At både Sverige og Finland nå søker medlemskap i NATO er et vannskille for nord-europeisk sikkerhet - forårsaket av russisk aggresjon. Når prosessen er gjennomført og alle 30 medlemsland har ratifisert, har den militære geografien i nordområdene og Østersjøen forandret seg dramatisk.
Man har lenge snakket om at sikkerheten i denne delen av Nord-Europa henger sammen og at en konflikt i Østersjøen umiddelbart vil påvirke nordområdene og vice versa. Nå vil også dette området henge sammen sikkerhetspolitisk i NATO – med alt det dette vil bety for muligheter til integrert forsvarsplanlegging, helhetlige forsterkningsplaner, strategisk dyp mot Russland, fordyping av eksisterende operativt samarbeid og kanskje igjen noen forsøk på å se nordiske forsvarsanskaffelser på en mer koordinert måte.
Det var nok ikke dette scenariet Putin hadde sett for seg da han planla sitt angrep på Ukraina og fremførte sine sikkerhetskrav til vesten, før det uprovoserte og brutale angrepet på Ukraina den 24. februar 2022. Men, dette skapte så store sjokkbølger inn i finsk og svensk sikkerhetsdebatt, at knappe tre måneder seinere er begge land på vei inn i NATO. Så får tiden viste hvor mye hestehandel som må til for at Tyrkia vil slippe landene inn i alliansen. Det er både styrker og utfordringer med NATOs konsensuspolitikk.
Mange er spent på hvilke reaksjoner Russland vil svare med når det nå er kjent at begge land vil søke om medlemskap i alliansen. Sedvanlig sabelrasling (også med atomvåpen) ble fremmet fra russiske side i forkant av beslutningen, men så langt sier ledelsen at landenes inntreden i NATO ikke vil true sentrale russiske sikkerhetsinteresser, men at de vi følge med på hvilken NATO infrastruktur som vil komme i de to landene. Man forventer likevel hybrid virkemiddelbruk, påvirkningsoperasjoner og cyberangrep. Ved at både Sverige og Finland gir signaler om nei til utplassering av kjernevåpen og permanente NATO- baser i fredstid, legger begge seg på en felles nordisk linje dermed bidra til å bevare lavspenning i nord.
Det er mange nasjoner som allerede har kommet med sikkerhetsstøttende erklæringer om å komme landene til unnsetning om de utsettes for angrep – fremst USA og Storbritannina, men også Tyskland, Frankrike og en felleserklæring fra Island, Danmark og Norge. Både Sverige og Finland vil bringe med seg betydelige militær kapasitet inn alliansen. Finnene først og fremst med sin store landmakt og beredskapsevne, og svenskene blant annet med sine ubåter, sitt luftforsvar med kampfly, luftbårne radarsystemer og signaletterretning og en ambisiøs plan om å bygge opp forsvaret mot 2% av BNP.
Et allerede tett samarbeid i NORDEFCO kan nå fordypes
NORDEFCOs Visjon 2025 som ble utviklet da Norge hadde formannskapet i 2018, satte et svært sentralt mål om at samarbeidet også skulle utvikles til å gjelde i krise og konflikt. Dette har vært vanskelig både av politiske, men også av praktiske årsaker som deling av NATO-graderte planverk og systemer. Nå blir dette hinderet borte og grensene vil eventuelt settes ved nasjonal og politisk vilje til integrasjon. Vi må ikke glemme at i nordisk ramme har både Norge og Danmark vært NATO- medlemmer siden 1949, uten at vi har utviklet felles og dypt integrerte forsvarskapabiliteter (utenfor NATO-rammen) av den grunn. Jeg tror likevel at den militærgeografiske nærhet som finnes mellom Norge, Sverige og Finland, spesielt på Nordkalotten, vil ha betydning for hvor langt forsvarssamarbeidet vil nå. Det samme kan sies om samarbeidet rundt innløpet til Østersjøen, mellom Norge, Sverige og Danmark. Begge disse geografiske områdene har jo allerede politiske erklæringer (Statement of Intent) om at forsvarsplanene skal koordineres – nå kan de de bli helt integrerte - også med NATO! Det må også nevnes at Danmarks dreining tilbake til kollektivt forsvar, satsing mot 2% av BNP på forsvar, sikkerhet i Arktis (inkl Grønland og Færøyene), bærer bud om økt dansk interesse også for nordisk samarbeid.
