På 1600-tallet var Det osmanske riket en av verdens mektigste stormakter. En sivilisasjonens høyborg, med guddommelig rett til å herske over store deler av verden. Sultaner styrte med urokkelig tro på rikets evige storhet, og befolkningen anså seg som del av den mest sentrale aktøren i den globale orden. Men denne historien, som hadde båret dem gjennom gullalderen, skulle også bli deres største felle.
I virkeligheten begynte verden å endre seg raskt. Europeiske land utviklet ny teknologi, moderniserte sine militære styrker og bygde økonomiske strukturer som overgikk det tradisjonelle osmanske systemet. Industriell revolusjon og kolonialisme skjøv Europa inn i en ny æra, mens Det osmanske riket holdt fast ved et bilde av seg selv som uovervinnelig og uforanderlig.
Istedenfor å revurdere historiefortellingen om seg selv, avviste rikets ledere gang på gang advarsler fra innenlandske reformister som så behovet for å tilpasse seg. De kalte reformistene for forrædere, som ville ødelegge riket med sine "utenlandske" ideer. Dermed gikk sultanene motsatt vei og forsterket det gamle bildet av osmansk storhet, i stedet for å omfavne nødvendige endringer.
På midten av 1800-tallet var det for sent, realiteten hadde tatt overhånd. Riket var blitt økonomisk avhengig av vestlige lån, hadde tapt store landområder og slet med indre opprør. Likevel holdt de fortsatt fast ved det gamle narrativet om å være verdens midtpunkt, selv om de i virkeligheten var begynt å bli en perifer aktør. Den siste spikeren i kisten ble slått inn etter Første verdenskrig, da Det osmanske riket ble delt opp og forsvant fra kartet.
Høres dette kjent ut? Det er i hvert fall tidenes eldste historie. Den evige kampen mellom narrativ og analyse. En historie som gjentar seg selv, igjen og igjen, til evig tid. Spørsmålet er ikke hvorvidt denne kampen også pågår i dag, spørsmålet er bare hvor. I «De flinkeste slutter» har jeg forsøkt å beskrive dette gjennom at «vårt land er inne i en brytningstid. En del av kjernen i denne brytningstiden er å finne i forholdet mellom narrativ og analytisk tilnærming til samfunnet» (s. 52).
Dette er selvsagt ikke korrekt bare fordi det står skrevet i en bok. Ei heller er Norge Det osmanske riket. Men vi er en del av Vesten, og Vesten har dominert verden siden Det osmanske riket kollapset. Men Vesten er nå på tur nedover, og det går stadig raskere. Tilsvarende er vi, Norge, på vei nedover, sammen med Vesten. Vi klarer bare ikke løsrive oss fra tanken om at vi er gode. Vi tror vi har forstått noe andre ikke har forstått. Vi tenker at vi er bedre, smartere og at vi derfor ikke vil gå i feller andre har gått i, opp gjennom historien.
Men dette er bare et narrativ. I virkelighetens verden, historiefortellinger lagt til side, henger vi allerede etter. At vi sammenligner oss med andre europeiske land, for dernest å konkludere at det ikke ser så ille ut, er historiefortelling opphøyd i andre potens. Fordi vi henger etter andre europeiske land på det som er viktigst. Ved at vi på alt for mange områder i samfunnet bruker flere mennesker på å oppnå mindre enn hva andre får til med færre.
Dernest er det også historiefortelling på toppen av dette, fordi europeiske land på det jevne selv henger etter. Dermed sammenligner vi oss med land som henger etter, for å avgjøre hvorvidt vi selv gjør det samme. Noe som gir oss mulighet til å konkludere med at vi ikke henger etter, i det paradoksales verden. Men klimaendringer, energitransformasjon, teknologisk innovasjon og omstilling i arbeidslivet – vi henger stadig mer etter. Samtidig som vi har ledere som sitter bak i bussen og ser bakover. Som da Statsminister Jonas Gahr Støre og FrP leder Sylvi Listhaug nylig overbydde hverandre i Debatten på NRK om hvem som ville bevare det norske oljeeventyret lengst. Hvem skulle tro at en norsk sosialdemokratisk statsminister i 2025 har felles trekk med en ottomansk sultan fra 1700-tallet?
Det at Norge er på full fart inn i en massiv brytningstid har mange vært klar over lenge, og tatt til orde for. I rekken av disse har jeg hatt flaks og fått en viss grad av oppmerksomhet. En opplevelse som gjør at jeg synes synd på alle de som har brukt enorme krefter på å rope for døve ører. I ettertid har også Martin Bech Holte kommet med boken «Landet som ble for rikt», og fått betydelig oppmerksomhet for denne. Det er bra, uavhengig av hvorvidt jeg deler hans løsninger eller ikke. Det er bra uansett, fordi det handler om at en veldig stor stein skal dyttes opp en veldig bratt bakke. Da bør vi i første omgang vært opptatt av hvorvidt folk dytter eller ei, mer enn om har hansker på, eller ikke.
