Terskelkrigføring

You may not be interested in war, but war is interested in you.
—Michael Walzer (1977)[1]

Epigram er valgt for å imøtegå den vestlige feilslutningen at det er opp til oss å velge om vi er i krig eller ikke, og det ut fra en forestilling om at vi er i en fredssituasjon. Men det er tilstrekkelig at en part oppfatter å være i krig, til at en krigstilstand eksisterer.[2] Den russiske oppfatning, og strategien for denne krigføringen, er allerede dekket i en tidligere artikkel.

Artikkelen belyser omsetting av strategi til krigføring og våre mulige organisatoriske mottiltak.

Terskelkrigføring – terskeloperasjoner er valgt ut fra professor og teoretiker David Kilcullens begrep «Liminal warfare»[3], men oversatt med terskel i stedet for liminal. Terskel er allerede et etablert norsk begrep i «terskelforsvaret», som russiske terskeloperasjoner vil bli vurdert opp mot.[4]

Krigens natur

Svensken Oscar Jonssons forskning tar for seg russiske oppfatninger av hva som er krigens natur og endring av denne over tid. Hans konklusjon er at russisk oppfatning av krigens natur har endret seg fra kun å inkludere væpnet voldsbruk, til også å inkludere informasjons-psykologisk krigføring og såkalte fargerevolusjoner. Disse sees på som like effektive som voldsbruk, og derved blir skillet mellom krig og fred uskarpt. Disse metodene sees på som de største truslene mot regimeoverlevelse.[5] Denne utvidede forståelsen er ikke offentlig erklært da den vil få legale konsekvenser, både for internasjonal rett, og Russlands egen lov om forsvaret.[6]

Etter Russlands invasjon av Krim i 2014 har det i vestlig militærakademia vært en omfattende diskusjon om operasjoner i gråsonen mellom fred og krig. Diskusjonen har ikke omfattet noen reell endring av krigens natur, og diskusjonen har heller ikke ført til at operasjoner i gråsonen har blitt en del av persepsjonen av krig, hverken innen politikken eller i befolkningen. Det mentale bilde er fortsatt binært fred/krig og dagens situasjon er fred, er den vanlige vestlige oppfatning. Denne umake forståelse av krig og hvilke mellomstatlig forhold som eksisterer mellom Russland og Vesten, fører til at handlinger som sett fra et vestlig ståsted er ment å forhindre krig, kan bli sett på som krigshandlinger av Kreml.[7] Den umake persepsjonen er farlig og kan få fatale følger i en reell politisk krise.

Russisk terskelkrigføring

Bakgrunn

Jonssons forskning viser at Russland har dannet seg en oppfatning av at vestlig ikke-militær krigføring skjer i form av fargerevolusjoner som består av informasjonskrigføring, finansiering av NGO (Non-governmental organisations), politisk subversjon ved bruk av etterretningsorganisasjoner, ideologisk konfrontasjon og anvendelse av internasjonalt nettverk av ikke-voldelige protesterende. [8] En vestlige militære intervensjon er fase to i operasjonen.[9] Russisk tenkning er helhetlig, men svakheten er at de russiske lederne da kan komme til å se sammenhenger som ikke finnes. Dess færre punkter, til lettere er det å lage et forståelig bilde som bekrefter ens forutinntatte oppfatning. Legger en på lettere paranoia og en oppfatning av å være omringet av fiender, så blir det lett logiske kortslutninger. Det blir ikke bedre av vestlige lederes skryt av egne «bragder, ellerkommer med uttalelser som indikerer ønske om regimeskifte.[10] Flere vestlige ledere burde vurdere å ta Nassim Taleb sine ord til etterretning: «If you dislike someone, leave him alone or eliminate him; don’t attack him verbally.»[11]

Informasjons-psykologisk krigføring og fargerevolusjoner har russerne rekonstruert i sitt eget tankesett, for offensiv anvendelse mot Vesten. [12] Evgenii Messner, en militærteoretiker som kjempet på Hvite-russisk side i den russiske borgerkrigen er i dag tatt til nåde igjen med teorien om at det er enklere å oppløse en stat, enn å erobre den med våpen. Noe som Putin omtaler som «kontrollert kaos», for øvrig en intellektuell selvmotsigelse.[13] Dette ut fra en forstilling om at den krigføring Kreml mener Vesten fikk til å virke i Øst-Europa og Midtøsten, vil Kreml få til å virke i Vesten. Den logiske svakheten er at mens det er mulig å rekonstruere en komplisert ting, som en motor, er det ikke mulig å rekonstruere komplekse system som samfunn. Spesielt når den russiske analysen av f.eks. Euromaidan (den ukrainske motstanden som fikk Janukovitsj-regimet til å falle i 2014) er feilaktig.[14]

Kreml bruker informasjonskrigføring for å polarisere befolkning (dvs. utnytter allerede eksisterende bruddlinjer), bruker NGO-er som de kontrollerer, skaffer seg allierte som deler deres synspunkter, og støtter ekstremistiske partier for å undergrave motpartens status quo.[15] Dette er en to-stegs operasjon hvor den militære komponenten kun anvendes ved behov. Det vil derfor ikke være mulig kun å ha et forsvar som forsvarer seg ikke-militært.  Hvis man gjør det blottstiller man seg for militær utpressing. Vestlig høyintensitetskrigføring mot Irak i 1991 og 2003 er nøye studert av det russiske militærapparatet, og det nyerussiske konvensjonelle forsvaret er utviklet for å kunne motstå denne type krigføring, ved for eksempel bruk av såkalte tilgangs- og nektelsesdomer.[16]

Den russiske versjonen av fargerevolusjon er en moderne versjon av den subversjon som Sovjet drev i og mot Vesten under Den kalde krigen. Moderniseringen er bygget på kommunikasjons- og informasjonsteknologien.[17]  Idet Kreml oppfatter dette som krigføring, har man sluppet løs GRU sine operatører også i det vi oppfatter som fredstid. Resultatet er blant annet giftmord i Storbritannia og kuppforsøk i Montenegro.[18] Hvorvidt dette forsøket på subversiv krigføring vil virke bedre enn under Den kalde krigen, vil avhenge av om Vesten er i stand til å forstå trusselen og de vestlige samfunns motstandskraft.

Tilpasning som Kreml gjør i forhold til oppfatningen av vestlig ikke-militær krigføring er av samme art som den som skjer mellom stridende, dvs. krigstidstilpasning. Fredstidstilpasning er fundamentalt annerledes idet den forholder seg til oppfatninger om endringer i stridsmiljøet, hypoteser om ny teknologi, organisasjon og taktikk i fremtidig krig.[19] Russland gjør både fredstilpasningen og krigstilpasningen i forhold til Vesten, mens Vesten bare gjør krigstilpasningen i deployeringsområdende som Irak, Afghanistan, etc.

Den vanlige vurderingen av russisk ikke-militær krigføring, er at den er forårsaket av en russisk oppfatning av at de ikke kan nå egne revisjonistiske mål ved bruk av kun militære midler. Min vurdering er at det skjer ut fra en feilaktig stridstilpasning til deres feilaktige virtuelle bilde av «effektiv vestlig krigføring» i Midtøsten og Øst-Europa. Det ene utelukker ikke det andre, den russiske ikke-militære krigføringen er farlig nok, og det er den vi må forholde oss til uansett hvorledes Kreml har kommet frem til den.

Terskelkrigføring

David Kilcullen starter kapitlet om «Liminal Warfare» hos Garnisonen i Sør-Varanger og bruker flyktningestrømmen inn over Storskog i 2015 som et av eksemplene på hvorledes denne type krigføring kan gjennomføres. Den russiske bevoktning av grensen er som det sovjetiske innrettet på å forhindre at folk kommer seg ut av landet.  Han finner det lite sannsynlig at noen slipper frem til en grensepassering uten at det er godkjent. Når så flyktningestrømmen også blir skrudd på, også på grensen til de baltiske land og Finland, og skrudd av igjen, så blir det mer enn tilfeldigheter.[20]

