Strategy without tactics is the slowest route to victory. Tactics without strategy is the noise before defeat.[i]
Tillagt Sun Tzu
Artikkelen har en strategisk tilnærming til forsvarsplanlegging, dvs at strategien kommer før anskaffelse av militære midler.[ii] Artikkelen begrenser seg til å diskutere det militære elementet av en norsk strategi som må være helhetlig og dekke alle relevante domene på stilsvarende måte som den russiske strategiske tenkningen gjør. Bysants strategiske historie nyttes for å belyse historiske erfaringer som Norge muligens kan lære av. Artikkelen tar opp følgende:
Kan Norge lære av Bysants strategiske erfaringer i utforming av en fremtidig strategi? I så tilfelle; hvilke tiltak bør iverksettes i forbindelse med ny langtidsplan?
Vesten og strategi – en status
USA og Vesten har etter den kalde krigens slutt ført krig og gjennomført felttog uten strategi og uten seier hvilket kan sies å være et historisk eksempel på utsagnet til Sun Tzu.[iii] Enkelte mener man kan gå helt tilbake til den tapte krigen i Vietnam for å konstatere manglede strategi. Det at USA/Vesten var militær og teknologisk overlegen og USA hegemon, førte til en oppfatning av at strategi var unødvendig. Daværende president Barak Obama mente det var tilstrekkelig med de rette strategiske partnerne.[iv] Den tid er på hell og Vesten blir utfordret i alle domene av revisjonistene Russland, Kina, Iran og jihadistene.[v] Tidligere president Obama ført en dronekrig med en presisjonstilstrebing som oppfordret til teknologisk determinisme. Droner, presisjon og «dødelighetskult»kan sees på som krigføring ved «dingsenes» strategi [vi].
Colin S Gray er klar på at en strategi utføres av det taktiske nivået med tilgjengelige ressurser, hvilket fører frem til et nytt SunTzu sitat:
All men can see these tactics whereby I conquer, but what none can see is the strategy out of which victory is evolved.[vii]
Det kan finnes en strategi bak norsk operativ planlegging i henhold til pensjonert brigader Eldar Berli. Ut fra beskrivelsen han gir kan den omtales som en økonomisk drevet «dingsenes» strategi. Den er destabiliserende og bekrefter russisk frykt for amerikansk omringning og presisjonsvåpen. Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen har skrevet en vurdering av gjeldende langtidsplan (LTP) som ikke faller ut til dens fordel. Neste LTP bør, som Berli er inne på, kunne forbedres på dette felt.
Bysants geostrategisk situasjon
Bysants, er også kjent som Østromerriket eller Det bysantinske riket, ble opprettet i år 395 da Romerriket ble delt i den vestlige og østlige delen. Bysants var i ca 800 år under nesten kontinuerlig press fra stammer, klaner og imperier før det bukket under. Bysants hadde en lang kystlinje og dets kraftsenter Konstantinopel lå ved sjøen, men tyndepunktet hos de invaderende hærer var på land. Forsvaret besto både av en hær og en marine som samvirket på operasjonelt nivå.
Bysants - strategi- og taktikkutvikling
Bysants situasjonsoppfatning var at freden bare var en pause mellom krigene, og at slo man en fiende så kom en ny - en uendelig rekke kriger. Edward Luttwak har kommet frem til at Bysants var i stand til å overleve fordi de var strategisk tilpasningsdyktig og fant nye måter å håndtere gamle og nye fiender til tross for begrensede ressurser. [viii] Det å være militært tilpasningsdyktig tilsier at man lærer av seierrike fiendene og deres måte å føre krig på.[ix]
Den første læremesteren var Attila. Bysants valgte å betale tributt til Attila og med det startet en ny vedvarende strategi. Men denne måtte støttes av en militær styrke slik at motstanderen ikke kunne drive utpressing. Gitt imperiets effektive skattevesen var dette kosteffektivt. Bruken av diplomati kom heretter først, militærmakt dernest.[x] Det vi i dag ville kalle diplomati og etterretning ble brukt for å kunne genere makt århundre etter århundre. Bysants utviklet derved en annen strategisk kultur enn den romerske.[xi] Attila bidro også med en taktisk og våpenteknisk transformasjon. Den taktiske var at kavaleriet overtok som hovedkomponent i hæren i stedet for det romerske tunge infanteriet. Den romerske kombinasjonen av tungt infanteri og kavaleri klarte ikke å stå imot hunernes kavaleri. Innføring av komposittbuen var den våpentekniske transformasjonen. Bysants brukte et år på å lære soldatene dette. Endringen av hoved troppeart fikk også følger for strategien. Den strategiske tanken bak det tunge infanteriet til romerne var å tilintetgjøre fienden og vinne avgjørende slag, for derved å gjenopprette freden. For Bysants ville en nedslitningsstrategien føre til tap som muligens ikke var erstattet når neste fiende meldte sin ankomst.[xii] Kombinasjonen situasjonsbildet og taktikk førte til en «permanent» endring av strategi. Det viser en toveis interaksjon strategi-taktikk. Bysants førte kun noen få felttog hvor nedkjemping av fienden var målsetningen.
