Systemic Operational Design: Et alternativ til tradisjonell planlegging?

I denne artikkelen vil jeg utforske et alternativ til tradisjonell planlegging. Artikkelen argumenterer for at vår evne til prediksjon er dårligere enn vi tror og at dette kan ha en konsekvens for planlegging. Artikkelen belyser det teoretiske grunnlaget til Systemic Operational Design, systemteori for deretter å gi en grov gjennomgang av selve metoden. Til slutt avslutter jeg med å vurdere hvilke lærdommer vi kan ta fra metoden og teorien for å bedre være rustet for morgendagens komplekse konflikt.

«In preparing for battle I have always found that plans are useless, but planning is indispensable.”
– Dwight E. Eisenhower

Tradisjonell planlegging

Hele grunnlaget for militære operasjoner er å endre en nåværende tilstand til en ønsket ny tilstand, primært med bruk av makt. Denne endringen starter med planlegging. Vi planlegger fremtidige operasjoner for å sikre at vi opprettholder dagens tilstand og vi planlegger operasjoner for å endre en uønsket tilstand.  I de førstnevnte har vi ofte bedre tid, og dermed oversikt, enn i sistnevnte. I Norge planlegger vi i begge tilfeller ved bruk av metoden beskrevet i NATOs Comprehensive Operations Planning Directive (COPD) på operasjonelt nivå og plan- og beslutningsprosessen (sammenfallende med NATOs APP-28 Tactical Planning for Land Forces) på taktisk nivå. Begge metodene er basert på tankene til blant annet Clausewitz, Jomini, Liddell Hart og J.F.C Fuller. Har konflikter og vår anvendelse av militær makt endret seg? Verden er i stadig endring, og vi knyttes stadig mer sammen. Samtidig viser det seg at vår evne til å predikere (eller forstå problemkomplekser), ikke utelukkende innenfor militære operasjoner, er betydelig dårligere enn hva vi før har antatt eller tror.

Prediksjon til støtte for planlegging

I enhver militær operasjon, enten det er langsiktig planlegging eller planlegging for kriseoperasjoner, er vi avhengig av prediksjon. Prediksjonen skal hjelpe oss til å formulere rammene på problemet vi står ovenfor og hvordan problemet oppstår og oppfører seg innenfor den rammen. Dermed gir prediksjon en forståelse for hvordan vi skal kunne løse problemet. Etterretningen som utarbeides er prediktiv av natur, men er prediksjonene presise nok?  I følge Nassim Nicholas Taleb er vi relativt dårlige til å predikere med en viss grad av presisjon (Taleb, 2010). Hvis man tenker nøye etter, er det ikke så vanskelig å forstå. Det bunner ut i at verden og problemkomplekset vi skal påvirke er for komplekst til at man kan vurdere alle faktorer. Det handler blant annet om bias, det handler om hva vi ikke vet og det handler om hva vi ikke vet at vi ikke vet. Hvis prediksjonen vår er dårlig, kan vi gjøre noe med det? FFI gjennomførte nylig en mindre studie der deltakere skulle predikere fremtiden. Overraskende var at treffprosenten på prediksjonen var rundt 50% både for eksperter og amatører[1]. Vi kunne med andre ord predikert tilsvarende godt ved å kaste mynt. Dette er ikke til forkleinelse for deltakere av studien, men det bekrefter det Taleb fremhever i Black Swan: vår evne til å predikere er ikke spesielt god (Taleb, 2010). Samtidig er det et snev av håp. Desto nærmere hendelsen vi er i tid, desto bedre treffer prediksjonen. Prosedyrer og planlegging er lagt opp til at vi skal søke å bekrefte eller avkrefte våre prediksjoner, for deretter kunne endre planen. I tillegg peker FFI selv på at kognitive evner øker graden av presisjonen i prediksjon, og at dette kan avdekkes gjennom seleksjon (Beadle, 2021).

