Erfaringer fra eFP – alliert samvirke og multinasjonalt samarbeid

Norge har siden 2017 deltatt som en del av enhanced Forward Presence Battle Group i Litauen (eFP LTU). eFP LTU består i skrivende stund av styrker fra seks NATO-land, herunder Tyskland, Norge, Nederland, Belgia, Tsjekkia og Luxemburg. eFP LTU er bare én av åtte multinasjonale bataljonsstridsgrupper som NATO har deployert langs sin østflanke. eFP-konstellasjonen strekker seg fra Estland i nord, gjennom Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og ned til Bulgaria i sør. De fire nordligste (Estland, Latvia, Litauen og Polen) stridsgruppene har eksistert siden 2017 under kommando av Multinational Division Northeast (MND NE), Multinational Corps Northeast (MNC NE), og svarer til Allied Joint Force Command Brunssum. De fire «nye» stridsgruppene (Slovakia, Ungard, Romania, Bulgaria) ble besluttet opprettet av alliansen under toppmøtet i Brussel i Mars 2022. Disse stridsgruppene er i ferd med å integreres i NATOs kommandostruktur (se NATO factsheet [1]for detaljer).

Videre besluttet alliansen under NATO- toppmøtet i Madrid i Juni 2022 at tilstedeværelsen i alle eFP områder i fremtiden skal kunne økes fra multinasjonale bataljoner til brigader. Dette markerer en vesentlig økning i NATOs stående styrker, og kommer i tillegg til NATOs øvrige engasjementer som NATO Baltic Air Policing og Very High Readiness Joint Task Force (JVTF), som vår egen Telemark bataljon nå står på beredskap for.

Bakgrunnen for denne artikkelen er min erfaring som S-3 operasjonsoffiser i eFP LTU 12. rotasjon. Hensikten med artikkelen er å rette søkelyset på at dagens og morgendagens offiserer må løfte blikket opp fra Soldaten i Felt, Håndbok for Stormtroppen i felt og Stabshåndboka for Hæren. Like relevant som å beherske IRFMI(II), ordre på nett og hurtig stillingsbesettelse, er offiserens evne til å utøve sin primærfunksjon i en multinasjonal kontekst; herunder planlegging og gjennomføring (ledelse) av konvensjonelle operasjoner i et komplekst og sammensatt operasjonsmiljø. Artikkelforfatterens erfaringer med sistnevnte vil bli videre belyst i denne artikkelen. Artikkelen er skrevet med et perspektiv på offiseren, men tematikken og problemstillingene oppleves i stor grad som allmenngyldige, og favner således også befal og spesialister.

Lokalt i Litauen er eFP LTU kommandomessig underlagt den Litauiske mekaniserte infanteribataljonen Iron Wolf Brigade (IW BDE). Helt siden 2017 har eFP LTU sitt oppdrag vært å berolige den litauiske befolkningen gjennom tilstedeværelse, samt å avskrekke Russland fra væpnet konflikt gjennom å demonstrere alliansens samhold, besluttsomhet og troverdig kampkraft. eFP LTU er i dag i sin 12. rotasjon, er den nest største av alle stridsgruppene (ca 1800 soldater) og Norge deltar med en mekanisert kompanistridsgruppe bestående av enheter fra de fleste av Brigade Nords avdelinger. I tillegg stiller Norge nøkkelpersonell i den multinasjonale bataljonsstaben og et eget nasjonalt støtteelement (NSE). Inneværende bidrag går mot slutten, og i månedsskiftet januar-februar vil 13. rotasjon overta. Norge vil fortsette å stille en kompanistridsgruppe fra Hæren i Litauen ut 2023 og inn i fremtiden.

Et blikk til fortiden, en betraktning for fremtiden

De fleste konflikter i moderne tid har i en aller annen form involvert allianser, koalisjoner eller bilateralt samarbeid mellom to eller flere stater. Verden har siden starten av 2000- tallet utviklet seg stadig mer i retning av å bli et globalt samfunn, der fri tilgang og utveksling av informasjon gjennom både lukkede og åpne kilder har blitt den nye normen. Dette har endret måten konflikter utkjempes på. Dagens og fremtidens konflikter vil trolig ikke være begrenset til å omhandle kun to statsmakter, men snarere omfatte en sammensetning av flere stater, i ulik grad.

