Stridsvognsdebatten: om stridsvogner, persepsjonen av vold og tvilsomt beslutningsgrunnlag

Innholdet i dette innlegget representerer mine egne meninger. Den er til tross for min stilling som fagmilitær, ikke nødvendigvis representativ for min arbeidsgivers meninger, ståsted, foretrukne vinkling eller kommunikasjonsform i denne debatten.

Dette er andre del i en serie på tre artikler. Les del 1 her.

Voldstoleranse i alternative konsepter

Manglende evne til persepsjon av vold, kan komme til uttrykk ved at man snakker om nye konsepter eller taktikk, uten å beskrive hva de faktisk skal kunne bestå av, og hvilke egenskaper de skal ha for å håndtere volden som påføres i store deler av stridsfeltet. Jeg registrerer at premissene for slike konsepter, ofte bæres av svært optimistiske antagelser omkring høyteknologiske sensorer og effektorer. De preges også av en iboende tro på at man med overveiende sannsynlighet skal kunne opptre assymetrisk og ukonvensjonellt over lengere tid, og mot en lang rekke trusler. Assymetri er bra og må tilstrebes, også med mekaniserte styrker, men det kan fort bli en midlertidig tilstand, og vare kun til et eller flere effektive mottiltak, enten det er teknologi, taktikk eller strategi, har materialisert seg.

Det kommer også til utrykk ved at man har klokketro på at teknologi vil gjøre en del tradisjonelle systemer overflødig og utdatert tidligere enn det mer "konservative" militærtenkere gjør. Tendensen gir et tydelig inntrykk av manglende balanse i vurderingen av hvorvidt utviklingen innenfor krigføring er evolusjonær eller revolusjonær.

Et annet sted det kommer til uttrykk er gjennom den misforståtte troen på at fremtidige kriger hovedsaklig vil bli utkjempet fra bak en pc-skjerm. Selvsagt er det riktig at de i stor grad vil bli utkjempet bak en skjerm, det får vi jo daglige bevis på allerede. Det tar likevel ikke vekk den fysiske dimensjonen. Krigen med bajonetter, rifler, granater og stridskjøretøy pågår for fullt. Den inkluderer hele samfunnet, som i total krig, og den har enorme kostnader i menneskeliv.

Hva skal kompensere for stridsvogn?

Jeg personlig lever fint uten stridsvogner i det norske Forsvaret. Levebrødet mitt opphører ikke å eksistere om de blir borte. Jeg vil bare at vi skal komme vinnende ut av den neste krigen, det er alt. Og for å gjøre det trenger vi en bred nok verktøykasse.

Når vi ser på pengesekken, så er det fristende å velge bort noe, satse mer eller mindre på en hest, og at sømløst fellesoperativt samvirke på tvers av forsvarsgrener skal kompensere for noe annet. Det er likevel ikke klokt, hverken på det strategiske, fellesoperative eller det taktiske plan, spesielt ikke i landdomenet. Det er heller ikke smart på det psykologiske plan. Å basere seg på sømløst fellesoperativt samvirke, der systemer fra sjø og luft skal skyte inn på land, uten å ta høyde for at friksjon kan påvirke denne meget sårbare sømløsheten, er på mange måter å ignorere krigens realiteter og iboende friksjon.

Hvis vi skal vinne, så mener jeg vi vinner lettere med stridsvogner. Stridsvogner i robuste samvirkesystem er nå, og antageligvis de neste 20 årene, det verktøyet som i størst mulig grad klarer å absorbere og generere vold i landdomenet.

Vold, vi og dem

Det utveksles daglig ammunisjonsmengder mellom ukrainere og russere, som bør få enhver som er logistikkansvarlig til å skjelve i buksene. Det foregår også uhyrlige overgrep mot sivilbefolkningen. At militære styrker blir tvunget til å operere i slike stridsmiljø er hevet over enhver tvil, selv i Finnmark kan det bli en realitet.

Vi distanserer oss mest mulig fra vold i vårt samfunn, gjennom språk, holdninger og kultur, og det er slik jeg vil at samfunnet skal være. Desverre er ikke alle samfunn slik. Det Russiske er ikke slik.

Når vårt samfunn og vår kultur møter en annen kultur på stridsfeltet, må vi være bevist på hva det innebærer. Voldskulturen i for eksempel Russland, er uforståelig for de fleste nordmenn, men vi kan påregne at den i en eller annen form preger beslutningene, fra strategisk nivå, til den enkelte soldat.

