Tanker om årsstudium

Vi satt i OPS-rommet på fregatten og planla hvordan vi skulle sikre egne styrker før vi seilte inn i Latakia, Syria. Det var en av flere turer inn til byen hvor oppdraget var å laste sivile fartøyer med et av verdens farligste stridsmidler. «Hvordan er det med kanonen?» spør en av kystjegerne. «Vi kan ikke bruke kanonen på å skyte småbåter» sier krigføringsoffiseren med et litt nedlatende smil. Vi andre, spesialister som også satt i møtet og som skulle dele ideer til hvordan vi som fregatt kunne beskytte disse sårbare lasteskipene, sa ingenting. Vi ante jo ikke om det var greit å skyte småbåter med kanon eller ikke. Ingen av oss var jo jurister.

I den siste tiden har vi fulgt debatten om «Den doktorale offiser» og i forlengelse av dette blir til tider utdanningsreformen og det nye årsstudiet trukket inn. Flere gode argumenter blir nevnt, og vi synes det er positivt å se at det vekker engasjement hos mange. Med denne teksten vil vi dele noen tanker rundt vårt utdanningsløp på årsstudium, videre karriereløp og fremtidens offiserskorps. Men det er også et behov for å rydde i de normative argumentene og retorikken som preger debatten.

Bachelorløpet som kjernen i fremtidens offiserkorps

For det første, så er det fra vår side ingen tvil om at bachelorløpet bør utdanne kjernen i fremtidens offiserskorps. Som noen tidligere kronikkforfattere i Stratagem har påpekt så er det mange ferdigheter som følger med i rollen som offiser, og en utvanning av den militære profesjon må unngås. Når det er sagt så trekkes konklusjonene svært raskt og vi får en oppfatning av at enkelte krisemaksimerer fremtidens offiserskorps. Da er det fort gjort å ty til billige retoriske grep og anekdotisk bevisføring. Poenget mitt er at argumentene i debatten må være forankret i logikk – ikke emosjoner og anekdoter. Det er altså ikke slik at vi ettårskadetter i august 2022 skal ut og styre en F35 eller lede en tropp i Panserbataljonen – vi er rett og slett ikke klare for det. Tannlegemetaforen som sikkert noen av Stratagems lesere er kjent med er derfor helt ugyldig.

Vi på årsstudium har blitt forespeilet en kursrekke med videre fagutdanning, og vil på lik linje med andre kadetter og offiserer gå gjennom en prosess som sertifiserer oss til å tre inn i rollen som troppssjefer og militære fagpersoner. Dette inkluderer stridstekniske og andre rent militærfaglige kurs som vil utvikle oss som troverdige offiserer. Dermed kan sluttproduktet, om noen år, være en troppssjef med tilstrekkelig fagutdanning og sertifiseringer som gjør oss klare til å begynne i rollen – det er jo sluttproduktet som betyr noe. Den videre utviklingen av oss selv som offiserer må vi ta ansvar for akkurat som andre nyutdannede offiserer. Unnskyld, dette gjelder faktisk alle offiserer.

Behov for sivil kompetanse

For det andre, så vil vi trekke frem vårt faglige bidrag. Når det gjelder behovet for sivil kompetanse i offiserskorpset vil vi vise til Svendsen-utvalget. Rapporten sier på side 74 at «2/3 av kompetanseområdene i Forsvaret har høyt samsvar med kompetanse som utvikles og anvendes sivilt».[1] Forsvaret har riktignok en del sivilt ansatte, men la oss gå tilbake til tallene: 2/3. Dette er solide tall. I argumentasjonen som viser til bekymring rundt det å bekle militærfaglige stillinger så skal det selvfølgelig ikke være plass til ukvalifiserte. Relevant og god kompetanse til den rollen man besitter bør være et styrende prinsipp – derfor er vi helt enig med mange av de bekymrede. Det bør heller ikke vikes på de kravene som angår mental, moralsk og fysisk robusthet. Vi ettårskadetter kjenner også på det ansvaret.

Det er imidlertid flere offiserer som må finne seg i å bekle roller som like gjerne kunne vært bekledd av sivile med relevant utdannelse. At vi bidrar til at offiserskorpset i fremtiden vil bestå av enkelte som «tilfeldigvis» har en bachelor i HR, økonomi, ingeniør eller sykepleie ser vi på som en styrke. Mangfoldet som Svendsen-utvalget etterspør handler i våre øyne ikke bare om å speile befolkningen, men også om å styrke offiserskorpset faglig – ikke utelukkende militærfaglig. Med andre ord: Det påvirker kampkraften.

Så har det seg slik at man alltids vil være utsatt for billige poeng som «hva skal vi med en som er arkitekt?». Her vil vi sende ballen tilbake til de som arbeider med og har ansvaret for seleksjon. Hvilke kriterier som legges til grunn når ettårskadetter selekteres er en helt annen debatt. Det bør ikke være slik at søkere må ha en militær stilling som venter på dem før de søker (slik tilfellet har vært tidligere), men samtidig er vi helt åpen for at man kanskje legger inn en høyre- og venstrebegrensning i seleksjonen. Poenget mitt er at det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi skal ikke begrense krigsskolenes utdanningstilbud til å bare bestå av et «påbygg», men vi skal supplere det eksisterende offiserskorpset og bachelorløpet.

Videre har oberstløytnant Harald Høiback uttrykt bekymring rundt kostnaden av årsenheten. Han frykter at den egentlige regningen kan falle på forsvarsgrenene.[2] Dette er en bekymring vi anerkjenner, men argumentet og problemstillingen har ingenting med rasjonale bak årsstudium å gjøre.

Dessuten betvilte Høiback vår motivasjon for en lengre karriere i Forsvaret: “Når den praktiske utdanningen er gjennomført, vil nok mange av årsstudiumstudentene også ha fått det de kom for, litt på CV`en og litt i lommeboken, for deretter å forlate Forsvaret igjen.”[3] Vi forstår bekymringen. Det koster Forsvaret penger å utdanne oss og kanskje vil enkelte finne nye karriereveier etter pliktåret. Det er heller ikke til å skyve under en stol at CV`ene vil nyte godt av karrierevalget, og Lånekassen har begynt å banke på døren med sine månedlige nedbetalinger. Men belyser en problemet fra riktig side? Eller pålegges vi en holdning om hvorfor vi er her? Vi tror faktisk at vi kan fylle et kompetansebehov som Forsvarets offiserskorps angivelig har. Og det håper vi de ulike avdelingene - som vi snart blir en del av - også vil se.

Vi er også kjent med at Forsvaret tidligere har hatt ettårige befalskurs for så å se personellet forsvinne etter endt pliktår. Dette mener vi ikke kan sammenlignes fordi søkermassen til befalskursene bestod av folk som kom rett fra videregående skole og som tidligere ikke ble tilbudt langsiktige karriereløp. Vi som nå går årsstudium, har tatt er bevisst karrierevalg og søker faktisk Forsvaret til tross for mulighetene i det sivile.

Bidrag til den militære yrkeskulturen

For det tredje skal vi adressere vårt bidrag til den militære yrkeskulturen. Dette siste argumentet baserer seg på personlige erfaringer og rent empirisk står vi derfor svært sårbart. Vår erfaring er altså at de som velger den treårige offisersutdannelsen i dag består hovedsakelig av personer som akkurat har avtjent verneplikten, kommer rett fra videregående eller som har noen år i spesialistsøylen. Når de tar det valget og forplikter seg til tre år på Krigsskolen, etterfulgt av tre års plikttid, er det etter vår mening ikke bare et svært modig valg, men også et valg som vil forme dem som mennesker. Ja, de vil vokse intellektuelt og som militære ledere, men de vil også bære på mange av de samme erfaringene og formes deretter. Vi tror at et utvalg offiserer med en annen akademisk bakgrunn kan bidra – ikke erstatte – til å se problemstillinger fra et annet perspektiv under oppdragsløsning. Utenfor-boksen-tenkning er også med på å skape kampkraft.

De årene som de fleste mennesker bruker på utdanning er gjerne i tidlig tyveårene. Dette er utvilsomt en svært definerende periode for mange. Ettårskadettene er en svært mangfoldig gjeng i form av utdannelse, universitetstilhørighet og yrkeserfaring. Poenget er veldig enkelt: Forsvaret som er til for å sikre norske verdier og interesser er tjent med å bestå av offiserer som bærer med seg et perspektiv fra andre sektorer enn det militære. Kanskje vi ikke alltid har noe å bidra med fra det sivile når et problem løses på taktisk nivå, men vi tror vi har noe å bidra med i den militære yrkeskulturen. Krigsskolene vektlegger inter alia dannelse når de beskriver studieløpet. Det er derimot ikke slik at krigsskolene har monopol på begrepet dannelse. Svært mange av oss ettårskadetter bærer med oss livserfaring og et perspektiv som rett og slett styrker den militære kulturen.

Andreas Masvie skrev et særlig godt essay om verneplikten som en del av samfunnsdannelsen. Der viser han til John Peter Collett, professor i historie ved UiO og beskriver dannelsen som:

«Dannelse er å oppøve evnen til å se verden omkring seg, og til å se seg selv, i et perspektiv av det allmenne og prinsipielle. Det er ikke ditt indre liv som ene og alene avgjør om du er dannet eller ikke. Det er den måten du lever livet ditt på i forhold til andre som gjelder.» [4]

Sitatet ble brukt i forbindelse med verdien av verneplikten hos den enkelte, men vi ser i denne sammenheng at budskapet også gjelder for offiserskorpset. Mangfold i den militære profesjonen som Svendsen-utvalget søker etter handler ikke om å tikke av noen bokser for at Forsvarssjefen skal vinne mangfoldspoeng hos folket. Det handler mer om å ha et tett og troverdig forhold til folket og de demokratiske verdiene vi i Forsvaret skal verne om – hvem kan vel mer om demokratiske verdier enn «bare» en statsviter?

Årstudiet har åpenbart noen barnesykdommer, men vår oppfordring til videre debatt om årsstudium er at vi skiller mellom temaene: i) hvordan videre karriere- og utdanningsløp bør se ut for de som går årsstudium; ii) hvordan fordelingen skal være mellom de som går bachelor og årsstudium; iii) hvem som skal ta regningen for videre utdanning av ettårskadettene i påfølgende år; iv) hvordan de neste kullene av årsstudium selekteres med tanke på sivil utdannelsesbakgrunn; og v) utdanningskvaliteten ved FHS så vel som andre militære skoler.

Når det gjelder retten til årsstudiets eksistens mener vi det har blitt ryddig redegjort for i dette innlegget.

Tilbake til Syria**. Det ble med kystjegerens idé og kanonen ble aldri involvert i videre planlegging da vi gikk inn i Latakia. Men neste gang jeg sitter i samme situasjon så skal jeg sørge for å heve stemmen og som jurist si at i henhold til krigens folkerett så er det de jure mulig å bruke kanon mot lovlige mål – uansett hvor skjevt styrkeforholdet måtte være.

**For ordens skyld: Historien fra Syria er brukt som et litterært virkemiddel og ikke som et argument i seg selv av typen anekdotisk bevisføring.

Med innspill fra Eivind Kvile (Kadett ved Krigsskolen. Master i statsvitenskap fra NTNU).

Referanser

[1] Rapport. Svendsen-utvalget – økt evne til å kombinere menneske og teknologi, <svendsen-utvalget--okt-evne-til-a-kombinere-menneske-og-teknologi.pdf (regjeringen.no)>, side 74

[2] Harald Høiback. (2021). ´It´s the economy stupid! – Del 2 av balladen om Forsvarets utdanningsreform´. Stratagem. <https://www.stratagem.no/its-the-economy-stupid-del-2-av-balladen-om-forsvarets-utdanningsreform/>

[3] Harald Høiback. (2021). ´It´s the economy stupid! – Del 2 av balladen om Forsvarets utdanningsreform´. Stratagem. <https://www.stratagem.no/its-the-economy-stupid-del-2-av-balladen-om-forsvarets-utdanningsreform/>

[4] Andreas Masvie. (2015) ´Soldatens dannelse´. Morgenbladet. <https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2015/12/23/soldatens-dannelse/>

Foto: Mats Grimsæth/Forsvarets mediesenter/