Stridsvogner til Ukraina

Norge har nå besluttet å donere stridsvogner til Ukraina, av typen Leopard 2. Det samme gjør en rekke andre land, etter et sterkt ønske fra president Zelenskyj om å få mer luftvern, artilleri og stridsvogner. Disse kapasitetene vil kunne bidra til å gi Ukraina en reell sjanse til å vinne krigen, så fremt de får systemer til å understøtte dem, tilstrekkelig kompetanse til å operere dem, og at de får dem før det er for sent.

Ildkraft, mobilitet og beskyttelse

En Leopard 2 stridsvogn kan beskyte mål på inntil 5000 meters avstand i all slags vær, i mørke og i lyse, stillestående og under marsj. I hver enkelt vogn befinner det seg 42 granater som hver og en kan slå ut en fiendtlig stridsvogn. Dette gjør at man får en formidabel ildkraft når flere vogner er samlet i en tropp, en eskadron, en bataljon eller en brigade.

Vognen har også en imponerende mobilitet. Den kan forflytte seg i 70 km/t gjennom skog og mark, og den kan forsere bekker og små elver uten hjelp. Hvis den får støtte av ingeniørstyrker og etterforsyning av drivstoff underveis økes mobiliteten ytterligere, med evne til å forflytte seg skjult og hurtig over store avstander.

Stridsvogner har også god pansring, som blant annet innebærer at den tåler direktetreff av bombekaster og nærtreff av artillerigranater. Den er sårbar overfor panservernvåpen, men denne trusselen reduseres i stor grad dersom vognene støttes av infanteristyrker og artilleri.

Stridsvogner er designet for å ha en optimal kombinasjon av ildkraft, mobilitet og beskyttelse. Dette gjør vognen til et unikt verktøy i strid. En stridsvogn kan hurtig identifisere og engasjere et stort antall mål på lange hold, den har en mobilitet som er skreddersydd for å kunne oppnå overraskelse, og den har en beskyttelse som gir evne til å gå i nærstrid med fiendtlige styrker.

Offensiv evne

Ukrainerne hadde 6 stridsvognbrigader da invasjonen startet i februar i fjor, og disse har siden blitt brukt aktivt, både i forsvar og i angrep. Disse brigadene er fortsatt intakte, men mange av vognene preges av stor slitasje, og mange har gått tapt i kampene. Utover et behov for å erstatte disse, er det to grunner til at stridsvogner, og spesielt moderne vestlige vogner, er viktige for Ukraina.

For det første gir stridsvogner i seg selv en offensiv evne som vanskelig kan oppnås med andre midler. Stridsvogners formidable ildkraft, mobilitet og beskyttelse gir evne til å angripe de russiske bakkestyrkene direkte, og gir dermed mulighet til å ta tilbake okkuperte områder.

Moderne vestlige stridsvogner, som tyskproduserte Leopard 2 og amerikanske M1 Abrams er dessuten bedre enn de sovjetiske stridsvognene som både Ukraina og Russland har. De vestlige har lengre rekkevidde, bedre mobilitet og bedre beskyttelse. I tillegg har de bedre systemer for ildledelse og kommunikasjon, hvilket gir en evne til å utmanøvrere fienden ved at man vil kunne vurdere, beslutte og handle relativt hurtigere.

Bruk av mekaniserte styrker i Ukraina

Vi hører ofte om mekaniserte styrker, og dette er en type avdelinger som har en hovedvekt av pansret materiell av ulike typer. I en mekanisert brigade, som for eksempel en ukrainsk stridsvognbrigade, finner vi 5-8 bataljoner med blant annet stridsvogner, stormpanservogner, artilleri, ingeniører, sanitet, samband og logistikk som danner det vi kaller et samvirkesystem. En mekanisert brigade kan operere mer eller mindre selvstendig, med tilstrekkelig ildkraft, mobilitet og beskyttelse til å løse en rekke ulike oppdrag. Ukrainerne har så langt demonstrert god taktisk kløkt i bruken av sine mekaniserte styrker, og innsatsen fra styrkene har dermed gitt svært god effekt.

I forsvaret av Kyiv i februar og mars i fjor ble de mekaniserte styrkene brukt til å stanse og å slå de russiske angrepsstyrkene. Blant annet hindret de russerne i å ta Hostomel lufthavn, og nektet dermed russerne å sette inn forsterkninger med transportfly. Denne innsatsen var sannsynligvis en av hovedårsakene til at russernes forsøk på regimeskifte mislyktes.