Det teoretiske fundamentet

Systemic Operational Design (SOD) er fremhevet som en mulig løsning på vår manglende forståelse av verden, eller problemkomplekset vi står ovenfor i en konflikt (Sorrels m.fl., 2005). SOD er et verktøy for operasjonelt nivå for å utvikle et design som igjen kan brukes til å utvikle en plan. SOD er en israelsk ide utviklet av Shimon Naveh og israelske Operational Theory Research Institute (OTRI), men ideen har høstet oppmerksomhet hos blant annet USA og Nederland (Sorrels m.fl., 2005 og Groen, 2006)[2]. Siden SOD er et operasjonelt verktøy er det neppe direkte overførbart til taktisk nivå, men hvis ideene tas i bruk på operasjonelt nivå, vil det også påvirke planprosessene på strategisk- og taktisk nivå. SOD er basert på generell systemteori (altså studien av systemer). Jeg skal forsøke å gi en forenklet forklaring av teorien. Robert Jervis forklarer et system som «et sett med elementer som er sammenkoblet slik at endringer i et element eller deres koblinger resulterer i endring i andre deler av systemet.» (Sorrels m.fl., 2005, s 55). Dermed vil en aksjon ofte ha effekter ut over hva vi kan forutse. Dette utfordrer tradisjonell planlegging. Videre forklarer Ludwig von Bertalanffy at systemene «interagere med sine omgivelser og tilpasse seg endringer i miljøet, men også bli påvirket av disse endringene» (Sorrels m.fl., 2005, s 55). SOD favner om det som kalles ikke-lineære systemer. Disse systemene er uforutsigbare og prediksjon kan kun ha en grad av treffsikkerhet på veldig kort sikt. Kaosteori og kompleksitetsteori tar for seg disse ikke-lineære systemene. Kaosteori er i kort studien av ikke-lineære systemene. Kompleksitetsteori tar for seg komplekse systemer som det Mitchell Waldrop beskriver som «mange uavhengige enheter som samhandler på mange måter» (Sorrels, m.fl., 2005, s 62). Waldrop fremhever derfor at de ikke er komplekse på bakgrunn av antall enheter, men på bakgrunn av den interaktive og dynamiske naturen til systemet (Sorrels, m.fl., 2005, s 63). Hvorfor er dette viktig? Vel, som Christopher D. Kolenda beskriver er konflikt en ikke-lineær hendelse. Det finnes ikke en enkelt løsning eller metodikk som kan forutse utfallet eller garantere seier (Sorrels, m.fl., 2005, s 59). Madelfia Abb forutser at systemteori vil kunne hjelpe oss til med å påvirke en motstanders system på tre ulike områder. Den første gjennom å tvinge et fiendtlig system til å operere nær likevekt og dermed gjøre motstanderens respons prediktiv, reaktiv og begrenset i antall. Den andre gjennom å isolere eller forstyrre funksjonelle nettverk, militære strukturer eller kognitiv beslutningstaking. Den siste gjennom å ødelegge eller dominere en motstanders evne til å selv-organisere. (Sorrels m.fl., 2005, s 59). Abb viser til at en motstander kan neppe forventes å anerkjenne et tap før først å ha forsøkt å tilpasse seg eller endre seg. Samtidig vil en motstander i likevekt (ikke lærende, ikke endrende, ikke forutseende) være stridsudyktig (Sorrels, m.fl., 2005, s 58).

Systemic Operational Design: Et alternativ

SOD er ikke problemløsning slik vi kjenner fra COPD eller PBP. Metoden er ikke like bundet til trinnene som i tradisjonell prosess, og bruker diskusjon som primær arbeidsmetodikk. Den store forskjellen mellom tradisjonell planprosess og SOD er problemsettingen og kontekstuell forståelse (Sorrels m.fl., 2005, s 76). SOD handler om å definere problemet gjennom å ramme det inn gjennom en kreativ prosess i to primære steg; først ramme inn systemet, deretter ramme inn operasjonen.

Første steg (System framing) handler om å definere systemet problemet er en del og identifisere hvilke spenninger som eksisterer i systemet. Dette gjøres gjennom tre delsteg. Første delsteget handler om å beskrive motstanderens system og forstå motstanderens strategiske og operasjonelle orientering. Andre delsteget handler om å vurdere om den nåværende kommandostrukturen er anvendelig, eller om den må endres. Tredje delsteget handler om å vurdere om egen logistikk kan understøtte designet (Sorrels m.fl., 2005, 23-26).

