Talibans maktovertakelse i Afghanistan 2021 - Hva var nytt?

Det korte svaret er: veldig lite. Egentlig bare en ting. Det at det gikk så smertefritt. For Taliban. Og for oss andre.

En britisk historiker konkluderte i sin tid med at det eneste som utenlandsk militær bistand har lagt igjen i Afghanistan er flere og bedre våpen, slik at neste runde i den interne maktkampen blir mer blodig og ødeleggende enn de forrige. Det slo ikke til denne gangen - ennå. Sikkert til det beste for Afghanistan, men det kom åpenbart som et sjokk for alle andre.

Det har vært mengder av referanser til USAs uttrekning fra Sør-Vietnam og Hanoi da vestlige styrker trakk ut av Afghanistan. Men det var mye på det visuelle og overfladiske. La oss gå litt bak kulissene.

Under fredsforhandlingene i Paris i 1975, fant følgende samtale sted mellom den amerikanske oberst Harry Summers og hans nordvietnamesiske motpart:

“You know you never defeated us on the battlefield” said the American colonel. The North Vietnamese colonel pondered this remark a moment. “That may be so,” he replied, “but it is also irrelevant.”[1]

Jeg ser for meg at noen tilsvarende samtaler kunne ha funnet sted i Afghanistan i august 2021. Tenk dere en norsk bistandsdiplomat:

«Vi har bygd og drevet skoler, sykehus og statsinstitusjoner på alle nivå.» Talibankommandanten tygde litt på utsagnet. «Det stemmer nok det, dermed kunne vi konsentrere oss om å ta makten, mens dere tok ansvaret og kostnadene med å drive landet.» (Her må det understrekes at enhver afghansk maktaktør ville sagt det samme, enten han er krigsherre fra nord eller tilhører den urbane pasthunske eliten).

En tilsvarende samtale mellom en NATO-offiser og samme Talibaner kunne forløpt på denne måten:

«Vi hadde de mest effektive kampstyrkene, fullstendig luftherredømme, de største ressursene og de mest overfylte PowerPointene.» Talibankommandanten ble nødt til å sette over teen. Dette ville bli en lang dag.

Oppslagene og debatten etter Talibans maktovertakelse har i det store og hele handlet om hva vi (NATO, USA, Norge, m.fl.) gjorde galt siden vi tapte. I alt fra kongresshøringer til indignerte leserinnlegg fra skuffede veteraner har selvransakelsen vært både dyp og vond. Det spørsmålet som er virkelig interessant er hvorfor Taliban vant? Hva gjorde Taliban riktig?

Tilbake til Vietnamkrigen. I 2002 ga den amerikanske Reserve Officer Assocciation ut boken Why the North Won the Vietnam War, skrevet av ledende akademikere. Det tok nærmere 30 år med amerikansk selvransakelse og selvpisking før akkurat det spørsmålet ble stilt. Boken speilet en bok som kom 1962: Why the North Won the Civil War. Den ble utgitt i forbindelse med 100-årsminnet for Den amerikanske borgerkrigen. Fram til da hadde det mest handlet om hvorfor Sørstatene tapte, et tema som hadde ridd sørstatsveteraner og historikere som en mare i flere tiår.[2]

Mark Jason Gilbert innleder Why the North Won the Vietnam War med historien om en veteransamling, der flere tidligere sørstatsoffiserer overgår hverandre med å vise til alle feilene Sørstatene gjorde i krigen. Den eneste som ikke sa noe, var general George Pickett, eldste offiser til stede. Han satt taus midt i all denne «orgien av selvkritikk». Da en journalist utfordret han på hvorfor Sørstatshæren tapte det avgjørende slaget ved Gettysburg, kom det tørt fra Pickett: «Gentlemen, I have always thought the Yankee Army had something to do with it.»[3]

Det går an å håpe at det ikke tar 30 eller 100 år før det kommer en god studie av hvorfor Taliban vant den (foreløpig) siste krigen i Afghanistan. Men om så skjer, hvem bryr seg da om å lære?