Bysants hadde to strategier som er nedtegnet i Strategikon. Den ene var krigslist (stratagem) og den andre var relasjonsmanøver. I dag vil skjul og villedning dekke hva krigslist innebar, og relasjonsmanøver finner vi igjen i manøverteoretisk tenkning. Relasjonsmanøver gikk ut på å studere fienden nøye, vokte seg for hans sterke sider og manøvrere utenom disse og utnytte hans svakheter – manøvrere styrken mot disse. For å få til det må fienden forstås, en intellektuell utfordring som fordrer at hat må overkommes, for det kan ikke være noen forståelse uten empati. Bysants utviste da også en stor grad av interesse for kulturen og livet til fremmede folk, ikke bare styre og militære karakteristikk. Strategikon vier hele bok XI til militær etnografi, herunder også psykologi og sosiologi i tillegg til våpen, taktikk og måte å operere på i strid. Derved var de i stand til å designe fiendespesifikke operasjonsmåter.[xiii]
Taktisk sett søkte Bysants å gjennomføre operasjoner med samvirkende våpenarter kavaleri, infanteri, og elvebåtstyrker som konvergerte mot et og samme mål, eller som en sekvensert aksjon. Derved ble det skapt synergi mellom de forskjellige våpenartene.[xiv]
Norske strategiske utfordringer
Strømmen påpeker at å bli utsatt for et avgjørende slag (coup de main) og å bli stilt overfor et fullbyrdet faktum (fait acompli), ved et overfall – forkjøpsangrep, hvor målene for operasjonen nås i løpet av kort tid – «en-ukers krigen», er Forsvarets hovedutfordringer. Både Russland og jihadistene[xv] oppfatter å være i en krigstilstand uten ende med Vesten. Det betyr ikke at det anvendes vold, om det ikke er formålstjenlig, ref Russlands strategi i kamp mot Vesten.
Historisk sett er det avgjørende salget en illusjon som Lawrence Freedman har påvist. Men denne illusjonen er høyst levende i dagens militære tenkning og kan på ny føre til feilvurderinger i form av kriger som hverken blir små, seierrik eller kortvarig. [xvi] Det vil derfor være nødvendig å utvikle en strategi som gjør at en motstander avskrekkes fra å iverksette operasjoner ut fra persepsjonen av at en korte krig kan lykkes.
Bysants - relevans for Norge?
Norges har som Bysants et geostrategiske tyngdepunkt i kystlinjen, men er mer spredt enn Bysant. Potensiell hoved invasjonstyrke som Norge er stilt overfor er som for Bysant, en landstyrke. Bysants hadde som Norge har et stort geografisk område og få, men veltrente styrker. Men mens Bysants hadde bredde i våpenarter for å få til samvirkende våpenarter, er Forsvaret i ferd med å bli smalsporet og replikkerer vestlige svakheter som «presisjonskulten» og teknologisk determinisme.
Bysants periode var folkevandringens tidsalder med en nesten kontinuerlig tilstrømning av potensielle erobrere, ergo var det ingen ende på kriger. Vi står også en situasjon med «krig» uten ende» som allerede nevnt, selv om driveren er annerledes. Russland er i ferd med å utvikle moderne fellesoperativ manøver og har verdens største stridsvognspark. Bysants kunne ikke kunne se bort fra Attila, og Norge kan ikke se bort fra moderne russisk fellesoperativ mekanisert krigføring.
