Strategic humanism: Lessons on leadership from the ancient Greeks, av Hauer

Hvordan ta velfunderte beslutninger i komplekse situasjoner? Og hva slags utdanning bør militære ledere ha for å bli i stand til å ta slike beslutninger? Dette er spørsmål som stadig engasjerer, noe den senere tids debatter i Stratagemom spenningsforholdet mellom akademisk og militær kunnskap i militær utdanning viser. Debatten høres også i andre land. I Strategic Humanism, en bok som kombinerer antikkens historie og politisk filosofi med strategi og lederskap, presenterer Claudia Hauer et overbevisende argument for hvorfor tekster fra den greske antikken bør stå på leselisten til militære ledere i det 21. århundre.

Hauer har bakgrunn fra klassiske studier og har i en årrekke undervist ved St. John’s College (Santa Fe). I tillegg har hun vært Distinguished Visiting Professor ved U.S. Air Force Academy, der hun også har innehatt stillingen Lyon Chair of Professional Ethics (2019-2020). Strategic Humanism springer ut av hennes undervisning ved denne militære utdanningsinstitusjonen og er en dialog mellom en teknologifokusert vitenskapsforståelse og «liberal arts»-modellen ved forfatterens hjeminstitusjon. Liberal arts er tverrfaglige Bachelor-program som omfatter bl.a. filosofi, litteratur, politikk, økonomi og matematikk, historie, samfunnsfag, teologi, psykologi og språk. Modellen legger vekt på kreativ og fleksibel tenking og på problemløsing.

Hauers tese er at kompleksiteten i dagens konflikter og den teknologiske utviklingen nødvendiggjør en helhetlig forståelsesmåte om menneskelige handlinger som motvekt til rent mekanistiske og skjematiske beslutningsprosesser. Hauer finner dette i den greske humanismens måte å se verden på: Den greske humanismen skilte ikke mellom rasjonalitet og andre menneskelige egenskaper som følelser og kreativitet. En slik forståelse setter oss i bedre stand til å forstå menneskelige handlinger og konflikt, og dermed muliggjøres også fornuftige handlinger i komplekse situasjoner.

Gjennom seks korte kapitler og nærlesing av sentrale forfattere fra antikken utdypes dette verdensbildet, og boken presenterer også et metanarrativ om Athens vekst og fall. Vi følger fremveksten av demokratiske styringsformer, men Hauer viser at når egen lærdom ikke ble fulgt, var ikke veien fra demokrati til uetisk voldsbruk og tvangsmakt lang. Ved å trekke paralleller til nåtidens konflikter minner Hauer oss om at demokrati ikke er en sluttilstand, men et prosjekt som krever stadig arbeid.

Det første kapittelet fungerer som bakgrunnen leseren er ment å tolke de resterende kapitlene opp mot. Her utreder Hauer om vitenskapsforståelsen som Francis Bacon og René Descartes introduserte på 16- og 1700-tallet. Deres fokus på rasjonalitet og skepsis til menneskelig subjektivitet i vitenskapelig analyse har preget vitenskapelig metode siden. Som kontrast til slike modeller presenteres altså den greske humanismen.

Først ut er Homer. Kapittel to dreier seg om Homers heltedikt Iliaden, som Hauer bruker til å diskutere hvordan overveldende følelser som ære, heltemot, fellesskapsfølelse og sorg kan få både konstruktive utløp og destruktive konsekvenser i krig.

Den sentrale forfatteren i kapittel tre og fire er Herodot. Ifølge Hauer er Herodots historiske metode i skildringen av Peloponneskrigen er en modell for strategisk tenkning: Han tar til orde for viktigheten av å samle et bredt spekter av kilder og multifaktoranalyse, samt å utøve kritisk refleksjon om narrativet som blir skapt gjennom denne metoden. Hauer dveler spesielt ved Herodots fortelling om Krøsus, som feiler katastrofalt fordi han ikke evner denne type analyse.

Der Herodot kobler politisk overtalelsesevne og språklige ferdigheter til Athens vekst, viser Thukydides, som er fokus i kapittel fem, at det etter hvert utviklet seg et skille mellom retorikk og realitet i Athen. I «Den meliske dialog» i Thukydides’ historie om Peloponneskrigen er det spesielt tydelig at athenerne ikke var engasjert i reelle forhandlinger med Melos, men bedrev kanonbåtdiplomati med hensikt å tvinge Melos til å overgi seg og godta Athens vilkår. Kort tid etter beleiringen av Melos igangsetter Athen den feilslåtte sicilianske ekspedisjon som fører til at bystaten taper sin politiske autonomi. Slik Hauer leser Thukydides, setter imperialistisk ekspansjon demokratiske idealer under press.

Konsekvensene av å ta valg på feil grunnlag er altså enorme. Hvordan skal man så gå frem for å ta gode valg? I det siste kapittelet vender Hauer seg til Aristoteles og dydsetikk for å svare på dette spørsmålet. Aristoteles legger vekt på at handlinger må forstås og tas i kontekst av den konkrete situasjonen man befinner seg i. Hans begrep «orthos logos» beskriver et prinsipp for å foreta slike handlinger. Sentralt her er at man kan trene seg opp til å gjenkjenne et mønster for god dømmekraft. Ved å integrere tanker, følelser og handling i beslutningsprosessen kommer man frem til det Hauer kaller «strategisk humanisme».

Spesielt relevant for militær profesjonsutdanning er at Hauer gjennom begrepet «strategisk humanisme» forfekter et kunnskapssyn og beskriver en refleksjons- og beslutningsprosess som knytter an til den aristoteliske kunnskapsformen fronesis, eller praktisk klokskap. I Den nikomakiske etikk beskriver Aristoteles hvordan riktige handlinger i en konkret situasjon må være veloverveide og basert på et godt beslutningsgrunnlag. Fronesis betegner evnen til å se sammenhenger, kontekstualisere kunnskap og erfaringer og veie ulike perspektiver og betraktninger opp mot hverandre. Fronesis stimulerer også til etisk refleksjon. Ferdigheter (techne) og teoretisk kunnskap (episteme) danner utgangspunktet for den fronetiske vurderingsprosessen, og fronesis må derfor ses i sammenhengmed disse to andre aristoteliske kunnskapsformene. Selv om eksempelbruken til Hauer viser at boken eksplisitt er del i en debatt om USAs krigføring og amerikansk militær utdanning, favner boken gjennom sitt kunnskapssyn bredere enn dette, noe som gjør den relevant også for militære ledere fra andre nasjoner.

Koblingen til praksis har ført til økende interesse for fronesis i flere profesjonsutdanninger i den senere tid.Integreringen av teori og ferdigheter i praksisutøvelse med vekt på refleksjon, vurdering og etikk blir forstått som en motvekt mot både et instrumentelt kunnskapssyn, instrumentell tenkning og en snever forståelse av profesjonene. Samspillet mellom de aristoteliske kunnskapsformene i profesjonsutdanninger omsettes i økt læring og utvikling av profesjonalitet. Tilsvarende tanker finner man også i militær profesjonsutdanning: For at militæret skal kunne oppnå ulike og sammensatte nasjonale politiske mål i det 21. århundre, bør utdanningen legge til grunn en bred og sammensatt offiserskompetanse.

Strategic Humanism viser at tekster fra den greske antikken er relevante også for å forstå moderne konflikter. I tillegg viser Hauer at de tilbyr et sammensatt tankesett som overkommer et kunstig skille mellom teori og praksis. Dette vil være nyttig for militære profesjonsutøvere når de skal løse oppdrag i dagens komplekse geopolitiske situasjoner.