En av følgene etter Vietnamkrigen var den amerikanske hærens reformarbeid som ledet til AirLand Battle-doktrinene og måten amerikanerne opererte på i Gulfkrigen 1990-1991.[4] Et sentralt begrep i denne prosessen var manøverkrigføring, som også slo inn i Norge på 1990-tallet og ble doktrinefestet i Forsvarets fellesoperative doktrine.[5] Et sentralt element i manøverteori er kampen om viljen, der teorien prediker at den svake part kan omgå motpartens styrke og svekke viljen slik at fienden velger å gi seg.[6] Uansett om man tror på manøvrismen og dens tolkninger av vilje, så er viljen til faktisk å utkjempe krigen sentral også hos Carl von Clausewitz, selv om gamle Carl von som kjent er mye mer sitert enn nøye studert.[7]

Også «vilje» er et ord som er så mye brukt i militærteorien, ofte for å kompensere for evne, at det er nærmest tømt for mening. Viljen må være fundert på noe som er så viktig at politikere vil sende soldater i døden for den politikken de står for. Dette fundamentet må være sterkt nok til at soldater er villige til å gå godt ut over «the call of duty» for å løse oppdrag.

Vel så viktig er det at det er vilje til å ta inn over seg virkeligheten. At det er vilje til å sette seg grundig inn i den situasjonen en står overfor, for så å gjøre velinformerte og velbegrunnede valg. Det betyr ikke at all bruk av norsk militærmakt i fjerne land skal ha noe eksistensielt over seg, men at ambisjonsnivået må stå i forhold til hva vi er villige til å satse av blod, svette og skattepenger. Ut fra reaksjonene på utfallet i august, virker det som at man var forført av narrativen på bekostning av kunnskap.

Jeg er av den oppfatningen at hovedårsaken til at til USA, NATO og Den nasjonale afghanske hæren tapte var at Taliban vant – og det endatil på walk-over. De vant ikke fordi de var spesielt gode, men bedre enn oss på det som var viktig. Det viktige var, som indikert over, ikke på det operasjonelle og taktiske. Det handler om denne viljen, som har vært en gjenganger i vestlig militærteori siden militærteori kom på moten etter Vietnamkrigen. Det kollektive vestlige «vi» ville ikke mer. Det ville heller ikke de afghanske elitene. Det burde heller ikke kommet som en overraskelse.

Et perspektiv på dette problemet tar Scott Atran tak i lederartikkelen The will to fight i tidsskriftet Science i september i år.[8] Atran har bred forskning på hvordan «sacred values» motiverer mennesker til å sloss og dø,[9] og innleder lederartikkelen med hvordan «many politicians, pundits, and military leaders expressed surprise at having overestimated an ally’s will to fight and underestimated the enemy’s.» Akkurat det burde ikke komme som noen overraskelse.

Atran gjengir så en oppsummering av forskningen sin med at det alltid har vært «“Devoted Actors” fused together by faith in defending or advancing non-negotiable “sacred values,” whether religious or secular, like God or country.» Norge var selv i den situasjonen under andre verdenskrig sammen med våre allierte. Da var viljen til motstand og offer temmelig konsistent fra Konge og regjering, til sjøfolk, lærere og MILORG-operatører. Nordmenn hadde sine “sacred values” sammen med amerikanere, nederlender og andre allierte. Og folk risikerte liv og helse for disse verdiene, ikke minst fordi det faktisk stod om livet. Nazistenes “sacred values” ville svært få vite noe av, og disse verdiene åpenbarte seg også i all sin gru etter som konsentrasjonsleirene ble befridd.

Konklusjonen blir da så enkel og banal at Taliban vant fordi de trodde på det de sloss for. De trodde så sterkt at de stod han av i 18 år, mens de i praksis tapte alle trefningene de var involvert i med vestlige styrker, uten at det gikk nevneverdig utover motivasjonen. De forsto hva som var relevant.