Vår prediksjon av fiendens handlemåter, hvordan han vil sloss og hvilke våpen vi bør ha for å stoppe ham, må i tillegg til alle de andre stridsvurderings-faktorene ta utgangspunkt i en grundig forståelse av motstanderens tankesett, forhold til vold og det å ta tap. Hvis ikke kan det oppstå feilkilder, som igjen gir feil vurderingsgrunnlag. Et eksempel er troen på at langtrekkende presisjonsild mot det vi antar er sårbare punkter, er tilstrekkelig til å frata en svært voldelig motstander viljen til å fortsette. En motstander som isolert sett kan ha massiv voldsutøvelse som et operasjonelt mål i seg selv.

Militære styrker må først og fremst kunne overleve den massive volden som en fiende kan generere. Mens de overlever må de kunne sloss og bekjempe fienden. Ofte kan man få et inntrykk av at mange oppfatter krig som en pen og ryddig utveksling av presisjonsvåpen, eller alltid overraskende bakhold, og at man i det hele tatt bare må være lur nok, og ha riktig strategi, så kan man sloss med nesten hva som helst. Det er feil.

Stridsmiljøet og det å ha riktig verktøy

Selektiv historiefortelling om krig er ingen tjent med. Likevel er det det vi ser i media, og likevel kan vi se tendenser til at vi i vår forsvarsplanlegging ikke tar inn over oss at krig kan bli ekstremt voldelig og smertefullt. En eventuell stans i stridsvognanskaffelse er på mange måter en manifestering av denne trenden.

Det er faktisk litt dårlig gjort å ikke lytte til de som kan bli tvunget til å operere i dette miljøet, når de er svært tydelige på hvilke verktøy de trenger for å gjøre jobben. Det er ungdommen som skal sloss.

I krig kan du påregne at du i perioder må eksistere i et operasjonsmiljø der du både må kunne absorbere, og levere en ekstrem mengde vold samtidig, for å løse oppdraget ditt.

I noen tilfeller vil du ha initiativet, beherske situasjonen og opptre smart. I andre situasjoner vil du bli utsatt for overraskelse og sjokk, når og hvor det minst passer deg. Fra et slikt utgangspunkt skal du igjen tilrive deg initiativet. Da må man ha de riktige verktøy for å tilrive seg dette initiativet.

Russerne er veldig dårlig på mye. Men la det ikke eksistere den minste tvil: de evner å generere vold, mye vold, og ekstrem vold. Mot militære mål, sivile mål og mennesker. Er noen i tvil, ta en tur til Donbass. Denne volden kan de generere i Norge også, om de finner det formålstjenlig. Fravær av potente kampsystem vil senke terskelen og øke mulighetsrommet for å utøve vold.

Styrker uten panser kan selvsagt også oppnå beskyttelse, gjennom å velge terreng der deres egenskaper favoriseres, gjennom spredning, redusering av signatur, og tiltak som generelt øker overlevelsesevnen. Likevel er evnen til å absorbere vold begrenset hos militære forband uten pansring, uansett hvor smart vi bruker dem. Og det er ikke gitt at vi alltid kan fritt velge hvor de skal brukes, hvis de er de eneste vi har.

Ammunisjon med penetrasjonsevne i tykt panser, utgjør fremdeles minoriteten av ammunisjon som blir utvekslet på stridsfeltet. Alt annet av ammunisjon, det tåler en moderne stridsvogn.

Stridsvogner er også sårbare. De er beskyttet helt til de møter noe som trenger gjennom beskyttelsen deres, enten det er en mine, en rakett, et missil, eller en flybombe. Men før den kommer dit at noe har trengt igjennom beskyttelsen, så kan den generere ekstrem vold, og absorbere alt annet av vold den møter. Så lenge den beskyttes frem til der den skal virke. Akkurat det har vi faktisk et helt system til, det kalles en brigade. Tilsvarende system brukte ikke russerne i sitt angrep mot Kiev, derav hundrevis av brennende vrak, og tusenvis av drepte mennesker.

Panserstrid i Norge

De fleste forbinder bruk av panserforband med store åpne sletter og stridsvognsbataljoner på linje. De som argumenterer med at Norge slettes ikke er noe panser-lende har jo rett, sett med europeiske øyne. Men Norske stridsvognsmannskaper er ikke enige, de ser annerledes på det.

