Som ansatt i Forsvaret vil det være perioder hvor de ansatte kan oppleve stress. Stress kan være ytre og indre belastninger, og medføre ulike stressreaksjoner. Mange vil trolig assosiere stressreaksjoner som noe negativt, som for eksempel følelsen av lite kontroll og usikkerhet. Enkelte vil også trolig relatere stressreaksjoner som noe positivt og prestasjonsfremmende. Stress og stressreaksjoner kan derfor påvirke yteevnen til ansatte, både positivt og negativt, og det er nærliggende å tro at mestring av disse reaksjonene kan føre til bedre prestasjon.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvilke mestringsstrategier som hjalp meg å beherske stressreaksjonene mine slik at jeg kunne prestere bedre på Luftforsvarets flygeskole (LFS). I tillegg skal vi se på hvilken betydning kjennskap til ulike stressreaksjoner og mestringsstrategier kan ha for videre utvikling som ledere i Forsvaret.
Hva er stress egentlig?
Stressreaksjon er en kroppslig reaksjon som oppstår når et individ utsettes for en psykisk eller fysisk belasting, og kan ses på som en aktivering eller en respons på belastningen. Kroppens hensikt med stressreaksjoner er å drive et individ til handling. Ved økt aktivering vil puls, blodtrykk og glukoseutskillelse øke. I tillegg vil blodgjennomstrømningen hjernen og de store muskelgruppene bli prioritert, som gir en opplevelse av økt fokuseringsevne og energi. Andre eksempler på stressreaksjoner kan være svette eller kalde hender og generell muskelspenning (Eid og Harris, 2018).
Yerke-Dodsons lov fremstiller sammenhengen mellom stressreaksjoner og prestasjon som at både for lav og for høy aktivering vil føre til dårlig prestasjon. Eksempler på redusert ytelse på grunn av aktiveringen i operative yrker kan for eksempel være beredskapsvakt med lav aktivering eller en svært truende situasjon med høy aktivering. En balanse mellom høy og lav aktivering vil gi best mulig prestasjon. Visualisering og drilling på stressende situasjoner i operativ sammenheng vil kunne bidra til å holde aktiveringen lavere under fremtidige belastninger slik at en kan prestere godt under krevende situasjoner. Videre kan ulike avspenningsteknikker som pusteteknikker medføre roligere puls. Dette kan være med på å holde aktiveringen lavere. (Eid og Harris, 2018). Fysisk trening er et annet eksempel på en mestringsstrategi, og har stor effekt på vår evne til problemløsning og informasjonsbehandling. Studier viser at fysisk trening øker individets kapasitet til å behandle større informasjonsmengder og bidrar til å forbedre utførelsen av eksekutive oppgaver. (Hansen, Johnsen og Thayer, 2004. I Eid og Harris, 2018).
Hvordan kan man prestere i en stressende situasjon?
Eksempelet i artikkelen baserer seg i hovedsak på erfaringer jeg har gjort under min tid på LFS i Bardufoss. Under seleksjonsflygingen på LFS kjente jeg på både fysiologiske og psykiske stressreaksjoner. Hver flytur var preget av høy aktivering, der mye informasjon skulle prosesseres samtidig som man utførte prosedyrer mens man fløy. Tidlig i programmet kjente jeg ofte på veldig høy aktivisering som ga meg en følelse av å ikke ha helt kontroll. Dette gjorde meg stresset og i noen tilfeller følte jeg at jeg hang etter i lufta prosedyremessig, som medførte at jeg begynte svette i hendene og ble veldig anspent. Nedenfor vil jeg beskrive ulike mestringsstrategier jeg tok i bruk for å være mest mulig forberedt til hver flytur og samtidig opprettholde høy nok aktivering slik at jeg kunne prestere best mulig, både på bakken og i lufta.
Den første mestringsstrategien jeg tok i bruk var visualisering og drilling. Jeg brukte mye tid på å simulere hver flytur på bakken. Dette kalles chair-flyging. Chair-flygingen gjorde at jeg fikk innøvd de ulike prosedyrene slik at jeg ikke trengte å bruke mye energi på å tenke når jeg skulle gjøre hva. Dette viste seg å ha stor effekt under flyturene, og jeg fikk et overskudd til å fokusere mer på andre ting slik som å manøvrere flyet, si korrekte radioprosedyrer og få et godt trafikkbilde av andre fly i lufta. Dette bidro til å holde aktiveringen på et lavere nivå slik at jeg kunne prestere bedre under press (Eid og Harris, 2018). På en annen side hvis man blir utsatt for høyere aktivering som for eksempel i en uventet situasjon, kan man utføre en handling av vane og gjøre feil prosedyre på grunn av at drillen er så innøvd i fingrene. Dette kan få fatale konsekvenser og derfor er det viktig å ha overskudd til å ikke alltid handle på drill når uventede situasjoner oppstår.
Den letteste måten å redusere stress på er avspenning (Ursin og Eriksen, 2004. I Andresen, E.G., 2016). Avspenningsteknikken jeg tok i bruk var pusteteknikk.
Ofte fikk jeg høy puls og skjelvninger i lårene før vi skulle ha «stand-up».