Krigen i Ukraina utspiller seg som en konflikt som ikke ennå er en verdenskrig, men konflikten er definitivt en krig som berører hele verden. Fra russiske forsøk på å manipulere det europeiske energimarkedet, og deres forsøk på å strupe tilførselen av mat til den tredje verden - til Vestens enorme initiativ til humanitær og militær bistand til Ukraina, har krigen vist at den er en konflikt som strekker seg langt utover landegrenser. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon ligger det for NATO sin del i alliansens natur at en fremtidig konflikt vil utkjempes innenfor mandatet av en artikkel 5- operasjon, der alle alliansens medlemsland vil være involvert. Skal NATO-styrker prestere på slagmarken, må de både ha tilstrekkelige forutsetninger for, og trening innen, alliert samvirke, herunder interoperabilitet.

Interoperabilitet – en forutsetning for alliert samvirke

Interoperabiliteter et litt unorskt ord som benyttes med ildåpning fri i ulike sammenhenger, men det er med god grunn. Undertegnede har konkludert med at interoperabilitet er et begrep som favner relativt bredt, og som definitivt omhandler mer enn bare radioers evne til å snakke med hverandre. Dette er riktignok en vesentlig del av problemstillingen, men den er på ingen måte begrenset til kun dette. Interoperabilitet i multinasjonal sammenheng må sees på som en samlebetegnelse for vår evne til å samvirke med andre nasjoner innenfor kommunikasjon, kommando og kontroll (K2), doktrine, prosedyrer og sist men ikke minst, ord og uttrykk (også kjent som språk). Av alle disse tingene er det kommunikasjon og K2 som representerer det mest tekniske aspektet, men de andre områdene er etter min erfaring minst like viktige.

Et eksempel på interoperabilitet innenfor doktrine og prosedyrer er tilnærmingen til operasjonsplanlegging, herunder plan- og beslutningsprosessen (PBP), på nynorsk kjent som Military Decision Making Process (MDMP). NATOs standard for PBP kallesAPP 28 [2]. Under «pre-deployment training» i Tyskland i forkant av deployeringen ble det raskt klart for alle som var tilstede at en felles tilnærming til PBP var høyst nødvendig for å sike effektiv taktisk planlegging for bataljonsstridsgruppen. I ettertid har dette vist seg å være en av de viktigste grepene som ble gjort for å sikre at alle deltakernasjonene har et felles utgangspunkt for å planlegge og utføre operasjoner i den multinasjonale konteksten. I denne sammenheng skal det nevnes at norsk metode for PBP, slik den er beskrevet i Stabshåndbok for Hæren, er påfallende lik prosessen som NATO benytter i APP 28. Således har vi allerede et fortrinn i møte med NATO-metoden. Videre vil jeg påstå at den norske offiseren gjennom utdanning, trening og øving i Norge (ikke alle driver UTØ som oss) står relativt godt rustet til å både undervise innenfor, så vel som å anvende, denne metoden. Anvendelsen av APP 28 har vært et suksesskriterie for eFP LTU i inneværende rotasjon.

Et annet utviklingsområde innenfor samvirke og interoperabilitet har vært å etablere en felles forståelse for stridstekniske prosedyrer, og deres anvendelse innenfor rammen av en taktisk plan. Gode eksempler på dette har vært bruk av verktøyet/metoden for utvikling av engasjementsområder (EA development[3]) og metoden for gjennombrytningsoperasjoner (Combined Arms Breaching Operations).

Utvikling av engasjementsområder er en metodikk som stammer dels fra US Army og dels fra British Army. Metodikken beskrives ikke i noen spesifikk NATO doktrine eller håndbok, men NATOs publikasjoner går langt i å forutsette at engasjementsområder er en selvskreven komponent i defensive operasjoner. Gjennombrytningsoperasjoner beskrives ei heller i detalj i NATOs publikasjoner, men her er nok den mest anerkjente tilnærmingen utarbeidet av US Army, og står beskrevet iATP 3-90.5 Comined Arms Battalion(US Army, 2021, se “Appendix A”)[4]. For eFP LTU har det vært nok et suksesskriterium å gjennomføre befals- og lederutdanningen (såkalt “Key Leader Training”) innenfor tematikkenutvikling av engasjementområderoggjennombrytningsoperasjoner. Dette har gitt stridsgruppen de verktøy, herunder felles ord, uttrykk og begreper, som skulle til for å gjennomføre både defensive og offensive operasjoner med en viss fasthet i den taktiske kjernen. Effekten av dette fokuset kom godt til syne under stridsgruppens sertifiseringsøvelse Iron Wolf [5], der avdelingen lyktes svært godt med både sin defensive og offensive operasjon, som en direkte konsekvens av en omforent anvendelse av disse metodene, samt et tilstrekkelig teoretisk grunnlag til å gjennomføre kvalitativ trening på oppdrag i forkant av operasjonene.