Norske panseravdelinger har over mange år utviklet en helt unik evne til å utnytte og dra fordel av det norske terrenget. Ikke minst evner de å utnytte været vi har. De er ukonvensjonelle, smarte, assymetriske og intelligente i sin bruk av stridsvogna. Likevel, de vil kun lykkes når de er tett integrert i et samvirkesystem med logistikk, infanteri, ingeniører, artilleri og luftvern.

Bildet enkelte har av panserkolonner med gult roterende lys langs E6, er sterkt misvisende for hva slike avdelinger kan utrette. Reguleringer i fredstid og miljørestriksjoner i og utenfor militære øvingsområder, har vært en av faktorene som har bidratt til den svært skeive oppfatningen av stridsvognens lendegående egenskaper.

Ofte dukker også dette argumentet opp: "jammen i norsk terreng kan man ikke bruke stridsvogner". Joda, det kan man, bare ikke i det terrenget avdelingen selv regner som utilgjengelig for vogn. Dit sendes infanteriet. Og gjett hva, hovedtyngden av innholdet i en mekanisert avdeling er faktisk infanteri, de bare sitter inne i tanks med kort tut før de hopper av å gjør jobben.

Kjøre, skyte og tåle juling = stridsvogn

I erkjennelsen av at kriger også i fremtiden kan utarte seg til å bli ultra-voldelige, selv om vi prøver å unngå det, eller forsøker å gjøre fiendens styrker og kraftsamling irrelevant, bør man ha følgende i mente:

Evnen til å generere massiv, mobil, beskyttet ildkraft, der man penetrerer fiendens materiell som er i bevegelse, mens man selv beveger seg, er unik for stridsvogner. Når man velger bort stridsvogn, må man leve med at disse egenskapene forsvinner.

Egenskapene til mekaniserte forband kan på sett og vis kompenseres for når vi snakker ren vold og ildkraft, men da er volumet i antall artillerigranater, raketter, pansevern-missiler og bevæpnede droner så omfangsrikt at vi snakker om vesentlig større strukturer enn det vi kan holde oss med om vi beholder stridsvogner. Dyrt blir det også.

Alternativer: gerilja, høyverdige mål og upansret

Det er selvsagt slik at man kan gå for et konsept der slik generering av vold og ildkraft ikke er det sentrale. Et konsept der avgjørelse ikke skapes gjennom å vinne slag, men seigpining av fienden. Da er det viktig å forstå hva dette innebærer av oppofrelser og mentalitet både militært og sivilt. Geriljakrig er harde greier.

Andre konsepter kan for eksempel i vesentlig grad basere tapspåføring og det å oppnå operasjonelle målsetninger ved å identifisere, lokalisere og bekjempe høyverdige mål. Man må gjerne slå ut nøkkelmål og sperre forsyningslinjer, det er viktig. Men det er ikke noe garanti for å fiendens stridsvognsbrigade vil gi seg for det. Volden de er i stand til utøve før stridskraften ebber ut kan være formidabel. Den sterke troen enkelte har på at fiendens vilje vil knekke bare man tar de rette målene, er høyst diskutabel. Slike operasjoner krever omfattende etterretning, ildkraft, rekkevidde, målfatning, presisjon og tid. Ukrainernes vilje er ikke knekt.

Uten stridsvogner mister vi evnen til å angripe hurtig. Offensive operasjoner må planlegges mere omstendelig, noe som tar tid. Dette er tid vi ikke har om vi skal holde oss innenfor fiendens beslutningssyklus og agere, ikke bare reagere. Alle militære ledere vet hvor viktig det er å beholde initiativet.

Et vellykket lett-infanteriangrep kan ha stor suksess, enten det er et godt planlagt raid med spesialstyrker eller en klassisk slå-operasjon med en upansret infanteribataljon. I møte med en mekanisert motstander vil slike operasjoner likevel kreve en omfattende tilrettelegging. Det krever en utstrakt forming av stridsfeltet, tidsmessig styrt bruk av ressurser, og man får ofte bare en sjangse til å lykkes. Ingen av de nevnte troppetyper har en autonom evne til å flytte tung ild raskt, med unntak av bombekaster. De er avhengig av svært mye artilleri, langtrekkende ild eller fellesoperative ressurser for å generere nok ildkraft. Det forutsetter at disse ressursene eksisterer, er tilgjengelige og ikke lett kan påvirkes eller slås ut av motstanderen.

Også er det ingen som har sagt, at det ikke er lov å drive gerilja, ildoppdrag på høyverdige mål og taktiske samvirkeoperasjoner med lette og mekaniserte styrker samtidig. Det er det vi gjør. Det er den bredden vi trenger.

Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret