Innlegget ble først publisert i Dagens Nærlingsliv 8/12.
Fridtjov Bjørgolfsson Vigerust kommenterer i innlegg i DN mitt innlegg der jeg støtter Forsvarssjefens anbefaling om å avbryte stridvognsanskaffelsen. Fridtjov og jeg er enige om at Hæren må gå nye veier i fremtiden. Samtidig virker han ikke overbevist om at denne fremtiden bør starte nå.
Jeg fremmet påstanden om at vi nå har et mulighetsvindu for endring. Fridtjov er ikke enig, men presenterer heller ikke noe nytt motargument. Snarere gjentar han kun den passiviserende tanken om at vi ikke kan prioritere modernisering foran beredskap i en periode. Derfor må jeg gjenta mitt argument fra forrige innlegg, med ny ordlegging: Før Russland eventuelt er klar for en ny, strategisk landoffensiv, må de løsrive hoveddelen av landmakten sin fra Ukraina på en eller annen måte.
Russerne må bygge opp igjen sine stående avdelinger, fylle opp materiellpark og lager, gjennomføre omfattende reformer på alle kommandonivå inkludert å få bukt med korrupsjon, og ikke minst gjenvinne selvtilliten til å utfordre Nato.
Svært konservative overslag for hvor lang tid dette vil ta fra dags dato er fem år, og langt mer sannsynlig er opp mot ti år eller mer. Hvert år vi venter med omstilling spiser av dette vinduet med relativt lavere trussel mot norsk landjord.
Dernest trekker Fridtjov frem stridsvognens rolle i Hærens samvirkesystem som argument for at nye må anskaffes. Dette har han til felles med andre forkjempere for dagens konsept.
Grunnleggende er dette en klassisk senket kostnad-feilslutning: Vi må kjøpe stridsvogner fordi vi har investert så mye i mekanisert materiell allerede. Forrige anskaffelse av nye stormpanservogner blir ofte brukt for å begrunne at vi må ta steget helt ut med nye stridsvogner. Følger vi denne logikken må vi i neste omgang kjøpe eksempelvis nye pansrede broleggere eller tilpassede lastekjøretøy for å samvirke med stridsvognene.
Slik kan argumentasjonen fortsette, med stadig anskaffelse av mest moderne utgave av utdatert konsept.
Det er uansett helt urealistisk å legge om Hærens konsept i én, altomfattende reform. Det kommer til å skje gjennom gradvis utskiftning av utstyr, avdelingstyper, utdannelse og alle andre komponenter et konsept består av. Dette vil ta tid. Der er Fridtjov og jeg helt enige, og nettopp tid er kjernen i poenget mitt. Det kommer sannsynligvis til å kreve vel så lang tid som Russland trenger for å komme seg etter Ukraina.
Jo lenger vi venter, desto mer av overgangen må gjennomføres under trusselen fra en gjenoppbygget russisk landmakt.
På ett eller annet tidspunkt må vi tørre å sette strek over forrige konsept og se fremover. Forsvarssjefen har med rette sett at muligheten for dette er nå, og da er det avgjørende at han beholder økonomisk handlefrihet.
Foto: Forsvaret
