Stridsvognsdebatten: om stridsvogner, persepsjonen av vold og tvilsomt beslutningsgrunnlag

Innholdet i dette innlegget representerer mine egne meninger. Den er til tross for min stilling som fagmilitær, ikke nødvendigvis representativ for min arbeidsgivers meninger, ståsted, foretrukne vinkling eller kommunikasjonsform i denne debatten.

Stridsvognsdebatten fikk fart på seg når Forsvarssjefen ga sitt råd om stanse anskaffelsesprosessen av nye stridsvogner.

Mer eller mindre gode argumenter hagler på begge sider, og kan oppsummeres i blant annet følgende stikkord: utdatert konsept, Natos styrkemål, Nord-Norge, tenke nytt, konservative. Jeg blir ikke imponert over argumentasjonen, spesielt ikke fra enkelte interesserte som har kledd på seg tittelen "forsvarsanalytiker".

Unntaket er Sebastian Langvad, en offiser jeg har respekt for, og som normalt begrunner sine synspunkt og påstander med gode argumenter. Likevel er jeg er uenig med ham i synet på stridsvogner og mekaniserte system denne gangen. Det er ikke bare Langvads meninger jeg adresserer i dette innlegget.

I debatten glemmes ofte betraktninger rundt det viktigste som må tas med i beregninger rundt vårt nåværende og fremtidige forsvar. Dette er kjernen i det vi gjør: legitim voldsutøvelse i krig, på veiene av staten og dens innbyggere.

Det sentrale argument jeg bruker for å forklare rasjonalet og viktigheten av å fremdeles beholde stridsvogner, og et mekanisert samvirkesystem, er dens ubestridte evne til å absorbere og generere vold i ekstreme miljø. Dette til tross for at stridsfeltet i stadig større grad preges av potente panserbekjempelsesvåpen, droner og presist artilleri Da snakker vi om et stridsmiljø motstander påtvinger oss, gjennom bruk av ekstrem vold, slik vi ser i Ukraina i dag. Det er et miljø der beskyttelse gjennom pansring fremdeles har betydning.

Dette miljøet er ikke noe vi nødvendigvis kan unngå, om vi skal løse oppdraget med å forsvare Norge. Konseptuelle innretninger helt uten mekaniserte strukturer, tar i liten grad inn over seg at man ikke alltid selv setter premissene for hvor man geografisk ønsker å kjempe.

Dessverre har ikke alle helt klart å se viktigheten av de verktøyene vi trenger for å beherske den mest voldelige delen av operasjonsmiljøet. Og det kan bli dyrt, i menneskeliv. Noen har gjennom konseptuell tilnærming tenkt at man kan definere seg bort fra dette miljøet, ved å for eksempel ikke oppholde seg der. Det kan fungere, helt til fienden dukker opp.

Det finnes mange som mener mye om hvorfor Forsvarssjefen vil stanse investeringen i stridsvogner. De er å finne både i artikler, debattinnlegg og kommentarfelt. Vi får håpe han baserer sitt råd på god etteretning, og at rådet er basert på en analytisk og kunnskapsbasert prosess der alle viktige faktorer er vurdert.

Jeg verdsetter og mener det er helt riktig at Forsvarsjefen prøver å identifisere mulighetsrom for nytenkning, modernisering og konsepter, som er klare til å håndtere fremtidens kriger. Likevel er jeg uenig i hans tilrådning om å ikke anskaffe stridsvogner. Jeg frykter det er starten på slutten for det velprøvde mekaniserte samvirkesystemet. Det er feil sted å begynne, og det er feil tidspunkt.

Flere påstår nå at vi har et mulighetsrom som de mener betyr at vi må endre innordning på landmakten. Det er riktig at vi har et mulighetsrom, men varigheten på dette må nyttes til viktigere ting. Dette kommer jeg tilbake til.

Jeg har min egen teori om hvorfor et begrenset utvalg tidligere og nåværende offiserer, samt noen veldig skråsikre forståsegpåere, ikke vil prioritere stridsvogner. Et toneangivende premiss for teorien er at pansring og voldstoleranse henger sammen. Teorien kan belyses med en påstand:

De som støtter og applauderer at Forsvarssjefen har tilrådet å stanse investeringen i stridsvogner, gjør dette på militærfaglig sviktende grunnlag, og uten å anerkjenne omfanget og intensiteten i bruk av voldsmakt på moderne stridsfelt. Det sviktende grunnlaget er antagelsen om at det allerede nå eller i overskuelig fremtid finnes bedre alternativ, og at mekaniserte strukturer vil bli avleggs om ikke lenge.

Jeg finner ikke belegg i virkeligheten for denne antagelsen. Realisme er viktig. Jeg mener også at antagelsen kan knyttes til et "glemt" (og for oss som har levd i dyp fred), særdeles undervurdert aspekt av krigens vesen og natur: opplevelsen og utøvelsen av intens og omfattende vold.

Det er lenge siden andre verdenskrig. De siste veteraner er døde eller døende. Og vi har kanskje vært forskånet for det verste omfanget av vold. Til tross dødelige, livsfarlige og meget alvorlige opplevelser i internasjonal tjeneste, har ingen av oss opplevd eller sett noe i nærheten av det vi nå kan se i Ukraina. Vi har ikke opplevd omfanget, ikke infanterikampene, panserslagene, artilleriduellene eller drone-bruken. Ei heller bombingen av det som kan være din egen hjemby, til ugjenkjennelige ruiner. Det er derfor fort gjort å trekke slutninger og antagelser på utilstrekkelig grunnlag. Bevist propaganda har heller ikke bidratt til nødvendige nyanseringer.

