Professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, har i to kronikker her på Stratagem, «Militærstrategi på norsk» 5. november og «Norske internasjonale bidrag mangler strategi» 7. november, gitt til beste sitt syn på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og strategi. Begge kronikker bærer, etter mitt ringe syn, mer preg av polemisk propaganda, enn professoral pedagogikk. Det vil føre for langt her å gå i rette med alle udokumenterte påstander og logiske feilslutninger i kronikkene, så jeg velger å ta tak i to av dem: forståelsen av begrepet avskrekking, og begrunnelsen og kriteriene for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner.
Avskrekking
Matlary påstar at avskrekkingens logikk beskrives som «vart du skræmt no»? Sitatet er hentet fra en av komikeren Trond Kirkvaags populære figurer, bygdeskremmeren Helgrim Berg, og at dette skulle ha noe med avskrekkingens logikk å gjøre er skivebom! Om bygdeskremmeren skal lykkes, må offeret tas fullstendig på senga, ane fred og ingen fare, og den ønskede «vellykkede» reaksjonen hos offeret er å få det til å opptre så irrasjonelt at det er lattervekkende, enten ved handlingslammelse eller instinktiv overreaksjon. Begge deler selvfølgelig helt uforenlig med avskrekkingskonseptet. Matlary har brukt denne metaforen i årevis, og det kan ikke bety annet enn at professoren i statsvitenskap egentlig ikke har forstått konseptet avskrekking i det hele tatt.
Avskrekking handler om å overbevise motparten om at han bør avstå fra handlinger vi ikke ønsker at han skal foreta, spesielt militær aggresjon. Avskrekking er kommunikasjon. Vellykket avskrekking av militær aggresjon formidler til motparten at dersom han går til angrep, vil angrepet øyeblikkelig bli møtt med et svar som enten vil stanse og slå angrepet tilbake (avskrekking gjennom nektelse) eller vil påføre angriperen omkostninger helt ute av proporsjon med enhver tenkelig gevinst (avskrekking gjennom straff). Om motparten feilvurderer og tar sjansen på å angripe, og kostnadene som da påløper gjør at han avslutter angrepet og trekker seg tilbake, vil det være et resultat av det vi kaller forlenget avskrekking. I alle tre tilfeller er forutsetningen for vellykket avskrekking at motparten er en rasjonell aktør med evne til å underkaste handlingene sine en faktabasert kost-nytte-kalkyle. Om motparten aner fred og ingen fare, og iverksetter angrepet sitt i god tro, vil avskrekkingen selvfølgelig ikke virke, rett og slett fordi han feilberegner. Og om motparten reagerer helt irrasjonelt på våre avskrekkingssignaler, vil avskrekkingen heller ikke virke etter hensikten. En sinnsforvirret lar seg neppe avskrekke, heller ikke en fanatisk terrorist som søker døden i visshet om å kunne innkassere belønningen i himmelen. Og en motpart som står med ryggen mot veggen uten noen utvei, og som har alt å tape og ingen ting å vinne ved å kapitulere, lar seg heller ikke lett avskrekke. Avskrekkingen må, med andre ord, utformes slik at motparten har et valg, gis en utvei han kan leve med.
Det følger av dette at avskrekking først og fremst dreier seg om å påvirke motpartens kost-nytte-kalkyle. Når vi diskuterer avskrekking blir vi lett navlebeskuende. Vi fokuserer på våre kapasiteter, enten det er ubåter eller langtrekkende presisjonsvåpen, og vår evne til å øke kostnadene og risikoen knytte til å angripe oss. Men om slike kapasiteter skal ha den ønskede virkning, er det helt avhengig av hvordan motparten oppfatter dem. Enhver avskrekkingsstrategi må være forankret og ta utgangspunkt i en analyse av motpartens hensikter, og motiver. Og en motparts motiver kan være høyst sammensatte og varierende, og like ofte et resultat av en desperat følelse av at det er nødvendig å handle, som av ren angrepslyst i forfølgelse av et politisk mål. Avskrekking handler derfor om mye mer enn bare om evnen til å true motparten militært. Det handler om en bredspektret og nyansert politikk med henblikk på å påvirke motpartens kost-nytte-kalkyle slik at alternativene til væpnet aggresjon fortoner seg for ham som mer fristende enn krig, og hvor militære kapasiteter bare er ett av mange virkemidler. Rendyrket avskrekking, hvor troverdig militær kapasitet er den avgjørende faktor, foreligger bare i situasjoner hvor det er berettiget grunn til å tro at motparten har en fast intensjon om å angripe, om han bare kan lykkes med å gjennomføre angrepet til en kostnad som står i forhold til målsettingen. I alle andre tilfeller dreier det seg i større grad om å få motparten til å avstå fra føre en politikk som skader våre interesser, og i beste fall tilskynde ham til å føre en politikk i tråd med våre interesser.
Forutsetningen for at vi har behov for å avskrekke et angrep på Norge er at det foreligger en rimelig grunn til å frykte at Norge kan bli angrepet militært. Det eneste landet som overskuelig framtid kunne tenkes å ha et motiv for å angripe Norge militært er Russland. Isolert sett foreligger det ikke noe konfliktstoff i forholdet mellom Russland og Norge med potensial til å utvikle seg til krig mellom våre to land. Russland, og før det Sovjetunionen, har f.eks. aldri hatt noen ambisjon om å øke dybden i forsvaret av basekomplekset på Kolahalvøya ved å flytte grensen mot Norge vestover. Det eneste som kan bringe Norge i krig med Russland er derfor, paradoksalt nok, en funksjon av vår allianse med Russlands erkefiende USA i NATO.
Det følger ikke av dette at det ville styrke Norges strategiske stilling å øke vår sikkerhet om vi forlot NATO. Tvert imot. At Norge i sin tid valgte å bryte med landets tradisjonelle nøytralitetspolitikk var ikke fordi vi fryktet at Russland skulle gå til angrep på Norge, isolert sett. Det var fordi faren for konflikt mellom Sovjetunionen og de Vestallierte fortonte seg som akutt. Erfaringene fra andre verdenskrig hadde lært oss at i en slik konflikt ville ikke Norge, med sin strategiske beliggenhet, kunne regne med å bli stående utenfor. Og skulle en slik konflikt bryte ut, var det ikke noen tvil om på hvilken side vi tilhørte. Denne logikken er fortsatt gyldig. Og det viktigste avskrekkingselementet i Norsk sikkerhetspolitikk er derfor fortsatt medlemskapet i NATO.
Russisk aggresjon mot Norge er neppe tenkelig annet enn som ledd i en konflikt mellom Russland og USA. Og aggresjonen må ha en form og et omfang som gjør at den ikke fører til opptrapping til atomkrig mellom de to land. Det tilsier at en væpnet konflikt mellom Norge og Russland, fra russisk side, vil være en begrenset krig for begrensede målsettinger, og med betydelig innslag av hybride virkemidler, cyberkrig, bruk av irregulære styrker, sabotasje og begrensede målrettede angrep. Formålet kan f eks. være å bringe signaletterretning fra norsk jord og norske plattformer, som f.eks. Marjata og Eger, til opphør, eller å få norske myndigheter til å trekke styrker ut av NATO-operasjoner i Baltikum eller andre steder. En slik konflikt ligger det godt innenfor Norges kapasitet å kunne forhindre ved å påvirke Moskvas kost-nytte-kalkyle. Ikke med langtrekkende presisjonsvåpen med evne til å angripe mål inne i Russland, men gjennom permanent tilstedeværelse med bakkestyrker i Finnmark, med sjøstridskrefter som kan forebygge og forhindre russisk infiltrasjon fra sjøen, med et solid luftforsvar i form av kampfly i Air-Defence rollen og bakkebasert luftvern, med et Heimevern til stede over alt alltid.
Deltakelse i internasjonale operasjoner
Matlary framstiller to begrunnelser for hvorfor Norge bør delta i internasjonale operasjoner. Viktigst er alliansesolidaritet, forestillingen om at dersom vi innlegger oss tjenester hos våre viktigste allierte, først og fremst USA, ved å delta i internasjonale operasjoner under deres ledelse, vil de føle seg forpliktet til å komme oss til unnsetning om vi skulle bli utsatt for militære aggresjon. Deltar vi i internasjonale operasjoner vil det øke sannsynligheten for at NATO vil iverksette artikkel 5 om Norge blir utsatt for militær aggresjon. Den andre begrunnelsen er at situasjonen som skal avhjelpes, spørsmålet som skal løses, er av betydning for Norge.
Det følger herav at operasjonene Norge skal delta i fortrinnsvis bør være i regi av NATO eller som ledd i koalisjoner av villige under ledelse av en av stormaktene, først og fremst USA, men helst ikke under ledelse av FN. I motsetning til NATO-ledete operasjoner eller koalisjoner av villige under ledelse av USA eller en annen stormakt, er FN-operasjoner ineffektive.
Ta alliansesolidariteten først. Det er faktisk ikke slik det internasjonale samfunnet av stater fungerer. I et virkelig tilfelle vil USA bare komme Norge til unnsetning dersom det er i USAs interesse å gjøre det. Og hva som er i amerikansk interesse vil variere med omstendighetene, med den allmenne trusselsituasjonen, med hvilke styrker som er tilgjengelige, med konfliktens gjenstand osv. Kort sagt. Om USA er interessert i å forsterke Norge militært, så kommer de enten vi ber dem om det eller ikke. Om de ikke er interessert, kommer de ikke selv om vi ber om det. Derimot kan det ha verdi at vi ved slik deltakelse får sitte til bords med stormaktene og får tilgang til informasjon, og mulighet til å øve innflytelse, som kan være av betydning for Norge.
Med hensyn til NATOs artikkel 5, krever det enstemmighet. Det er langt fra sikkert at det vil være mulig å oppnå enstemmighet i NATO-rådet om å erklære en konflikt i Norge for Artikkel 5, i en situasjon hvor det samtidig pågår konflikter i Nord Afrika eller Midtøsten som truer Middelhavslandene i NATO direkte.
At situasjonen operasjonen skal avhjelpe må være av betydning for Norge dersom vi skal delta, kan vi være enige om. Men hva slags operasjoner er det? Mitt syn er at de viktigste kriteriene her for det første er en situasjon som truer norsk sikkerhet, eller norske sikkerhetsinteresser direkte, og for det andre at operasjonen vil bidra til å styrke den internasjonale rettsorden og respekten for krigsforbudet i FN-pakten. For småstaten Norge er dette siste en helt sentral og overordnet sikkerhetsinteresse.
Eksempler på det første er piratvirksomhet som truer norsk skipsfart. Det er ikke å delta i den såkalte «krigen mot terror». For det første er «krig mot terror» i seg selv et meningsløst begrep. Terror er et konsept, et virkemiddel i asymmetrisk krig. Man kan ikke føre krig mot et konsept. Krig fører man mot aktører av kjøtt og blod. Jeg tror denne begrepsforvirringen er en viktig årsak til at det er gått så galt, at USAs «krig mot terror» bare har ført til at terrortrusselen er høyere nå enn noen sinne. Matlary har en merkelig forestilling om at Mali er arnestedet for islamistisk terror. Om det er noe enkelt arnested, tror jeg det må være Saudi Arabia. Men det går det jo ikke an å hevde all den tid Saudi Arabia er en av USAs viktigste allierte i regionen.
Når det gjelder mitt andre kriterium, innebærer det et uavkortet og absolutt krav om at internasjonale operasjoner Norge skal delta i må være hjemlet i et vedtak fra FNs sikkerhetsråd. Det innebærer også at Norge bør prioritere FN-ledete operasjoner framfor operasjoner ledet av NATO eller en av stormaktene. Begrunnelsen er at det vil bidra til å styrke FNs autoritet og relevans. Og et relevant og effektivt FN er en nødvendig forutsetning for at det skal la seg gjøre å opprettholde den internasjonale rettsorden.
Matlary peker med rette på problemene som har ridd FNs operasjoner de seneste årene. Det skyldes først og fremst at de industrialiserte land i vesten, som er de som først og fremst kan bidra med effektive styrker, stort sett har sluttet å bidra. En av grunnene til dette er at stormakter som USA ikke ser seg tjent med at FN skal sitte i førersetet i spørsmål som dette. Det vil de selv gjøre. De prioriterer operasjoner i områder og rettet mot spørsmål som tjener deres interesser, og legger press på sine allierte for å prioritere deltakelse i deres operasjoner framfor FN. Det bør være et prioritert mål for Norge å bidra til at FNs operasjoner kan bli mer effektive, framfor at vi trekker oss ut.
Til slutt: Matlary har en rørende tro på at NATOs og USA-ledete operasjoner, i motsetning til FNs, har vært effektive. På taktisk/teknisk- og til en viss grad på operasjonelt nivå, er det utvilsomt riktig. Men på strategisk nivå har operasjonene ledet av stormaktene eller av NATO vært en gjennomgående katastrofe, som har ført til omfattende lidelser for sivilsamfunnet uten at de overordnede politiske målsettingene en gang har vært i nærheten av å bli nådd. Og det er jo det som til syvende og sist teller.