Bysants og Norges utfordringer sammenfaller på flere punkter som fører til at vi bør unngå det avgjørende slaget i en «krig uten ende». Men vi avviker ved manglede bredde i militære virkemidler og manglende koherens strategi-taktikk. Den russiske strategi har en tung informasjonsdel som vil bygge et russisk narrativ (fortelling) for deres «skapte virkelighet».[xvii] Norge trenger da et norsk narrativ som fremmer vår sak. Norge bør ta russisk helhetlige strategi på alvor.
Strategiske paradokser
Det norske forsvaret er for lite til selv å håndtere begrenset inntrenging på norsk territorium. Dette gjør at assistanse fra NATO eller bilateral partner er nødvendig. NATO assistanse betinger en beslutning i NAC (North Atlantic Council) av en artikkel V erklæring og at det er styrker tilgjengelig. I det det ikke er øremerkede styrker til Norge er det siste ingen selvfølge, det kan pågå NATO operasjoner i eller utenfor Europa som begrenser tilgangen på styrker. Norsk geografi og klima begrenser også hvilke styrker som kan overleve og operere i Norge.
Norge må etablere en krigssituasjon for å oppnå støtte. Det må tenkes strategisk når man velger hvorledes dette gjøres. Skal Forsvaret settes inn et avgjørende slag for å etablere denne situasjonen, eller skal man nytte styrkene i relasjonsmanøver for å etablere krigstilstand? Begge deler krever en narrativbygging og informasjonsplan. Det er ikke nok å trykke på den «NATO knappen», så er vi reddet.
Avgjørende slag. Lineer tenkning tilsier at et stort fellesoperativt slag vil tiltrekke seg den nødvendige oppmerksomhet. Alvorlighetsgraden ved de personell- og materiellmessige tap som vil følge derav tilsier en art V beslutning. Men spesielt allierte hærstyrker vil komme for sent til å kunne endre situasjonen til norske og alliert fordel. Hvis man da mister den norske hovedstyrken vil motstanderen kunne etablere et fullbyrdet faktum. Det er få styrker i NATO som er trent for å operere nord for Polarsirkelen, og det å gå inn i offensive operasjoner for å reetablere norsk territoriell kontroll vil sitte langt inne. Paradokset kan da bli at ja man fikk art V, men nei det hjalp ikke idet man står uten styrker store nok til en motoffensiv.
Relasjonsmanøver. Denne strategien går ut på å nekte motstanderen det avgjørende slaget og derved også nekte motstanderen å etablere et fullbyrdet faktum. Samtidig vil det være bataljer og væpnet kamp rettet mot fiendens svake sider, og holde kontroll på territoriet der hvor det er mulig. Kamphandlinger må dokumenteres for å bevise at krigstilstand er etablert. Idet norsk hovedstyrke ikke er slått ut vil stridighetene forventes å trekke i langdrag og derved skape tid for å kunne trekke sammen og overføre allierte styrker. Tiden nyttes også til å bygge et norske narrativ.
Avskrekking. Begge strategiske tilnærmingene kan sees på som avskrekking. Lakmustesten på hva man bør velge vil være graden av avskrekking som kan oppnås ved valgt strategi i forhold til å nekte motstanden å oppnå hans målsetning.
Oppsummering
Norske og allierte styrker er i dag små, spesielt de som kan operer i arktiske strøk. Går den norske hovedstyrken inn i et avgjørende slag er det mulighet for at motstanderen kan etablere et fullbyrdet faktum. Dette igjen kan minske muligheten for at tapt territorium kan tas tilbake.
En moderne versjon av Bysants relasjonsmanøverstrategi kan derimot føre til at Norge bevarer hovedstyrken og øker mulighet for at allierte enheter kan komme oss til unnsetning før hovedstyrken er nedkjempet. Vi, som våre allierte, må velge de rette slagene.
Det kan også oppstå situasjoner, som etter gjenerobring av Narvik i 1940, hvor andre krigsteater blir viktigere for de nasjoner som stiller styrker, enn operasjonen i Norge.
Dagens Hær i et fellesoperativt forsvar har for liten spennvidde i virkemidler og volum, og blir derfor relativt forutsigbar. Det er en av årsakene til at Forsvaret også i fremtiden vil trenger lett infanteri. Forsvaret og Hæren spesielt vil også trenge moderne narremateriell og effektiv kamuflasje.
Avslutning - strategiutvikling
Har vi den overordnede strategien som sørger koherens mellom strategi – taktikk og stridsmidler – militære som ikke-militære? Hvis ikke så må vi skaffe oss det. Som liten nasjon med en liten militær styrke må vi tenke smart. Seighet vil være kjernen for en styrke som ikke kan slåes ut ved et forkjøpsangrep. Seighet utvikles ved spredning, robust militær logistikk og strategiske reserver. Det gjelder både personell og materiell. En moderne strategi vil inneholde forutsetninger. Disse bør være så få og realistisk som mulig. Hvis eksempelvis allierte hærstyrker først kan settes inn etter noen uker eller måneder, så vil det påvirke strategien.
Forsvaret vil som Bysants måtte utvikle taktikk og konsepter for å virkeliggjøre valgt strategi. Russisk strategi vil generere komplekse utfordringer hvor de innledningsvis søke unngå å utløse NATO art V. I komplekse situasjoner det nødvendig å se flere trinn/trekk frem i tid, herunder mulig effekt av egne handlinger. Uten en slik strategisk-taktisk-konseptuell utvikling vil det ikke være mulig å oppnå samsvar mellom strategi og taktikk. Sist, men ikke minst, vil arven som vi velger å videreføre av militære midlene virke inn. Strategien må være gjennomførbar med arven og det vi kan nyanskaffe. Den aller dårligste løsningen er å utvikle taktikk og konsepter uten at de understøtter en strategi – da fortsetter man å produsere støy før nederlaget. Økonomisk drevne konsepter er av denne type. Sun Tzu er nyttet her idet han formuler den strategiske essensen og det er fortsatt mulig å ha empirisk belegg for maxime, men for moderne vestlig strategiutforming er John Boyd mer egnet. [xviii]
Foto: En av runeinnskriftene i Hagia Sofia i Konstantinopel. Denne oversettes til "Halvdan risset disse runer." Væringer var vikinger som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Den mest kjente norske var Harald Hardråde. (Jim Brandenburg)
[i]Teksten finnes ikke i Sun Tzu Art of War. Det kan være utledet av Bok 3 avslutningen og Bok 4 starten. Men tysk krigføring under 1. og 2. verdenskrig sammen med Stratchan og Popescu (se note 2 og 3) anskueliggjør at dette utsagnet er relevant. 1. verdenskrig, se f.eks Murry, Williamson. 2019-04-08. Reviewing The Generals’ War.
[ii] Gray, Colin S. 2014. Strategy & Defence planning. Meeting the Challenge of Uncertainty. Kap 2 A Strategic Approach
[iii] Stratchan, Hew. 2013. The Direction of War. Contemporary strategy in Historical Perspective, s 11&14
[iv] Popescu, Ionut. 2017. Emergent Strategy and Grand Strategy, s 5 & 178
[v] Kissinger, Henry. 2015. World order. Revisjonistene er behandlet i egne kapittel.
[vi] Betz, David. 2015. Carnage & Connectivity. Landmarks in the decline of Conventional Military Power, s 45&72
[vii] Sitatet er vanskelig å spore opp i Art of War, men er logisk idet taktisk handling er strategi i utførelse, mens det å komme frem til en strategi er en mental prosess.
[viii] Luttwak. Edvard N. 2009. The Grand Stategy of the Byzantine Empire, s 5-6
[ix] Porter, Patrick.2009. Military Orientalism. Eastern War through Western Eyes. Conclusion, s 191-198
[x] Luttwak. Ibid, s 55
[xi] Luttwak, Ibid, s 5-6
[xii] Luttwak. Ibid, s 55
[xiii] Luttwak. Ibid, s 286-288
[xiv] Luttwak. Ibid, s 282-283
[xv] Betz. Ibid, s 37-38
[xvi] Freedman, Lawrence. 2017. The future of War. A History, s 10
[xvii] Pomerrantsev, Peter.2015. Nothing is true and everything is possible. Adventures in Modern Russia. Boken gir et innblikk I tenkningen. For mer konkret informasjon på temaet se van Herpen, Marcel H.2016. Putin’s propaganda machine. Soft power and Russian foreign policy.
[xviii] Yuen, Derek M C. 2014. Deciphering Sun Tzu. How to read the Art of War, s 176-178.
