Tommelfingerregel til besvær?

I denne artikkelen skal utfordringene ved praktisk anvendelse av forholdstallet 3:1 mellom angriper og forsvarer drøftes. Artikkelen vil først fokusere på regelens generelle gyldighet og praktisk bruk på lavere taktisk nivå. Oppgavens andre del tar for seg forholdstallets nivåavhengighet og konsekvensene dette har for utdanning av troppeførere for å unngå ukritisk bruk av tommelfingerregelen, og hvordan man heller kan bygge dristige og offensive offiserer.

Forholdstallet 3:1 og praktisk bruk på tropps- og kompaninivå

Ingen taktisk situasjon er lik

I vestlig militærkultur brukes en rekke ulike forholdstall, populært kalt tommelfingerregler, som generelle retningslinjer for bruk av militære styrker. Reglene er ment å forenkle ellers svært komplekse militære problemer og støtte militære ledere i deres beslutningstaking. Likevel eksisterer det utfordringer med slike forholdstall som henger tett sammen med de generelle problemene man møter ved forsøk på å kvantifisere militær aktivitet i krigens uforutsigbare natur. Videre er enhver taktisk situasjon unik i sin natur (USMC, 1939, s. 1) med den følge at all taktikk avhenger av de kontekstuelle forholdene enten det er værforhold, fiendens moral eller overlegen teknologi. I praksis vil et generisk, allmenngyldig forholdstall gi troppeføreren et verktøy til å fatte raske beslutninger. Men ukritisk bruk av forholdstall som en målestokk for «korrekt styrkeforhold» kan resultere i tapte muligheter som følge av upresise beslutninger. Dette skyldes manglende kvalifisering av forholdstallet med utgangspunkt i den faktiske taktiske situasjonen med dens mulighetsrom og begrensninger. Følgelig medfører den taktiske virkelighets uregelmessighet at tommelfingerregler må brukes bevisst og forsiktig.

Forholdstallet 3:1 og dets historiske bakteppe

Clausewitz beskrev defensiven som den sterkeste stridsform, dog med et negativt mål, mens offensiven er den svake formen, men med et positivt mål (1989, s. 357-359). Denne komplementære dynamikken gjenspeiles i flere ulike forholdstall eller tommelfingerregler der det mest fremtredende eksempelet er at du bør være tre ganger så sterk som den forsvarende part for å ha en relativt god sjanse til å lykkes i angrep.Dette forholdstallet har etablert seg i vestlig militærkultur og -litteratur, og undervises den dag i dag på Krigsskolen (Diesen, 2000, s. 135). Forskningen og forholdstallets faktiske gyldighet er omdiskutert (Motin, 2020, s. 24), men har uavhengig av dette slått rot og brukes både som rettesnor for taktisk styrkedisponering og en retningslinje for å lykkes taktisk. 3:1 kan derfor oppfattes som en lakmustest for sannsynligheten for taktisk suksess.

Problematisering av forholdstallets faktiske gyldighet

Nyere kvantitativ forskning og mangfoldige historiske eksempler indikerer at forholdstallet 3:1 ikke er så presist (Lawrence, 2017, s. 11; Mearsheimer, 1989, s. 54; Rowland, 2019, s. 16-17). Eksempelvis lykkes den offensive part i tilnærmet alle trefninger om man er dobbelt så sterk numerisk som den forsvarende part (Lawrence, 2017, s. 11). Et annet eksempel er hvordan effekten av overraskelse kan redusere styrkeoverlegenhetens betydning betraktelig, og selv en likeverdig angripende styrke lykkes i 70% av tilfellene (Rowland, 2019, s. 183).

Forskningen referert her er primært hentet fra engasjementer på brigade- og bataljonsnivå. Derfor er det nødvendig å presisere at på tropps- og kompaninivå er antallet faktorer som påvirker utfallet av trefningen betraktelig færre, spesielt når tropps- og kompanioperasjoner gjennomføres i rammen av et større samvirkesystem. Som en konsekvens vil 3:1 ha større gyldighet på lavere nivå grunnet det begrensede antallet mulige permutasjoner av faktorer med betydning for utfallet, mens på jo høyre taktisk nivå man kommer vil stadig flere faktorer åpne for eksponentielt mange flere mulige kombinasjoner av omstendigheter og utfall i den taktiske situasjonen. Eksempelvis vil operasjonsområdets størrelse og bredden av troppearter tilgjengelig skape flere mulighetsvinduer som kan utnyttes med kalkulert risiko på brigadenivået enn i en kompanioperasjon. I tillegg er spillerommet for å ta denne risikoen større på høyere nivå.

Videre er det verdt å nevne at sannsynligheten for seier naturligvis øker med økende styrkeoverlegenhet helt generelt; under ellers like forhold er 4:1 å foretrekke over 3:1 eksempelvis. 3:1 er ingen magisk formel, kun en kognitiv rettesnor. Denne oppgaven skal ikke dykke ned i diskusjonen rundt hva det «korrekte» forholdstallet er, men eksemplene over illustrerer den generelle problematikken med å kvantifisere og forenkle fenomenet krig. Det er tilnærmet umulig å fremstille fasitsvar da kvalitative faktorer som moral, treningsstandard, samhold og motivasjon ofte anses som avgjørende for militær suksess, men er vanskelige å ta høyde for i rene kvantitative forholdstall (Rippon, 2022). En foreløpig konklusjon er derfor at det eneste man kan si sikkert er at sannsynligheten for suksess øker med økende styrkeforhold, og at 3:1 må antas å ha større relevans og validitet på lavere taktisk og stridsteknisk nivå.

Kognitiv gjenkjenning og kategorisering av situasjoner

Kahneman er viden kjent for teorien om hvordan hjernen arbeider etter to systemer; system 1 og system 2. Henholdsvis handler systemene om intuitive og raske beslutninger basert på erfaringer i motsetning til mer analytiske og tidkrevende tankeprosesser (2013, s. 26-27). Tommelfingerregler, ofte omtalt som mentale skript eller skjema, er et eksempel på et innlært skript som former ens situasjonsforståelse og slik styrer den intuitive tankeprosessen (Eid & Johnsen, 2005, s. 103; Kaufmann & Kaufmann, 2015, s. 187, 210, 219). Dette henger igjen tett sammen med persepsjon, oppfattelsen av en situasjon basert på tidligere erfaringer, forventninger og antagelser (Murray, 2013, s. 190). I praksis kan man se for seg at man mentalt «kobler på» en tommelfingerregel, et mentalt skript, som former oppfattelsen og vurderingen av situasjonen; ens persepsjon. Ved å oppfatte situasjonen gjennom «kvantitative briller» vil man underbevisst lete etter indikatorer på styrkeforhold og kategorisere situasjonen som fordel- eller ufordelaktig avhengig av hvilken side av 3:1 man befinner seg på. Slike tankeprosesser skjer svært raskt og helt ubevisst (system 1), er et resultat av trening, utdanning og tidligere erfaringer, og når tankeprosessen først er innlært er den vanskelig å motarbeide eller omgå når man står i situasjonen (Murray, 2013, s. 207).

Historisk eksempel – underlegen styrke lykkes

Kaptein Rieber-Mohn, kompanisjef i Kp. 3/IR 10 skapte lokal taktisk avgjørelse i Gråbeinhølet i Bagn under felttoget i Norge i 1940. I kamp mot en overlegen styrke både materielt, teknologisk og numerisk lyktes en liten styrke gjennom kombinasjonen av overraskelse, god utnyttelse av dominerende lende og massiv ildåpning i å ta 56 tyske soldater til fange og redde et tjuetalls sivile (Diesen, 2000, s. 141; Werner-Hagen, 2021, s. 128-129). I tråd med klassisk manøverteori kan man anta at den totale overraskelsen i kombinasjon med inntrykket ildåpningen må ha gitt av norsk styrkeoverlegenhet har skapt en mental forskyvning med påfølgende tap av tysk kampvilje (Forsvaret, 2004, s.27-28). Tilfeldigheter og flaks spilte åpenbart en rolle, men som følge av dristighet lyktes Rieber-Mohn tross sin faktiske styrkeunderlegenhet.

