» og et «folkeforsvar». Lynforsvaret skulle være profesjonelt og tre i funksjon på kort varsel, folkeforsvaret skulle mobilisere folket. Man erkjente at Norge, som et langstrakt land med spredt bosetting, ikke kunne ha et profesjonelt forsvar over alt.
Det militære forsvar, sivilforsvaret og økonomisk beredskap
Forsvarskommisjonen av 1946 førte ideene videre og utarbeidet totalforsvarskonseptet. Totalforsvaret skulle bestå av tre deler: Det militære forsvar, sivilforsvaret og økonomisk beredskap. Verneplikt og tjenesteplikt ble sentrale elementer. Man utviklet et beskyttelseskonsept basert på erfaringer fra andre verdenskrig, der varsling, evakuering og tilfluktsrom var viktigste tiltak. Det ble blant annet utarbeidet detaljerte evakueringsplaner for evakuering av sivilbefolkningen rundt viktige militære mål.
Forsyningstjenesten sto sentralt. Det ble laget planer for forsyninger av drivstoff, og det ble etablert en ordning med arbeidskraft til landbruket. Det ble innført ulike støtteordninger for anskaffelse av reservesystemer for matproduksjon. Både Forsvaret og Sivilforsvaret etablerte store beredskapslagre, og det var lagre for korn.
Det er viktig å nevne luftvernsystemene. Luftvern ble ansett som svært viktig, også strategisk. Også Heimevernet hadde luftvernsystemer. Rundt Oslo-området ble det anskaffet et missilforsvar, Nike. Dette var et områdeforsvar som også skulle beskytte sivilbefolkningen.
En samlebetegnelse
Mens etterkrigstidens totalforsvarskonsept var et byggverk der de ulike delene passet sammen og utgjorde en helhet, er dagens totalforsvar noe helt annet. Publikasjonen Støtte og samarbeid, en beskrivelse av totalforsvaret i dag, fra 2018, beskriver dagens «totalforsvarskonsept»[v]. Publikasjonen er i realiteten ikke noe annet enn en opplisting av alle aktører på sivil side, fra departement til frivillige organisasjoner, med beskrivelser av roller og oppgaver.
Langtidsplanen og samfunnssikkerhetsmeldingen følger opp i samme spor. Totalforsvaret er i dokumentene definert som «gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn knyttet til hendelser og kriser i hele krisespennet». Det er ikke lenger snakk om «den totale krig» eller en samlet og koordinert forsvarskamp. Totalforsvaret har blitt en samlebetegnelse, eller som langtidsplanen så treffende sier: «en overbygning og et verktøy for en rekke aktiviteter.»
Samfunnssikkerhetsmeldingen lister opp syv prioriterte områder, og sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret er kun er ett av disse. Her skal altså totalforsvaret «konkurrere» om prioritet med blant annet Covid19, digitale trusler og redningstjeneste i nord. Det meste av stortingsmeldingen inneholder beskrivelser av dagens organisering og beredskapssystemer, samt redegjørelser for hva regjeringen har utrettet. Den ser i liten grad fremover, og det som nevnes er uforpliktende og lite konkret. Formuleringer som «følge opp læringspunkter», «vurdere behovet for», «presisere rollen til» går igjen.
Kun 11 av 166 sider er viet «sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret». I kapittelet henvises det i stor grad til «Totalforsvarsprogrammet», et program som har pågått siden 2016 og som ennå ikke er avsluttet. Et av prosjektene i programmet, «Transport i totalforsvaret», omtales som «sektorvise møteserier». Det står at prosjektet har kommet langt når det gjelder «avklaringer» av noen av Forsvarets behov. Flere avklaringer skal komme i 2021. Man undrer seg over når første beslutning foreligger.
Det forsvarsløse folket
De fleste mennesker i Norge bor i byer i Sør-Norge. I de største byene finner vi også militære objekter som er attraktive mål. Oslo huser sentrale funksjoner som regjering, storting og Forsvarets ledelse. I Bergen ligger Nord-Europas største marinebase, et steinkast fra kjøpesenter og høyblokker.
Mennesker i byene bor tett, i høye hus av glass, stål og betong. De er uerfarne med krig og kriser, og vant til at alt kan handles i butikkene 24/7. Moderne leiligheter har ikke alternativ oppvarming, og tilfluktsrom bygges ikke lenger. Hvis krigen kommer eller katastrofen inntreffer, er byen ikke et blivende sted. Heldig er den som har en hytte på fjellet eller en tante på landet. Men hvordan kommer man seg dit? I gåbyen skal jo ingen ha bil.