I forsvarsoperasjonen langs frontlinjen i øst- og sør-Ukraina, fra april og frem til nå, har ukrainerne klart å holde frontlinjen og samtidig redusere russernes evne. Ukrainerne har hele tiden brukt mekaniserte styrker som en mobil reserve for infanteristyrkene som er gruppert i skyttergraver. Så å si hver gang russerne har forsøkt å bryte gjennom frontlinjen har de blitt møtt av et mekanisert motangrep støttet av artilleri. Ukrainerne har så langt vist at de har evne til både å holde frontlinjen og samtidig gjennomføre større angrepsoperasjoner.

I angrepsoperasjonene mot Kherson og Kharkiv i august og september ble stridsvogner brukt til å ta tilbake okkuperte områder, med stor suksess. Den russiske fronten kollapset, og ukrainerne tok tilbake over 3000 kvadratkilometer på noen få dager. De tok med dette også tilbake initiativet, og russerne har siden vært tvunget til å være mer reaktive.

Stridsvognangrepene har i alle disse operasjonene blitt understøttet av eget artilleri, og denne kombinasjonen av artilleriild gjennom luften og hurtige angrepsstyrker langs bakken er det som gjør situasjonen svært utfordrende for russerne.

Dilemmaet samling eller spredning

Russernes operasjonelle mål er i skrivende stund å holde fast på de områdene de har okkupert og å holde frontlinjen intakt inntil de har klart å bygge opp tilstrekkelige styrker for å erobre mer. Med andre ord: å holde på områdene samtidig som de bevarer og forsterker egen evne.

Tilførsel av stridsvogner og artilleri vil gi Ukraina en økt offensiv evne, og dette vil være en direkte trussel mot den russiske målsetningen.

Riktig bruk av stridsvogner og artilleri kan nemlig skape et dilemma for russerne, ved at de blir tvunget til å gjøre et svært ubehagelig valg mellom to alternativer som begge gir et uønsket utfall.

Slik situasjonen er nå, har russerne gruppert styrkene sine spredt langs en over 2000 km lang frontlinje. Når ukrainerne nå får en økt evne til å angripe denne frontlinjen med stridsvogner, er dette en trussel russerne må forholde seg til. Hvis de skal kunne forsvare seg mot slike angrep må russerne kraftsamle styrkene sine i mer robuste forsvarsgrupperinger de stedene de forventer å bli angrepet.

Dette er en dårlig løsning for russerne. For det første har stridsvogner så god mobilitet at de hurtig og overraskende kan angripe nærmest hvor som helst. For det andre vil det at russerne samler styrkene i tettere formasjoner gjøre dem svært sårbare for ukrainsk artilleri.

Valget står mellom å opprettholde en spredt gruppering eller å kraftsamle, og dette er et dilemma. Uansett hva russerne velger å gjøre vil de tape mot ukrainske stridsvogner og artilleri. De vil tape områder eller tape egne styrker, sannsynligvis begge deler. Og så lenge ukrainerne har initiativet, må russerne reagere på ukrainske trusler og handlinger.

Mulige mottrekk

Det naturlige mottrekket fra russernes side vil være å iverksette en offensiv som er stor nok til at ukrainerne mister initiativet, men dette har ikke russerne evne til før de har fått mobilisert flere styrker, og da særlig mekaniserte styrker.

Et annet russisk mottrekk kan være å intensivere sine angrep med fly og helikoptre, men så lenge ukrainerne klarer å opprettholde en tilstrekkelig luftvernkapasitet vil ikke russerne lykkes med det.

Tidskritisk

Russerne er nå i ferd med å mobilisere nye soldater, og de henter stadig ut vogner og ammunisjon fra sine lagre. Dersom ukrainerne nå får tilført mer luftvern, artilleri og moderne stridsvogner vil de ha en mulighet til å skape et uløselig dilemma for russerne, men det haster. Begge parter kjemper nå om initiativet i krigen, og ukrainerne har et mulighetsvindu som vil lukkes idet russerne klarer å sette inn tilstrekkelige forsterkninger.

For at ukrainerne skal kunne beholde og utnytte initiativet må de få tilført de nødvendige kapasitetene så fort som mulig, med tilhørende støttesystemer og kompetanse. Og hvis de får det, vil vi sannsynligvis få se større fremgang på ukrainsk side og større tap, både av områder og styrker, på russisk side.