Det er situasjonens særtrekk som gjør at en underlegen styrke lykkes i angrepsoperasjonen. Først og fremst står den norske styrken overfor en utslitt tysk enhet, og lendet muliggjør skjult fremføring og etablering av ildstøttestillinger med overhøyde. For det andre gjennomfører Rieber-Mohns kompani en selvstendig operasjon, og nettopp det faktum at han hadde enlitenstyrke og ikke en stor, overlegen styrke som ville blitt detektert tidligere, gjør at overraskelsen blir total. Eksemplet viser med andre ord de ekstreme variasjonene i tommelfingerregelens gyldighet som en konsekvens av de kontekstuelle forhold.

Forholdstallet 3:1 er mer gyldig jo lavere taktisk nivå man behandler grunnet færre faktorer og tenkelige variasjoner som kan påvirke situasjonens utfall. Eksempelet underbygger likevel slutningen at 3:1 ikke er en entydig bevist sannhet, og bruken må kvalifiseres med utgangspunkt i den taktiske situasjonens særtrekk.
Utfordringen i utdanningen av militære ledere ligger nok ikke i å finne et presist og «gyldig» forholdstall, til det er taktikken for uforutsigbar. Spørsmålet er heller hva konsekvensene blir når troppeførere utdannes til å bruke et unøyaktig, men forenklende verktøy som 3:1 som mentalt støttehjul i sin beslutningstaking når man under utdannelsen har forsømt å innprentebegrensningene ved regelen– det faktum at det ikke er en allmenngyldig sannhet og bruken må kvalifiseres i enhver taktisk situasjon.

3:1s nivåavhengighet og dets konsekvenser for offisersutdanning

Manøverkrigføring – risikovillighet og dristighet som suksesskriterier

Forsvarets doktrine for landoperasjoner stadfester at landoperasjoner skal føres i tråd med et manøverorientert konsept hvor prinsipper som offensivitet, utnyttelse av mulighetsvindu, dristighet og risikovillighet står sentralt; alt for å generere et høyere tempo relativt til motstanderen. Samtidig skal egne sterke sider utnyttes, og enhetene kraftsamles mot fiendens svakheter og totalt sett svekke fiendens vilje til videre motstand (Department of the Army, 2016, s. 3-1; Diesen, 2000, s. 138, 158; Forsvaret, 2004, s. 21, 24-26). En sentral forutsetning er villigheten til å ta kalkulert risiko for å skape stor effekt med relativt liten innsats: «[s]uccess by maneuver—unlike attrition—is often disproportionate to the effort made.However, for exactly the same reasons, maneuver incompetently applied carries with it a greater chance for catastrophic failure.»(Department of the Navy, 1997, s. 38). Grensen mellom dumdristighet og kalkulert risiko er hårfin, men en avgjørende balansegang å våge seg ut på. Et suksesskriterium for å lykkes med manøverkrigføring er tenkende sjefer som gjennomgående leter etter hvilke muligheter en situasjon tilbyr, og basert på en kvalifisert vurdering beslutter om situasjonen tilbyr fordeler i egen favør som kan utnyttes.

Det er åpenbart at sjefer som er trent til å tenke kreativt, offensivt og dristig, og ikke innlært til å bruke forholdstall som begrensninger, oftere vil identifisere mulighetsvindu, og ha karakteren og holdningen til å utnytte dem tross risikoen for «catastrophic failure». Å forme offiserer med et slikt tankesett derimot krever både prioriteringer og veivalg når det kommer til utdanning og oppfølging; en offensiv holdning spirer ikke av seg selv.

Manøverkrigføring som konsept hører hjemme på høyere taktisk- og operasjonelt nivå da det først er her bredden av faktorer og potensielle utfall i situasjonen blir såpass store at det virkelig er mulig å orkestrere operasjoner etter prinsippene beskrevet overfor. Dristighet og vilje til å ta kalkulert risiko er allikavel også relevant på tropps- og kompaninivå. Dette illustrerer en utfordring i utdanning av offiserer der dristighet og risikovillighet må fremelskes, samtidig som forholdstallets gyldighet på ulike nivå i variable situasjoner må innprentes. Når det både skal bygges troppeførere som skal operere innenfor stridsteknikkens strammere rammer, og som senere i karrieren skal være i stand til å utnytte taktikkens bredere handlingsrom må utdanningen vektlegge kvalifisert bruk av 3:1, og ikke en slavisk tilnærming.

