Som det amerikanske konseptet om MDO beskriver, er det sentralt at tilgjengelige virkemidler kan brukes sammen i alle konfliktnivåer (TRADOC, 2018, forord). Selve kjernen til fellesoperasjoner er å utnytte stridsmidlenes unike kvaliteter i alle domener så optimalt som mulig, i den hensikt å gjøre fellesoperativ innsats mer effektiv enn summen av enkeltinnsatsene (FFOD, 2019, s. 196). Det samme kan sies om det moderniserte totalforsvaret som er innrettet mot å oppnå optimal ressursutnyttelse på tvers av hele krisespekteret, fra fred til full krig (Romarheim, 2019, s. 134-135). Forsvarets nåværende og fremtidige høyteknologiske plattformer, hovedkvarterer, databaser og ulike innsatsmidler bør derfor kunne operere i ett sømløst og moderne nettverk for å kunne utnytte den samlede innsatsens fulle potensial.
Den langsomme krisen vi står oppe i viser at samfunnet evner å omstille seg i fredstid. Samtidig er det andre utfordringer som kan treffe neste gang. Historien har vist at neste beredskapssituasjon eller krise som krever betydelig respons ikke blir lik den forrige. I innlegget om en norsk tilnærming til Multi-Domain Operations (MDO) i dette forumet avsluttet jeg med at det vil være smart av Forsvaret å prioritere sambandet sitt (Birkheim, 2020). Det ble argumentert for at det ikke er konvergens i det Forsvaret drifter av samband og IKT, at organisasjonen kan oppfattes som silobasert og at teknologien kan utnyttes bedre. For å spissformulere dette er det grunn til å hevde at teknologien er mer moden enn organisasjonen.
I dette innlegget vil påstanden over bli diskutert opp mot silobasering for å gi forklaringskraft til hvilke IKT- og samvirkeutfordringer Forsvaret står oppe i når hele organisasjonen presumtivt skal skape synergi ved bruk av ressurser fra og i alle domener. Avslutningsvis skimtes det fremover mot noen potensielle lyspunkt. Modenhet i denne sammenheng er måten organisasjonen evner å bruke digitale arbeidsmåter og teknologier for å forbedre prosesser, effektivisere virksomheter og drive frem nye forretningsmodeller (Deloitte, 2019). IKT-strategien for forsvarsektoren stadfester først som sist at sektorens digitale modenhet er lav (FD, 2019b, s. 14). Vår neste forsvarssjef, General Eirik Kristoffersen, blir i VG Helg sitert på at digitaliseringen i Forsvaret hemmes av at vi har for mange systemer (Muri, 2020). Erkjennelsen fra min tidligere sjef blir i det følgende gitt ytterligere spalteplass.
Et silobasert forsvar
Å være silobasert er i dag sjeldent kategorisert som et kompliment. Analogien tegner opp et inntrykk av å utvikle og beholde sine ting internt. Silotekning kan assosieres med begrenset informasjonsflyt, hemmende for utvikling og som en rutinert festbrems når omstilling og endring skal finne sted. Hæren gjør sine ting på bakken med sitt system, Sjøforsvaret gjør sitt stort sett i det våte element med et annet system. Disse har til og med ulik gradering på sine systemer, hvorpå Luftforsvaret har en tredje variant. De har imidlertid ikke valgt det. Det har blitt slik av dårlig helhetlig styring i lang tid (FD, 2019b, s. 37-38). Forsvaret kan sies å ha arvet IKT sammenlignbart med et falleferdig hus med sviktende grunnmur, uten drenering og med råte i både bjelkelag og tak. Å få til et moderne smarthus av slikt kan de fleste se for seg som et omfattende prosjekt. Fellesoperativ synergi i alle domener kan synes som vel ambisiøst uten en totalrenovering i denne sammenhengen.
Samordning på tvers av slike siloer er utfordrende (Kettl, 2003). Noen ganger kan slik silotenkning stå i veien for både effektiv tverrsektoriell samordning på sivil side, slik Romarheim (2019, s. 146-147) eksemplifiserer ved å påpeke de mangelfulle sikkerhetstiltakene rundt Regjeringskvartalet før 22. juli 2011. I følge Difis rapport om samordning i norsk forvaltning fra 2014 gjør sektororienteringen i departements- og virksomhetskulturer at det stilles få krav til tverrsektorielle løsninger, og at det mangler motivasjon for slikt (Difi, 2014, s. 3). Det er her sentralt å påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet har et overordnet ansvar i samfunns og beredskapsområdet, men ikke beslutningsmyndighet på andre departementers anliggende (Endregard, 2019, s. 75). Forsvaret er som skissert over ikke alene om å være silobasert i offentlig sektor. Utfordringene med manglende overordnet rammeverk, uegnet organisering av IKT-miljøet og generelt fravær av helhetlig IKT-styring i forsvarssektoren blir tydelig adressert i IKT-strategien (FD, 2019b, s. 18-19).
Konseptet om MDO har til hensikt å bryte ned de tradisjonelle siloene som tidligere innsnevret hvem som skal gjøre hva i hvilket domene (Palazzo & Mclain III, 2016). Denne visualiseringen om å fjerne skottene mellom de grenvise siloene kan Forsvaret dra nytte av, uavhengig av hvilken oppgave som skal løses. Problemet med å viske ut siloene i informasjonsteknologien er at nye behov og systemer kan etableres ukontrollert og forsterke problemet (Cromity & de Stricker, 2011). IKT-strategien benevner slikt som skreddersøm (FD, 2019b, s. 22). Å skreddersy en løsning til ett formål kan være nødvendig i operativ virksomhet. Imidlertid er skreddersøm vanskeligere å tilpasse til ny teknologi og samhandling med andre. Setter man av en formiddagsøkt for å finne ut av alle pågående prosjekter innen sambands og informasjonsteknologi i Forsvaret (INI-porteføljen), kan man bli både imponert og lettere sjokkert på samme tid. Hvorvidt disse prosjektene er avhengige av hverandre, om de er tett synkronisert og jobber for samme mål har vist seg å være varierende (McKinsey, 2015). Ut fra det som faktisk fungerer og brukes i dag kan på en annen side gi grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt Forsvaret makter å utvikle sine informasjonssystemer som ett helhetlig nettverk for å legge til rette for fellesoperasjoner. Sømløst kan det knapt kalles.
Både Fussell (2017) og velkjente McChrystal (2015) omtaler nettverkstenking og team of teams i deres bøker, og hevder begge at problemet i de fleste store organisasjoner ligger i at siloene ikke er knyttet sammen godt nok. Informasjonkjeden blir derfor for lang, det blir for mange ledd, utveksling av informasjon går for tregt. En optimal utnyttelse av Forsvarets ressurser kan i slike tilfeller synes vanskelig i praksis, kanskje spesielt når kommunikasjon mellom sensor, effektor og beslutningstaker er tidskritisk. Utveksling på tvers er ikke alltid mulig i Forsvarssektoren (FD, 2019b, s. 23), og IKT-arkitekturen legger banalt fremstilt ikke til rette for at skreddersøm kan snakke med en annen skreddersøm. Istedenfor å bryte ned siloene og det som ligger internt i disse, vektlegger generell nettverkstenking i større grad evnen til å knytte siloene sammen (Cromity & de Stricker, 2011; Fussell & Goodyear, 2017). I påvente av å etablere ett helhetlig nettverk kan sammenkoblinger skape økt operativ effekt. Sikker informasjonsutveksling (SIU) mellom to ulike nettverk belyser et slikt tilfelle, der teknologien gjør dette fullt mulig. Allikevel får vi ikke dette til av flere årsaker. Unntaket kan på en annen side oppleves under enkelte øvelser hvor høyst midlertidige godkjente SIU-mekanismer settes opp. Stor blir derfor fallhøyden når midlertidig «magi» ikke blir implementert permanent på grunn av et omfattende sikkerhetsregime og en rekke avhengigheter blant de mange prosjektpinkoder (FD, 2019b, s. 24, 26). Slik eksperimentering er nødvendig for å teste funksjonalitet, system og ikke minst gi en smakebit på hva som er mulig. Samtidig kan det fort danne et feilaktig inntrykk av eget modenhetsnivå. Utfordringer har lett for å filtreres vekk i solskinnshistorier. Hvordan vi vurderer risiko og forvalter sikkerhet kan her både være en begrensning, men også åpne opp for nye muligheter (NSM, 2020). Med økt teknologisk modenhet i hele organisasjonen potensielt raskere få sikkerhetsgodkjent løsninger og ny teknologi som skaper høyere operativ evne til utnyttelse av hele spekteret av ressurser. Teknologisk er det fullt gjennomførbart, men vi kludrer det muligens litt til for oss selv ved å dra «sikkerhetskortet» når tvilen og usikkerheten skrider frem. IKT-strategien hevder at slik lav modenhet i sikkerhetsvurderinger kan være hemmende i realisering av en effektiv teknologisk utvikling av IKT i sektoren (FD, 2019b, s. 26).
En god start for Forsvaret, i tillegg til å prioritere og beskytte sambandet sitt, kan i denne sammenhengen være å kvitte seg med IKT-kråkeslottet med sviktende grunnmur og suboptimaliserte løsninger. Et høyt antall nettverk og plattformer skaper nødvendigvis et høyt behov for drift, støtte og sikkerhetsgodkjenningsprosesser. Operasjonsrommenes økende behov for flere systemer, skjermer og USB minnepinner for filoverføring, kan fortelle at Forsvaret ikke utvikles i retning av konvergens. Å flytte filer fra ett system til et annet via manuelle svingstoloperasjoner innfrir nok ikke kravene for særlig digital modenhet. Det samsvarer heller ikke med NSM sine grunnprinsipper for IKT-sikkerhet (NSM, 2020). Fortsetter Forsvaret i et slikt uføre er det rimelig å anta at det vil oppta stort sett alle teknikere i hele organisasjonen for å holde liv i alle systemene, på grensen av det som kalles sikre og forvaltede løsninger. For å oppnå effektivitet og optimal utnyttelse av knappe ressurser, kan en forent ambisjon om konvergens i informasjonsteknologien i seg selv virke fornuftig. Å bytte ut det forfalne kråkeslottet av nettverk med et helhetlig planlagt smarthus kan sees på som en mer rasjonell og langsiktig tilnærming. Ett IKT-system med moderne sikkerhetsløsninger er muligens mer fornuftig fremfor å gå videre med dagens løsning. Inntil det er løst kan SIU mellom færre systemer på nødvendige graderingsnivå kunne tette taket i den tid organisasjonen omstiller sikkerhetsarbeid, drift og utvikling mot færre og bedre forvaltende løsninger. Som å male på dårlig drenert grunnmur funker slikt kun midlertidig.
Lyset i tunnelen
Det er heldigvis igangsatt to initiativ innenfor IKT som skal ha et særlig fokus på effekt av investeringer på området. Det første initiativer er program Mime skal sikre ivaretagelse av en helhetlig anskaffelse av taktisk informasjonsinfrastruktur. Program MAST skal på sin side sikre ivaretagelse av en helhetlig anskaffelse av sikker plattform for militær anvendelse av skytjenester (FD, 2019a, s. 30). I dag bruker det norske forsvaret nesten ikke skytjenester i det hele tatt, men det skal etter sigende endre seg de neste årene. Investeringsprogrammet MAST skal frem til 2025 investere én til to milliarder kroner i nettopp skytjenester for Forsvaret (FMA, 2019). Selv om programmene gir motivasjon og håp om forbedring, er det muligens rasjonelt å frykte at de kan havne i samme manglende styringsform som IKT i forsvarssektoren beviselig har vært utsatt for, slik IKT-strategien (FD, 2019b) tydelig påpeker. Imidlertid gir sterk satsning på strategisk samarbeid med sivil industri og økt kommersialisering i de nevnte programmer indikasjoner på omstilling i riktig retning. Bedre samhandling med det sivile markedet er også en klar forventning i LTP (FD, 2020, s. 116).
Figuren viser elementer i IKT-strategien for forsvarssektoren (FD, 2019b, s. 6)
Å lene oss tilbake for å overlate denne teknologiske utviklingen til programmer og prosjekter er sikkert fristende. Det kan være en korttenkt og lite strategisk manøver. Programmene bør heller overøses med forslag, innsikt og brukerkompetanse for å videreutvikle og tilpasse hvilke behov som kan skape en enda større effekt for Forsvaret som helhet - uavhengig av våpengren eller funksjon. Man kan nemlig betrakte det som omstilling av store deler av organisasjonen.
Oppsummering
Krisen vi står i har muligens noen positive konsekvenser for Forsvaret ved at samfunnet har gjort et digitalt byks i riktig retning. Slike erfaringer bør konverteres til læring. Ikke bare i rammen av totalforsvaret, men kanskje mest internt i Forsvaret for å gjøre oss i bedre stand til å gjennomføre alt fra effektiv drift til utførelsen av fellesoperasjoner. Innen noen år har Forsvaret eksempelvis både F-35 fullt operativ, flere typer nettverksvåpen og langtrekkende landbasert presisjonsild til disposisjon. For at slike våpensystemer skal skape synergiske effekter når det kreves som mest, bør antall IKT-systemer slankes. De høyest prioriterte kan knyttes sammen og deretter bli byttet ut med ett nytt sømløst fellesskap med moderne sikkerhetsmekanismer. Forsvarsgrenene har ulike behov, og trenger fremdeles ulik form for taktisk samband. At ulike sambands og IKT-systemer ikke kan snakke med hverandre bør snart bli historie. Her er program MAST og Mime gledelige nyheter. IKT-strategien til forsvarssektoren gir retning. At Sjef Cyberforsvaret blir ansvarlig general kan skape fart i IKT-miljøet. Gapet mellom teknologien og modenheten i organisasjonen kan bli mindre hvis vi som skal utvikle Forsvaret videre tenker helhetlig og ikke er redd for å bryte med gamle vaner. Vi må kanskje tenke annerledes på sikkerhet og kollektivt refokusere mot stordriftsfordeler, enkelhet, økt sikkerhet og ikke minst økt tempo i utvikling og anskaffelser. Teknologien skal brukes til vår fordel- men også avvikles, driftes og stadig utvikles. Grunnmuren må være skikkelig.
Foto: Forfatter
Referanser
Birkheim, L. H. (2020). Multi-Domain Operations i norsk kontekst. Hentet fra https://www.stratagem.no/multi-domain-operations-i-norsk-kontekst/?fbclid=IwAR0APvcYu0SyfoULYjSeoMOI6TTInVpEIrjsi1KxrIpahSTY_aKpeOHuex0
Cromity, J. & de Stricker, U. (2011). Silo Persistence: It's not the Technology, it's the Culture! New Review of Information Networking, 16(2), 167-184. https://doi.org/10.1080/13614576.2011.619924
Deloitte. (2019). Digital Disruption Index 2019. Deloitte. Hentet fra https://info.deloitte.no/lg-public-disruption-index-2019.html
Difi. (2014). Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning. Difi-rapport 2014:07. Oslo: Direktoratet for forvaltning og IKT.
Endregard, M. (2019). Totalforsvaret i et sivilt perspektiv. I P. M. Norheim-Martinsen (Red.), Det nye totalforsvaret. Oslo: Gyldendal.
FD. (2019a). Fremtidige anskaffelser til forsvarssektoren (FAF) 2019-2026. Forsvarsdepartementet.
FD. (2019b). IKT-strategi for forsvarssektoren. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ikt-strategi-for-forsvarssektoren/id2685492/
FD. (2020). Prop 62 S (2019-2020), Vilje til beredskap - evne til samarbeid. Langtidsplan for forsvarssektoren. Forsvarsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-62-s-20192020/id2697623/
FFOD. (2019). Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben.
FMA. (2019). Bred allianse av IT-virksomheter vant Lilla Hansen-prisen. I: Forsvarsmateriell IKT kapasiteter. Hentet fra https://forsvaret.no/forsvarsmateriell/presserom/bred-konstellasjon-av-it-virksomheter-vant-lilla-hansen-prisen
Fussell, C. & Goodyear, C. W. (2017). One mission: How leaders build a team of teams Penguin.
Kettl, D. F. (2003). Contingent coordination: Practical and theoretical puzzles for homeland security. The American Review of Public Administration, 33(3), 253-277.
McChrystal, G. S., Collins, T., Silverman, D. & Fussell, C. (2015). Team of teams: New rules of engagement for a complex world Penguin.
McKinsey. (2015). Modernisering og effektivisering av stas-,støtte- og forvaltningsfunksjoner i forsvarssektoren. McKInsey & Company.
Muri, K. (2020). Jeg kommer til å skuffe mange folk. VG Helg, del VG Helg.
NSM. (2020). Grunnprinsipper for IKT-sikkerhet v. 2.0. Nasjonal Sikkerhetsmyndighet. Hentet fra https://www.nsm.stat.no/publikasjoner/andre-publikasjoner/grunnprinsipper-for-ikt-sikkerhet-2-0/
Palazzo, A. & Mclain III, D. P. (2016). Multi-Domain Battle: a new concept for land forces. Hentet fra https://warontherocks.com/2016/09/multi-domain-battle-a-new-concept-for-land-forces/
Romarheim, A. (2019). Totalforsvaret - en uunnværlig umulighet? I P. M. Norheim-Martinsen (Red.), Det nye totalforsvaret. Oslo: Gyldendal.
TRADOC. (2018). The U.S. Army in Multi-Domain Operations 2028 [Pamphlet 525-3-1]. U.S Army TRADOC.