For meg som er mest opptatt av det menneskelige perspektivet i det som skjer i denne brytningstiden, er det fasinerende å se debatten i kjølvannet av boken til Holte. Der det norske samfunnets sultaner kommer det bestående til unnsetning. Som regel i form av eldre menn som bruker 90 prosent av spalteplassen sin på å forklare hvorfor de selv vet bedre, for dernest å kremte ut en liten setning til slutt om at boken til Holte likevel er viktig, hvilket den absolutt er.
Nå er imidlertid ting i bevegelse, sakte men sikkert. Selv om det fortsatt er svært langt igjen til kollektiv erkjenne av at vi står overfor betydelige utfordringer. En erkjennelse vi kanskje aldri når, før det er for sent. Men sakte men sikkert begynner tanken om vår egen folkefest med et foreldet narrativ å feste seg i stadig større deler av vår befolkning. Slik er det alltid, i denne kampen mellom narrativ og analyse. Det er et unektelig faktum, som ikke har med fakta å gjøre, det har med hvem den enkelte av oss er å gjøre, som mennesketype. Det er dette som er den egentlige «kampen» i et demokrati.
Hvordan dette fungerer er godt studert. Altså hvordan nye ideer, teknologier og praksiser sprer seg i et samfunn. Dette er blant annet godt beskrevet i Everett Rogers diffusjonsteori. Hvor 2,5% av enhver befolkning er såkalte innovatører. Dette er de som tør mest, og er tidligst ute. Dernest er 13,5% såkalte «tidlige brukere». Disse ser mulighetene og griper dem. Begge disse gruppene er såkalte «early-movers», og det er en gruppe mennesker vi sårt trenger i politikk og offentlig sektor. Likevel gjør brorparten av offentlig sektor alt den kan for å bli kvitt dem, i sin søken etter å systemoptimalisere «alt som er».
Etter disse gruppene kommer den tidlige majoriteten, som utgjør 34% av befolkningen. Denne gruppen trenger mer beviser før de bestemmer seg. Det er denne gruppen som akkurat nå for alvor begynner å forstå at «same procedure as last year» ikke er rett medisin for fremtiden. Dernest har vi gruppen «sen majoritet», som også utgjør 34% av vår befolkning. Disse kommer etter når presset først blir tilstrekkelig stort. Og til slutt kommer etternølerne, en gruppe som utgjør 16%. Dette er gruppen som holder igjen til de ikke har noe annet valg.
Menneskene i gruppen «early-movers» er altså de som er raskest ute med å gi ny informasjon forrang over historiefortellinger. Dette får de både fordeler og ulemper av. En klar fordel er at hvis en «early-mover» tilfeldigvis var Jøde i Berlin i 1935, ville vedkommende mest sannsynlig forlatt Tyskland allerede da. Uten sammenligning forøvrig forlot mange «early-movers» også Norge under den store utvandringen til USA, uten at det er på det rene om dette ble til fordeler eller ikke. Poenget er at store samfunnsbevegelser begynner med en viss type mennesker, og de ender med en annen type. Dette er landskapet nye tanker må bevege seg gjennom.
Ulempen «early-movers» må tåle, er å bli ansett som litt rare. Eller som forrædere av Det ottomanske riket hvis man levde på den tiden og var en intern tilskuer til sakte men sikker undergang. Når Vesten og Norge nå raser inn i en vond brytningstid begynner «early movers» å mase først, om ubehagelige og vonde ting. Denne gruppen må da tåle at andre tidvis ser rart på dem, eller sågar til og med latterliggjør dem, ved å «spille gamle sanger om igjen» i media. Sånn er det bare, inntil virkeligheten tar samfunnet igjen og nikker til «early-movers» på veien forbi.
Det er lett å mislike at samfunnsutvikling er slik som dette. Tær vil føle seg tråkket på. Tær som sitter bak i bussen og ser bakover, mens de diskuterer med mennesker som sitter foran og ser fremover. Mennesker som også har litt færre tær de bryr seg om, fordi fokus på helhet og fremtid fordrer evne og vilje til å være litt mindre opptatt av tær. At vi mennesker er forskjellige, er i likhet med kampen mellom narrativ og analyse, også tidenes eldste historie. Vi har ulike roller å spille. En «early-mover» kan simpelthen ikke bry seg om alle tærne. Det ligger i sakens natur, ettersom det da hadde blitt umulig å spille rollen en «early-mover» er ment å spille i et samfunn. Da må man fokusere på å se fremover, og på hvorvidt vi gjør det rette foran det lette, slik at vi alle kan dra til himmelen sammen, i stedet for til helvete hver for oss.
For i individualismens tid, i et land preget av bekreftelsesfeller og frivillig tvangskonsensus, er det enklest å bare sørge for seg selv. Da slipper man skjeve blikk og krevende diskusjoner. Imidlertid leves livet best sammen, og fellesskapet er samfunnets hjerte. Personlig har jeg aldri hatt noe ønske om å lykkes alene. Men en ting vil jeg enda mindre; det er å dra til helvete sammen. Da drar jeg heller til himmelen alene. Ikke på trass. Det er ikke dette som er trass. Trass er en ottomansk sultan som ikke skjønner at toget går.
Illustrasjon: Wikimedia commons