Slavisk bruk av 3:1 som følge av kognitiv gjenkjenning og kategorisering av situasjoner

Faren med dagens utdanning, hvor 3:1 oppleves som en norm og under utdanning, trening og øving ofte brukes som det avgjørende ankepunkt mot en taktisk løsning, er at fremtidens troppeførere utvikles til med et raskt blikk på en taktisk situasjon å avgjøre hvorvidt den har potensialekunbasert på styrkeforhold. Potensielt virker forholdstallet som en kognitiv begrensning slik at man mentalt ikke vurderer situasjonen uavhengig, men heller lander på en intuitiv konklusjon (system 1) og dermed mislykkes i å utnytte situasjonens mulighetsrom. Man risikerer dermed at en «regel» ment for å forenkle troppeførerens tankevirksomhet blir en fallgruve hvor kreativitet, offensivitet og den uavhengige vurderingen av situasjonens muligheter begrenses. En slik «slavisk» tilnærming til forholdstall får gradvis større konsekvenser jo høyere taktisk nivå man opererer på da mulighetsrommene manikkeidentifiserer eller utnytter blir både større og mer skadelige for motstanderen.

Derfor må den militære utdanningen, gjennom å skape forståelse rundt forholdstallets gyldighet og praktiske bruk, forme troppeførere som evner å vurdere situasjonenuavhengig av regelen. Styrkeforholdet er en sentral faktor for selve vurderingen, men det er den spesifikke situasjonen som avgjør hvorvidt tommelfingerregelen kvalifiseres eller skal fravikes. Morgendagens ledere må altså utvikles til å bli selvstendige, reflekterte og kreative individ, med en offensiv grunnholdning og villighet til å ta risiko der det er hensiktsmessig. Sett i lys av påkjenningene en militær leder står overfor i krig som stress, usikkerhet og vedvarende høy fysisk belastning, samt faren for mulige negative konsekvenser ved å ta risiko, er det åpenbart at slike egenskaper i troppeføreren må være trent på og indoktrinert i fredstid.

Hvordan formstøpe risikovillige og kreative offiserer?

Innledningen til tyske Truppenführung av 1936 stadfester følgende føring for utdannelse av soldater, befal og offiserer:

«The emptiness of the battlefield requires soldiers who can think and act independently, who can make calculated, decisive, and daring use of every situation» (Kjørstad, 2010, s. 71).

Det tyske militærvesen omtalte offisersutdannelsen i mellomkrigstiden som “erziehung”, eller direkte oversatt, «oppdragelse». Det var behov for å «oppdra» militære ledere, og bygge personlige kvaliteter som offensivitet, selvstendighet, evnen til å holde ut, moralsk mot og selvtillit for å lykkes på slagfeltet (Kjørstad, 2010, s. 70, 74-75, 79). I all den tid tropps- og kompanisjefen opererer på stridsfeltet er man alene og blir ikke overvåket. Tyskerne erkjente derfor at man lett henfalt til «enkle» løsninger med mindre risiko av den enkle årsak at frykten tar overhånd. Botemiddelet på dette var gjennomdrillede offiserer, oppdratt til å være offensive og risikovillige; som klarte å holde ut striden. Konkret eksponerte man vordende offiserer systematisk for gradvis mer komplekse taktiske situasjoner, og man presenterte taktiske situasjoner hvor man var numerisk underlegen (Kjørstad, 2010, s. 71). Dette bygget selvtillit, og indoktrinerte den mentale jakten på situasjonens lille fordel, eller fiendens svakhet, og fremprovoserte både kreativitet og risikovillighet.

Det er en kjensgjerning at Tyskland lyktes taktisk innledningsvis under den andre verdenskrig, dog uten evnen til å sy de taktiske seirene sammen til operasjonell og strategisk suksess (Trew, 2000, s. 118). Det er utenfor denne oppgavens omfang å vurdere i hvilken grad tysk offisersutdanning var årsak til suksessen, men det er ikke vanskelig å se for seg at det må ha spilt en rolle. Videre understreker de bevisste utdanningsvalgene hvordan et grunnleggende syn på krigens natur og krav kan gjennomsyre den pedagogiske tilnærmingen i militær lederutdanning. Å gi fremtidens troppeførere de mentale verktøyene til å holde ut og opptre offensivt under krigens natur er en helt sentral del av offisersutdanning, og da er kanskje forming og bygging av karakter; oppdragelse, et viktigere fokus enn anvendelse av forholdstall?

Nå står hverken «oppdragelse» av morgendagens offiserer eller utdannelse innenfor taktiske forholdstall i noe motsetningsforhold. Det er allikevel et tankekors at undervisning og normativ bruk av forholdstall kan motvirke oppdragelsen ved å drille inn et fast tankemønster, istedenfor et fleksibelt, offensivt og nyansert sinn på jakt etter mulighetsrommet. Samtidig vil kalkulert risiko kunne tippe over og bli dumdristig; det er grenser for hva som er «klok risiko» som henger tett sammen med en kost-nytte-vurdering. Dette understreker behovet for å utdanne tenkende individ med en offensiv grunnholdning kombinert med solid dømmekraft og evne til risikovurdering.

Tommelfingerregler er ikke verdiløse, men krever bevisst og reflektert anvendelse

Til slutt er det verdt å ta et steg tilbake og minne om at defensiven er den sterke stridsform, og det kreves en kvalitativ fordel (treningsstandard, moral, favoriserende lende, mulighet for overraskelse etc.) for å kunne angripe uten numerisk overlegenhet. Følgelig er det under normale eller tilnærmet likeverdige forhold nødvendig med numerisk overlegenhet for å ha en relativt god sjanse til å lykkes. Forenklinger og støtte til den militære lederen som effektiviserer og frigjør tankekraft på stridsfeltet under krigens natur er fortsatt nødvendig, spesielt på stridsteknisk- og lavere taktisk nivå der forholdstall i større grad kommer til sin rett. I tillegg står ikke det å være risikovillig og dristig i et motsetningsforhold til det å hensynsløst kraftsamle for å skape lokal styrkeoverlegenhet; numerisk overlegenhet er fortsatt en effektiv suksessoppskrift.

Avslutning

Denne artikkelen har belyst flere utfordringer ved ukritisk bruk av forholdstallet 3:1 og pekt på alternative tilnærminger til militær lederutdanning med et klarere fokus på å gjøre militære ledere mer regeluavhengig.

Forsøk på å forenkle krigens komplekse og uforutsigbare natur er ytterst nødvendig. I tillegg er dagens og fremtidens ledere og offiserer yngre og mer uerfarne enn tidligere hvilket kan lede til slutningen at forholdstall er en spesielt nødvendig rettesnor. Likevel fremstår det kontraproduktivt å akseptere en begrenset utnyttelse av lederes kognitive kapasitet, spesielt når det beviselig er mulig å dyrke og fremelske andre tankesett. Poenget er at bruken av en tommelfingerregel må kvalifiseres i den konkrete situasjonen det må faktisk vurderes. Eksempelvis er effektiv utnyttelse av overraskelse, gjennom tempo, utnyttelse av lendet, eller med en uventet styrkesammensetning, en situasjon som kan skape uproporsjonalt store seire med relativt liten innsats. Dette er gradvis enklere å oppnå jo høyere taktisk nivå man opererer på, men å forstå forholdstallets gyldighet avhengig av den konkrete situasjonen er like nødvendig for troppssjefen så vel som bataljonssjefen.

Offisersutdannelsen søker allerede å skape kritiske og selvtenkende individ, enda et steg på veien kan være å undervise forholdstall med vekt på kvalifisert og bevisst bruk avhengig av kontekst og nivå, og å målrettet, oppdragsdristige og fremoverlente offiserer som er trent til intuitivt å tenke kreativt og offensivt. Offiserer som har lært og erfart, eller sagt på en annen måte – blitt indoktrinert – til å automatisk gjennomskue enhver situasjon på jakt etter den lille fordelen som skal utnyttes. Som et siste tankekors påpekte en velkjent prøysser hvordan det var utdannelse av sinnet og offisershodet som var i fokus, ikke teorien i seg selv;

«[theory] is meant to educate the mind of the future commander, or, more accurately, to guide him in his self-education, not to accompany him to the battlefield» (Clausewitz, 1989, s. 141).

Foto: Forsvaret