Strategisk empati og tenkemåter

Ved å oppfatte fienden og oss selv, vil det ikke bli noen uforutsett risk i noen slag. Sun Tzu - Krigskunsten[i]

Enkelte vestlige kommentatorer tok feil om Putins intensjon da de for to år siden vurderte muligheten for russisk invasjon av Ukraina. Feilvurderingen kan ligge i manglende evne til å empatisere med russisk politisk og militær tenkning. Denne empatien avhenger blant annet av evne til å sette seg inn i motpartens tenkemåter. Denne artikkel fokuser på:

Tenkemåter som er relevant for norske beslutningstakere ved analyse og utforming av strategi.

Med strategi forstås Lawrence Freedman sin definisjon som kunsten å skape makt.^[ii] Makt er kapabilitet til å skape fordelaktige effekter.^[iii]

Generelt

Kognitive psykologer og antropologer kobler holistisk tenkning med samfunn hvor den dominerende sosiale orden er kollektivistisk, og analytisk tenkning forbindes med samfunn regnet som individualistiske. Videre kobles gjerne holistisk-dialektisk kognitive stil med deduktiv tenkning (fra det generelle til det spesielle) og logisk-analytisk med induktiv tenkning (fra det spesielle til det generelle). Anglo-saksisk tenkning som også dominerer i den norske tenkingen, er hovedsakelig induktiv, mens Latin-Amerika, Østen og Russland domineres av deduktiv tenkning.  Forskere som tenker forskjellig, løser samme type problem forskjellig. [iv]

Rasjonalitet[v] formes av livserfaringen og denne må tas i betraktning for beslutningstakere og statsledere. Avdødde russiske president Jeltsin var formet av politiske rivalisering, mens Putins forming var i kontakt med St. Petersburg gangstere og som sikkerhetsoffiser i KGB. Deres rasjonalitet var derav forskjellig og det er ingen universell rasjonalitet.[vi] En bør derfor heller tenke på hva lederen muligens kan gjøre på bakgrunn av personlighet og erfaring, enn hva vedkommende «rasjonelt» burde gjøre. Vårt vestlige fokus på rasjonalitet leder til en kalkulativ rasjonalitetsmodel som er inkompatible med åpent system som verdenssamfunnet. Forteller rasjonalitetsmodel derimot er kompatible med åpne system. Forskjellen kan illustreres ved Taliban utsagnet; dere har klokke – vi har tid.^[vii] Feil forståelse av Putins «gangster» rasjonalitet kan ha ført til feilvurdering i forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022.

Vestlig tenkning

Vestlig tenkning omtales som WEIRD - Western, Educated, Industrialized, Rich Democracies. Amanda Cronkhite påpeker at problemet oppstår når man gjør vurderinger som om alle tenker slik som oss – som WEIRD.[viii] Hva denne tenkningen inneholder vil i praksis alltid være i endring og den viktigste endringen i vår tid er postmodernismen.

Postmodernismen[ix] ble etter David Betz oppfatning den dominerende tenkemåten blant eliten i Vesten på 1960 tallet. Problemet med postmoderne ledere er at de har problemer med sannheten, alt er en sosial konstruksjon og at ord skaper realitet, selv når det er snakk om krig.[x] Philips O’Brien skriver i sin blogg at amerikanske manglende våpenstøtte til Ukraina samtidig som det kreves at Ukraina tilpasser krigføringen til amerikanske innenriks interesser er strategisk uforståelig og viser total mangel på forståelse av krig.[xi] Postmodernisme forhindrer ikke at USA fremmer sine interesser.

I 2003 ble det hevdet at amerikanerne var moderne og europeerne postmoderne.  Imidlertid er dagens situasjon at USA kan sies å ha gått forbi europeerne i relativisering ved fremvekst av den såkalte «woke kulturen».[xii] I artikkelen om empati ble det påpekt at kulturen kan sees som en indre trussel mot den vestlige sivilisasjonen. «Woke» er i USA institusjonalisert som DEI – Diversity – Equity – Inclusion,[xiii] men ordene har i henhold til Matthew Spalding fått et nytt Orwells innhold.[xiv] Mangfold er i seg selv uproblematisk, verre blir det når tenkning svekker de dydene som et militærvesen er avhengig av for å fungere.[xv] Norge er heller ikke uberørt av denne tenkningen. For eksempel ser Asle Toje en ny kultur som «dyrker svakhet, og offerstatus gir prestisje».[xvi]

Både postmodernismen og DEI er langt fra Vestens motstanderes tenkeunivers, men offerstatusen kan selvsagt bli utnyttet i kampen mot Vesten.