Jeg tviler ikke på mine offisererskollegaers innsikt, intellekt, forestillingsevne, eller forståelse av egen profesjon. Men jeg mistenker sterkt at noen få av dem, samt en mindre del ikke-militære lenestolsgeneraler, er farget av noen mindre heldige trender i hvordan vi forstår militærmakt og voldsbruk. Jeg mener også at argumentene deres, i den grad de evner å fremsette et argument, vitner om begrenset innsikt og mange misoppfatninger rundt både mekaniserte styrkers og andre forbands egenskaper og rasjonale.

Teknologioptimisme

Det er en tiltagende teknologioptimisme, til tider kan den betegnes som både naiv, kunnskapsløs og ekstrem. Teknologioptimisme er likevel noe som i utgangspunktet er svært positivt, vi er avhengig av å akkumulere teknologi for å ruste oss for fremtiden. Enten det dreier seg om teknologi som gjør oss i stand til å gjøre det vi allerede gjør bedre, eller en helt ny ting, som vi kan gjøre helt nye ting med, må vi prøve oss frem.

Vi skal ikke bli historieløse. Det var teknologioptimister, og folk som turte å tenke nytt og annerledes som ledet oss frem til det moderne mekaniserte samvirkesystemet, fra den første stridsvogna, via andre verdenskrig og til nå. Men det var heller ikke slik under den andre verdenskrig, som man kan få inntrykk av, at det var utelukkende panserstyrkene som "dro lasset". Antallet tyske infanteridivisjoner under invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var ca 100 stk. Antallet panser og motoriserte divisjoner var henholdsvis 19 og 11. Ny teknologi skaper muligheter, ofte gjennombrudd og taktiske fordeler. Men det gjør ikke grovarbeidet.

Utfordringen er når man utelukkende ser på hva tilførsel og absorbering av ny teknologi har tilført, for så å hevde at dette er hovedgrunnen til suksess, uten å se de andre suksessfaktorene. Analytikere og forståsegpåere har ofte ukritisk hevet seg på "erfaringer" fra Ukraina, og fremstilt dem som veien å gå. Det har gått mye i droner, amerikansk rakettartilleri og spesialstyrker. Disse har utvilsomt hatt en betydelig effekt, og fått høy medie-profil, men er bare en del av den Ukrainske forsvarskampen. Mange trakk konklusjoner, uten å se hele bildet, ofte fordi det ikke var tilgjengelig, av en så enkel grunn som operasjonssikkerhet.

Flere analytikere berømmer ukrainernes svært gode evne til å motta og hurtig omsette ny teknologi til effekt, mens de kriger. Denne berømmelsen får de med rette. Men andre, helt essensielle suksessfaktorer, unngår mange av de samme analytikerne å omtale i like entusiastiske ordelag. At Ukrainerne har brukt masse ressurser på å bevæpne, modernisere, komplimentere, trene og øve et tredvetalls mekaniserte brigader, hopper de bukk over. At samtlige av disse brigadene har hatt en helt avgjørende rolle når det kom til å både stanse russiske angrep, gjennomføre motangrep, og ta tilbake territorium er overraskende lite belyst. Selv når informasjonen har blitt tilgjengelig, har dette i liten grad blitt omtalt av "analytikerne". Det er betenkelig hvor selektive og farget man kan bli. Jeg forstår det jo på en måte, droner, himars og spesialstyrker har en høy medie-profil. Det er lett å bli revet med.

Det overrasker meg likevel at selv enkelte tjenestegjørende offiserer fortsatt har skylappene på. Historien om Ukrainas kamp er fremdeles veldig unyansert, spesielt når majoriteten av de som sloss og påfører russerne avgjørende tap, plasseres i krigshistoriens skygge. Enda verre er det når toneangivende røster mener vi skal innrette eget forsvar basert på kun de innledende erfaringer og tilsynelatende effekter vi ser i Ukraina, der de med svært selektive eksempler argumenterer for sin ønskede innretning.

Likevel jobber historien med oss. Mere faktabasert og nyansert informasjon kommer frem. Noen få eksempler: droner har begrenset overlevelsesevne, sliter med ising, rekkevidden påvirkes av temperaturen og de har klare begrensinger i sterk vind. Akkurat det samme som vi har erfart i Nord-Norge på vinteren. Og de har opplevd at det heller ikke alltid er så lett å få målfatning med panserbekjempelsesvåpenet Javelin, spesielt ikke når målet beveger seg, og det er snø, regn eller tåke i lufta. Til sammenligning: de vær-faktorene er langt mere håndterbart for en stridsvogn som vil kverke noe. Og rakettartilleriet HIMARS, som utvilsomt har hatt effekt, den utslettet ikke russiske kampbataljoner, men ble brukt til det den er best til: redusere eller ødelegge infrastruktur, sambandsnoder, logistikk og hovedkvarter.

Ukrainske planleggere etterspør ikke stridsvogner fra vesten kun fordi de har så fint terreng å kjøre dem i. Det er heller ikke slik at de ikke har forstått en døyt av hvordan fremtidens kriger kan utarte seg.

La oss for fremtiden lære av dette. Det kommer flere kriger. Ikke svelg alt du ser i første omgang. Krig er kaos, krig er fullt av løgn som strømmer rett inn i Youtube-kanalen din. La støvet senke seg, før du trekker konklusjoner.

Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret