Flere av de pågående diskusjonene som går i rammen av det lille norske Forsvars-konglomeratet viser oss at det mulig å generere engasjement både gjennom å diskutere det som har vært, det som er, og det som kanskje kommer i framtiden.
Diskusjoner som går rundt problemstillinger og på tematikk som eksempelvis Hærens relevans i Finnmark, det reelle behovet for nye maritime patruljefly, gjeninnføring av felles rekruttskolemodell i Forsvaret, Norges beste strategi for utnyttelse av sin militærmakt, flystasjonen på Andøya sin relevans i en nasjonal forsvarsplan, den mekaniserte brigadens relevans i rammen av multi-domain battle i Norge, F-35 sin potensielle evne til å erstatte F-16, Hæren (og sivilsamfunnet i nord-Norge) sitt behov for helikopter, Norges behov for ubåter, Forsvarets rolle i nasjonal krisehåndtering, Forsvarets modenhetsnivå hva gjelder digitalisering, Kystvaktens rolle med tanke på innføring av NH-90, behovet for en oppgave- og oppdragstilpasset maritim spesialstyrke ved Ramsund orlogstasjon, og om det er best om sjefene for de forskjellige driftsenhetene og forsvarsgrenene er generalinspektører eller taktiske sjefer, er alle diskusjoner som skaper et visst engasjement da de trekkes opp eller settes på dagsorden.
Selv om jeg bevisst har trukket frem relativt mange av diskusjonene i avsnittet over her, og til og med kanskje spissformulert enkelte av de overordnede problemstillingene, er det mange flere diskusjoner å ta tak i om noen er i tvil. Men, hvilken diskusjon er viktigst, og har det noe å si hvilken rekkefølge diskusjonene tas i? Og hvilket perspektiv skal man ha når man diskuterer? Skal vi diskutere hva vi trenger nå? Hva vi egentlig trengte i fjor? Eller, hva vi mest sannsynlig trenger i morgen? Eller, om 15 år?
Som Silje Wilassen skrev i innledningen på sin artikkel The Great Power Competition in the North Atlantic på Stratagem for en stund tilbake «The world we know is changing fast, and so are US adversaries. Russia and China are adapting to the emerging new world, with the goal of changing its power balance. » Wilassen fortsatte med å si at “This has led to an emerging need for new thinking and 'reimagination of ends, ways and means'. Moreover, every US partner needs to reassess their role. Both the Gerasimov 'doctrine' and the Chinese Unrestricted Warfare-based doctrine, 'Three-Warfares' bring forward new challenges to the western world. It warrants a response from the US, otherwise, the West and the US can lose the firm grip as a trustworthy security provider.”
Spørsmålet jeg stiller semi-retorisk da er om vi i Norge har tatt dette inn over oss?
Boken The Kill Chain: Defending America in the Future of High-Tech Warfare av Christian Brose er i så måte en interessant bok. Og da ikke med tanke på at man skal tro at man finner noen fornuftige svar eller spesifikke konklusjoner man bare kan kopiere og legge på bordet som en mulig fasit i de forannevnte diskusjonene, og heller ikke kun fordi Wilassen brukte boken som referanse i innledningen av sin artikkel. Ved å lese denne boken kan man få en viss distanse til den spesifikke norske konteksten og få innblikk i den amerikanske konteksten, som jeg mener og tror påvirker Norge både direkte og indirekte. Innblikket man får gjennom boken er presentert av en som har inngående kjennskap til prosesser som er gjennomført, beslutninger som er tatt, og hva som faktisk ligger bak en rekke av investeringene som er gjort i forsvarssammenheng i USA de siste 20-30 årene.
Som politisk rådgiver for nå avdøde Senator John McCain i en årrekke, og i hans funksjon som staff director i the Senate Armed Service Commitee gjennom fire National Defense Autorization Acts-prosesser, har forfatteren Christian Brose unik innsikt hva gjelder tematikken han adresserer i boken.
Det første man må være klar over, og det som kanskje er den største kritikken til hele boken, er at boken tilnærmet utelukkende fokuserer på The Kill Chain – som jeg oppfatter at Brose definerer som; en organisasjons evne til å nøyaktig gjennomføre alle stegene i joint targeting prosessen med særlig fokus på å hurtig lokalisere og drepe fienden. Andre faktorer som eksempelvis ressursallokering, operasjonskonsepter, reel forsvarsvilje på forskjellige nivåer, strategi, alliert samarbeid, eller øving og trening adresseres ikke, eller ikke tilstrekkelig nok, til at man kan hevde at boken på noen måte er «helhetlig».