I det andre steget (Operation framing) beskrives en operasjon som utnytter ulikhetene og spenningene i systemet, for deretter å kunne forme systemet fordelaktig for en selv. Dette handler om å posisjonere styrker i tid og rom, etablere former for operasjonell manøver og viktigst sette forutsetningene for at læring kan finne sted. SOD vurderer her operasjonelle effekter gjennom å identifisere sammenkoblede elementer i motstanderens system og systemet i sin helhet for å utnytte spenningene i disse. Deretter vurderes form og struktur for hver enkelt aksjon for å oppnå hver enkelt effekt. SOD ender dermed opp med et «operasjonsdesign», som deretter kan brukes for å utarbeide en plan. (Sorrels m.fl., 2005, 26-28)

Alternativet er ikke uten kritikk

SOD i seg selv gir derfor ingen løsning på behovet for en plan på operasjonelt eller taktisk nivå, men kan være med på å gi et utgangspunkt for en plan. Denne utfordringen er godt beskrevet i kildematerialet. Dette utgangspunktet kalles et design. Milan Vego mener kritikken mot SOD er flerdelt. For det første stilles det spørsmål om den teoretiske forankringen til metodikken, altså systemteori, der de sterkeste kritikerne fremstiller det som pseudovitenskap. For det andre utfordres at metodikken krever betydelig større grad av teoretisk forståelse og evne til abstraksjon enn dagens metodikk. For det tredje, og kanskje det viktigste, er at metoden i sin nåværende form, ikke svarer til behovet for det operasjonelle nivået for å faktisk lage en plan (Vego, 2009). Ut over dette, vil det være åpenbare utfordringer ved å implementere en problemløsningsmetode betydelig annerledes enn hva som nyttes av våre allierte og som med rette påpekes av Sorrels (2005) vil kreve en betydelig endring i innretning av utdanningen av våre offiserer.

Hva kan vi trekke ut av alternativet?

SOD er kanskje ikke løsningen på alle våre problemer, verken på operasjonelt- eller taktisk nivå. Allikevel er det flere tanker ved metoden som bør utforskes. Først og fremst setter SOD organisatorisk læring svært høyt. Evnen til å lære og tilpasse seg underveis i en operasjon er viktig, ettersom vår påvirkning av motstanderen vil føre til endringer i motstanderen, andre aktører og potensielt samhandlingen mellom disse (og oss). Samtidig må vi innse at vår prediksjon og dermed vår problemforståelse i beste fall er mangelfull. Derfor er vi avhengig av å kunne endre retning hvis vi skal oppnå ønsket tilstand. For det andre praktiseres metoden gjennom diskusjoner og uenighet (strukturert brainstorming). Dermed kan man oppnå størst grad av forståelse for tilstanden man vil endre, situasjonen tilstanden befinner seg i og hvordan man kan påvirke eller endre tilstanden dit man vil.

Veien videre

Dette er ikke ukjent for oss i dag, og på mange måter praktiseres våre plan- og beslutningsmetoder på samme måte. Metodene er ikke så rigide at det ikke gir rom for endring, ei heller så rigide at man ikke kan være uenig på taktisk eller operasjonelt nivå og ikke komme frem til en løsning. Uavhengig av hva fremtiden bringer vil økt forståelse av systemer, enten gjennom systemteori eller andre teorier eller metoder (for eksempel gjennom kunstig intelligens), og en plan og beslutningsmetodikk tilpasset til vår forståelse bidra til at vi kan treffe våre målsetninger bedre og raskere. Det vil være naturlig at våre forskningsmiljøer, spesielt hos FFI, vurderer nytten av systemteori for problemforståelse og vår planlegging av operasjoner. Samtidig vil det være naturlig at våre utdanningsinstitusjoner, herunder Forsvarets Høgskole (FHS) og Hærens våpenskole (HVS) legger til rette for kompetanseheving for planleggere (både offiserer og spesialister) i tomrommet som nå eksisterer mellom Krigsskole og Stabsskole. Slik kan vi ivareta kompetanse, også innenfor både eksisterende og nye ideer og tanker innenfor militær teori.

Kilder

• Black Swan, Nassim Nicolas Taleb, 2010
• FFIs prediksjonsturnering: Datagrunnlag og foreløpige resultater, Alexander William Beadle, 2021.
• Systemic Operational Design: An Introduction, Willam T. Sorrels, Glen R. Downing, Paul J. Blakesley, David W. Pendall, Jason K. Walk, Richard D. Wallwork, 2005
• Systemic Operational Design: Improving Operational Planning for the Netherlands Armed Forces, Maj Jelte R. Groen, 2006
• A Case Against Systemic Operational Design, Milan N. Vego, 2009

[1] FFIs prediksjonsturnering: Datagrunnlag og foreløpige resultater, Alexander William Beadle, 2021.

[2] Systemic Operational Design: Improving Operational Planning for the Netherlands Armed Forces, Maj Jelte R. Groen, 2006