I boken «Under bomberegnet – Det sivile luftvern før 1945», beskrives den sivile beredskapen 9. april slik: «Tilfluktsrommene var stengt, og da brannvesenet brøt opp dørene, fantes det hverken lys eller utstyr. Dekningsgravene som skulle gi folk beskyttelse mot splinter, var fulle av vann. Byen var i praksis forsvarsløs mot bombing, og alle myndigheter visste det.»[vi]
Om evakueringen står det: «Klokken 7 om morgenen gikk melding om luftverntilstand i Oslo og påbud om evakuering ut i kringkastingen. Men hvordan skulle folk komme seg ut? Drosjer var ikke å få tak i, avtale med busselskapene var ikke kommet i stand, og da de klokka 7.25 satte på flyalarmen igjen på grunn av meldinger om tyske fly som var underveis, stoppet også trikkene.»
Statens viktigste oppgave er å beskytte innbyggerne. Hæren befinner seg i Nord-Norge, og Heimevernet skal forsvaret militære objekter. Sivilforsvaret, som egentlig skulle tatt seg av sivilbefolkningen, har kun en liten fredsoppsetning igjen. De har dessuten forsvunnet inn i «direktoratet for alt mulig» og ledes av avdelingsdirektører uten myndighet. Det lille man har av luftvern i Norge er plassert rundt militære baser i grisgrendte strøk. Da er vel svaret at innbyggerne må klare seg selv.
Det er et lyspunkt at regjeringen kommer med en erkjennelse. I samfunnssikkerhetsmeldingen står det: «Oppsummert er de sivile beskyttelsestiltakene samlet sett mangelfulle og utdaterte, og tiltakene vil ikke kunne beskytte befolkningen på en tilfredsstillende måte.»
Det er imidlertid desto mer skuffende at man i neste setning sier (sitat): «Det er derfor behov for å gjøre tilpasninger som gjør samfunnet bedre rustet til å stå imot dagens og fremtidens trusler.» Å tilpasse noe som i utgangspunktet er dårlig, er en dårlig idé. Det er heller ikke betryggende at løsningen på evakueringsproblemet er å (sitat): «gi DSB i oppdrag å vurdere det kommunale planverket for evakuering, samt veilede kommuner i strategisk viktige områder.» Er det virkelig noen som har tro på at dette vil gi et godt grunnlag for evakuering i krig?
En ny start?
Tidene har forandret seg. Stortingsdokumentene forteller om nye trusler som cyber og space. Men noe har ikke forandret seg: Mennesker med makt som er ærgjerrige eller sinte, og som kan mobilisere tropper eller trykke på atomknapper. Bomber og raketter er heller ikke utgått på dato, de er «bare» mer presise og har lenger rekkevidde. Norge ligger geografisk plassert som tidligere, og vi er like avhengig av forsyninger.
Totalforsvarskonseptet i langtidsplanen og samfunnssikkerhetsmeldingen er grunnleggende forskjellig fra 1930-tallets konsept som handlet om forsyninger og luftvern. Det er også forskjellig fra etterkrigstidens totalforsvarskonsept med tredelingen forsvar, sivilforsvar og økonomisk beredskap. Totalforsvarskonseptet er i dag ikke lenger et konsept.
Hvis man på den ene siden mener at krig er så sannsynlig at Norge trenger nye stridsvogner og mer artilleri, så trenger man kanskje noe krigsberedskap på sivil side også. I stedet for møterekker, avklaringer og presiseringer, trenger vi beslutninger som kan danne grunnlag for planer. Vi trenger myndigheter som har et mandat, og som kan mobilisere ressurser uten å måtte vente på en forskrift. Vi trenger ledere og øvde mannskaper, ikke enda flere råd og utvalg. Det trengs også investeringer i infrastruktur. Den nye forsvarskommisjonen bør si noe om dette.
[i] Forsvarsdepartementet. (2020). Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren (Prop. 14 S (2020–2021)).
[ii] Justis- og beredskapsdepartementet. (2020). Samfunnssikkerhet i en usikker verden. (Meld. St. 5 (2020–2021)).
[iii] Direktoratet for sivil beredskap og Forsvarets overkommando. (1998). Totalforsvaret – fra idé til realitet.
[iv] Ibid, side 15.
[v] Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. (2018). Støtte og samarbeid, en beskrivelse av totalforsvaret i dag. Publikasjon.
[vi] Johnsen, Bjørn. (1995). Under bomberegnet – det sivile luftvern før 1945. Oslo: Direktoratet for sivil beredskap.
Foto: Tore Ellingsen/ Forsvaret
Anne-Margrete Bollmann vil skrive månedlige kronikker for Stratagem frem til sommeren 2021. Dette er hennes første tekst.
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat.