NORDEFCOs Visjon 2025 har 16 konkrete mål for samarbeid som skal fylle visjonen med konkret innhold. Det dreier seg om alt fra økt militær mobilitet mellom landene, totalforsvarssamarbeid, økt utveksling av data og situasjonsoversikt, krisekonsultasjon, samarbeid for økt utholdenhet, overlevelse og forsyningssikkerhet, samarbeid innen kapabilitetsutvikling og forsvarsindustri og deltagelse i internasjonale operasjoner. Videre har den som mål å styrke den transatlantiske link og samarbeidet med de baltiske stater.
De 16 målene er nettopp målsettinger. Skal de realiseres kreves det at militære myndigheter i det enkelte land ser verdien i et økt samarbeid. Verdien for landets egne forsvarsevne, for egen kapabilitetsutvikling eller for eget lands industri.
Det at hele Norden etter hvert blir medlemmer i NATO vil i hvert fall ikke legge noen demper på mulighetene for å oppnå større operativ effekt av samarbeid. Jeg mener det finnes mye potensial, men dette må få politisk og militær støtte før de tar effekt.
Norden blir ett strategisk teater – det gir noen nye perspektiver
Som tidligere nevnt ser både NATO og Russland, Norden med Nord-atlanteren og Østersjøen, som ett strategisk «teater». NATO har i dag delt sitt planverk for dette teateret i to planer; Eagle Defender i Baltikum, Polen og Østersjøen, og Frontier Defender i Norge, Island og Nord-Atlanteren. Med Sverige og Finland i NATO kan dette medføre at man må justere forsvarsplanene og muligens trekke nye grenser. Det betyr samtidig at de fem nordiske land (Island litt mer perifert dog) gis muligheter for videre utvikling av koordinerte og integrerte prosesser, både mot NATO og inn i de nasjonale planprosesser, det være seg strukturutvikling, kapabilitetsutvikling eller der det er mulig investeringer og industrisamarbeid. Norden har unike muligheter for samarbeid, både gjennom politiske samarbeidsfora, kulturelt, historisk og handelspolitisk felleskap, og gjennom langvarig og nært samarbeid på forsvarssiden.
For å stjele et usedvanlig godt munnhell fra Sveriges sjef FOH (Chef Innsatsledningen) generalløytnant Michael Claesson; «joining NATO is a small step for the military but a giant leap for the politicians»[1]. Vi er mange som har operert sammen med nordiske partnere både ute og hjemme, i operasjoner og under øvelser og opplevd på nært hold hvor godt integrert vi er både teknisk og operativt og hvordan vi lett kan kommunisere og benytte tilnærmet like taktikker og prosedyrer. Her finnes det mulighetsrom for å tenke nytt – økt samarbeid internt i NATO, muligheter for å se for seg felles kommando og kontroll av styrker i teateret, inkludert delt bruk av baser, flyplasser og havneanlegg. Militær mobilitet og forsyningslinjer på tvers av landegrensene gir både strategiske og operasjonelle muligheter. Man kan diskutere mulighetene for en nordisk bataljon/skvadron med rotasjon av kompanier/vinger fra alle nasjoner og felles ledelse som kontinuerlig er til disposisjon for NATO. Vel, det får våre forsvarsmyndigheter diskutere og vurdere videre – mulighetene finnes.
Det kan også legges til at en svensk kontakt i riksdagen beskrev at det svenske forsvaret må gjennom en «mental revolusjon» for å forstå dybden i hva det innebærer å planlegge og utvikle forsvaret innenfor en allianse – etter 200 år med selvsentrert nøytralitet og alliansefrihet. Så jeg tenker at i forhold til operasjoner og prosedyrer er nok ikke steget inn i NATO stort, men med tanke på omfattende planprosesser og interne vurderinger rundt kapabilitetsutvikling må i hvert fall svenskene områ seg på nytt for å tenke alliansetilpasning og nasjonalt forsvar parallelt.
Samtidig må også vi tenke på våre egne nasjonale interesser, og sikre oss at disse ivaretas på en god måte. Vi blir ikke lenger alene om å være NATO i nord, vi blir ikke alene om å kunne være eksperter på Russland eller tale Nordområdenes sak internt i NATO.
Vi får «konkurrenter» med å dele grense mot Russland og levere verdifull etterretning. Vi er fortsatt utenfor EU, og får kun innpass i deler av unionens forsvarsrelaterte samarbeid. Vil Sverige ta på seg sin tradisjonelle storebrorrolle ift øvrige nordiske land og hvordan skal vi balansere vår noe ulike Russlandspolitikk? Jeg tror jo at vi, som sedvanlig, vil være gode på å søke felles interesser og lage kompromisser der vi ser verdien i det. Det vil uansett være klokt å samordne og koordinere nordiske synspunkter i forkant av sentrale NATO beslutninger – vi har tross alt mange sammenfallende syn i sikkerhetspolitikken.