Det som følger er Kilcullens beskrivelse i en kort versjon. Figur 1 viser inndeling og karakteristikk av de forskjellige deler av terskelen. Terskelsonen begynner ved deteksjon og går til motstanderen (vi) responderer. Imidlertid må man være oppmerksom på at illustrasjonen ikke viser dynamikken i sonen. Avstanden i tid og rom i terskelsonen kan minske eller øke. Tid er som i «dere har klokke, vi har tid». For eksempel kan polarisering mellom senter og periferi lykkes bedre om den bedrives over lang tid i terskelsonen.  Rom kan avhenge av om det er hele Norge eller bare en utvalgt del som operasjonen foregår i. Hva som blir oppdaget og attribuert avhenger av innsatsen fra vår oppklaring-, overvåkning-, etterretnings- og sikkerhetstjenester i det rom som berøres av operasjonen. Samtidig er den politiske og sikkerhetspolitiske konteksten vesentlig for å forstå hva som foregår. Attribusjon kan i mange tilfeller være vanskelig ved sabotasje, terrorist- og dataangrep. Responsen derimot avhenger av beslutningsapparatet herunder politiske beslutninger.[21]

Motstanderens (vår) responsklokke starter når operasjonen er oppdaget. Responsen kan forsinkes ved at beslutningstagerne påvirkes av informasjonsoperasjon, diplomatisk aksjon og politisk krigføring, og eskalere for senere å de-eskalere. Spesielt responsterskel er dynamisk og avhenger av indredynamikk i beslutningsorganer, hvorledes disse er organisert, og ikke minst hvilke situasjonsforståelse de har. Med situasjonsforståelse menes nivået over situasjonsbilde.  De to siste elementene klargjøring og iverksett av operasjoner avhenger av flere forhold. Hva er egnet virkemiddel? Er det militær avdeling, Sivilforsvaret, politiet, eller Statskraft, for å nevne noen. Hvor er responderende avdeling og hvilken beredskap har den? Hvor mye tid trengs til klargjøring, forflytning og innsetning. Hvilke støtte trenger den?

Oppsummert kan en si at de to første elementene er primært etterretning, den midterste primært politisk, og de to siste vil bestå av de primære militær/politi/andre innsatsstyrker man har.  Den russiske operasjonen kan være en formingsoperasjon i forkant av militær operasjon. Eller den militære styrke kan være en «force in being», dvs. en styrke som ved sin tilstedeværelse utgjør en trussel som beslutningstager må ta hensyn til. Hvis målet for operasjonen kan nås uten at militære styrker settes inn, desto bedre.[22]

Det som også må tas med i fremstillingen er at russisk krigføring er kjennetegnet av en høy grad av risikotagning og en lav terskel for bruk av vold.[23] Generelt sett kan en si at til bedre situasjons-bevissthet russiske styrker har vedrørende elementene i vårt terskelforsvar (som f.eks reaksjonstid for en aktuell beredskapsstyrke), til sikre blir de i sin operasjonsplanlegging og til lavere blir risikoen for dem. Operasjonen mot Storskog i 2015 kan ha hatt som et av formålene å teste vår reaksjon.

Norsk terskelforsvar

Terskelforsvaret er ikke nevnt i Forsvarssjefens militære råd (FMR) 2019, men den fremstilling som er gitt i FMR 2015 ansees fortsatt som gjeldende. Der er NATOs samlede militære kapasiteter grunnmuren. Dernest kommer forsterkningsstyrker, det norske nasjonale forsvaret – førstelinjeforsvar og strategisk etterretning.  
Fig 3 viser de to sistnevnte delene idet det er disse delene som er relevante for å avskrekke, eller som kan brukes til å forsvare seg mot en russisk terskeloperasjon.[24] Idet den russiske versjonen av terskeloperasjon primært er ikke-militær/paramilitær, vil et norsk terskelforsvar som kun består av militære styrker ikke være tilstrekkelig for å kunne møte en slik trussel. Det vil være behov for kapasiteter fra hele Totalforsvaret. Norges geografiske utstrekning og vanskelige kommunikasjonsforhold som tidvis forverres av vær og føreforhold, tilsier også at tilstedeværelse i avgjørende områder vil være vesentlig for å sikre en rask reaksjon, og derved forhindre at norske myndigheter blir stilt overfor et fullbyrdet faktum.