Et siste område som har vært avgjørende for interoperabilitet er som nevnt felles K2-løsninger som muliggjør samhandling og koordinering mellom ulike nasjoner i tid og rom. Dette har vist seg å være en av de største utviklingsområdene for eFP LTU over tid, ene og alene grunnet tekniske forutsetninger og begrensninger innenfor ulike nasjonale sambandsløsninger. Likevel er det gjort stor utvikling innenfor området, og vår 12. rotasjon har tatt et viktig steg i riktig retning, herunder lyktes med etableringen av et kryptert kommandonett på bataljonsnivå.

Denne løsningen er i realiteten en Tactical Voice Bridge utviklet av tyske RUAG med det klingende navnet MIFAP (Multinational Interoperable Radio Connection Point)[6]. Kort fortalt en “magisk boks” man putter alle radioene inn i, og får et kryptert radionett ut i andre enden. Omtrent der stopper min tekniske forståelse av MIFAP-løsningen som den enkle stormeren jeg er, men likevel vil jeg presisere: Lærdommen er at kyndig sambandspersonell er minst like viktig som gode skyttere og ladere på stridsvogn. Norsk sambandspersonell med teknisk bredde- og dybdekompetanse har spilt en avgjørende rolle i å muliggjøre interoperabiliteten i vår rotasjon. Dette illustrerer viktigheten av å deployere kompetent teknisk personell til multinasjonale styrkebidrag, også i fremtiden. Vi har fremdeles en vei å gå, særlig på den digitale fronten, og bidraget vil fortsette sin videreutvikling gjennom de kommende rotasjoner.

Kultur – en annen form for interoperabilitet, og hjørnesteinen i multinasjonalt samarbeid

Til tross for at eFP LTU består av en gruppe nasjoner som vi i europeisk sammenheng ofte liker å sammenligne oss med, er det likevel kulturforskjeller som er påfallende store. Kanskje den største forskjellen har vært måten personell behandles med bakgrunn i grad og kompetanse. I vårt norske system er vi vant med en relativt flat struktur, og til tross for OMT og URE er skilnaden mellom OF og OR relativt liten i praksis. Vi verdsetter snarere kompetansen den enkelte besitter, og utnytter denne på mest mulig hensiktsmessig vis for å løse de oppgaver vi står overfor. Til sammenligning er dette også tilfelle blant våre nederlandske og belgiske allierte, som har en relativt uformell kultur, og likeledes flat gradsstruktur. På den andre siden har vi Tyskland, som opererer med et langt mer rigid syn på roller, ansvar og myndighet mellom personell av ulik kategori og grad.

Den tyske hærstrukturen er riktignok den største av alle deltakernasjonene, men denne tilnærmingen til ulike personellkategorier synes ikke å være på grunn av dette faktum alene. Det synes å være mer kulturelt betinget. Det har tatt bidraget noe tid å skape forståelse mellom alle nasjonene for at kompetanse og egnethet i de fleste tilfeller er viktigere enn grad, og at dette ofte er en forutsetning for å være i stand til å løse oppdrag på en effektiv måte. Multinasjonalt samarbeid eller ei, så er det fortsatt slik atkompetentpersonell er vår viktigste ressurs, og da må alle få en stemme rundt bordet.

