Har du noe du er skikkelig stolt av? Et hodeplagg, en patch eller en vinge, for eksempel? Jeg har det. Og når utenforstående spør meg hva disse greiene på uniformen betyr, er det tidvis vanskelig å forklare dem hvorfor akkurat den ene eller andre greia er så spesiell og viktig. Hvorfor nøyaktig denne lille stoffbiten er viktigere enn de andre.
Det handler om alt det som ligger bak. Hva som skulle til for å oppnå dette symbolet. Hva det kostet. Blodsmak i munnen, svette, sammenbitte tenner og iskalde fingre. Eller kanskje lange netter med pugging, lesing og terping, for så å prestere når det gjelder og presset er størst. De andre som bærer akkurat dette symbolet på sine uniformer har gjort det samme. De vet.
Disse symbolene tjener som viktige byggeklosser i prosessen med å etablere en identitet, kultur og ikke minst en profesjonsstolthet. Prinsippet bak symbolverdien er egentlig såre enkelt: En prestasjon må knyttes sammen med et symbol. Verdien eller styrken symbolet får, avhenger av innsatsen som krevdes. "Opplagt," tenker du kanskje, men bit deg merke i dette: prestasjonen må knyttes sammen med symbolet. Symbolverdien avhenger altså av en bevisst handling, som først og fremst er et lederansvar. La meg illustrere dette med et eksempel fra egen tjeneste:
FOS var nettopp ferdig, og vi hadde akkurat fått vite at alle som sto igjen på idrettsplassen var tilbudt plass. Befalsskolesjefen ropte oss opp etter tur, og én etter én kunne vi tre frem for å takke ja til skoleplassen, ta ham i hånden og motta befalselevdistinksjonene. Det var et stort øyeblikk. Jeg var sprekkeferdig av stolthet da jeg endelig kunne tre hylsa på uniformen og kalle meg selv befalselev.
Skolesjefen tok seg tid til å etablere en tydelig forbindelse mellom opptaket vi hadde vært gjennom, skoleplassen vi hadde konkurrert oss til og distinksjonen vi fikk utlevert. Sammenhengen var krystallklar – dermed også symbolets verdi. Rammen var enkel og relativt uhøytidelig, og det hele var unnagjort på noen få minutter. Effekten var likevel stor. Jeg ville neppe vært like stolt over å kunne kle på meg distinksjonen for første gang hvis jeg selv hadde måttet hente den ut fra depot ved neste anledning – til tross for at innsatsen bak skoleplassen ville vært den samme. Disse minuttene på en støvete grusplass et sted på Sørlandet gjorde altså en forskjell, og ble et godt utgangspunkt for den videre utviklingen av stolthet og profesjonsidentitet.
Med et par slike erfaringer i ryggsekken, synes jeg det var synd å møte kadetter fra kull 69 før jul som fortsatt ikke hadde fått distinksjoner til sine daglige antrekk. Da de etterhvert fikk utlevert både distinksjoner, hodeplagg og bransjemerker, skjedde dette uten videre seremoni eller foranledning. I kull 69s tilfelle mangler det ikke på innsats eller prestasjoner. Symbolene dukket også etterhvert opp. Det som mangler er imidlertid at disse to knyttes sammen. Dermed går det som kunne vært sterke og flotte symboler i stor grad til spille.
La meg dvele litt ved bransjemerkene. Selv bærer jeg vinge, og å få den satt på brystet er et av de største øyeblikkene jeg har hatt i min tjeneste. Den utgjør også en viktig del av min militære identitet. Jeg kan imidlertid ikke se at det skal være noen prinsipiell forskjell mellom vinger og andre bransjemerker, og vil derfor problematisere skolens praksis på dette feltet. Hvorfor skal alle kadettene, unntatt de som kommer rett fra Flygeskolen, automatisk gå med bransjemerker, selv om de aldri har tjenestegjort så mye som en dag den bransjen de har blitt tildelt? Er det bare vinger som må fortjenes, og som man skal være stolt av? Og er det virkelig ønskelig å gjøre forskjell på flyoperative og "alle andre" på denne måten, helt fra starten? Gapet mellom de som flyr og de som ikke gjør det er stort nok allerede, vil mange hevde.
Jeg skulle så gjerne sett at flymekanikeren eller luftvernartilleristen var like stolt av sitt bransjemerke som jeg er av min vinge – deres utdanninger og fagfelt er også krevende og viktige – men det er vanskelig å knytte stor symbolverdi til noe du "bare har fått melding om å hente ut fra depot".
Hadde for eksempel kull 69 fått kadett-distinksjoner vært utlevert etter endt opptak, båtlua utlevert etter grunnperioden på Heistadmoen, og bransjemerket etter endt praksis/fagutdanning, er jeg overbevist om at samtlige kadetter ville båret disse med stolthet, og latt symbolene bli en del av sin identitet som kadetter – og senere offiserer. Dette blir enda viktigere nå enn før, siden den nye kadettmassen i større grad skal komme rett fra det sivile, og ikke har med seg noen militær identitet fra før.
Dette behovet er ikke unikt for unge kadetter. Som fremtidig offiser i et Luftforsvar der en stadig større andel av dine undergitte vil befinne seg i spennet OR 2-4, blir disse mekanismene viktige. Det oppstykkede utdanningsløpet i spesialistsøylen sørger for godt påfyll mange ganger i løpet av karrieren, men det fjerner dessverre også de store milepælene man før har hatt tidlig i karrieren. Ansvaret for å bygge identitet og skape de store øyeblikkene skyves dermed ut i avdelingene. Identitetsbygging og profesjonsstolthet er viktige virkemidler for å oppnå lang ståtid på våre spesialister. Da kan symboler komme godt med.
Disse tilsynelatende små tingene betyr noe. De skaper samhold, kultur og tradisjon. De skaper motivasjon og noe å jobbe mot. Dette er et lederansvar – altså ditt ansvar! Symboler er et enkelt og virkningsfullt verktøy, men du må være verktøyet bevisst, og du må huske å bruke det. Symbolverdi oppstår ikke av seg selv. Noen stoffbiter kan gjøres viktigere enn andre.
Foto: Opprykksseremoni for Ving 70 ved Cyberingeniørskolen/Forsvarets høgskole (Anette Ask/Forsvaret)