Litt mer om mulig samarbeid innen Luftmaktsdomenet
Det er jo tross alt LUFTLED jeg skriver for, så et lite dypdykk i potensiale for økt samarbeid innen luftdimensjon er helt klart på sin plass. Man må kunne si at luftsamarbeidet i NORDEFCO er det området som til nå er mest utviklet. Det betydelige operative utbytte som er et resultat av CBT – Cross Border Traning med kampfly må fremheves. Dette var et bottom-up initiativ mellom kampflyskvadronene i Bodø, Umeå (Kallaks) og Rovaniemi som sikret nesten ukentlig taktisk trening med større flyformasjoner ut fra hjemmebasene på dagtid. Svært kostnadseffektivt og etter hvert med betydelig innslag av debrifing og felles kommando og kontroll (K2). Fra 2012 ble dette også utviklet til en stor og omfattende luftøvelse – ACE Arctic Challenge Excersice som i 2019 hadde over 100 kampfly og betydelig antall støttefly, noe luftvern og ASACS deltagelse. Øvelsen har nådd «Flag-level» om enn med potensial for videre teknisk utvikling på evalueringssiden. NORDEFCO har utviklet avtaler for å kunne lande på baser tilhørende nabonasjonene og lette diplomatiske klareringer og mulighetene til å fly og lande med våpen på de samme basene («Alternate Landing Base» og «Easy access»). Etter en del utsettelser blir vel NORECAS snart operativt (Nordic Enhanced Cooperation in Air Surveillance). NORECAS skal dele luftbilde mellom de nordiske land og har betydelig potensial til videreutvikling når Sverige og Finland trer inn i alliansen.
Når vi også legger til at Norden etter utvidelsen vil disponere om lag 250 kampfly (150 F-35 og 100 JAS C/D og E) kan vi snakke om en luftmakt med betydelig kampkraft (defensivt og offensivt). Denne støttes opp av øvrige luftsystemer og et basekompleks som strekker seg fra Karelen til Reykjavik og fra Banak til Karup – en strategisk dybde som gir betydelig handlingsrom i forhold til basering av flystyrker og pooling and shearing med øvrige allierte. Hvert land har sine taktiske lufthovedkvarter, sine (begrensede) luftvernsystemer og sine K&V-avdelinger med kontrollører og radarer for luftvarsling. Disse bør nok beholdes nasjonalt, men potensiale for arbeidsdeling, optimalisering og deling av ressurser bør vurderes seriøst. Likeså har det allerede blitt lansert tanker om én nordisk CAOC og integrerte planprosesser mot NATO. Sveriges nylige anskaffelse av det taktiske ballistiske missilforsvarssystemet Patriot kan tjene som inspirasjon for å utvikle luftvernsamarbeidet i nordisk ramme der Finland, Norge (og muligens om noe tid Danmark) allerede opererer NASAMS, og der Norge også planlegger anskaffelse av langtrekkende luftvern. Et lagdelt luftvern har igjen vist sin berettigelse på slagmarken i Ukraina, som en forutsetning for å kunne tilrive seg noe form av luftoverlegenhet.
Luftvarsling må vies et par ord. Norge og Sverige er nå i prosess med å investere milliarder av kroner på en luftvarslingskjede som skal dekke behovet for luftvarsling 360 grader ut til gitte rekkevidder. Her kan det være rom for å se over dekningsdiagram og optimalisering ift behovene, all den tid Norden blir samlet i NATO og radardata kan deles uhindret. Jeg vet også at FD IV har fremmet et initiativ i NORDEFCO som kalles Nordic Cooperation of Air Command and Control – NORCACC. Her blir det gitt oppdrag til militære myndigheter om å nedsette en arbeidsgruppe som skal identifisere de operative behovene for å gjennomføre kombinerte luftoperasjoner i «nordisk luftrom». Her skal både tekniske, juridiske, sikkerhetsmessige og K2-messige muligheter og begrensninger identifiseres for å konkludere med hva man kan få til sammen.
Igjen går luftmakten foran som et godt eksempel og søker mulighetsrom for økt operativ evne gjennom nytenkning, innovasjon og internasjonalt samarbeid.
[1] Delt av attachéen i Washington GM Odd H Hagen etter et besøk Claesson hadde i USA mot slutten av NATO debatten i Sverige.
Artikkelen er tidligere publisert i Luftled 2022-2.