Den overordnede utfordringen som adresseres både direkte og indirekte er hvordan USA bør forholde seg til Kina. Kina sin mer fremtredende rolle som stormakt, Kina sin økte militære kapabilitet i forhold til tidligere, samt Kina sin evne til å drive innovasjon og utvikling er fokusområder som tildeles oppmerksomhet. Christian Brose er utvilsomt kritisk til hvordan styrkeforholdet mellom USA og Kina har utviklet seg den senere tiden, og han går så langt i sin kritikk allerede i innledningen av boken at han «avslører» at en rekke forskjellige amerikanske krigsspill det siste tiåret har tilnærmet hatt akkurat samme negative utfall for USA hver gang – Kina har nemlig gått seirende ut av samtlige. For Norge, som er avhengig av USA som sikkerhets-garantist i Europa, er dette lite betryggende å lese. Men, for oss i et land som geografisk befinner seg relativt langt unna både USA og Kina er det mulig å diskvalifisere hele bokens relevans ved å si at dette ikke er så viktig for Norge fordi en utfordrende relasjon mellom USA og Kina ikke direkte påvirker Norge. Det oppfordrer jeg derimot ingen til å gjøre, både fordi at forholdet mellom USA og Kina faktisk påvirker oss her i Norge og fordi jeg mener at det er mulige paralleller å trekke i forhold til Norges relasjon til Russland. Jeg tror nemlig at om man skulle lagt resultatet av tidligere krigsspill til grunn, så ville nok resultatet vårt i Norge vært veldig likt det som det som Christian Brose beskriver har vært tilfelle for USA – de har som vi vet tapt.
Boken beskriver flere forklaringer på hvorfor USA taper, og den aller tydeligste og enkleste forklaringen som presenteres er at USA fokuserer for mye på current ops – nåtid – fremfor hva man faktisk trenger i fremtiden. Dette i kombinasjon med trege anskaffelsessystemer og prosesser gjør at aktørene som er best på teknologiutvikling ikke har interesse av å arbeide med eller for det amerikanske Forsvaret. Insentivene for å arbeide for Forsvaret er rett og slett ikke til stede, noe som ifølge Brose fører til en forsvars-organisasjon som ikke klarer å endre kurs før det er for sent. Selv om det er i mye mindre skala, mener jeg elementer av utfordringen som beskrives også er representativ for oss i Norge.
Selv om det ikke er enkelt, eller på noen måte uten risiko, har blant annet Russland, Iran, Aserbajdsjan, Armenia og Tyrkia (for å nevne noen) både direkte og indirekte vist verden at om man virkelig vil, og er villige, er det mulig å knytte ny billig teknologi (som er tilnærmet hyllevare) til eksisterende «klassiske» våpensystemer for å få utnyttet systemene på nye måter. Brose hevder derimot at USA og store deler av NATO fortsatt satser på å videreutvikle teknologi og konsepter som er gamle. Akkurat dette har Christian Brose støtte i hos en annen forfatter, Sean McFate, i boken The New Rules of War – Victory in the age of durable disorder som ble anmeldt av Ørjan Berntsen hos Stratagem i 2020. Begge forfatterne synes å være enige i at USA fokuserer på historiske «legacy-prosjekter» fremfor andre mer relevante prosjekter. F-35 programmet får eksempelvis relativt hard medfart slik jeg leser det, og det er tematikk som bør være av interesse for oss i Norge.
En annen forklaring som presenteres for hvorfor USA ligger dårlig an i forhold til Kina spesielt er at det amerikanske forsvaret har hatt sitt hovedfokus på opprørsbekjempning og internasjonal terrorbekjempelse i 20 år. Andre store og relevante utfordringer har derfor fått lite eller ingen fokus. Dette mener jeg også er noe vi i lille Norge kan kjenne oss litt igjen i.
Det er ingen tvil om at denne boken helt klart heller mot å være en bok som argumenterer for at det er utnyttelse av teknologi som er det saliggjørende uansett hvilken utfordring som skal løses. Selv det som vi i Norge ofte tenker på som en nødvendighet for å drive militære operasjoner - mennesker som tar beslutninger på forskjellige nivåer – kan ifølge boken håndteres med ny og bedre teknologi. Boken argumenterer for at teknologi i form av automatiserte våpensystemer og kunstig intelligens på mange områder vil føre til at det blir tatt bedre, riktigere og hurtigere beslutninger enn om de skulle vært tatt av mennesker. Men, for å gjøre dette kreves det et robust og troverdig «battle network» hvor datastrømmer kan flyte hurtig mellom forskjellige systemer. Denne problematikken i norsk kontekst har blitt adressert hos Stratagem tidligere, og jeg oppfordrer til å lese Lars Birkheim sine artikler Multi-Domain Operations i norsk kontekst og Teknologien er mer moden enn organisasjonen for å danne seg et realistisk norsk grunnlag om man ønsker å knytte denne delen av boken til den norske konteksten.
Boken The Kill Chain: Defending America in the Future of High-Tech Warfare av Christian Brose er ingen bok for de store massene på lags- og troppsnivå. Selv om det er enkelte som sikkert både finner interesse i å lese boken, og som sikkert skjønner veldig mye av de tekniske utfordringen som beskrives i boken på en potensiell mer intuitiv måte enn nivåene over, anbefaler jeg at lags- og troppsnivået fordyper seg i annen litteratur. Boken anbefales dog til personell fra kompani-nivå og oppover.