Moderne terskelforsvar

På det overordnede strategiske nivået mener Kilcullen at Vesten bør gjøre som Bysants imperiet gjorde i sin tid. Deres strategi er allerede dekket her, og omtales ikke videre, selv om Kilcullens utdypning er interessant i det store bilde.[25]  Sett fra russisk side er det liberale demokratiet en trussel som motivasjon for fargerevolusjoner. Til raskere statsledere aksepterer at forskjellen mellom Vesten og Russland ikke er mulig å overkomme, desto raskere kan en gå over til å håndtere forskjellene, i stedet for å løse konflikten.[26] Det kan redusere noe på den farlige situasjonen som er påpekt innledningsvis.

FRM 2019 har en rekke gode forslag til styrking av det norske forsvarets kapabiliteter, som er en fredstilpasning i forhold til russiske kapabiliteter.

Men det er behov for også å ta russisk ikke-militær krigføring inn i måten vi organiserer oss på, og det er viktig at vi tar på alvorhvorledes striden er tenkt utkjempet, dvs. at vi gjør en stridstilpasning. Bare ved å ta Totalforsvarets kapasiteter i bruk vil vi kunne dekke alle domene som Russland operer i. Det fordrer også at Statsministeren understøttes av Nasjonal sikkerhetsråd og Nasjonalt sikkerhetssenter, noe som er gjort rede for her. Rådet og senteret må dekke både tilsiktede (fremmede makter og organisasjoner) og utilsiktede uønskede hendelser (eksempelvis naturulykker og pandemier). Styresmaktene kan selvfølgelig fortsette med å erklære at «det skjer ikke her» og være like uforberedt hver gang. Eller de kan omsette sine egne festtaler til en profesjonalisering av det apparat som skal bidra til kriseavvergelse og støtte krisehåndtering om det ikke lykkes. Kriseavvergelse i det ikke-militære spekteret betyr at Kriserådet får rådgivningsansvar i saker som kan påvirke sikkerhet og trygghet til befolkningen. Det har de senere år vært gjennomført reformer (helseorganisering, regionreform, politireform med flere) hvor hensynet til begge deler ikke har vært ivaretatt. Det gjelder også bruk av enhetsstøvel under fastsettelse av tiltak iht Helseloven under den pågående pandemi. Sammenligning av styresmaktene i Oslo med Danskevelde er et eksempel på noe som kan utnyttes av fremmede makter. Donasjon av beskyttelsesutstyr for helsepersonell tilsvarende.

Det å kontre russiske fremstøt i forskjellige domene fordrer også koordinert samarbeid i NATO. Kontraetterretning og etterretning vil være vesentlig, samt at propaganda gjennom medier og andre kanaler avsløres. Media trengs å bevisstgjøres om russiske operasjoner som slår feil, og disse må fortsatt eksponeres. Derved økes den åpne politiske kostnaden for Russland, og borgerne får en oppfatning av hva som foregår, hva trussel ene er, og det kan derved skapes en robusthet i befolkningen.[27]

Et annet stridskonsept som vi kan adoptere er nektelseskonseptet. Ved å kombinere kavaleribataljonen, Heimevern, Sjøheimevern (gjenopprettes), langtrekkende artilleri, luftvern i flere høydeskikt, kystforsvarsmissiler, korvetter (beholdes eller erstattes med nye), kystjeger for målfatning og sjøminer, er det fullt mulig å etablere en slik kapasitet i Finnmark. I Troms er det mulig å etablere flere slike med en tilsvarende kombinasjon. Luftvern som NASAM og kystforsvarsmissiler som NSM på lastebil produserer i Norge, mens moderne sjøminer kan anskaffes for utlegging fra mobiliseringsferjer. Idet landstyrker ikke kan omgrupperes hurtig og sjelden uten å bli oppdaget, regnes de i avskrekkingsteorien som mer stabiliserende, enn luftstyrker.  Kilcullen og andre er inne på andre måter å føre krig på enn de konvensjonelle, det være seg gerilja eller sverming. Ideene fordrer en seriøs vurdering, om de ikke allerede er vurdert.