Amerikansk tenkning

Det amerikanske samfunnet blir gjerne opplevd som individualistisk og teknisk orientert. Den dominerende retning innen amerikansk tenkning er logisk-analytisk, hvor fokus er på det enkelte objekt adskilt fra konteksten. Tenkningen er også påvirket av objektiv realitet og kausalitet. Det medfører gjerne at man har en tendens til å sette sammen data i lineære årsak-effekt-kjeder for å komme frem til den objektive essensen.[xvii] Svakheten er som Nate Silver påpeker at data uten kontekst er ubrukelig (støy).[xviii]

Punktlighet er en dyd.[xix] Dimitry Adamsky skriver at «det er en tendens til reduksjonistiske metoder i problemløsning for å minimere komplikasjoner skapt av kultur, tid og avstand».[xx] Adamsky skriver videre at «amerikansk etnosentrisme produserer et fenomen som kalles speilbilding («mirror imagining») hvor beslutningstakere eller analytikere projiserer egne tankeprosesser eller verdisystem på subjektet under vurdering».[xxi]

Norsk tenkning

Norsk tenkning er en del av den vestlige og er individualistisk orientert. Terje Tvedts forskning viser at universalismen har fått status som Norges sekulære statsreligion. Med universalismen menes at alle, også de som IKKE er norske egentlig vil det samme, og tenker på samme måte som vi gjør. Tankefiguren er en form for kosmopolitisk i orientering, men har samtidig et såkalt narsissistisk perspektiv.[xxii] Tilnærmingen blir derved det ultimate av etnosentrisme, [xxiii] men dette vil trolig få i Norge innrømme.

Den såkalte Sinnelagtsetikken står sentralt i norske tenkemåter i moderne tid. Terje Tvedt dokumenterer at denne idehistoriske tradisjon som er dominerende «… verken har beredskapsapparat eller analytisk tradisjon som kan hjelpe det politiske lederskapet til å handle klokt og strategisk.»[xxiv] Universalismen blir derved et fiktivt stabilt univers hvor overnasjonale lover forventes å skape orden.  I dag er nok flere blitt mer realistiske grunnet Russland sitt angrep på Ukraina. Russland viste derved at de ignorerte de formelle avtaler som Russland hadde skrevet under på vedrørende Ukraina. Avtaler er bare gjeldende når det er til Russlands fordel.  

Russisk tenkning

Russland er et kollektivistisk samfunn hvor holistisk-dialektisk tenkning dominerer. Tid anses som syklisk og ikke punktlig, hvor folk lever og operer i flere tidsrammer samtidig.  Tålmodighet er dyden, ikke punktlighet. Russisk strategisk mentalitet kan utvise både et underlegenhets- og overlegenhetskompleks samtidig. Derved kan svært aggressive militære strategier kombineres med fredfulle målsetninger eller at man velger å fremme en oppfatning av å selv være offer. Det er en tendens til deklarasjonskunnskap fremfor utøvelse. Det er også ofte en oppfatning av at alle problemer og saker henger sammen i et syntetisk system. Det fører til et krav om at vitenskap operer flerfaglig. Dette igjen fører til en evne til å se det store bilde, noe som også påvirker teoriskapning og militær planlegging.[xxv] Sentralt står også en kulturell toleranse for tap av menneskeliv.[xxvi] Russisk måte å tenke på kan på den ene side oppdage fenomen tidligere enn en amerikansk tenkning kan. På den andre siden kan det føre til at de ser sammenhenger som egentlig IKKE eksisterer. Dette kan gå så langt at det blir fri fabulering.[xxvii]

Det russiske militærvesen sies å være gjennomsyret av institusjonalisert løgn, noe som lett fører til at beslutninger tas på feil grunnlag.[xxviii]

Russlands persepsjon av omverden

Bobo Lo beskriver Kremls tenkemåte som Neo-Hobbes hvor russisk policyutformere tar utgangspunkt at verden er et fremmed og ofte fiendtlig sted, hvor de sterke blomstrer og de svake blir slått. Det er vinnere og tapere, dvs. null-sum og ikke vestlig vinn-vinn som er det dominerende synet. Et annet prinsipp med utgangspunkt i Hobbes er hard makts forrang.[xxix] I følge den tidligere russisk statsminister Medvedev er vi i en situasjon av kald krig som karakteriseres av intens økonomisk, politisk, militær og ideologiske rivalisering nær opp til en alvorlig konflikt.^[xxx]  Taras Kuzio skriver at Putin mener Vesten har generert en «krigslignende» tilstand i forhold til Russland og at han må forsvare Russland mot disse angrepene.  Denne «krigstilstands-situasjonen» spres av Kreml til den russiske befolkningen i Putins propagandaoffensiv.^[xxxi] Dette narrative har blitt intensivert etter invasjonen av Ukraina i februar 2022.[xxxii]

Oppfatning av trussel påvirkes også av hvordan en ser på egen posisjons sårbarhet.^[xxxiii]  Dette kan være en forklaring av Russlands såkalte «omringningskompleks», selv om den russiske tenkningen om å være omringet av fiender også har en historisk bakgrunn.[xxxiv] Denne bakgrunnen beskrives å ha ført til en oppfatning av evigvarende offerstatus.[xxxv]

Russland som stormakt fremstår derfor i dag som strategisk autistisk og man har laget en form for «speilbilder» (en form for etnosentrisme), der man ser sine egne fordommer i de nasjoner som er rundt Russland. Det kan lett bli farlige situasjoner når den russiske herskerklassen projiserer sine egne oppfatninger på hvordan fremmede tenker omkring Russland og russiske politiske ambisjoner. Det gjennomgående er at fremmede makter tillegges dype ondskapsfulle motiv, noe som lett kan skape nye konflikter.

Det er en vanlig russisk antagelse at fremmede stater ønsker et svakere, mindre sikkert Russland og at dette kamufleres ved velvillige ord og gjerninger.[xxxvi] Mistillit mot andre stater er dermed gjennomgående og gjennomsyrer forståelsen av andre makter. Dette kan illustreres ved at Putin avviste USAs varsel om terrorangrep i Moskva i mars 2024 som en provokasjon.[xxxvii]

Avslutning

En kort artikkel som dette kan naturlig nok ikke dekke et så komplekst tema som vestlig og russisk tenkning i dybden. Men artikkelen illustrer gapet i oppfatning av «den andre» mellom russisk og vestlig tenkning.  Det er forskjell på vinn-vinn og null-sums spill. Manglende strategisk empati kan lett medføre til feilvurderinger og misforståelser på begge sider. En rekke av de postulater som har blitt fremsatt om Putins intensjoner i Ukraina har vist seg å være feil, og var i stedet en speiling av egen tenkemåte på Putin og andre russiske beslutningstakere. På samme måte er den fremstilling av Vesten som Putin nå fremmer, også kun et russisk vrengebilde av hvilke ambisjoner Vesten har rettet mot Russland. Det er denne kombinasjonen av egne fordommer og vrangforestillinger vi nå lever med og som gjør at vi nå lever i farlige tider hvor dialogen mellom Vesten og Russland kan karakteriseres som de døves dialog.[xxxviii] Selvbildet og bilde av den andre er aldri helt statisk, og kan endres ved påvirkning. En slik påvirkning er i seg selv en viktig faktor, dersom man skal unngå en stor konflikt mellom Russland og NATO-området. Det postmoderne problematisk forhold til krig kan føre til manglende preventive sivilforsvars- og militære forsvarstiltak. En norsk naivistisk tro på universalismen og vinn-vinn strategi kan føre til feilvurderinger av både amerikanske og russiske strategier som disse nytter for å fremme egne interesser.

Foto: Wikimedia commons