Måten jeg håndterte disse stressreaksjonene på var å puste inn og holde pusten i fire sekunder, før jeg pustet ut og holdt pusten i fire nye sekunder. Dette utførte jeg gjentatte ganger og ved hjelp av denne pusteteknikken ble pulsen lavere i løpet av kort tid og musklene ble mer avslappet. Med lavere puls opplevde jeg en lavere aktivering av stressreaksjonene og det ble med en gang lettere for meg å huske på prosedyren jeg skulle presentere. På en annen side er det ikke alltid man har tid og overskudd til å ta i bruk pusteteknikker i stressende situasjoner, slik som under en flytur når det er mye som skjer. I tillegg dersom man senker spenningsnivået helt på bunn vil man som regel prestere dårligere, så det er viktig å justere aktiveringen slik at man kan prestere optimalt. Dette betyr at stress er viktig for å oppleve mestring (Ursin og Eriksen, 2004. I Andresen, E.G., 2016).
Fysisk trening var en mestringsstrategi jeg ofte tok i bruk under seleksjonen på Bardufoss. Ofte da jeg kjente meg mettet på informasjon etter lange timer med pugging gjennomførte jeg enten en styrketreningsøkt eller en joggetur. Dette ble en slags avkobling for meg og jeg erfarte at jeg fikk mer energi og konsentrasjon etter hver treningsøkt. Samtidig opplevde jeg at jeg fløy bedre hvis jeg hadde trent enn hvis jeg ikke hadde trent. Videre opplevde jeg at jeg klarte å holde informasjon i korttidsminnet bedre samtidig som jeg som jeg bearbeidet ny informasjon og hadde overskudd til å planlegge fremover (Hansen, et al., 2004. I Eid og Harris, 2018). På en annen side opplevde jeg at det ikke alltid var tid til å ta seg en treningsøkt, på grunn av jeg måtte øve til eksamen eller til flyturene. Dette ble en ekstra stressfaktor for meg fordi jeg hadde en forventning til at jeg kom til å fly dårligere dersom jeg ikke trente, og jeg måtte bruke unødvendig energi på å prioritere lesing eller fysisk aktivitet.
Relevans for ledere i Forsvaret
Kunnskap om stressreaksjoner og mestringsstrategier er svært sentralt å kjenne til som leder i Forsvaret. Som offiserer kan vi trolig bli utsatt for truende situasjoner og da er det viktig å kunne gjenkjenne egne stressreaksjoner og mestringsstrategier for å bidra til økt yteevne og redusert frykt.
Hvis vi er forberedt og trent på å imøtekomme krevende belastninger, vil vi kunne være i stand til å regulere aktiveringsnivået etter det situasjonen krever.
Dette vil bidra til at vi som ledere vil føle at vi har mer kontroll over oss selv, og bedre være i stand til å mobilisere rasjonelle beslutninger på bakgrunn av økt selvbevissthet. I tillegg vil vi som ledere lettere kunne vurdere og gjenkjenne undergittes stressreaksjoner, som igjen kan bidra til å gi alle i enheten et gunstig aktiveringsnivå (Eid og Harris, 2018).
Konklusjon
På bakgrunn av overnevnte informasjon vil jeg konkludere i at drilling og visualisering var den mest avgjørende mestringsstrategien som bidro til å holde aktiveringen min optimal for å prestere best mulig i lufta. Videre vil jeg konkludere i at under eksamen og standup var avspenning i form av pusteteknikker det som hjalp meg beherske stressreaksjonene mine i den settingen. Jeg tok i bruk pusteteknikker i lufta og, men for meg hadde det mest effekt på bakken. Overordnet sett vil jeg konkludere i at fysisk trening hjalp meg generelt med å holde motet oppe og få en avkobling fra alt seleksjonspresset og gav meg overskudd til å bearbeide informasjon og planlegge fremover. Sammenlagt sett vil jeg påstå at alle de nevnte mestringsstrategiene jeg tok i bruk hjalp meg i forskjellig grad å beherske mine stressreaksjoner, som igjen medførte at jeg presterte bedre under seleksjonen på LFS.
Videre vil jeg påstå at kjennskap til stressreaksjoner og mestringsstrategier er sentralt å kjenne til for å videre kunne utvikle oss som ledere i Forsvaret. Som offiser i Forsvaret blir man aldri utlært og det er viktig å fortsette å utvikle seg som leder. Selvbevissthet rundt egne stressreaksjoner og mestringsstrategier gir en bedre forutsetning for utvikling og gjør oss bedre rustet i møte med stressende og alvorlige situasjoner. I tillegg vil man som leder kunne stå frem som et godt eksempel og veilede undergitte slik at den operative avdelingen vil kunne prestere best mulig under krevende forhold.
Referanser
Andresen, E.G. (2016). Mindfullness og stressmestring - En grounded theory studie. Oslo: Norges idrettshøgskole.
Eid, J. og Harris, A. (2018). Emosjoner, stress og mestring. I Eid og Johnsen (red), Operativ psykologi (Kap 7, s. 137-169) Bergen: Fagbokforlaget.
Foto: Skoleflyet Saab Safari på en flytur i finværet i Bardufoss. Flyet brukes i i selekteringen av flyaspiranter på Luftforsvarets flygeskole. Ingeborg Gloppen Johnsen / Forsvaret