Foto: Armed transport in Taliban-controlled Kabul, August 17 2021 (WikiCommons)

Kilder

Atran, Scott. «The will to fight». Science (American Association for the Advancement of Science) 373, nr. 6559 (2021): s. 1063.

Atran, Scott, og Robert Axelrod. «Reframing Sacred Values». Negotiation journal 24, nr. 3 (2008): s. 221–46.

Atran, Scott, Robert Axelrod, og Richard Davis. «Sacred Barriers to Conflict Resolution». Science (American Association for the Advancement of Science) 317, nr. 5841 (2007): s. 1039–40.

Atran, Scott, og Jeremy Ginges. «RELIGIOUS AND SACRED IMPERATIVES IN HUMAN CONFLICT». Science 336, nr. 6083 (2012): s. 855–57.

Citino, Robert M.. Blitzkrieg to Desert Storm. Lawrence KS: The University Press og Kansas, 2004.

Current, Richard Nelson, og David Herbert Donald. Why the North Won the Civil War : Essays by Richard N. Current [and Others]. New York: Collier Books, 1962.

Department of the Army. FM 100-5 Operations (1982).

———. FM 100-5 Operations (1986).

Forsvarets overkommando. Forsvarets fellesoperative doktrine 2000. Oslo: Forsvarets overkommando, 2000.

Forsvarets stabsskole. Forsvarets fellesoperative doktrine FFOD 2007. Forsvarsstaben, 2007.

Gilbert, Marc Jason. Why the North Won the Vietnam War. New York: Palgrave, 2002.

Lind, William S. «Some Doctrinal Questions for the United States Army». Military Review LVII, nr. 3 (1977): 54–65.

Rothfels, Hans. «Clausewitz». I Makers of Modern Strategy, redigert av Edward Mead Earle. Princeton, NJ: Princeton University Press, 1948.

Summers, Harry G.. On Strategy : A Critical Analysis of the Vietnam War. Novato, CA: Presido Press, 1982.

[1] Harry G. Summers, On Strategy : A Critical Analysis of the Vietnam War (Novato, CA: Presido Press, 1982), s. 1.

[2] Marc Jason Gilbert , Why the North Won the Vietnam War (New York: Palgrave, 2002); Richard Nelson Current og David Herbert Donald, Why the North Won the Civil War : Essays by Richard N. Current [and Others] (New York: Collier Books, 1962).

[3] Gjengitt i Gilbert, Why the North Won the Vietnam War, s. 1.

[4] Robert M. Citino, Blitzkrieg to Desert Storm (Lawrence KS: The University Press og Kansas, 2004); Department of the Army, «FM 100-5 Operations» (1982), 100; Department of the Army, «FM 100-5 Operations» (1986).

[5] Forsvarets overkommando, Forsvarets fellesoperative doktrine 2000 (Oslo: Forsvarets overkommando, 2000).

[6] Forsvarets stabsskole, Forsvarets fellesoperative doktrine FFOD 2007 (Forsvarsstaben, 2007), s. 56, 74–81; William S. Lind, «Some Doctrinal Questions for the United States Army», Military Review LVII, nr. 3 (1977): s. 54–65.

[7] Hans Rothfels, «Clausewitz», i Makers of Modern Strategy, red. Edward Mead Earle (Princeton, NJ: Princeton University Press, 1948), s. 93.

[8] Scott Atran, «The will to fight», Science (American Association for the Advancement of Science) 373, nr. 6559 (2021): s. 1063.

[9] Se bl.a. Scott Atran, Robert Axelrod, og Richard Davis, «Sacred Barriers to Conflict Resolution», Science (American Association for the Advancement of Science) 317, nr. 5841 (2007): s. 1039–40, https://doi.org/10.1126/science.1144241; Scott Atran og Robert Axelrod, «Reframing Sacred Values», Negotiation journal 24, nr. 3 (2008): s. 221–46; Scott Atran og Jeremy Ginges, «RELIGIOUS AND SACRED IMPERATIVES IN HUMAN CONFLICT», Science 336, nr. 6083 (2012): s. 855–57.