Den multinasjonale offiseren – og detallierte samvirkets stridsteknikk

Alliert samvirke og multinasjonalt samarbeid krever sitt av offiseren. Evnen til å kommunisere på et fremmed språk står i sentrum for dette, og offiserens språkkunnskaper er således en vital forutsetning for å lykkes. Altså er ikke alle timene i språklaben på Krigsskolen Linderud bortkastet likevel. Overordnet opplever jeg at norske befal og offiserer behersker det engelske språket på en utmerket måte, både muntlig og skriftlig. Videre har det vært en positiv opplevelse og se at alle våre deltakernasjoner stort sett også behersker språket meget godt, og språkbarrieren har vært en langt mindre utfordring enn jeg på forhånd fryktet. Ironisk nok har den språkmessige utfordringen mest vært knyttet til militære ord og begreper. Det har forekommet diskusjoner rundt forskjellen på de taktiske oppgavene «Cover», «Screen» og «Guard», at det ikke finnes en taktisk oppgave som heter «Defend», samt hva målekriteriet for oppgaven «Delay» er for noe. Igjen, den norske offisersutdanningen er relativt god, og norske håndbøker og reglement er innrettet i tråd med NATOs doktrine og begreper på en svært god måte (om dette er bevisst eller tilfeldig vites ikke). Faglig dyktighet, herunder god kontroll på begreper innenfor NATOs publikasjoner, vil jeg derfor kalle detallierte samvirkets stridsteknikk. Felles og uniform forståelse for ord og begreper muliggjør effektivt samvirke og samarbeid på tvers av nasjoner i en multinasjonal kontekst.

Som en liten avsporing tillater jeg meg også å dele mine erfaringer med alliert samvirke med amerikanske marineinfanterister i Nord-Norge. Gjennom å ha utført plan- og beslutningsprosesser med amerikanske marineoffiserer, ble det klart for meg at vårt norske begrepsapparat og eksempelvis vår tilnærming til utvikling av engasjementsområder og gjennombrytningsoperasjoner går fullstendig overens med amerikansk tankegang. Dette er selvfølgelig ingen overraskelse, siden det meste i norske håndbøker er hentet fra storebror over dammen. Poenget er likevel valid, og det var svært givende å erfare hvor «plug and play» en norsk avdeling ble integrert i det amerikanske systemet. Dette er selvfølgelig av interesse ettersom USA er vår viktigste bilaterale partner, herunder spesielt Marinekorpset. Til alle signalister der ute, vil jeg bemerke at det meste av “plug and play” skyldtes at vi i dag har samme Harris radio på CV90 STRILED som USMC bruker (117G). Med NATO kryptonøkler var vi sterke og klare på første forsøk.

Oppsummert gir Forsvarets og Hærens håndbøker og reglementer gode forutsetninger for å løse offiserens oppgaver i en multinasjonal ramme, herunder begrepsbruk, ord og uttrykk. Dette må Hæren fortsette å fokusere på i arbeid med revisjon og videreutvikling av publikasjoner, samt all utdanning, trening og øving. Vi ser også en god fordel ved tilfanget av alliert trening i Norge, ved at norske soldater, befal og offiserer blir godt tilvendt å samvirke i en alliert kontekst på hjemmebane. Disse ferdighetene drar vi stor nytte av når vi deployerer styrker til eFP i Litauen.

Oppsummering og avslutning

Det er rimelig å anta at fremtidens konflikter i stor grad vil utkjempes i rammen av en multinasjonal kontekst, enten som en del av NATO-alliansen, i en form for koalisjon eller gjennom bilateralt samarbeid. Erfaringene norske befal og offiserer opparbeider seg gjennom deltakelse i eFP LTU gir god og relevant kompetanse for å drive slikt samarbeid. Interoperabilitet er mer enn bare kompatible sambandsløsninger. Norsk metode og tilnærming gjør oss godt rustet til å ta del i diskusjoner og påvirke slik at avdelingen kan enes om felles taktikk, teknikk og prosedyre innenfor både operasjonsplanlegging og taktisk/stridsteknisk utførelse. Hærens håndbøker og reglementer synes å være relativt godt i tråd med NATOs mest sentrale publikasjoner, og dette gir befal og offiserer et godt utgangspunkt og en viss faglig trygghet i møte med det allierte samvirket.

Avslutningsvis vil jeg si at multinasjonalt samarbeid er spennende, krevende og tidvis frustrerende – men mest av alt er det meget lærerikt, givende og inspirerende. Multinasjonalt samarbeid er kommet for å bli. Norge kommer aldri til å utkjempe en fremtidig konflikt alene.