Hvis luftforsvaret avgis til NATO er det ikke sikkert det er tilgjengelig for å delta i fellesoperativ strid kontinuerlig. En omfordeling av Heimevernet til utsatte områder som Finnmark, vil gi motstanderen asymmetriske fordeler i tomme områder.

Det er bedre å avskrekke, enn å bli utsatt for et fullbyrdet faktum, og vente på nok allierte styrker for å ta tilbake tapt område – det er ikke sikkert de kommer.  En offensiv operasjon i Arktis kan sitte langt inne å få tilstrekkelig styrker til. Avskrekking kan man bare få til om man forstår hva det skal avskrekkes mot. Det militære elementet er det mest synlig, men er bare en del av et hele i russisk krigføring.

Foto: FMR 2015 / Forsvaret

[1] Jonsson, Oscar. 2019. The Russian understanding of War. Blurring the Lines between War and Peace. Georgetown University Press. Washington DC, Kindel. Epigram til “Conclusion”. Epigramet tillegges oftest Trotsky I henhold til Fotnote 1 til “Conclusion”.

[2] Jonsson. Ibid. Loc 3203-3210.

[3] Kilcullen, David. 2020. The Dragons and the Snakes. How the Rest Learned to Fight the West. Hurst & Company, London, s 119. “The term “liminal” comes from the Latin word for threshold and is used in anthology to describe the ambiguity experienced by people or societies transiting between two states of being.” Kilcullen viser her til Bjørn Thomassen,“The Uses and Meaning of Liminality” International Political Anthropology 2, no. 1 (2009):5-28. Kilcullen har en lengre utdypning, men en kort versjon er at det ikke er noen klare avgrensinger men uklarheter i både tid og rom, og at terskel er bevegelig.

[4] Tanums store rettskrivingsbok, 9. utgave. 2005. Liminal: som danner grense, 498. Terskel: dørstokk, overgang, grense.

[5] Jonsson. Ibid. Loc 3108-3112

[6] Jonsson. Ibid. Loc 3150-3155

[7] Jonsson. Ibid. Loc 3213-3218. Kreml nyttes her betegnelse på det styrende russiske regime.

[8] Jonsson. Ibid. Loc 3182-3185 Forfatters oversettelse og forkorting,

[9] Jonsson. Ibid. Loc 2882-84 To-trinns modell

[10] Jonsson. Ibid. Loc 2635-36, Loc 3211-12

[11] Taleb, Nassim Nicholas. 2012. Antifragile. Things that gains from disorder.  Random House, Loc 3055-56

[12] Jonsson. Ibid. Loc 3190-3192 Forfatters oversettelse og tilpasning

[13] Jonsson. Ibid. Loc 845-58, Loc 1498-99

[14] Kuzio, Taras. 2017. Putin’s War against Ukraine. Kuzio er bare en av flere akademikere som dokumenterer en annen fremstilling av hendelsesforløpet enn den Kreml fremstiller.

[15] Jonsson. Ibid. Loc 3190-3192 Forfatters oversettelse og tilpasning

[16] Area Access and Area Denial – A2AD på engelsk

[17] Galeotti, Mark. 2018. Russian political war – moving beyond the hybrid. s 36

[18] Galeotti. Ibid, 62-64.

[19] Kilcullen. Ibid, s 40

[20] Kilcullen. Ibid, s 122

[21] Kilcullen. Ibid. Figur 4.1 Liminal Warfare og tekst på s 151 - 154

[22] Kilcullen. Ibid. Figure 4. 2 Sequence of a Liminal Warfare Operation, og tekst på s 157-161

[23] Jonsson. Ibid. Loc 3106-7

[24] Forsvaret. 2015. Et forsvar i endring. Forsvarssjefens fagmilitære råd. S 22 og 23, Figur 2

[25] Kilcullen. Ibid. s 249-250

[26] Jonsson. Ibid. Loc 3221 - 3227

[27] Jonsson. Ibid. Loc 3240 - 3250